Det hender at det slår meg at den bransjen jeg befinner meg i ikke er helt som alle andre bransjer. Jeg har tidligere tatt for meg det halvskumle faktum at jeg med et nødskrik holder meg på riktig side av gladetnisk-skalaen, men det er ikke til å komme unna at mine fire år i dette miljøet så absolutt har satt sine spor likevel. Punktene under fremstår for eksempel som fullstendig normale..
Hvis jeg blir bedt om å gi noen eksempler på tilfeldige land, er Uganda, Tanzania og Bangladesh de første jeg kommer på
Alle vet hva en hvit elefant er
Ingen blander Dhaka med Dakar eller DR Kongo med Republikken Kongo
Å begynne å snakke afrikansk engelsk/indisk engelsk er en finfin metode for å løse litt opp i stemningen (i samtaler med andre nordmenn, vel å merke)
Det er helt vanlig å havne på bord med folk fra fire forskjellige verdensdeler i lunsjen
Ingen kontorfest/julebord blir vellykket uten litt afrikansk musikk på anlegget
Man fniser av folk som snakker om u-hjelp
En norsk kollega har tatt et afrikansk navn - og ingen tenker noe særlig over det
Det blir utpreget pinlig og trykket stemning når en sørafrikansk gjest påpeker at bordsaltet vårt er av merket “Black boy”
Avdelingen min blir i muntre sammenhenger referert til som hippie-avdelingen (og alle skjønner hvorfor)
Jeg har sjelden følt meg så klesmessig veltilpasset som den dagen jeg gikk med sjokkrosa strømpebukse på jobb
Damen på passkontoret på Grønland politistasjon lurer på om jeg ikke vil ha med meg det gamle passet mitt hjem, ettersom jeg jo har “reist en del” (i egne øyne har jeg nesten ikke vært noen steder)
(Anja er mildt sagt dagens helt; hun fant ut hvorfor jeg ikke fikk lastet opp bilder til bloggen. Tusen takk, snille du - og alle andre som prøvde å hjelpe!)
Velkommen til min nye blogg på mitt helt egne domene! Hurra hurra, det er jeg som eier frokenmakelos.com - kjempestas! Og igjen; uendelig stor takk til Hjorthen for uvurderlig hjelp underveis!
Det er dessverre noen kommentarer som ikke ville bli med over fra gamlebloggen, men ellers skal det meste nå være på plass. Men jeg får ikke til å laste opp bilder - og det er jo mildt sagt litt essensielt. Så hvis noen snille mennesker der ute har noen idé om hvordan jeg kan få det til å funke, så hadde jeg blitt utrolig glad og takknemlig. (Problemet er at bildet ikke vises, det kommer bare et blankt felt der bildet skulle vært. Ingen feilmeldinger dukker opp, så det er jo litt vanskelig å vite hva som egentlig er problemet her..)
Og så må dere huske å oppdatere bokmerker og rss-lesere og sånt!
Jippi og hurra, endelig flytter jeg til eget domene! Ydmyke takk sendes i bøtter og lass til Hjorthen, hvis generøse goodwill i denne sammenhengen har blitt strukket adskillig lengre enn den burde blitt. Uten hans hjelp hadde dagens flytting i beste tilfelle funnet sted en gang til neste år, etter måneder med panikk og stress og frustrasjon.
Løp bort på frokenmakelos.com og se - og husk å oppdatere bokmerker og rss-leser og denslags!
På vei ut for å bedrive html-nerding på Mono og generell flanering i hovedstaden. Lilla blyantskjørt fra HM, svart bluse, grå kort cardigan, svart jakke og rød veske. Armbåndene er henholdsvis en gave og arvegods.
Etter oppsummeringen av moteuka svarte 30 prosent av dere at “moteblogging var kjempestas, mer - mer!” mens 53 prosent mente at “litt moteblogging er greit, så lenge det ikke blir for mye av det”. Ti prosent syntes at det var mer enn nok moteblogging allerede og seks prosent benyttet sjansen til å stemme til tross for at de ikke hadde gjort seg opp noen mening om saken.
