Det er litt laber bloggefrekvens her for tiden. Det kan skyldes både det ene og det andre, eksempelvis vårsløvhet, ettårskrisa (mer om den om et par dager), del 2 av frøknas herlige ut-av-sofaen-prosjekt (går ut på å plage alle jeg kjenner med gjentatte eposter i håp om at de lar seg overtale til å bli med på ymse ditt og datt som vil forhindre meg i å gro fast i min egen sofa) eller muligens rett og slett det at Makeløs Niese ved hjelp av reinspikka magi og en svært imaginær tryllestav har transformert meg til en promp.
(Man skulle kanskje tro at hun i en alder av fem år hadde rukket å vokse fra den slags vittigheter, men der tar man tydeligvis feil. Det må nok være hennes nye blendahvite barnehagevenner som har påvirket henne i en slik uoppdragen retning. Tanten hennes bidrar åpenbart utelukkende med positiv og oppbyggelig påvirkning og ville aldri drømme om å fnise av prompe-vitser).
Anyways. Det blir blogging fremover, men bare når jeg har noe jeg har lyst til å si. Det er derfor sannsynlig at dere i den nærmeste tiden må klare dere med en bloggefrekvens som noenlunde tilsvarer det dere har sett i det siste. Heldigvis for dere så er det jo en drøss med andre ting å finne på enn å sitte inne og lese blogger. Ut i skogen og opp i trærne og sånn.
Everything er, i motsetning til mye annet av Michael Bublé, ikke en storband-sang. Jeg er strengt tatt ikke overvettes begeistret for mannen (og ble i grunnen litt skuffa da jeg fant ut at han har skrevet denne sangen selv og at det derfor kom til å bli vanskelig å finne en annen versjon av den), men Everything er så fredagsfin at jeg bare måtte poste den. Dessuten er jeg forelska og kan ikke hjelpe for at jeg liker kliss.
Siden jeg reiser til skumle strøk og redder verden og sånn så har jeg ganske nylig vært på sikkerhetskurs hos Politiets Sikkerhetstjeneste. Der lærte jeg at det viktigste man må huske på for å unngå å bli utsatt for terror og kidnapping og overvåkning, er å være uforutsigbar. Tar du samme ruten til jobb hver dag så skjønner jo enhver fjomp med maskingevær ganske fort hvor og når han kan rane/kidnappe/banke deg.
Hemmeligheten er altså å være uforutsigbar i alle situasjoner. Og det var først da jeg lærte dette at jeg skjønte hvor godt norske myndigheter passer på oss. For hvem sørger for at vi aldri er på jobb til samme tid hver dag? NSB. Hvem gir byggetillatelser i hytt og pine sånn at den veien du trodde du kunne kjøre plutselig er stengt? Plan og bygningsetaten. Hvem lar være å måke når det snør sånn at du ikke kommer deg dit du skal? Kommunen.
I tillegg har myndighetene mobilisert store private aktører for å passe på at nordmenn er trygge. Norwegian for eksempel, ser til at du sjelden kommer deg dit du skal når du har tenkt. Netcom legger ned mobilnettet med jevne mellomrom for å passe på at du ikke alltid får gitt de beskjedene du vil. Dessuten sitter det en hel gjeng med folk i Nigeria som er lønnet av den norske stat for å spamme ned e-posten din.
Tror du streikeretten ble innført for å sikre at arbeiderne kan hevde sine rettigheter? Selvsagt ikke. Lærere, bryggeriansatte, helsepersonell, heismontører - de vet det kanskje ikke selv, men noen trekker i trådene for å få dem ut i streik slik at hele Norge blir uforutsigbart. Alt for å unngå at vi blir bortført av skumle menn med finlandshetter og håndgranater.
Tenk på det du, neste gang du skriver et sint leserbrev til lokalavisa for å klage på at et eller annet der ute i samfunnet ikke fungerer som det skal. For nå vet du at det er nettopp det det gjør – og det er for å verne deg mot terror. Se det er myndighetene sine, det!
Siden jeg visst har havnet i det filosofiske hjørnet nå i påsken, så har jeg fundert litt på dette med viljestyrke også. Hvor kommer den fra? Hvorfor har noen mennesker mye viljestyrke og andre lite? Og har de med mye viljestyrke enklere liv enn de med lite?
Jeg er selv utstyrt med en rikelig porsjon viljestyrke. Hvor den kommer fra, det vet jeg ikke - men at den er der er helt sikkert. Den gjør at jeg kan klare det meste jeg bestemmer meg for, vel å merke så lenge måloppnåelsen bare er avhengig av meg selv og ingen andre.
