I går var det middag hos Frøken Fräken (bildet) med bobler og champagnecoctail og entusiastisk South Park-dansing (det siste tar jeg mesteparten av skylden for). Vi fikk også videreført ukens fredagspilsdiskusjon; hvis du hadde hatt ubegrenset med penger som måtte brukes på en (bare en) plastisk operasjon - og resultatet var garantert vellykket - hva ville du gjort da? (Dette var vel å merke etter at vi hadde diskutert situasjonen i Georgia og John McCains valg av visepresident. Selvsagt).
Så svingte vi innom åpningsfesten til Plumbo hos Freudian Kicks og konkluderte med at det å være trendy ikke nødvendigvis er det samme som å se bra ut, før vi tok turen til Mono og okkuperte flipperspillet og diktet sanger om Hemingway (svenske popsanger, hur coola som hälst, faktisk).
Og med det er første bytur som single på ganske lenge ikke bare gjennomført men også bestått med glans, om jeg skal si det selv (og det skal jeg jo - det er jo min blogg).
Jeg er ikke glad i tegneserier, jeg tror jeg leste for lite Donald da jeg var liten til å ha vett på å sette pris på det. South Park er imidlertid et hederlig unntak - i en periode var jeg nærmest avhengig av min ukentlige dose og filmen var jeg så begeistret for at jeg faktisk gikk hen og kjøpte soundtracket (som jeg ikke har hørt på på årevis - det er jammen på tide å hente det frem igjen!)
I dette klippet henter guttene inspirasjon fra kunstløperen Brian Boitano, som både slåss med grizzlybjørner, nedkjemper en ond robotkonge, redder menneskeheten og bygger pyramidene i Egypt mens han banker opp Kublai Khan. Med sånne meritter å vise til er det jo helt klart nærliggende å spørre seg selv hva Brian Boitano ville gjort når man møter på vanskeligheter i eget liv.
Egne superheltkrefter (jeg blir aldri fyllesyk, Homovennen kan spise pottis til middag uten å legge på seg) blir ganske ynkelige sett i sammenheng med en helt av et sånt kaliber.
Å henge i Frognerparken med kaffe, interiørblad og solskinn er slett ingen dum måte å bruke en torsdag ettermiddag på. Vanligvis tilbringer jeg sommerdagene i mer østligliggende parker, men etter noen timer måtte jeg krype til korset og innrømme at Frognerparken definitivt har noe for seg. Litt flere turister enn i Sofienbergparken såklart, og en hel del flere joggegjenger - men ikke verre enn at man helt fint holder ut, hvertfall sånn på slutten av sommeren. Dessuten tok jeg meg for en gangs skyld tid til å studere statuene og da skjønner man jo fort hvorfor parken har blitt en turistattraksjon.
Etterpå rakk Homovennen og jeg en rask tur innom factory outlet’en i Maridalsveien (han kjøpte skjorte og jeg kjøpte kjole - ingenting nytt under shoppingsolen med andre ord) før jeg skulle møte en venninne for middag og førpremiere på deUSYNLIGE.
Når jeg er sjelden gang befinner meg på premiere/førpremiere så føler jeg meg kjempe-vip’ete. Det er jo selvsagt veldig tøysete for jeg er jo aldri der fordi jeg er vip men fordi jeg tilfeldigvis kjenner noen som.. osv. Uansett så syns jeg det er så stas å late som jeg er vip at jeg begynner å lure på om det fins en liten golddigger inni meg et sted - og hvordan det kan kombineres med å redde verden kan man jo lure på. Oh well. Filmen var veldig bra og veldig annerledes andre norske filmer med en fantastisk stemning som man blir sugd rett inn i helt fra begynnelsen. Skuespillerne gjør dessuten en fremragende innsats og fikk meg til å sitte ytterst på stolen i to samfulle timer. Løp og se!
I går skulle Homovennen og jeg på slippfesten til Jarle Bernhoft (han fra Span, du vet) på Blå, men så ble vi sittende ute og drikke øl litt for lenge og brått så var konserten utsolgt gitt. Det som er veldig bra med å planlegge ting som koster penger og så ikke gjennomføre dem, er at man åpenbart sparer veldig mye penger. I går for eksempel, sparte vi 150 kroner i inngangspenger, som gjorde at vi med svært ren samvittighet syntes vi kunne gå på Bar Boca og drikke drinker i stedet. Det er nesten sånn at jeg skal begynne å gjøre det oftere - planlegge å gå på Elton John-konsert for eksempel (er ikke det veldig dyrt?) og så vente med å kjøpe billett til det er utsolgt. Vips, så har jeg økt månedens shoppingbudsjett. Genialt!
Kan forøvrig anbefale champagnecoctail på Bar Boca (i tillegg til stedet i seg selv, så klart) - man blir sånn deilig susete i hodet av den. Og så føles det aldeles herlig dekadent å drikke bobler på en vanlig onsdag. Hurra!
(Bildene er tatt utenfor Blå, der er det jo helt magisk!)
