Verdens beste


Jeg er syk. Det passer mildt sagt ganske dårlig ettersom jeg har tre viktige avtaler i dag og dessuten kommer mannen i mitt liv på besøk i morgen, da skal nemlig Makeløs Nevø debutere med overnattingsbesøk hos tante. Denslags bagateller tar imidlertid ikke kroppen min hensyn til; her snakker vi snørr og hodepine og feber og svimmelhet.

Ettersom jeg er temmelig vant til å bo alene syns jeg (nesten) ikke synd på meg selv når jeg ikke har noen som handler, lager mat og finner frem pledd til meg. Og on the bright side så er det jo for eksempel ingen sutrete skrikerunger hjemme som krever oppmerksomheten min, og leiligheten er akkurat så stille og stressfri som jeg vil at den skal være (vel, inntil i morgen da - men vi får håpe jeg friskner til før den tid).

Likevel syntes jeg nok at verden trengte å få vite at jeg har det vondt og den enkleste måten å gjøre det på i disse tider er jo rapportere om den skrantne helsetilstanden min på Facebook. Det resulterte i følgende melding fra Frøken Fräken i går:

Hei vennen. Leste at du er syk - er det noe alvorlig? Noe du trenger?

Altså. Det er sikkert bra med kjæreste og sånn når man er syk, men jammen kommer man langt med verdens beste venner også.



Fysisk og psykisk - hva er hva?


Jeg har tenkt litt på dette med fysisk og psykisk sykdom og hva som egentlig er hva. Wikipedia sier at ”Psykiske lidelser eller mentale lidelser er et samlebegrep for forskjellige lidelser og sykdommer som i første rekke rammer sinnet og bevisstheten og ikke den fysiske kroppen” og Caplex sier at psykisk er ” sjelelig, som har med sjelen el. sinnet å gjøre”.

Men altså; hva er det egentlig som ikke har med sjelen eller sinnet å gjøre?

Ta for eksempel kreft. Det handler om ukontrollert cellevekst som man antar at har sammenheng med arveanlegg, alder og miljø - blant annet forurensing, røyking og kosthold. At mange alvorlig syke kreftpasienter sliter med angst og depresjon burde ikke komme som en overraskelse; det å plutselig måtte forholde seg til liv og død på en ny måte gjør selvfølgelig noe med deg. Faktisk er det nettopp psykisk oppfølging svært mange kreftpasienter sier at de savner, men likevel vil ingen påstå at kreft er en psykisk sykdom.

På den andre siden har vi eksempelvis schizofreni, som alle vil være enige om at er en psykisk sykdom. Sentrale faktorer for utvikling av schizofreni er blant annet arveanlegg, alder (de fleste blir syke som unge voksne) og miljø – som for eksempel fars alder, det at mor hadde en infeksjon under graviditeten eller mangel på oksygen under fødsel.

I tillegg har man gjennom hjernescanning observert fysiske endringer i hjernen hos mennesker med schizofreni, blant annet utløser de gjerne mer dopamin enn de normalt sett burde gjøre. Dopamin er en nevrotransmitter som blant annet sørger for at man reagerer på ting som er interessante, viktige eller kritiske. Hvis hjernen utløser for mye dopamin kan man reagere på helt vanlige ting som om de var en krise. Man registrerer også aktivitet i den delen av hjernen som har med språk og tale å gjøre når pasienten rapporterer å høre stemmer, akkurat på samme måte som man gjør når friske mennesker hører noen snakke.

Kort fortalt så ser vi at:

Kreft har biologiske, genetiske og miljømessige forklaringer som fører til økt cellevekst og – ikke sjelden – angst og depresjon. Schizofreni har biologiske, genetiske og miljømessige forklaringer som fører til endringer i hjernen og - ofte men ikke alltid – psykoser og depresjon. For å behandle ukontrollert cellevekst bruker man blant annet cellegift og operasjon, for å behandle endringer i hjernen bruker man medisiner. Og begge pasientgruppene vil antagelig ha godt av samtalebehandling i tillegg.

Ser du likheten? Vis meg den sykdom som bare berører sinnet og sjelen – eller bare den fysiske kroppen. Jeg tror ikke det fins. Selv akne, influensa og magesår påvirker vår psykiske tilstand (noe alle som har hatt en influensasyk mann i huset vil kunne skrive under på), og mennesker med schizofreni har økt sjanse for å utvikle kreft og infeksjonssykdommer som et resultat av de antipsykotiske medisinenes bivirkninger.