Jeg kan slanke meg tjue kilo, slutte å røyke og klare å reise meg igjen etter å ha tryna noe grønnjævlig. Jeg kan leve for en hundrelapp om dagen, ha hodepine i ukevis uten å spise smertestillende og klare meg forbi den der triste mellomfasen når jeg sparer fra kort til langt hår.
Men har jeg det enklere i disse situasjonene enn de som gir opp underveis? Det kan jeg selvsagt ikke vite, men noe sier meg at det viljestyrke egentlig handler om er viljen til å holde ut og ha det kjipt en periode for å kunne nå det målet man har satt seg. Grunnen til at noen gir opp handler kanskje om at målet ikke er viktig (nok) for dem, eller at de vurderer sjansen for å ikke nå det som så stor at de heller lar være å prøve. Og så blir det en selvforsterkende greie, for jo flere ganger du lykkes i å nå målet ditt, jo bedre rustet er du til å klare det samme igjen. Og motsatt. Da sier det seg selv at det er viktig at de målene man setter er sånne som man både vil og kan klare å nå.
Dessverre nytter det lite med viljestyrke når man har et mål som er avhengig av andre enn en selv. Og det suger litt, kjenner jeg.
Jeg har tenkt litt på dette med å være til bry. Jeg har tenkt at det er noen mennesker som tør å være til bry og andre som helst unngår det, og at de siste nok er noen svært selvstendige personer som ganske enkelt er vant til å klare alt selv.
Men kanskje er det snarere sånn at de som tør å være til bry er mennesker som mener (og kan sikkert ha rett i) at det de har av problemer er så viktig at det er en selvfølge at andre hjelper dem med det. Mens de som sitter alene når de er syke og redde og triste, de lar ikke være å be om hjelp fordi de absolutt ønsker å ordne opp i alt på egenhånd, men fordi de foretrekker det fremfor å tørre å ta sjansen og så risikere å ikke få det de ber om?
Temauken er midlertidig utsatt fordi frøkna selvfølgelig har blitt syk - igjen. Dere som følger med på denne bloggen burde ikke være overrasket, faktisk regner jeg med at en god del av dere har klart å gjette dere frem til dette helt selv.
Jeg vil gjerne slå et slag for flermanneri. Det er selvsagt ikke av egoistiske grunner jeg gjør dette, men fordi jeg ser hvilke klare fordeler det vil gi på globalt nivå for hele menneskeheten.
I vår overbefolkete verden er nemlig flermanneri, eller polyandri som det heter på fint, selve løsningen på problemene. Når hver kvinne får være gift med mange menn samtidig så fører det selvsagt til lavere fødselstall (forutsatt at mennene tar ansvar og ikke løper rundt og er utro med andre damer, og såpass syns jeg faktisk vi kan forlange av dem), siden kvinnen stort sett bare kan føre frem et barn om gangen. Det blir jo vanskelig å vite akkurat hvilken mann som er far til akkurat hvilket barn, og derfor vil alle fedrene bidra så godt de kan for at alle barna skal ha det så godt som mulig. Dette, sammen med den generelle nedgangen i befolkningsveksten, vil gi mer ressurser til hvert barn.
At denne løsningen muligens reduserer kvinner til fødemaskiner og derfor kanskje kan være et ørlite skritt tilbake i forhold til likestilling og den slags, er en helt annen sak. Den utfordringen løser vi en annen dag. I morgen for eksempel.
I dag har jeg vært på en lang reise. Vi har vært i skogen og hugget masse ved som vi har laget bål av og så har vi grillet pølser. Etterpå tok vi en tur med båt til et sted som ingen av oss hadde vært før. Akkurat hvor vi var er litt uklart, men det var veldig morsomt der. Vi bygde et lite hus hvor vi sov litt og så våknet vi og da måtte vi hugge litt mer ved. Så så vi en løve og ble litt redde, men heldigvis viste det seg at det bare var en liten og litt redd baby-løve. Vi fanget fisk med hendene som vi kokte på bålet og så hugget vi enda mer ved.
I dag har jeg vært i bursdagsselskap til Makeløs Nevø, han ble tre år.
Neste uke blir det tema-uke her på bloggen, da kommer det fiffige løsninger på store verdensproblemer på løpende bånd. Det er bare å begynne å glede seg!
Det er litt laber bloggefrekvens her for tiden. Det kan skyldes både det ene og det andre, eksempelvis vårsløvhet, ettårskrisa (mer om den om et par dager), del 2 av frøknas herlige ut-av-sofaen-prosjekt (går ut på å plage alle jeg kjenner med gjentatte eposter i håp om at de lar seg overtale til å bli med på ymse ditt og datt som vil forhindre meg i å gro fast i min egen sofa) eller muligens rett og slett det at Makeløs Niese ved hjelp av reinspikka magi og en svært imaginær tryllestav har transformert meg til en promp.
Jeg liker denne posten!
