En ting som er ordentlig stas er å oppdage at sanger man kjenner i kjip åttitallsinnpakning faktisk fins i en mye finere originalversjon, ofte fra sekstitallet.

I think we’re alone now er en sånn sang. Den ble først utgitt i 1967 av Tommy James and the Shondelles og lå da 17 uker på Billboard-lista. Tjue år senere ga Tiffany ut sangen på nytt, til tross for at hun selv mente den ikke var moderne og hip nok og egentlig ikke hadde lyst til å gi den ut. I 2006 ble sangen utgitt igjen, den gangen av den britiske jentegruppa Girls Alound.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

3 Comments | In: Makeløs musikk | | # | By Frøken Makeløs on April 30, 2007

I helgen var jeg ute og ruslet en tur i byen; det var sol og vår og langhelg og alle var glade og hadde solbriller på nesen.

Først møtte jeg en mann som antagelig er en nabo men jeg har aldri sett han før (og nå kan jeg angre på at jeg skulka dugnaden for et par uker siden!). Naboen min var litt søt og det var jo en fin dag så jeg dristet meg til å smile til han, sånn litt usikkert og sjenert som man smiler til folk man ikke kjenner. Og da smilte han litt usikkert tilbake. Så smilte jeg litt bredere, et sånt “så hyggelig at du smiler tilbake til meg”-smil og da smilte han et sånt smil til meg igjen. Og til slutt smilte vi begge ordentlig bredt til hverandre. Det hele tok neppe mer enn ti sekunder men det løftet meg et par millimetre opp fra asfalten og gjorde dagen min ganske mye bedre.

På vei gjennom Tøyenparken så skjedde akkurat det samme to ganger til. Jeg begynte med å smile litt forsiktig og så endte vi med ordentlige, varme smil til hverandre.

Når jeg smiler til fremmede uten noen særlig grunn og de smiler tilbake og kanskje til og med er litt søte, så kjenner jeg at jeg blir litt sånn lur inni meg og har smil i øynene lenge etterpå. Jeg innbiller meg at jeg har en liten hemmelighet med den jeg har smilt til og det er en fin følelse som jeg i grunnen har altfor sjelden.

Så fremover nå skal jeg begynne å smile mer til fremmede, det er mitt mai-forsett. Forhåpentligvis overlever jeg hele måneden uten at det kommer menn i hvite frakker for å hente meg.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Livet liksom | | # | By Frøken Makeløs on

I dateverden fins det i grunnen bare to typer menn; de kjedelige mennene og de spennende mennene. Kjedelige menn liker meg. Jeg liker spennende menn.

De kjedelige mennene
De kjedelige mennene har snille øyne bak brilleglass. De har lang utdannelse og en trygg jobb og kan føre intelligente og reflekterte samtaler om arkitektur og politikk. De kjedelige mennene gir deg to glass vin – ikke mer – før de i høyden kysser deg dydig god natt på kinnet. De kjedelige mennene er til å stole på, og hvis de liker deg så blir ikke følelsene deres borte over natten. Men hvis du sier til dem at du ikke er interessert så er de borte før du får sukk for deg, for en kjedelig mann er aldri en pågående beiler.

De kjedelige mennene driver ikke med kurtise, det er ingen en kjedelige menn som sender blomster og deklamerer poesi. De kjedelige mennene kan alt om antropologisk teori men de har aldri sovet under stjernene på en strand i Vietnam fordi noen knabbet teltet deres mens de badet nakne i havet. De kjedelige mennene er gjerne litt sjenerte – ikke slik at de er vanskelige å få i tale men de står ikke på et bord og roper ”se på meg!” Derfor er det lett å miste dem av syne.

De kjedelige mennene gir deg ikke store komplimenter. De har god tid og forhaster seg ikke, og de er fornøyde med å møte deg en gang i uken. De kjedelige mennene bærer følelsene sine inni seg som en godt bevart hemmelighet, de roper ikke ut sin forelskelse. De kjedelige mennene har en underfundig og lavmælt humor, men de får deg ikke til å le så tårene spretter. De får deg ikke til å føle deg vakker eller begjært, de er veloppdragne og holder seg på trygg avstand.

De spennende mennene
De spennende mennene har gnistrende øyne og når de ser på deg så vet du at du er den vakreste kvinnen i hele verden. De er kreative og har morsomme og tøffe hobbyer. De står på ski, de klatrer og kjører motorsykkel. De spennende mennene har vært i 38 land i fire verdensdeler og de har dratt avgårde på seks måneders jordomseiling på ren impuls. En date med en spennende mann ender gjerne med at begge blir fulle og glade og sovner i samme seng etter å ha revet av hverandre klærne med tennene.

