Da det var drøye tre uker igjen til bryllupet påpekte Helten – verdens aller minst stressa mann – at det var vel og bra at jeg hadde en laidback innstilling, men hvis ikke jeg begynte å stresse litt mer snart så kom det antagelig ikke til å bli noe bryllup overhodet.

Det kan vi jo ikke ha noe av, så den siste uka har mange brikker falt på plass og etter alt å dømme blir det nå både vielse og fest. Men jeg er altså virkelig ingen bridezilla. Jeg vet ikke om det skyldes tilbakelent påvirkning fra Helten de siste årene eller at jeg har blitt tvunget til å lære meg å prioritere knallhardt etter at lille Bolla kom til verden, eller noe helt annet. Men hvis jeg hadde giftet meg for fem år siden så hadde planleggingen definitivt vært på et helt annet detaljnivå.

Nå tenker jeg at det viktigste tross alt er at vi blir gift – og hvis gjestene har det hyggelig i tillegg så er det jo helt fabelaktig. Det er vanvittig mye man kan bruke tid og krefter på hvis man vil og det er cirka hundre tusen tradisjoner som kanskje og kanskje ikke bør følges. Men jeg kan liksom ikke forstå at det er verdt innsatsen. Det er én dag!

Det er ikke det at jeg ikke kan tenke meg et sånt bryllup som man ser bilder fra på Pinterest, med delikate matchende blomster, håndlaget pynt fra Etsy og vakker champagnefontene. Det ville jo vært fantastisk! Akkurat som det ville vært fantastisk å bo i en interiørreportasje og se ut som en modell og være verdenspresident og hyperperfekt på alle mulige måter. Men gidder man da?

Noe har definitivt skjedd med Frøken “Livet-er-en-konkurranse”. Kanskje jeg har blitt flinkere til å ikke bry meg om hva andre mener? Kanskje jeg har innsett at jeg uansett ikke kan klare alt? Eller kanskje jeg rett og slett har blitt litt lat?

Illustrasjon: Juliet marries Romeo

6 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 6 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Tuesday 15 May, 2012 | Livet liksom | Tags: bryllup, kjærlighet, selvinnsikt.

Jeg gir ikke til tiggere. I det siste har jeg begynt å lure på hvorfor.

Det fins jo grunner, noen bedre enn andre, men veldig mange av dem handler om meg selv. Mitt ubehag, min usikkerhet. For eksempel vet jeg jo ikke hva de bruker pengene på. Det kan jo hende at de - gud forby - bruker mine penger på noe jeg ikke anser som et hederlig formål. Narkomane vet jeg at bruker pengene på et lite hederlig formål, nemlig dop, derfor er det åpenbart best å ikke gi dem penger. Det er bare det at jeg aldri har hørt om en narkoman som sluttet med dop fordi hun ikke fikk tak i penger. De blir ikke dopfrie A4-mennesker med jobb og Volvo selv om jeg ikke gir dem penger, men de får antagelig en vanskeligere hverdag.

De romenske tiggerne gir jeg heller ikke til. Jeg går forbi dem hver eneste dag til jobb, men jeg gir dem aldri noe. Aldri. Hvorfor? Jeg syns det er ubehagelig at de er her, jeg vil helst ikke tenke på det, ikke ta det inn over meg. Jeg vil ikke sette mitt liv opp mot deres, vil ikke tenke på at det kanskje kunne vært meg som satt der på fortauet med et pappkrus. Vil ikke bli tvunget til å innse hvor trivielle mine egne hverdagsproblemer egentlig er.

Dessuten vet jeg ikke hvem de er. Kanskje det er sant at det fins bakmenn, at de er organiserte og - verst av alt - kanskje jeg blir lurt. Jeg kjenner jo ikke bakgrunnen deres, vet ikke om de egentlig har andre muligheter til å tjene penger, derfor er det best å ikke gi. Da kan jeg hvertfall ikke avsløres som dum og blåøyd.

