Makeløse hotell for allergikere


Det kjipeste med å ikke tåle enkelte matvarer (hvete, rug og kumelk, i mitt tilfelle) er når jeg er på ferie og daglig må sjekke med uforstående kelnere og hotellpersonell om maten de serverer inneholder noe jeg ikke tåler. I Amsterdam trodde kelneren vi snakket om weed da vi spurte om det var wheat i pizzadeigen hans og var parat til å servere oss hasjpizza. Glutenfri pizza derimot, ante han ikke hva var.

Så når jeg blir stor skal jeg lage en hotellkjede for ulike typer allergikere. Røykfrie hotell fins det jo i bøtter og lass allerede, muligens fins det også et vegetarhotell eller to så det trenger jeg ikke bry det pene hodet mitt med.

Mine makeløse hotell vil eksempelvis være glutenfrie hotell, sukkerfrie hotell, melkefrie hotell, nøttefrie hotell. - Velkommen til oss, her kan du spise hva du vil uten å tenke et sekund på om du tåler det eller ei. Dessuten må vi ha støvfrie hotell og hotell som er garantert fri for pollen og pelsdyr. - Farvel kleenex, nesespray, øyedråper og zyrtec. Hurra!

Og vips så er Frøkna bestis med Paris Hilton og like rik som Petter Stordalen og vinner Nobelpris for å lindre nød, utjevne ulikheter og fremme menneskerettigheter. Det blir så bra det.



Zimbabwe for dummies


Hvorfor står det så mye om Zimbabwe i avisene for tiden? Hva handler det hele om? Hvem er denne Mugabe-fyren? Vær ikke redd, hjelpen er nær. Denne posten gjør deg ikke til ekspert på Zimbabwe-problematikk, men den gjør deg forhåpentligvis bedre i stand til å følge litt med på det som skjer.

Før i tiden

Zimbabwe (tidligere Syd-Rhodesia) ligger i det sørlige Afrika og grenser til blant annet Sør-Afrika. I 1965 erklærte statsminister Ian Smith at Zimbabwe var uavhengig fra sin kolonimakt Storbritannia og innførte noe som i realiteten var en apartheidstat hvor det hvite mindretallet hadde makten. Uavhengigheten ble ikke godkjent av andre land enn Sør-Afrika. I 1979-80 ble det holdt en konferanse i Storbritannia som blant annet resulterte i et fritt valg i februar 1980. Robert Mugabe og hans parti Zimbabwe African National Union (ZANU) vant da overlegent og har beholdt makten siden da, men har mottat stadig sterkere kritikk for å ikke gjennomføre rettferdige valg.

På åttitallet og utover nittitallet var Zimbabwe preget av stabilitet og økonomisk oppsving. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem og en god infrastruktur. Landet var rene solskinnshistorien i vestlige øyne og var blant annet et hovedsamarbeidsland for Norad.

Økonomien kollapser

I 1999 dominerte det hvite mindretallet fremdeles Zimbabwes økonomi og eide en betydelig del av jorda. Mugabe satte derfor i gang med tvangsmessig fjerning av hvite jordeiere. Men i stedet for en mer rettferdig fordeling av jorda ble farmene i stor grad overtatt av Mugabes venner og slektninger, som ikke nødvendigvis hadde noen kunnskaper om å dyrke jord. Avlingene uteble, mateksporten stupte og på toppen av det hele kom en voldsom tørkekatastrofe. Resultatet var at Zimbabwes økonomi kollapset og inflasjonen gikk i taket. I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket og omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig.

Operasjon Murambatsvina

I slutten av mai 2005 startet hva zimbabwerne refererer til som Zimbabwes tsunami; Operasjon Murambatsvina (”Drive out trash”) var en tre måneders kampanje for å kvitte seg med slumbebyggelse og ulovlig uformell handel. Helt uten forvarsel kom hæren med lastebiler og bulldosere og feide ned hus i Harares fattigste forsteder. Alle hus som ikke var offentlig registrert skulle rives. I løpet av tre måneder var over fem prosent av befolkningen hjemløse og i tillegg til boliger forsvant alt fra skoler til forsamlingslokaler. Samtidig ble all uformell forretningsdrift stanset.

Protestene både lokalt og internasjonalt var voldsomme. Regjeringens forklaring var at alle zimbabwere har et hjem på landsbygda, og at de som ikke har et regulert hjem eller en formell jobb i byene kan dra tilbake dit. Mange av dem som bodde i de fattigste bydelene i byene var imidlertid interne flyktninger som var jaget fra landsbygda fordi de var mistenkt for å støtte opposisjonen og kritikerne hevder at operasjonen ble gjennomført fordi Mugabe ønsket å kvitte seg med politiske motstandere.

Valget i 2008

29. mars i år ble det avholdt valg, men det tok over en måned før resultatene ble offentliggjort. I følge den nasjonale valgkommisjonen fikk Mugabe 43,2 % mens Morgan Tsvangirai som representerer det største opposisjonspartiet MDC (Movement for Democratic Change) fikk 47,9 %. Ettersom en kandidat trenger mer enn 50 % oppslutning for å vinne et presidentvalg i Zimbabwe, var det duket for en ny runde. Selv om MDC mente at Mugabes administrasjon hadde jukset med resultatene, gikk de etter hvert med på å stille til valg igjen.