De spennende mennene er lidenskapelige og utålmodige og de bruser av følelser. De elsker deg etter å ha møtt deg to ganger og overbeviser deg om at dette er helt annerledes enn alt annet de har opplevd noen gang tidligere. De spennende mennene overøser deg med fantasifulle komplimenter og uendelig oppmerksomhet. De gir deg hele sin verden, holder ikke tilbake på noe.

En spennende mann ser deg dypt inn i øynene med brennende blikk til du kjenner at du ikke lengre har fast grunn under føttene. Og da, akkkurat i det du er i ferd med å lette, når du såvidt har rukket å få sommerfugler i magen og lopper i blodet – da trekker de seg. Da tror de ikke at du er den rette likevel. Da blir de selvopptatte og kalde og tomme i blikket.

De perfekte mennene
De perfekte mennene er antagelig en blanding av de spennende mennene og de kjedelige mennene. Jeg vet at det har skjedd at en spennende mann har blitt etablert i et langvarig forhold, men jeg aner ikke hvordan det gikk til. Det er mulig at når en spennende mann treffer kvinnen i sitt liv så mister han etterhvert sin grenseløse og umiddelbare sjarm og blir en kjedelig mann.

Det kan også hende at de kjedelige mennene på sikt blir spennende menn, og hvis det er tilfelle er det jo langt å foretrekke fremfor alternativet. Men jeg har aldri hatt tålmodighet nok til å finne ut av det. Jeg vet jo at all fornuft tilsier at man bør satse på de kjedelige mennene. Men hvor lenge må man vente for å se om gråstein blir til gull?

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

10 Comments | In: Singlesnakk | tags: dating, menn, Singlesnakk. | # | By Frøken Makeløs on April 27, 2007

James Taylor er en amerikansk singer/songwriter som slo gjennom på søttitallet og har holdt det gående siden. Han har vært gift med Carly Simon, vunnet seks Grammy-priser og solgt millioner av plater.

Something in the way she moves er fra debutplaten som kom ut i 1968. Dette opptaket er ikke det mest spennende kanskje, James gjemmer seg litt bak mikrofonen og det er lite action. Men sangen er så vakker at jeg tror dere holder ut den kjedelige videoen, bare lukk øynene og hør på teksten:

There’s something in the way she moves
Or looks my way, or calls my name
That seems to leave this troubled world behind
And if I’m feeling down and blue
Or troubled by some foolish game
She always seems to make me change my mind

Ja, akkurat sånn skal det være når man er sammen med kjæresten sin.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

No Comments | In: Makeløs musikk | | # | By Frøken Makeløs on April 25, 2007

Folk kan finne seg i nesten hva som helst så lenge de får nok informasjon om hva som skjer. Omstillinger på arbeidsplassen, alvorlig sykdom, at naboen har tenkt å fjerne hekken slik at dere får full innsyn i hverandres hager - alt går ganske greit så lenge man vet hva man har i vente. Vet man hva fremtiden bringer kan man til og med nyte situasjoner som ellers ville vært vanskelige å takle; å være arbeidsledig et par måneder kan være en strålende tid hvis man vet hvilken dato man igjen har en jobb å gå til. Svever man derimot rundt i ledighetslimbo uten å vite om man skal være der i tre uker, tre måneder eller tre år, stiller saken seg ganske annerledes.

Så også med det å være single. Det hadde vært så fint hvis noen bare kunne hvisket i øret mitt at nå har jeg seks måneder igjen alene før jeg finner prince charming og begynner på resten av mitt liv sammen med han. Da ville jeg selvsagt satt alt inn på å få maks ut av den siste singletiden før jeg måtte begynne å forholde meg til et annet menneskes vaner og uvaner.

Men sånn er det jo ikke. Er det noe som er uforutsigbart, så er det kjærlighet. Og det suger ganske kraftig. Når jeg innimellom uttrykker min bekymring for å bli en sånn evig single, gal kattedame så sier de snille vennene mine at det selvsagt ikke kommer til å skje. Ikke med meg. Men det er jo ingen som vet det. Det er faktisk noen som forblir alene hele livet sitt og man kan umulig vite på forhånd om man kommer til å bli en av dem eller ikke.