Det fins andre grunner også. Som at jeg syns det er ubehagelig å rote rundt i veska etter lommeboka, finne den, åpne den og se etter om jeg har et passende beløp. Hvorfor er det ubehagelig? Litt fordi jeg er redd for å bli ranet, selv om jeg egentlig vet at sjansen er minimal. Men mest fordi jeg syns det er flaut og emment å vise frem min egen velstand, med hundrelapper og visakort i flertall, og så plukke frem noen småpenger til en som åpenbart trenger det.

Jo mer jeg tenker på det, jo pinligere syns jeg det er. Selvsagt kan jeg finne grunner for å ikke gi, som at jeg betaler min skatt for å støtte opp om velferdssamfunnet som tar vare på alle, at det bare vil komme flere romenere hvis vi gir dem penger, at de heller burde finne seg en jobb og at det fins bedre og mer langsiktige metoder for å hjelpe folk. Men jeg mistenker at det mest av alt er unnskyldninger fordi jeg syns hele greia er så ubehagelig at jeg helst ikke vil tenke på det. Og hvertfall ikke bli konfrontert med det mange ganger hver dag.

I et globalt perspektiv er det jo helt fullstendig forkastelig at vi, som vasser i rikdom og penger, ikke deler med dem som har mindre enn oss. Tar vi ett skritt bakover og ser ting litt ovenifra, så er det i grunnen helt fryktelig. Jeg har det så godt at jeg lett kunne gitt bort en hundrings både nå og da uten å merke det på lommeboka, likevel gjør jeg det ikke. Og det handler mest av alt om meg selv, mitt ubehag, min redsel, min maktesløshet. Hvis jeg først begynner å ta inn over meg den elendigheten jeg faktisk møter hver eneste dag i byen min, blir jeg nærmest lamslått av utilstrekkelighet. For selv om jeg gir penger til én, eller to, hver dag, så er det fortsatt hundrevis jeg ikke gir til. Det slutter aldri. Jeg får ikke løst problemet.

Så da er det kanskje like greit å la være å prøve?

Illustrasjon: Doodlepress

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 32 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Sunday 6 May, 2012 | Livet liksom, Politikk på en måte | Tags: funderinger, Livet liksom, Politikk på en måte, Resten av verden, selvinnsikt, selvopptatt.

Innimellom overrasker man seg selv, for eksempel når man oppdager at man nærmest er blottet for nerver og stress, til tross for at ens eget bryllup brått bare er få uker unna og planleggingen antagelig er langt fra i rute - i følge de som forstår seg på denslags. Jeg er virkelig ingen bridezilla. Og det er altså litt overraskende, men det kan jo hende at samlivet med den kommende brudgom - verdens minst stressa mann - begynner å sette sine spor.

Men om ikke vår egen planlegging er i rute så har vi da forlovere med egen agenda og timeplan, så nå er jeg i det minste ettertrykkelig drukket ut. Og det er i grunnen helt forferdelig trist, for du store min så morsomt det var! - og nå er mitt livs eneste utdrikkingslag så sørgelig over.

Frøken Fräken er forlover og hadde - sammen med co-forlover Homovennen - snekret sammen en aldeles fantastisk dag. Riktignok viste det seg at Helten er verdens aller dårligste til å juge og komme opp med troverdige bortforklaringer og coverhistorier sånn at jeg begynte å ane ugler i mosen allerede torsdag formiddag. Men det gjorde jo egentlig ingenting for da fikk jeg et par fine dager til å gå og glede meg (og at den kommende ektemann er en dårlig løgner er jo strengt tatt bare et pluss).

Dagen startet med lunsj hos Homovennen med verdens aller fineste venner og så spaserte hele gjengen opp til et dansestudio i Nydalen hvor vi skulle spille inn musikkvideo. Og siden vi er gamliser fra nittitallet med ironisk distanse og fabelaktig humor, så skulle vi ikke danse en sånn der se-på-oss-så-deilige-vi-er-og-så-bra-vi-kan-riste-på-rumpa-dans. Neida, vi skulle lage videoen til Wuthering Heights med Kate Bush. Og grunnen til det er en gammel historie som du kan lese om her.

Å herremin, så moro det var! Og det som var så bra var at det var (tilsynelatende) moro for alle - det kjipeste som fins er utdrikkingslag hvor alle står og ser på at bruden gjør noe som bare er gøy for henne (eller eventuelt at det bare er gøy for de andre). Eller, aller verst - at alle betaler en uanstendig sum penger for at bruden skal dra alene på spa. Hallo, hva er poenget med det da??