Ting har tatt litt av her i det siste; de to første dagene av denne uken hadde denne lille, unnselige bloggen over 1200 treff totalt. Og det helt uten hjelp av twingly-horing, spekulative overskrifter eller once-in-a-lifetime lenker fra store nettsteder.
Det er sprøtt. Og fint! Enda mer gledelig er det at den gjennomsnittlige besøkstiden også spretter oppover, antall rss-abonnenter øker og ikke minst at det ramler inn med nye lesere som tar seg tid til å kikke litt rundt og lese både her og der før de drar videre.
Så får vi bare håpe at det ikke utelukkende er for å lese om bruddet dere henger her inne alle sammen, for akkurat det å avslutte et forhold er jo ikke noe man kan gjøre sånn til stadighet.
Jeg er utstyrt med begredelig lite pigment. Begge foreldrene mine blir riktig så brune og freshe om sommeren, men dessverre for meg har jeg en eldre søster som forsynte seg med langt mer enn sin kvote pigmenter fra familiens genpool. Mine barndoms somre fremstår nå som en lang og ubehagelig serie av illrosa skuldre, flassende ører og såre legger - og i motsetning til andre ble jeg ikke brun etterpå, jeg returnerte stort sett til mitt akk så bleke utgangspunkt.
De siste årene har heldigvis somrene bedret seg betraktelig. Antagelig er det en kombinasjon av generelt økt fokus på solens skadelige stråler, introduksjon av selvbruningskrem på markedet og min egen aldrende visdom som gjør meg mindre mottakelig for slengbemerkninger fra andre (merkelig nok er det en hel del voksne mennesker som tydeligvis syns de er i sin fulle rett til å påpeke min manglende brunfarge). Og da jeg var i Thailand i fjor høst skjønte jeg på de beundrende blikkene thaidamene sendte meg at enkelte steder i verden er min blekhet rett og slett svært ettertraktet, noe mitt fjortenårige selv aldri ville akseptert som en sannhet.
Dessuten må jo det faktum at jeg stort sett har vokst opp i skyggen være en fordel både i forhold til rynker og hudkreft. Litt som de der el-overfølsomme menneskene som riktignok har det ganske så stusselig i det daglige men som i det minste unngår de skumle langtidseffektene av stråling som vi andre ikke har vett nok til å holde oss unna.
Det er ikke lov å begynne slacke rundt selv om man brått (ok, kanskje ikke så veldig brått - men sant) er blitt kjæresteløs. Tvert i mot bør man finne frem både kjole og perler og prinsessekrone. Min mormors venninner pleide å si at det å pynte seg handler ikke om forfengelighet - det er en plikt.
I dag morges gikk en kollega et stykke bak meg på vei til jobb, og før hun skjønte at det var meg rakk hun å tenke “hvordan klarer den dama å gå på de hælene der?”. Jeg hadde tatt på mine nye, 12 cm høye, før-tilbuds-pris 1400 kroners sko (jeg kjøpte dem ikke til den prisen - er du gal?) og følte meg sånn passelig kongelig.
Den følelsen var bra å ha i dag.
(Oi. Hvis jeg skal fortsette på denne måten bør jeg absolutt få både nytt kamera og ny plassering av speilet. Eventuelt en fotograf…? Dessuten er det jo rene sjansespillet å prøve å få bildene til å passe inn i en post. Noen som har peiling på sånt?)
Sola skinner i Oslo, det er blitt sommer igjen og jeg har sommerkjole, solbriller og bare bein. Jeg drar opp til Solli plass for å møte to fabelaktige jenter og så skravler vi oss derfra til Bygdøy. Der finner vi Rødeløkken kafe (jeg burde tatt et bilde så dere kunne se hvor fint det er der, men jeg hadde bedre ting å gjøre enn å springe rundt med kamera) med fjordutsikt og rekesmørbrød og flere terasser med utendørsservering. Vi drikker kaffe i solskinnet og forteller hverandre hvor fantastiske vi er.
Etterpå rusler vi tilbake langs sjøen og vinker hadet til den ene som skal på visning med sin fyllesyke kjæreste. Så går vi på Kaffebrenneriet og kjøper mer kaffe som vi tar med til en park med fontene og glade mennesker og varm bylukt. Jeg har ansiktet badet i sol og tærne badet i møkkete vann, vi myser på folk og løser verdensproblemer.
Livet er ikke det verste man har - og har man gode venner og fri fra og jobb og solbriller på nesa så er det i grunnen bortimot det beste.
En av ulempene ved å bo i den store byen er svevestøv, noe som blant annet har gjort mine en gang så hvite vegger ganske så svarte av forurensing. Det eneste som nyttet var å male dem.
Dagen i dag har derfor blitt tilbragt på stige med malerull i den ene hånden og maskeringstape i den andre og resultatet er riktig så flott, om jeg skal si det selv (den ene halvveggen som ikke ble malt fordi fire og en halv liter maling på min lille stue overraskende nok viste seg å ikke være tilstrekkelig, er irrelevant i denne sammenhengen).
Problemet nå er at det vises enda tydeligere enn før at taket også trengs å males. Og listene. Og karmene og dørene og gangen og kjøkkenet og soverommet. Sukk.
Jeg liker denne posten!