I perioden etter dette har Tsvangirai blitt arrestert flere ganger og landet har vært preget av vold og politisk forfølging av opposisjonens tilhengere. Rundt 90 mennesker er blitt drept, hundrevis er blitt banket opp og fått store skader og 200 000 mennesker er fordrevet fra sine hjem. Som en konsekvens av dette annonserte Tsvangirai den 22. juni at han vil trekke seg fra runde to av valget, som er planlagt å foregå i morgen, fredag 27. juni.

“Vi i MDC kan ikke be dem om å stemme den 27. juni når vi vet at det kan koste dem livet. Vi vil ikke lenger delta i en voldelig og illegitim farse av en valgprosess.

Morgan Tsvangirai

Mugabe derimot, har ingen planer om å avlyse valget, til tross for at han nå er eneste kandidat.:

“Valget blir avholdt. Beslutningen er vår egen. Andre land kan si hva de vil, men dette er vårt valg. Vi er en suveren stat, og det er alt man kan si om den saken. De kan rope så høyt de bare vil fra Washington, London eller andre steder. Det er vårt folk, og bare vårt folk, som bestemmer.”

Robert Mugabe

Kilder:
FN
Fellesrådet for Afrika
Wikipedia
Aftenposten
Dagbladet



Yogajente


Jeg begynte å gjøre yoga i 2003 og bortsett fra et par pauser har jeg holdt på med det siden. Jeg er definitivt ingen utpreget sportsjente og hatet intenst gymmen helt fra barneskolen av, men yoga gir meg fokus, ro, konsentrasjon og påfyll av energi på en slik måte at jeg var rett og slett nødt til å bli hekta.

Det første yogastedet mitt var Fredensborg Yogasenter. Det er drevet av Ananda Marga som er “en verdensomspennende sosialåndelig organisasjon drevet av ulønnede frivillige” hvilket blant annet innebar at det valset orangekledte munker rundt i lokalene og at yogaklassene bestod av - i tillegg til avspenning og yogaøvelser (asanas) - teoretisk undervisning. Blant annet lærte vi om alle fordelene ved vegetarisk kosthold og når klassen var slutt fikk vi tilbud om noe vegetarisk kok-i-hop som munkene hadde laget. Hvorfor i all verden valgte jeg dette stedet? Vel, i 2003 var den kommersielle yogaen i Norge bare i sin spede barndom og utvalget av skoler var ikke så stort.

Etter munkene på Fredensborg begynte jeg på Yggdrasil Yogaskole hvor undervisningen var pedagogisk og lærerne fikk betalt. Strålende skole, om enn noe dyr - så da jeg fant mitt nåværende yogasenter vinket jeg farvel til Yggdrasil også. Centrum Yoga (tidligere Yoga-Tor) er så vidt jeg vet de eneste i Oslo som praktiserer drop-in slik som de store treningskjedene gjør. Du betaler en (ganske rimelig) sum i semesteret og så kan du trene så ofte du bare vil. I en lengre periode gikk jeg dit to ganger i uka og det kan definitivt anbefales hvis du vil kjenne fremgang.

For spesielt interesserte kan det nevnes at jeg er spesielt glad i nakkestående, universalstillingen, haren og balanseøvelser sånn generelt sett. Derimot misliker jeg kvernen intenst og er rimelig lei av solhilsner. Heldigvis er ingen klasser like på Centrum Yoga. Hurra for det! I morgen oppsummerer vi de ulike mennesketypene som går på yoga. Fnis.



Frøkenbilder


Frem til nå har det vært temmelig sparsommelig med bilder av meg selv på denne bloggen, men i kommentarfeltet til posten om Amsterdamturen, dukket det opp et ønske om få å se bilder av Frøkna litt oftere her inne.

Og siden dere er verdens beste lesere og jeg mer enn gjerne lar dere få være med på å bestemme litt på denne bloggen (og ehm, fordi det er gøy med avstemninger), har jeg laget en poll til dere igjen. Spørsmålet i dag er altså om dere vil se Frøkenbilder på bloggen litt oftere enn en gang i året - vi snakker definitivt ikke daglige bilder av Frøkna i ulike kreasjoner og situasjoner. Fnis.

Postpost: Hm, er det bare jeg som får en litt emmen smak i munnen av denne posten? Jammen bra jeg har en leser å skylde på..



Thea Gilmore: Holding your hand


Thea Gilmore er en britisk singer-songwriter som til tross for sin unge alder (28 år) har rukket å gi ut ikke mindre enn åtte album og tre EP-er. Musikken hennes er blitt svært godt tatt i mot av kritikerne men dessverre har hun ennå ikke nådd ut til de store massene. Vel, med venner som Joan Baez og Steve Wickham (The Waterboys) skal man kanskje ikke klage uansett?

Holding your hand er hentet fra hennes tredje album; Rules for Jokers fra 2001. Enjoy!