Videoen skal visstnok vises i bryllupet og jeg gleder meg helt vilt til å se oss alle sammen løpe rundt i røde kjoler, fremføre vår koreograferte dans og vaie grasiøst som trær i vinden. Hoho!

Så gikk vi ned langs elva i solskinnet og skravla og ble enda bedre kjent og så var det mer vin og kaffe og kos i hagen til Frøken Fräken, før vi spiste spleisetapas og drakk enda litt. Og så hadde de filmet Helten som fikk spørsmål om meg og oss og jeg måtte gjette hva han hadde svart. Veldig veldig gøy! Hadde en del feil men klarte å gjette riktig på hvor ille han syns morraånden min er (ganske ille), hvorfor han vil gifte seg med meg og hva han må si for at vi skal bli venner igjen etter en krangel.

Til slutt var vi bare fire igjen, hvorav Homovennen - som var husvakt for Frøken Fräken - var farlig nær ved å sovne. Så da tok vi tre gjenværende småbarnsmammaene hintet, ryddet pent etter oss og tok kvelden.

Ingen skandaler, med andre ord. Ingen ble for fulle, ingen kranglet og ingen grein (kanskje jeg grein bitttelitt, men det var i så fall bare av glede). Bare solskinn, morsomme aktiviteter, nok vin, god mat og helt fantastiske mennesker som så ut til å ha en strålende dag alle sammen.

Tusen millioner hjertelig takk!

14 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 9 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Monday 30 April, 2012 | Livet liksom | Tags: brudekjole, bryllup, fest, fine ting, Frøken Fraken, Homovennen, kate bush, Makeløs musikk, utdrikkingslag, venner, wuthering heights.

Det ble visst en liten pause her igjen. I mellomtiden har jeg vært i Etiopia og tilbake.

Sånn er det altså å jobbe i redde-verden-bransjen, brått må man ta en liten svipptur til Addis. Og der var det jo fint, vi tok en halv dag fri og fikk tid til å vandre litt rundt og drikke avsindig sterk espresso på en fortauskafé. Min kollega kjøpte fem stk afrikanske tannbørster (mest med tanke på dekorasjon tror jeg), jeg kjøpte noe jeg tror er et tradisjonelt etiopisk sengeteppe (men jeg kan ha blitt lurt, eller misforstått noe vesentlig slik at det vi nå bruker som sengeteppe egentlig er noe fullstendig annet. Hvis en etioper noen gang kommer på besøk til oss vil vedkommende altså muligens omkomme av latter, men noen sjanser må man jo bare ta her i livet. Være litt gæren, skeie ut litt liksom) og begge kjøpte et par pakker kaffebønner mens vi drakk litt mer sjokksterk espresso på denne kaffebaren.

Ellers var det mye jobbing det gikk i, det var jo strengt tatt derfor vi var der. Primært for å undervise om kommunikasjon og blogging og sånn (jepp, jeg underviser faktisk i blogging nå - en mildt sagt utilsiktet, men veldig morsom, konsekvens av at jeg opprettet denne bloggen for fem år siden).

Folka vi møtte var tipp topp, bare smil og entusiasme hele veien. Afrikanere har en greie med å stemme frem presidenter og sjefer for underholdning og sport og whatnot i tilsynelatende enhver sammenheng, og dette var intet unntak. Det er en svær sak som vi hvitinger ikke riktig får helt taket på, men Madam President og de andre var uansett superhappy med valgseieren.

Dette var min første reise til Etiopia, og i tillegg var det første gang jeg var borte fra lille Bolla mer enn en natt. Jeg må innrømme at jeg grua meg på forhånd og tenkte det kom til å bli skikkelig trist. Dessuten var jeg redd for at han kom til å være grusomt fornærma og ikke ville snakke med meg når jeg først kom hjem. Og den første kvelden var det faktisk ganske trist, men det hadde nok mest å gjøre med at jeg hadde vært våken i tjue timer og vært på reise de fleste av dem, så man kan si litt forsiktig at det ikke skulle særlig mye til for å velte min verden på det tidspunktet.

