Jeg har måttet innse at min kjære mor hadde rett da hun nylig påpekte at håret mitt har blitt for langt. Siden lommeboka for tiden ikke er i nærheten av å tillate et besøk hos den svinedyre frisøren jeg pleier å gå til, håper jeg nå intenst at noen av dere som leser kan tipse meg om en billig og bra frisør sentralt i Oslo.
Anyone?
Dagen i dag har hatt nittitallet som rød tråd, uten at det på noen måte har vært planlagt. Først trosset jeg regnværet og dro på shopping. Ikke så mye nittitalls over det kanskje, men jeg grunga. Det gjør jeg mildt sagt ikke særlig ofte lengre, men i dag føltes det av en eller annen grunn helt riktig med brun cord og strikkelue. Ulempen var at jeg oppdaget at servicen blant butikkansatte er påfallende mye dårligere for grunge-jenter enn for classy småfrøkner, men det får så være.
Så oppdaget jeg at underskog.no har en herlig tråd om nittitallsmusikk. Mens jeg bladde meg nedover listen over youtube-videoer begynte jeg å lure på om vi virkelig bare hørte på depressiv musikk på den tiden, men så fant jeg Chumbawumba og husket at vi var glade innimellom på nittitallet også. Tubthumping (1997) har antagelig verdens vanskeligste tekst så det vi sang mens vi hoppet opp og ned på dansegulvet på Hulen i Bergen, med Doc Martins-støvler, frikeskjerf og miniskjørt, ga nok absolutt ingen mening whatsoever. Men moro var det. Andre gladsanger fra samme periode er Buddy Holly med Weezer (1994) og Tralala lilla molntuss med Bob Hund (1998).
Som om ikke dette var nok så dukket av helt uforklarlige årsaker min gamle geografi-professor Arild Holt-Jensen opp på lørdagsunderholdningen på Nrk. Nå venter jeg i spenning på at den gamle råtne leiligheten vår i Magnus Barfotsgate blir location for en eller annen tacky realityserie.
Siden dere er så greie (og siden jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken jeg skulle velge), får dere enda en nittitalls-gladsang, nemlig You and Me Song med The Wannadies (1996). Og hvis noen trenger å lande i melankolien etter all denne utagerende lykken foreslår jeg at dere sporer opp plata Fixed Water med Sophia (1996). Tristere (og vakrere) blir det rett og slett ikke.
Hva gjelder utseende har jeg særlig ett krav til menn jeg skal date, og det er høyde. Der er jeg til gjengjeld temmelig ufravikelig - han må være høy. Det har noe med at det får meg til å føle meg liten og yndig og feminin og frem til nå har jeg i min naivitet gått rundt og trodd at menn foretrakk kvinner som var lavere enn dem sånn at de kunne føle seg store og barske og mandige. Klare til å forsvare kjæresten sin mot slagbjørner, narkiser og andre potensielle farer, liksom.
Men neida. Det viser seg nemlig at for en mann er det et stort pluss å ha en kjæreste som er høyere enn han selv, fordi det visstnok er et bevis på at han er en så fantastisk fyr at han til og med kan få damer som han i utgangspunktet ikke har fysikk til å ha draget på. En høy kjæreste gir tydeligvis en mann kred blant andre menn, og det samme kan sies for alder. Vel, innnen rimelighetens grenser, vil jeg tro - ingen vil vel ha en ordentlig gamlis-kjæreste?
Vel, det er nok bare kortvokste menn som kommer til å få noen kred for å date meg, er jeg redd. Sorry gutta.
I går var jeg på lanseringsfest på Blå. Gamlegutta har sluttet i Natt&Dag og i stedet skapt nettstedet smuglesning.no som skulle lanseres. Ikke at jeg kan huske å ha hørt noe som helst om smuglesning.no hele kvelden, men det var band og DJ-er og folk og god stemning.
Som seg hør og bør så drakk jeg en øl og en til og enda en og vips var klokka blitt litt mye for en schoolnight. Så da jeg av uforklarlige grunner våknet klokken åtte i dag morges (vekkerklokka kan da ikke ha noe med den saken å gjøre, så vidt jeg kan forstå) kom jeg raskt til konklusjonen at å sove en time til var en veldig god ide.