Når man så legger til den generelle stemningen i kommentarfeltet til nevnte post (i tillegg til det faktum at jeg selv syns at moteuka var veldig moro!), så blir konklusjonen at jeg nok kommer til å fortsette med litt moteblogging. Hovedfokuset vil imidlertid fremdeles være alt mulig annet, om vi da skal dra det så langt som å si at det fins noe fokus i denne bloggen overhodet.
Jeg har kjøpt meg minibærbar denne uken (det ble en Acer Aspire One). Den er vakker og hvit og shiny - men da jeg tok den med meg hjem oppdaget jeg at det var noe galt med skjermen. Mannen i butikken konstaterte raskt at den var knust - fra innsiden - og kunne ikke forstå hvordan dette hadde skjedd. Jeg sa at det visste ikke jeg heller.
Det er strengt tatt mye jeg ikke kan om pc-er, men det å bli knust innenfra vet jeg imidlertid veldig godt hvordan kjennes. Det var nesten så jeg fikk lyst til å ta med den knuste pc-en hjem igjen og gi den en klem og si at det nok kom til å bli bra til slutt. Men så sa mannen at det var ingenting å gjøre, det var rett og slett umulig å reparere den. Så da fikk jeg en ny en i stedet, og tenkte at det jammen er bra at det er forskjell på pc-er og folk.
Etterpå gikk jeg en tur ned på Aker brygge og satt litt i solen og hørte på Eva Cassidy. Litt sånn liten pike, stort hav. Og om kvelden var Homovennen og jeg på Elvelangs i fakkellys. Det er et på alle måter finfint arrangement som jeg kjenner at jeg kommer til å boikotte fullstendig inntil jeg har noen å holde i hånden og kysse litt på. Maken til bydelsinitiert romantikk skal man lete lenge etter.
Åh, så glad jeg er i dag! Som Kongonerd er jo nyheten om at pastor Bulambo Lembelembe Josué fra DR Kongo har vunnet Raftoprisen, det mest gledelige jeg har hørt på lenge. I begrunnelsen for tildelingen heter det at ”Bulambo Lembelembe Josués arbeid gir barnesoldater, voldtatte kvinner og andre krigsofre håp om fred, forsoning og et menneskeverdig liv”.
Vår alles helt Jonas Gahr Støre sier: ”Årets Raftopris er viktig og riktig. Den retter oppmerksomhet mot en glemt krise, og løfter innsatsen til en lokal helt og hans utrettelige innsats for å fremme fred og forsoning i Øst-Kongo. Mange tusen barn og kvinner utsettes hvert år for grusomme overgrep i Kongo. Massevoldtekter brukes systematisk for å bryte ned samfunnene, og de humanitære følgene er katastrofale”.
En annen helt, Jan Egeland, omtaler ofte situasjonen i DR Kongo som en av de mest oversette konfliktene i vår tid og leder i Raftostiftelsen, Arne Liljedahl Lynngård, karakteriserte konflikten i Kongo som den mest dødelige etter andre verdenskrig, da han leste opp begrunnelsen for tildelingen.
Dagens vanskelige situasjon i DR Kongo er knyttet til folkemordet i Rwanda, ettersom noen av de ansvarlige militsgruppene rømte over grensa inn til Kongo og fortsatte herjingene der. Siden krigen startet i 1998 er anslagsvis 5,4 millioner mennesker omkommet (hovedsakelig av sykdom og matmangel) og et tilsvarende antall er på flukt i eget land.
Man blir ikke så veldig rik av å redde verden, vel - ikke målt i penger, er det vel korrekt å si. Men i følge Global Rich List er jeg likevel blant de 0.95 prosent rikeste i hele verden. En heldig jente, med andre ord.