Resten av tiden gikk helt utrolig bra, det var nærmest litt merkelig å tenke på at det fantes en liten ettåring hjemme i Norge som jeg er mammaen til. Og hjemkomsten var helt fantastisk, alle tre var superglade for å se hverandre igjen. Bolla lo og jeg grein litt og Helten samlet hele familien sin i én stor familieklem. Og så danset vi sammen, alle tre. Masse!

Så selv om jeg er mildt sagt litt ambivalent med tanke på sånne lange reiser, så er det nesten verdt det bare for opplevelsen å komme hjem igjen. Hjem til de fine, fine gutta mine.

Illustrasjon: Fotopedia

9 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 4 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Wednesday 25 April, 2012 | Mor og far og barn, Resten av verden | Tags: afrika, bolla, etiopia, familie, mamma, redde verden-bransjen, reise, Resten av verden.

Vi har vært på søsterens nye hytte i påska og jeg har latt meg imponere over søster og svogers evne til å slappe av og hygge seg med avisen mens fem unger (tre av deres egne og to hyttenaboer) lekte høylydt i umiddelbar nærhet.

Selv satt jeg og leste den samme setningen om igjen og om igjen. Men jeg antar at det er en evne som økes i takt med hvert barn man får?

Både store og små har latt seg engasjere i utendørsjakt etter påskeegg, vi har spist lam og hatt quiz - og så har jeg oppdaget en gang for alle at min lille Makeløse Niese er på full fart inn i fjortistilværelsen.

For eksempel hadde vi denne samtalen:

Tante Makeløs: Hvordan går det med hun venninnen din, hun som danset så bra sist vi var på besøk hos dere?
Niesen: Går bra med henne, hun har blitt skikkelig yoyo.
Tante Makeløs: Hiphoper altså? Har hun alltid vært sånn?
Niesen: Nei, hun har forandra seg sykt mye siden første klasse.
Tante Makeløs: Er det bra eller dårlig da?
Niesen: Det er good det liksom.

Lille niesen min, som i bare forigårs var kledt i rosa tyll fra topp til tå, satt på fanget mitt og leste bok og inviterte meg med på juletrefest i barnehagen. Nå sier hun LOL (med stort alvor), hører på Gabrielle og Rihanna, surfer på internett og har hysteriske knisekonserter med venninnene bak lukkede dører.

Men hun er jo bare ni og et halvt! Da jeg var ni hadde jeg snekkerbukse i mørkeblå cord, hørte på Knudsen og Ludvigsen og lekte sjenert med dukkene mine. (I hvertfall tror jeg det var sånn, selv om jeg vagt husker Bangles og en svært ung forelskelse).

Hva er det de sier igjen - noe om at disse barna vokser opp så fryktelig fort? Ja, det var det visst.

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 2 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Wednesday 11 April, 2012 | Stolt tante | Tags: familie, hytta, makeløs niese, påske, Stolt tante.

Første april 2007 satt jeg hjemme i ettromsleiligheten min og kjedet meg litt. Det var påske, jeg hadde ingen spesielle planer, hadde vært single i hundre år og lurte på om ting noen gang kom til å forandre seg. Jeg hadde lest en del moteblogger og tenkte at jeg kanskje kunne gjøre noe lignende – bare uten motedelen. Så da opprettet jeg en blogg og kalte den Frøken Makeløs.

Det første året blogget jeg en del om musikk, Den Gyldne Q og Tordenbloggen , om singlelivet og en god del om livet liksom, både med og uten ironisk distanse. Dessuten introduserte jeg Homovennen, Frøken Fräken og Makeløs Niese og reiste en tur til Bangladesh. Jeg var imponerende produktiv og bloggen fant etter hvert sin egen form.

I mitt andre bloggår begynte ting å skje. Jeg deltok i Bloggidol, Den Gyldne Q og Tordenbloggen, jeg moteblogget (gårsdagens antrekk) og reiste til Amsterdam med Ferievennen og til Dublin med Homovennen. Men viktigere; jeg begynte og avsluttet et pendleforhold og helt på tampen av året møtte jeg Helten.