I løpet av den timen drømte jeg at jeg skulle komme meg hjem fra lanseringsfesten, det var blitt tidlig morgen og jeg skulle bare slenge meg på en trikk for å dra hjemom og skifte før jeg skulle på jobb igjen. På mystisk vis ble trikken transformert til en buss underveis på reisen, og bussen kjørte en helt annen rute enn trikken pleier å gjøre så når vi kom frem til endeholderplassen ante jeg ikke hvor jeg var. En rask prat med en gutt med sparkesykkeldrosje avslørte at det kom til å bli skikkelig dyrt å la han transportere meg hjem så da fant jeg en hel familie et eller annet sted og sovnet i en seng i huset deres.
Jeg våknet først da klokka var halv fire på ettermiddagen og fikk tak i en taxi hvis sjåfør trykket rutinert på takstameteret og stilte det inn på “brus-gebyrnivå” fordi jeg hadde med meg cola inn i bilen, ettersom det betød at jeg potensielt kunne søle brus og da måtte drosjen vaskes . Jeg kom ikke hjem før det var blitt for sent å gå på jobb (det gjorde meg oppriktig fortvilet) og jeg tenkte at det hadde jammen vært en sær dag og at dette måtte da kunne bli en bloggpost.
Og da kan man jo spørre seg om det kanskje er et varselsignal for et eller annet når jeg tydeligvis tenker på hva jeg skal blogge ikke bare i våken tilstand men også når jeg sover?
Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å finne drømmejobben.. Jeg har da ikke spesielt høye krav?
Noen ting var veldig stas før men er ikke fullt så stas nå lengre. Å pakke kofferten før man skal reise et sted, for eksempel. Det gjorde jeg kanskje en gang i året før i tiden, og da ble nøye planlagte bunker av klær omhyggelig plassert i kofferten sånn ca en uke før jeg skulle på tur.
Det som var synd var jo at jeg ofte trengte de tingene jeg hadde pakket i løpet av den siste uka før avreise og da måtte jeg pakke ut allerede før ferien hadde begynt. Nå hiver jeg ting i kofferten tidligst kvelden før avreise og det er ingenting frydefullt over seansen lengre.
Å være alene hjemme er en annen ting som på et eller annet tidspunkt mistet sin umiddelbare sjarm. Det er ikke det at jeg ikke liker å være alene hjemme lengre - tvert i mot - men nå om dagen får jeg ikke sug i magen og en overveldende frihetsfølelse bare av å tenke på det.
På den annen side får jeg ikke lengre klamme hender og hjertebank av å skulle snakke med mennesker jeg ikke kjenner og det å bli tatt bilde av er hakket mindre horror nå enn det var for ti år siden.
Og å ligge på gulvet og høre på musikk gir meg heldigvis akkurat samme følelse nå som det gjorde da jeg var femten.
Vinter
1. desember til 15. februar. Noen få minusgrader, akkurat passe med snø. Slaps- og isfritt.
Vår
16. februar til 15. mai. Begynner slapsfritt med fem plussgrader, arbeider seg opp mot 20 grader. Løvet spretter i midten av mars.
Sommer
16. mai til 31. august. Varierer mellom noen-og-tjue og noen-og-tredve grader. Litt sommerregn innimellom og enkelte hviledager med dårlig vær, men for det meste blå himmel og behagelig temperatur.
Høst
1. september til 31. november. Klar, kald luft, temperaturer som starter rett under tjue grader og ender opp rundt frysepunktet. Regn innimellom, mest om nettene.
Örn har utfordret meg til å lage en liste over hvilke ti ting jeg vil gjøre før jeg dør. Jeg ble veldig imponert over de tingene han har på sin liste; å planlegge å løpe maraton, seile langdistanse og mestre eskimorulle får han unektelig til å høres ut som en kul fyr.
Jeg er dessverre ikke like kul, viser det seg. Etter å ha tenkt meg om en hel del ganger så har jeg kommet frem til at jeg neppe vinner noen feministpriser for min liste, tvert imot føles noen av punktene farlig nær tyskernes kinder, küche, kirche. Jeg kunne såklart valgt å finne på ting for å prøve å fremstå som en tøffere jente enn jeg er, men alle som kjenner meg ville ledd seg ihjel hvis jeg hadde forsøkt å si at jeg drømmer om å hoppe i fallskjerm. Så jeg får heller håpe på at jeg kan vinne en ærlighetspris i stedet.
10 ting jeg vil gjøre før jeg dør
1. Skrive en roman og få den utgitt. Dette har vært en drøm så lenge jeg kan huske, min første bok ble forfattet da jeg var sju år og da jeg var ni brukte jeg sparepengene mine på en orange skrivemaskin.