Du oppfprdres herved til å ta testen og deretter spore opp en bra organisasjon som du kan donere litt av rikdommen din til. Frøkna støtter SOS Barnebyer og Tano Trust.
Ta en kikk på dette klippet og få en helt ny opplevelse av hva Idol kan være. Jeg er stum av beundring og i tillegg ekstremt sjarmert av den genuine gleden hennes etterpå. Hun er seksten år, verden ligger åpen.
Dessuten elsker jeg at svenskene kan kalle hverandre “mitt hjärta”.
I anledning det fantastiske høstværet, inviterte Frøken Fräken meg med på sopptur etter jobb i går. Om vi fant sopp? Jada, massevis – og i fine farger også; lilla, rosa, rød, svart.. neida, vi plukket dem ikke.
Derimot skravlet vi som om vi var Vøringsfossen in persona begge to, så det spørs vel om vi egner oss særlig godt til jakt og fiske og andre munnkurvkrevende friluftsaktiviteter. Frøken Fräken underholdt meg med historier om einerbusker som, hvis de omplasseres, må plantes med røttene i samme himmelretninger som de opprinnelig hadde (ellers dør de) og jeg fortalte henne om soppesamfunnets sosialdemokratiske struktur. De soppene som er vakre å se på er jo ikke det spor populære (annet enn for å beundres på avstand) mens de som ser triste og brune og krøllete ut, knapt får stå i fred. Jeg syns det er vakkert jeg.
Så satte vi oss ned ved et vann og drakk nypete og snakket om multitasking og om hovedstadens spektakulære omgivelser og etterpå dro vi tilbake til byen og handlet. Man kan si mye bra om skogen, men når det kommer til matauk så er Meny helt klart en langt mer pålitelig aktør.
(Min fine eks fyller år i dag, så løp inn på bloggen hans og gratuler han med dagen!)
Som jeg har nevnt tidligere så var jeg for et par uker siden på seminartur til København, hvor jeg hadde ansvar for logistikk og informasjon for 300 mennesker fra hele verden. Da kan ting lett gå litt galt og brått så hadde vi mistet en dame fra Peru. Hun var altså søkk borte og det tok ganske lang tid, en del (godt skjult) panikk samt nitidig bruk av registreringslister og tilgjengelige servicefasiliteter før vi klarte å finne ut hvor hun befant seg. Hun hadde selvfølgelig gått seg bort i den store byen, men heldigvis hadde noen tilfeldige dansker forbarmet seg over henne og vi fikk etterhvert ordnet med alternativ transport for henne tilbake til Oslo.
Etter dette satte jeg meg ned og pustet litt med magen - og da dukket min supersøte ekskollega opp med en gave til meg. Ikke en hvilken som helst gave heller, men boken The Goddess Guide - every girl’s bible for living a fabulous life. Og så hadde hun skrevet en hilsen til meg inne i boken: Because you’re worth it.
Ah! Det er noe med overraskende gaver som gjør meg så glad at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Den aller beste anledningen til å gi bort noe er ikke fødselsdager eller jul, men simpelthen “jeg så denne og tenkte på deg”.
Boken er inndelt i kapitler som Beauty, Travel, Home, Garden, Food og Joie de Vivre - og er spekket med vakre bilder, nyttig informasjon, personportretter og gudinnetips. Jeg har ikke lest en brøkdel av den ennå (heldigvis!) men noe av det mest fantastiske jeg har lest så langt er historien om Miss Lecroc som bor i Paris og som maler vakre og personlige one-of-a-kind bilder av håndvesken din - med innhold. Hvis du er interessert i å skaffe deg et slikt nummerert kunstverk så kan du lese mer om fremgangsmåte og denslags her.
Jeg tror bestemt at et slikt veskeportrett ganske enkelt må være den absolutt ultimate gaven til alle kvinner som har et inderlig forhold til vesken sin.
Jeg liker denne posten!