I 2009 holdt jeg fortsatt koken med mer moteblogging og musikk, avholdt min første leserundersøkelse, funderte på disse merkelige menneskene som har barn (..) og flyttet sammen med Helten. Og så var det et par fyrer som rota seg bort nede i Kongo, så da måtte jeg ta på meg Kongonerdhatten og skrive en del om det. Jeg funderte over hvordan livet plutselig kan forandre seg, dro på jobbintervju på selveste Slottet, begynte å studere nettjournalistikk deltid i Bodø og tok en tur til Uganda. Og helt på slutten av året reiste Helten og jeg noen uker til Thailand.

Så kom 2010 og det ble slutt på daglige oppdateringer på bloggen. Jeg skrev om at vi opplevde en missed abortion og mottok uendelig mye støtte fra fine lesere. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å fortelle at vi hadde forlovet oss og så i august kunne jeg endelig fortelle om en magisk ultralydundersøkelse. Lille Bolla var på vei! Resten av året ble det mye gravideblogging, inkludert magebilder.

Fjoråret startet vi med med en lyserosa kjærestetur til Gøteborg. I februar ble vi foreldre og bloggen led i stillhet under total mangel på oppmerksomhet. Fra 25 bloggposter i måneden i glansårene var vi nå nede i 4-5 per måned. Men av en eller annen grunn var det fortsatt folk som leste det lille som ble skrevet. Som handlet om at jeg syntes det var vanskelig å bli mamma, at jeg aldri hadde tid til meg selv lengre og at Lille Bolla nok var det aller vakreste, smarteste og mest fantastiske barn verden noen gang hadde sett. Etter sommeren skjønte jeg at jeg var blitt feminist og skrev om cupcakes og ble invitert til å prate i P1. I desember syns Homovennen det var såpass laber aktivitet på bloggen at han foreslo seg selv som gjesteblogger (og ble selvsagt svært godt mottatt).

Dette bloggåret startet med et pang og en debatt om kvinner og trivialiteter som tok fullstendig av. Jeg begynte å jobbe igjen etter mammapermisjon og syns det var så fint at jeg lurte på om jeg ikke burde være litt mer lei meg, og så skrev jeg litt mer om feminisme og morsrollen og ble invitert til å snakke på et 8.mars-arrangement.

Og hundre millioner andre ting. En dag når jeg er gammel og grå og har god tid og lave skuldre skal jeg samle alle bloggpostene mine og lage bok av dem. Så kan jeg lese om hvordan livet mitt forandret seg fullstendig fra den dagen i april 2007, om opp- og nedturer, om fine venner og kjærlighet og rare folk og ting jeg ikke visste noe om men kanskje lærte etter hvert. Det står her alt sammen. Kommentert, applaudert, kritisert og lest av dere – verdens beste lesere.

Takk for at dere fortsatt er her, tross begredelig lav produksjon de siste årene. Uten deres tilbakemeldinger hadde nok denne bloggen vært avsluttet for lenge siden. Så takk, kjære dere, for at jeg har nøye dokumentasjon av den kanskje største forandringen i livet mitt. Fra langtidssingle, forvirra og usikker ung voksen med altfor mye fritid, til ettbarnsmamma, feminist og soon-to-be kone med ambisjoner, retning og dårlig - men god - tid.

Illustrasjon: Doodlepress

14 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 21 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Monday 2 April, 2012 | Blogging og andre sosiale medier | Tags: blogg, Blogging og andre sosiale medier, metablogging, selvopptatt.

En leser har stilt meg et betimelig spørsmål; hvorfor i alle dager jeg måtte bli 36 år før jeg fikk min feministiske oppvåkning? Hvor har jeg vært i mellomtiden?

Og det kan man jo lure på. En ting er at rundt millieniumsskiftet, da bøkene Under det rosa teppet, Fittstim, Råtekst og Matriark kom ut og skapte debatt, så var det en del faktorer i livet mitt som gjorde at jeg fulgte særdeles lite med på samfunnsdebatt generelt.