Med andre ord; alt henger sammen med alt og et strengt skille mellom psykiatri og somatikk virker meningsløst. Hvorfor er da de sykdommenen som slumper til å bli betegnet som psykiske sykdommer så mye mer skambelagt enn de andre? Det er ingen som vil juge om at de har diabetes, men er du bipolar bør du helst holde det for deg selv (ære være Virrvarr for å gjøre det motsatte!). Det er ingen logikk i dette; det er ikke sånn at det er de sykdommene som ikke kan behandles, som er smittsomme eller selvpåførte som er tabubelagte, noe som kanskje kunne gitt et snev av mening til det hele.

Uansett hvorfor det er sånn, så er det liten tvil om at stigmaet opprettholdes gjennom hvordan vi ordlegger oss. Man er sin psykisk sykdom (er deprimert, er bipolar, er schizofren) mens man har sin somatiske sykdom (har kreft, har diabetes, har Alzheimers). Dessuten snakker man stort sett om to grupperinger av sykdom; du har sykdom og så har du psykisk sykdom (hvis du er heldig – ofte bruker man den mer negative betegnelsen psykisk lidelse) – omtrent i samme leia som at man har band og jenteband. Somatisk sykdom er akseptabelt og forståelig, psykisk sykdom er pinlig og skremmende.

Det er ingen grunn til at det skal være slik. Det gir liten mening å dele sykdom i to grupper, hvor den ene er et gangbart samtaletema i sosiale sammenhenger og den andre skal ties i hjel. Psykisk sykdom er sykdom som tilfeldigvis rammer hjernen i stedet for en annen del av kroppen, og som behandles med kjemisk medisin. Det utløses gjerne av stress - men det gjelder for hjerteinfarkt og magesår også.

(Bildet er stjålet fra aftericarus.com)

4 lesere liker denne posten


Når man ikke kan snakke om barn


Man kan si mye bra om Sex og Singleliv; for eksempel er den innimellom i nærheten av å være gjenkjennelig og dessuten stort sett riktig så underholdende. I tillegg fortjener de som fant på den norske tittelen en klapp på skuldra for å lage en god og vellykket oversettelse (Venner for livet slo som kjent ikke like godt an).

Men det jeg savnet var å få se hva som skjedde når disse fabuløse single damene reiste hjem til famliene sine - for det må de da ha gjort sånn en gang i blant? Greit nok å ha venner som syns det er morsomt å høre om dating og denslags - selv de som er dypt etablerte har stort sett vært single på denne siden av tusenårsskiftet og klarer i det store og det hele å relatere seg interessert til det livet jeg lever.

Men nå er det (nesten) snart jul og da dukker allslags juleselskaper og familiemiddager og slektstreff opp, hvor nære og fjerne slektninger snakker i timevis om hagestell og barnehagekøer og smokkeavvenning og den nye bilen de har kjøpt. Hvis man så ikke har noen kjæreste å fortelle om, ingen barn som har gjort noe bedårende og ingen bil overhodet - bare seg selv - hva gjør man da?

Det er ikke det at jeg mener at jeg har et uinteressant og meningsløst liv - virkelig ikke. Men det er ikke til å stikke under en stol at familielivet egner seg adskillig bedre som samtaleemne i familiære settinger enn det singlelivet gjør. I dette tilfellet fungerer faktisk “vi har lagt nye heller i hagen” langt bedre enn “jeg blir sjekket opp av stadig yngre menn på byen” - selv om jeg vet hva jeg syns er mest interessant.

Eller er det bare jeg som har utrolig kjedelige slektninger?

(Bildet er stjålet fra Stephanie Fizer)

1 person liker denne posten


Indépendance Cha-cha


Indépendance Cha-cha ble skrevet av den kjente kongolesiske sangeren Joseph Kabasele i 1959, ikke lenge før DR Kongo løsrev seg fra Belgia. Teksten er delvis humoristisk og delvis politisk og ble populær ikke bare i DR Kongo men i hele Afrika, som gjennom sekstitallet frigjorde seg fra sine koloniherrer.

Han fyren med brillene som figurerer mest i videoen er Patrice Lumumba, den første statsministeren i DR Kongo. Provinsen Katanga, som de viser på kartet, er svært rik på naturressurser og forsøket på å løsrive denne delen fra resten av landet var et sentralt element i den krigen som brøt ut etter frigjøringen. Mannen i uniform mot slutten av videoen er Mobutu Sese Seko, president/diktator i DR Kongo fra 1965 til 1997.