Hvis jeg skulle tatt master i sosialantropologi så skulle jeg skrevet oppgaven min om slike kvinner – de som forble alene hele livet. Da skulle jeg prøvd å finne ut hvorfor det ble sånn. Var det noe de ønsket selv? Valgte de bort en partner til fordel for noe annet? Og i tilfelle hva? Har de takket nei til fristende tilbud fra bra menn, og hvis ja – angrer de på det nå? Eller er de rett og slett alene fordi det bare ble sånn – og hvis så er tilfelle; har de slått seg til ro med det eller hender det at de gråter ensomheten sin ned i puten om natten?

Siden jeg ikke har tenkt å ta master i sosialantropologi hadde vært veldig fint om noen andre kunne funnet svaret på disse spørsmålene. Og hvis noen gjør det så håper jeg de gir beskjed til meg om hva de fant ut.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Singlesnakk | tags: alene, funderinger, Singlesnakk. | # | By Frøken Makeløs on

I fjor begynte jeg å sykle igjen etter mange år som fotgjenger og trikkepassasjer. Til tross for at sykkelen min var et eldgammelt og blytungt femgirs treskeverk, var det ordentlig stas å ha føttene på pedaler og vind i håret. Helt til søstern begynte å insistere på at jeg skulle kjøpe meg hjelm. Sykkelhjelm! Jeg var skeptisk men når alt kommer til alt er det vanskelig å argumentere mot trafikksikkerhet med folk som er glade i deg, så en dag troppet jeg opp på XXL, klar for hjelminnkjøp.

Jeg burde skjønt hvilken vei det gikk da den mannlige ekspeditøren ikke viste noen som helst forståelse for problemstillingen sykkelhjelm versus oppsatt hår. Jeg er en hestehalejente og dette viste seg å være fullstendig uforenelig med hjelmbruk. Håret kom i veien og hvis jeg var så heldig og få klemt hestehalen inn mellom bakhode og hjelm så var den garantert ødelagt innen jeg kom frem. Og hvem vil vel ha en flat hestehale? Men jeg dro tappert ut hårstrikken og forberedte meg på en sesong med løst (flatt!) hår.

Det å tråkke byen rundt iført sykkelhjelm fikk meg i tillegg til å føle meg som en liten drittunge. Og la det bare være helt klart; det er ingen menn som kaster lange blikk etter kvinner med hjelm på hodet (who can blame them?)

Og nå, en hjelmløs og trikketrafikkerende vinter senere, er sykkelsesongen i gang igjen. Det gamle vraket mitt er byttet ut til fordel for en mye lettere sykkel med fire ganger så mange gir, men hjelmen er den samme. Og jeg hater den mer enn noen gang. Så da jeg leste i avisen her forleden om at fordelene ved hjelmbruk er oppe til diskusjon blant ekspertene (blant annet fordi bilister tar mer hensyn til syklister uten hjelm enn syklister med), var saken avgjort for min del.

Så nå vaier hestehalen muntert i vinden, sykkelgleden er tredoblet og jeg føler meg voksen igjen. Sykkellykken var komplett da en fremmed mann i dress ga meg et sånt sjarmerende, halvsjenert smil da jeg syklet over Olav Ryes Plass i ettermiddag. Aldri mer sykkelhjelm på denne frøkna!

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | | # | By Frøken Makeløs on April 24, 2007

De fleste liker oppmerksomhet, tror jeg. Da mener jeg ikke sånn bursdagsangoppmerksomhet, men den typen oppmerksomhet du får fra noen som liker deg. Alle liker vel å bli likt?

Det jeg lurer på er hvor grensa går mellom å vise noen at du liker dem å det å bli oppfattet som en full on stalkerbitch. For dem er det jo ingen som liker.

Jeg har hørt historier om menn som har beilet til kvinner som i utgangspunktet sa at de ikke var det dugg interessert, men som likevel ble sjarmert av all oppmerksomheten. Og så ble det happy ending med bryllup og barn og det hele. Jeg er imidlertid litt i tvil om en slik metode er forbeholdt menn eller om vi kvinner også kan oppnå suksess på denne måten.

For hvor mye er for mye oppmerksomhet? Og hvor mye positiv respons må jeg få for at jeg kan fortsette mitt muligens ganske så ukvinnelige beilertokt uten å bli oppfattet som en masete loco? Er det noe jeg får hysterisk noia av så er det tanken på å være pågående. Men samtidig tror jeg bestemt at det er noen menn som er for bra til at man bare kan la dem forsvinne ut av syne uten kamp.

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

5 Comments | In: Singlesnakk | tags: dating, funderinger, menn, Singlesnakk, usikker. | # | By Frøken Makeløs on April 22, 2007

Det er vel omtrent en uke siden jeg leste om Facebook for første gang og nå er jeg allerede semi-hooked. Altså; for en uke siden ante jeg ikke hva det var, nå henger jeg der inne både støtt og stadig. Det virker som det er et system som får frem den statusopphengte fjortisen i oss alle; hvem har flest venner? Og kan jeg rappe noen av dine sånn at jeg selv fremstår som mer populær? Sjarmerende.