Men jeg kunne jo for eksempel ha oppdaget feminisme da jeg var student i Bergen på nittitallet. Det er bare det at jeg kan ikke huske at vi diskuterte denslags i det hele tatt. Studiene mine (antropologi og geografi) behandlet ikke feministiske temaer på en måte som gjorde at jeg opplevde dem som relevante for meg og mitt liv. Pensum var noe temmelig virkelighetsfjernt som vi måtte lære for å stå på eksamen, ikke noe vi kunne benytte oss av i vårt daglige liv eller som egentlig angikk oss på noen måte.

I grunnen husker jeg studietiden som en skjermet boble, hvor vi var opptatt av fag, eksamener, festing, organisasjonsliv, musikk, film og jobbing. Og det er jo nesten litt pinlig, for i den samme perioden opplevde jeg meg selv (og vennene mine) som temmelig samfunnsbevisste. Hvordan jeg kunne tro det er i dag et lite mysterium, for vi leste sjelden aviser (nettaviser var vel knapt oppfunnet), hadde ikke tv, hørte ikke på radio og diskuterte sjelden det som skjedde i resten av verden. Vi var opptatt av krig og fred og religion og politikk og sånn på et utrolig generelt nivå.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det var sånn. Kanskje var det tiden – at informasjonssamfunnet ikke hadde slått til for fullt? Kanskje er det forskjell på studentene i Bergen og Oslo? Kanskje var det fagene jeg tok? Eller kanskje jeg rett og slett bare var en utrolig sløv student?

Etter at jeg ble voksen, har fokuset mitt vært andre steder. Det vil si, jeg har på en måte vært opptatt av feminisme men jeg har ikke skjønt at de tingene jeg var opptatt av var en del av noe større - at det faktisk var det som var feminisme. På kvinnedagen i år ble jeg overveldet av hvor mye (interessant) som ble skrevet og sagt om feminisme og likestilling, men jeg har en sterk mistanke om at det mer enn noe annet handlet om at jeg hadde fått på meg feministbriller.

Jeg tror kanskje at når man først blir opptatt av et tema, så ser man nyheter om det overalt. Og da kan det være vanskelig å skjønne at ikke alle andre ser det også. Det handler sikkert både om hva man er oppmerksom på, hva man oppsøker og hvilke nyheter man klarer å knytte tematisk til det man er opptatt av.

Til slutt må jeg få legge til at jeg alltid har vært opptatt av likestilling. At kvinner og menn skal ha like rettigheter, lik lønn for likt arbeid osv – dette har alltid vært selvfølgeligheter. Og jeg mener ikke at man ikke kan være feminist hvis man ikke opplever temaet som relevant for sitt eget liv – de beste blant oss kan sikkert være superengasjerte i noe som ikke berører deres liv i det hele tatt. Men for meg var det slik at jeg måtte få barn før jeg begynte å oppdage sammenhengen mellom mitt liv og de strukturene feministene er opptatt av. For eksempel at det var helt andre forventninger til det å være en god mor enn det å være en god far. Disse oppdagelsene trigget meg til å finne ut mer og jo mer jeg leser, jo vanskeligere blir det å ta feministbrillene av igjen. Roller og forventninger knyttet til kjønn er så utbredt, det gjennomsyrer så mye av samfunnet at jeg nå ikke kan forstå hvordan jeg kan ha unngått å se det tidligere.

Så svaret er litt at jeg vet ikke hvorfor det tok så lang tid. Men jeg tror at når man først har gjort oppdagelsen, knukket koden så og si – så er det veldig lett å tenke at alle andre bør ha gjort det samme. I hvertfall hvis de skal kunne regne seg som opplyste, samfunnsengasjerte mennesker. Men slik er det ikke. Jeg tror det er veldig viktig å huske på at det er en hel masse kvinner (og menn) der ute som strever med forventninger og begrensinger knyttet til kjønn, uten å se at utfordringene er en del noe større. Veldig mange flinke piker burde gjøres oppmerksomme på at deres problemer ikke handler om at de personlig ikke strekker til, men at kravene som stilles i samfunnet er helt absurde.

Ss kanskje vi som har fått på oss brillene også burde gå ut og misjonere litt?