Politisk korrekt forvirring


Det heter ikke eskimo, det heter inuitt
Det heter ikke sigøyner, det heter rom
Det heter ikke lapp, det heter same

Det heter ikke tilbakestående, det heter psykisk utviklingshemmet
Det heter ikke dverg, det heter kortvokst
Det heter ikke neger, det heter.. noe annet (afrikaner?)

Men hvis det ikke er noe som heter rase, hva er da en rasist?

1 person liker denne posten


Frøkna er atletisk


Det er på tide å snakke litt om Facebook (jada, jeg henger fortsatt der inne både støtt og stadig).

Nylig oppdaget jeg at noen fjortiser der inne har opprettet en gruppe som heter “For oss som synes at loking skulle vært en OL-gren” og søte som de er, har de lagt en link til posten Opprinnelsen til loking. Riktig hyggelig er det, selv om jeg ikke skjønner hvorfor alle FB-grupper må hete noe som begynner med “For oss som..”. Dessuten er jeg mildt sagt overrasket over at jeg har fjortislesere, men jeg får forte meg å konkludere med at de bare tilfeldigvis havnet her inne da de googlet loking.

Statcounteren min har også fortalt meg om en eller annen på FB som har lagt inn en link til et eller annet fra denne bloggen på profilen sin. Det er jo veldig hyggelig (potensielt flere lesere, hurra!) men ettersom jeg ikke er venn med dette mennesket så får jeg ikke se profilen hans og aner dermed ikke hva det hele dreier seg om. Grmpf.

Til slutt vil jeg gjerne få slå et slag for den eneste FB-applikasjonen jeg har, nemlig Compare People. Det går ut på at du får opp bilde av to tilfeldige av dine FB-venner med et like tilfeldig valgt spørsmål av typen “Who is more attractive?” eller “Who is most likely to succeed?”. Ditt bilde dukker også opp fra tid til annen i dine venners Compare People og basert på dette får man en liste over hvem som er heitest og hvem folk helst vil bli satt fast i håndjern med. Riktig så festlig, selv om jeg nok syns spørsmålet om hvem som har finest hår kommer opp litt vel ofte. Så interessant er det da vel ikke?

I følge denne åpenbart helt pålitelige kilden er jeg nest smartest, fjerde mest attraktiv og fjerde mest atletisk blant mine FB-kontakter. Det siste sier nok en hel del om hva slags fysisk form mine FB-kontakter må være i, for “atletisk” er virkelig ikke et ord jeg forbinder med meg selv. Forøvrig er Kjæresten (burde jeg kalle han Örn nå, mon tro?) kåret til Best father (potential) og 2nd most desired for marriage. Jeg bare nevner det.



Alt dette fotballmaset


Jeg er ikke særlig interessert i fotball. Nei, det er feil - jeg er overhodet ikke interessert i fotball. Virkelig ikke. Da jeg studerte i Bergen var jeg på én kamp på Brann stadion (Brann - Viking, mener jeg å huske) og det eneste som fascinerte meg var den ekstreme massesuggesjonen blant publikum. Det som skjedde på banen kunne jeg ikke brydd meg mindre om.

Stadig vekk er det et eller annet fotballrelatert som foregår; er det ikke EM så er det VM eller Champions League eller tippekamp eller gud vet hva det heter alt sammen. Det som plager meg er ikke at hele helgeprogrammet på tv er fyllt opp med fotballkamper (for jeg har selvsagt bedre ting å foreta meg enn å se på tv) men at det å være orientert om når og hvor alle disse mesterskapene foregår anses som like viktig som å være oppdatert på presidentvalget i USA eller den globale matkrisen eller adopsjonsrett for homofile.

Og det er jo bare tøys. Visst har fotball en politisk dimensjon - det handler blant annet om samhold, om å gi fattige håp om en bedre fremtid, om å gi innvandrerunger rollefigurer. Men det er jo ikke derfor du sitter klistret foran tv-en i åtte timer i strekk og det er ikke derfor KLM velger å informere alle passasjerer på kveldsflyet fra Amsterdam til Oslo sist mandag at Nederland leder over et lag ingen trodde de hadde en sjanse mot. Ei heller er det derfor at fotballrelaterte saker sniker seg inn i nyhetssendingene, når det er mer enn nok av rene sportssendinger å ta av allerede.

Nei, det må være fordi fotballfans - hvor mange det enn er av dem - innbiller seg at hele resten av verden er (eller burde være) like interessert i fotball som det de er selv.

Det er vi ikke, jeg lover.



Avhengig?


65%How Addicted to Blogging Are You?

Jupp, jeg har tatt en test som avslører at jeg er 65 % avhengig av blogging - det mest avslørende spørsmålet var nok det som gikk på hvorvidt jeg planla å blogge om avhengigheten min etter at jeg hadde tatt testen. Eh, ja.

Du kan ta testen her.



Bilder fra Amsterdam



Øverst fra venstre: Hus, veldig blid Frøken, sykkel og kanal

Midten: Blomster og kanal, båt og kanal, Ferievennen drikker kaffe
Nederst fra venstre: Veldig blid Frøken, hus, vi matcher i striper (akkurat som David og Victoria - unntatt kjærestegreia og et par andre småting)