Men samtidig er det jo litt stas også, særlig når man klarer å spore opp kjentfolk der inne som man ikke har snakket med på årevis. Dessuten ser jeg for meg at det må være en genial måte å beholde kontakt med et stort nettverk etter at man er ferdig å studere. Selv er jeg antagelig for gammel til å finne særlig mange av mine gamle studievenner der inne, dessuten husker jeg jo ikke hva flesteparten heter til etternavn, om jeg noen gang har visst det.

Jeg tror ikke jeg kommer til å glipp av fester fordi jeg glemte å sjekke Facebook, slik de sier er tilfelle blant dem som er ti år yngre enne meg. Men jammen er det et finfint tidsfordriv. Og ting har endret seg utrolig fort: For ikke lenge siden ble nettet hovedsaklig brukt til å lese avisa og sjekke mailen, nå klarer vi oss ikke uten blogging, rss, youtube, msn, wikipedia, google - og altså facebook.

Heldigvis ser det ut som at det eneste det går ut over er tv-titting og det er det jo ingen grunn til å grine over.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

2 Comments | In: Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on April 21, 2007

Nok en sang jeg oppdaget ved en heldig tilfeldighet. Det går jo ikke an å være sur når man hører denne! Jamiroquai bør være kjent for de fleste, mens Jools Holland er et nytt navn for meg. I følge Wikipedia har mannen holdt det gående siden 1978, både som plateartist, skuespiller og programleder på tv.

I’m in the mood for love ble først utgitt i 1935 og har siden blitt spilt inn av en endeløs rekke artister.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

No Comments | In: Makeløs musikk | | # | By Frøken Makeløs on

Her er en gammel irritasjon: Etter at vi var ferdig på videregående var det ikke uvanlig at man utsatte voksenlivet litt ved å dra ut på en såkalt “jorda-rundt-tur”. I praksis innebar det som regel at man var borte i noen få måneder mens man plasket rundt på en strand i Thailand, drakk seg full med engelske backpackere i Australia før man tok en sving innom San Fransisco på vei hjem. Å kalle dette jorda rundt er, for alle som har sett et verdenskart, en hysterisk spøk. Men greit nok, er det dette man vil så skal man sagtens få lov til det av meg. Det som irriterte meg grovt var når disse folkene kom hjem og innbilte seg at de automatisk hadde skjønt noe om verden som vi som ikke hadde grilla kroppen på en strand på Phuket, ikke hadde skjønt. Det krever faktisk litt mer enn evne og vilje til å overleve 11 timer i fly før man kan påberope seg et nyfunnet og unikt innsyn i fremmede kulturer. Det er for eksempel en klar fordel om du faktisk har snakket med noen av dem som bor i det landet du har besøkt.

En irritasjon av nyere dato er denne: Jeg er på ingen måte en ekspert på Afrika, ikke i nærheten en gang. Men jobben min gjør at jeg vet mer om kontinentet enn den jevne nordmann - selv om det nok har mest å gjøre med at den jevne nordmann for eksempel ikke kan navnet på mer enn et par afrikanske hovedsteder. Og på grunn av denne generelle kunnskapsløsheten/manglende interessen kan hvem som helst si nesten hva som helst om Afrika uten at noen arresterer deg på det. Nettopp derfor er det så enkelt for følsomme kunstnersjeler å predikere sin endimensjonale afrikanske gladetnisitet overfor folk her hjemme. Og det irriterer meg. Når en eller annen batikkperson som har vært en tur i Tanzania kommer hjem og forteller om de søte afrikanske barna som synger og danser selv om magene deres er tomme. Om sterke afrikanske kvinner som bærer familien og huset på ryggen mens de samtidig balanserer femten liter vann i en balje på hodet.

Det er fint at folk i Norge kan få vite at det skjer andre ting i Afrika enn krig og jævelskap. Men når disse selvhøytidelige blekansiktene først skal fortelle folk om et annet Afrika, hvorfor kan de ikke fortelle om de som studerer på universitetetene, de som kjemper mot korrupsjon, de som starter vellykkede bedrifter og de som gjennomfører demokratiske valg etter tiår med diktatur? Hvorfor går det tilsynelatende ikke an å fremstille afrikanere som vanlige folk?

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

2 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Resten av verden | | # | By Frøken Makeløs on April 20, 2007