Illustrasjon: Zeta

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 5 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Thursday 29 March, 2012 | Politikk på en måte | Tags: feminisme, kvinner, menn, Politikk på en måte, selvinnsikt, student.

Jeg har sett en aldeles fantastisk film i helga og da er det helt utrolig flaks at jeg har en blogg sånn at jeg kan anbefale den videre! Den er basert på en sann historie om da de kvinnelige syerskene ved Ford-fabrikken i Dagenham, England, gikk ut i streik for å få bedre lønn. Etterhvert oppdager kvinnene, ledet an av Sally Hawkins som Rita O’Grady, at grunnen til den dårlige lønna er at de er kvinner. Dermed blir streiken en prinspielt viktig kamp som til slutt ender ved ministerens bord og som engasjerer bredt både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg elsker sekstitallet og er opptatt av feminisme og kvinners rettigheter, så det var kanskje litt gitt at jeg kom til å like denne filmen. Men greia er at den er bra. Skuespillerne er gode og troverdige, vi har ikke vondt av å bli minnet på det modige arbeidet som ligger bak alle likestillingslovene vi har i dag og ikke minst så er filmen både sjarmerende og morsom.

Anbefales varmt!

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 6 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Tuesday 27 March, 2012 | Gamle og nye perler | Tags: anbefale, film, fine ting, Gamle og nye perler.

Fryktelig lenge siden jeg har lagt ut en video her nå, men aiai - Meaghan Smith! Jeg oppdaget henne ved en tilfeldighet av type Spotify (klikke videre, klikke videre…) og ble riktig så happy. Damen er fra Canada, ga ut debutplata i 2008 og har gitt ut en del julemusikk etterpå, av alle ting.

Dagens makeløse er en fabelaktig coverversjon av Pixies-låta Here comes your man fra 1989 og var med på soundtracket til filmen (500) Days of Summer. Finfin indiepop med sol og sommer, rød sykkel med kurv på styret, prikkete kjole, pluss fin mann av type høy og skjeggete - what’s not to like?

Fin fredag og god helg til dere alle!

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 4 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Friday 23 March, 2012 | Makeløs musikk | Tags: anbefale, fine ting, Makeløs musikk, meaghan smith.

Makeløs Mini – det yngste tantebarnet – har blitt tre år. Han er altså to år eldre enn Bolla og har helt siden sistnevntes ankomst gladelig påtatt seg rollen som den hjelpsomme fetter. Han har vist frem barne-tv på iPaden, hentet ren bleie og strøket Bolla (relativt) forsiktig på hodet. De to små fetterne har badet sammen, delt en skål med epler og lekt – om ikke direkte sammen så hvertfall fint ved siden av hverandre. Minien har insistert på at Bolla skulle være med han i barnehagen og gledet seg stort hver gang vi kom på besøk.

Men nå er det visst minst en av dem som begynner å bli litt varmere i trøya. Da vi var på besøk i Suburbia sist helg, hadde Minien funnet ut at han ikke ville bruke Bollas navn lengre – han ble nå konsekvent omtalt som ”Denne”. Og Denne plukket uinvitert på håret hans (frekt), Denne pillet på Getboksen (det er det bare Minien selv som får gjøre), rappet lekene (som han tidligere har vært veldig raus med å dele ut) og var generelt bare i veien overalt.

Kan hende det er fordi Bolla nå går ubesværet hit og dit på egne ben og ikke lenger ligger som en litt interessant og helt ufarlig bylt i noens fang. Eller kanskje har bare Minien trengt et år på å finne ut at her har vi jo en som er mindre enn meg – en som jeg kan herse litt med og sjefe litt over. For det er klart man blir litt lei, når man er tre år og yngst i søskenflokken. Når de to eldste bestandig er så mye raskere og flinkere og alltid skal bestemme. Og da er det jo i grunnen ganske beleilig med en sånn liten fetter, som blir litt forskrekket når treåringen forteller han hvor skapet skal stå – men som ikke finner på å protestere. Ennå.

Illustrasjon: 13th Street Studio

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 3 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Wednesday 21 March, 2012 | Stolt tante | Tags: bolla, familie, Livet liksom, makeløs mini, Stolt tante, tante.