2. Få barn. Her kommer de tre tyske k-ene inn. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvorfor jeg vil ha barn (er det noen som har det?), men det vil jeg. Trenger ikke så mange, det holder i grunnen med ett. Men ingen barn er faktisk ikke et alternativ.
3. Dusje i en foss. Nei tenk, jeg har ikke gjort det ennå. Og det må være en mann tilstede altså, litt sånn som i Coctail (men uten Tom Cruise, åpenbart).
4. Reise førsteklasse. Jeg vil vite hvordan det er, bare èn gang, å ha fri tilgang på champagne på et fly. Og å reise komfortabelt mens man myser bort på medpassasjerer som man vet at man har lest om i et blad.
5. Bli skikkelig god på å danse og å lære meg et nytt språk. Jeg vil kunne danse alt fra engelsk vals til hip hop, og så vil jeg snakke spansk/fransk/til nød tysk flytende.
6. Fly en tur med en luftballong uten å være redd. Det siste er viktig - jeg ser for meg at genuin fryd vil gjøre turen mer minneverdig enn genuin skrekk.
7. Bo på den engelske landsbygda. Det ser så utrolig koselig ut i alle disse engelske krimseriene, hvor alle kjenner alle og alle henger på den lokale puben hver ettermiddag. Jeg skal selvsagt flytte derfra i god tid før alle naboene begynner å gå meg på nervene.
8. Si “jeg elsker deg” - og mene det. Det har jeg ikke gjort ennå. Og det gleder jeg meg til.
9. Gifte meg. Det henger sammen med punktet over. Jeg vil være prinsesse for en dag. Jeg vil, jeg vil , jeg vil!
10. Ta sertifikatet på bil. Foreløpig har jeg hverken behov eller råd, men den dagen kommer nok.
Jeg har en ikke helt ukjent bok stående i hylla som heter He’s just not that into you. Den går i korthet ut på at hvis en mann ikke inviterer deg ut, hvis han ikke ringer deg støtt og stadig eller hvis han bare ringer deg i fylla, så er han ikke interessert. Og det er ingen - absolutt ingen - unnskyldninger som kan bortforklare dette.
Boka er amerikansk, så klart, og jeg lurer på i hvor stor grad dette gjelder for norske menn også. Er det virkelig sånn at hvis en mann ikke inviterer meg ut, hvis han ikke prøver å avtale et spesifikt tidspunkt for når vi skal møtes neste gang, så er han rett og slett ikke interessert? Hvis det er sant så er det både bra og dårlig. Bra fordi det gjør verden (les; menn) veldig enkel å forholde seg til - dårlig fordi det tar fra oss jentene alt håp om at mannen vi liker kanskje er interessert til tross for at han fôrer oss med en masse “snakkes”. (”Snakkes” er ikke bra, så mye har jeg hvertfall skjønt).
Vi jenter er opptatt av balanse og likevekt i forhold til initiativ. Hvis jeg startet forrige sms-tråd så vil jeg helst at han skal starte neste. Og hvis jeg tok initiativ til å møtes sist gang så er det på sin plass at han gjør det denne gangen. Tenker menn sånn også, mon tro? Og hva med hvor lang tid det tar før han svarer, betyr det noe? Er han for eksempel mindre interessert hvis han bruker lang tid på å svare, eller betyr det bare at han er opptatt med et eller annet?
Og så denne evinnelige jentetolkingen av det som står der. Sender menn hyggelige sms til jenter bare for å være hyggelige? Er det noe annet enn fraværet av initiativ til å møtes som kan fortelle oss at han ikke er interessert? Er det virkelig sånn at jeg bare kan lene meg tilbake og tenke at hvis han er interessert så vil han aldri gi meg grunn til å tro noe annet - og hvis jeg er i tvil om han liker meg, så er det fordi han rett og slett ikke gjør det?
Hjelp, jeg er invitert på Halloween-fest og skal kle meg ut for første gang siden temafestboblen sprakk ca 1998. Jeg trenger ikke være noe skummelt men jeg kan ikke komme som meg selv.
Har noen av dere gode tips til hva jeg kan kle meg ut som og eventuelt hvor jeg kan finne kostyme? Jeg har ikke tenkt å blakke meg på dette men kan godt legge inn bittelitt innsats for et bra resultat. Og så gidder jeg ikke være stygg eller vulgær liksom, det er sånn ca mitt eneste krav.
Jeg liker denne posten!
