For litt siden var jeg som kjent på fjelltur med elleve andre jenter. Ingen av oss har barn, åtte av tolv er single. Du kan si at det ble bittelitt snakk om både menn og unger.
På lørdagskvelden hadde en av jentene funnet ut at det skulle komme ikke mindre enn 140 nye gjester på høyfjellshotellet som lå rett ved hytta vi bodde på, og hun må være verdens aller største optimist ettersom hun fikk det for seg at dette helt sikkert var 140 kjekke single menn i passende alder. Tre av oss ble med henne til hotellet for å få avkreftet denne vidløftige teorien, noe som ikke var en særlig vanskelig oppgave. Det er noe med at når dansegulvet stort sett er befolket av barn under ti år så er ikke akkurat festen i ferd med å ta av.
Da jeg ganske ufrivillig klarte å disse den stakkars østeuropiske keyboardisten (det var live underholdning, må vite) følte vi at tiden var overmoden for å forlate lokalet. Frøken optimist var imidlertid ikke klar for å gi opp jakten på yummi hunks så hun foreslo at vi kunne slentre en runde rundt på hotellområdet og kanskje til og med banke på noen hyttedører i nærheten for å høre om det var fest noe sted. Jeg håper hun ikke mente dette helt alvorlig, men jeg er faktisk ikke helt sikker. Selve tanken på å gjøre noe sånt hensatte oss uansett umiddelbart tilbake til våre glansdager som fjortiser, da det å henge rundt og vente på at noe skulle skje i grunnen var alt vi gjorde.
I fjortisfasen hadde mine venninner og jeg fast tilholdssted ved ”broa ved Rimi”, som ikke var noe annet enn en betongbro ved en matbutikk. Jeg antar at vi valgte nettopp det stedet fordi vi mente det var et knutepunkt mellom hjemmene våre, ungdomsskolen, gymnaset, fritidsklubben, svømmehallen og tennisbanen og at visste vi ikke fikk lov til å henge inne i sentrum. Så da satt vi ved denne broa i time etter time – skravlet, fniste og glante på folk som gikk forbi. Hvis vi var riktig heldige så kjørte de kjekke guttene forbi på mopedene sine – og vi kunne høre hvem av dem som kom kjørende ut fra lyden på mopeden. Ingen av oss var særlig opptatt av verken mekking eller bil, så det at vi kunne skille den ene motorduren fra den andre sier en hel del om vår interesse for mopedeierne. Det hendte også at vi forfulgte mopedgutta – til fots. Det var mildt sagt et håpløst prosjekt.
Jeg liker denne posten!Det finnes ingen relaterte poster.
3 kommentarer, Legg igjen kommentar eller Ping
Jeg har i såkalt voksen alder havnet en gang mer eller mindre frivillig på en fest der gutta hadde bare hadde dun, og jentene hadde for hard sminke. Da følte jeg meg gammel, selv om jeg bare var 24-25 år. Men likevel gammel. Litt av den samme følelsen fikk jeg nå. Jeg er i ferd med å bli gammel, og akter kun å gå på planlagte fester - med unntak av et og annet nachspiel.
Jeg minnes også Martini Asti, men det er en annen historie.
Egoisten
- Åtgaumsforvaltar med ekte leg.
[Svar]
July 9th, 2007
Jeg skjoenner ikke en gang vennene som gjerne vil feste flere ganger i uka lengre, for meg er en gang i uka gjerne for mye naa. Jeg foeler meg litt gammel, men samtidig saa er det ikke fordi jeg misliker fester, bare at jeg setter med pris paa ikke-feste tiden min, og det er jo ikke saa ille :)
[Svar]
July 9th, 2007
egoisten: jeg leste et intervju med bård og harald en gang, der bård sa at harald aldri drakk med mindre det var planalagt flere dager i forveien. det høres jo helt dust ut men det er jammen ikke langt fra sanneheten for denne frøkna heller.
minneapolise: en venninne av meg sukket nylig over at vi er blitt så gamle at vi nå innser at alkohol faktisk er gift for kroppen. det er jo en grunn til at det er så slitsomt med all denne festingen :-)
[Svar]
July 9th, 2007
Skriv en kommentar til “Frøken fjortis”