Tøyser jeg når jeg innbiller meg at man ikke trenger å være Kongonerd for å like denne sangen? Jeg syns jo at den er riktig så catchy og selv om jeg ikke kan et ord lingala, så kan jeg likevel synge litt med på refrenget. Indépendance Cha-cha!



Dagen i går


Mirakel tagget meg med dette memet for fryktelig lenge siden. Det heter egentlig Dagen i dag, men det er jo ikke noe nytt at jeg henger én dag etter. Og så - hm - har jeg visst endret litt på spørsmålene også. Men ellers er mye likt i grunnen. Dette er altså gårsdagens..

GLADE
Veldig energisk postyoga-dansing på kjøkkengulvet mens jeg lagde middag.

SANG PÅ HJERNEN
These boots are meant for walking med Nancy Sinatra (”Are you ready boots? Start walking!”)

BESTE MÅLTID
Salat med fersk spinat, rødløk og laks til lunsj. Ingenting nytt under solen akkurat, ettersom jeg spiser det til lunsj både støtt og stadig - men godt er det jo. Yum.

FNIS
En mannlig kollega foreslo at vi byttet bord i lunsjen og endte dermed opp med å sitte og høre på seks damer prate om interiør og bryllup.

OVERRASKELSE MED PÅFØLGENDE PANIKK
Den veldig unge mannen fra sist fredag hadde klart å spore meg opp på nettet og sendt melding på Facebook.

OVERRASKELSE UTEN PÅFØLGENDE PANIKK
Frøken Aberlour hadde også sporet meg opp på nettet. Dog var nok dette mer et resultat av tilfeldigheter enn av målrettet detektivvirksomhet.

IRRITASJONSMOMENT
Sjefen hadde glemt å informere meg om at den presentasjon jeg skal holde er utsatt til neste uke.

“FOR FØRSTE GANG”
Jeg fikk utdelt en sånn trekasse med håndtak på sidene i yogaen, som skal plasseres foran føttene når vi gjør sittende ryggstrekk. Driver du ikke med yoga så sier dette deg antagelig ingenting, men det er (ehm) de som er mykest som får utdelt sånne kasser. Wee!

SPØRSMÅL
Du må da ha tatt av 10-15 kilo?

(SØNDAGENS) SJARMIS: Makeløs Nevø (tre og et halvt) skulle si hadet og ytret følgende setning helt på eget initiativ: ”Jeg kommer til å savne deg tante Makeløs!”

(Bildet er stjålet fra Natalie Dee)



Gårsdagens antrekk


I går var jeg i barndomsland for å se Makeløs Niese (og en god del andre seksåringer, men ingen like søte som henne så klart) danse Macarena i kulturhuset. Det hele var en del av den lokale turngruppa sin forestilling, som faktisk var ganske imponerende - og ikke bare fordi man ble ekstremt sjarmert. La meg si det sånn; verden har tatt et langt steg fremover når det gjelder å samle inn penger til barnekultur fra den gangen jeg hadde som årviss tradisjon å gå fra dør til dør i nabolaget for å selge kalendere med et nitrist gruppebilde av pikekoret jeg sang i.

Kjole fra Zara (Dublin), støvletter fra Skoringen, kåpe og skjerf fra H&M. Det nederste bildet ble sånn helt av seg selv, jeg lover - jeg har ikke photoshoppa. Bare ikke spør meg hvordan jeg gjorde det for det aner jeg ikke.



Verden er rar # 2


Å velge en lettkledd karrierevei er tydeligvis intet hinder for å bli barnas favoritt litt lengre ned i løypa. Jeg registrerer med undring at Aylar skal spille i den nye norske familiefilmen Yohan, men det er klart - når man legger til at også Alejandro Fuentes og Kathrine Sørland er med, så faller jo en del brikker på plass av seg selv.

Like fascinert ble jeg da en kollega fortalte at døtrene hans ivrig følger med på Skal vi danse - og har Lene Alexandra som favoritt. Vi snakker barn i førskolealder her altså, så de skjønner neppe så mye av glamourmodellkonseptet - men det gjør jo ikke ting noe mindre underlig.

Da er det jammen bra at Linni Meister tar ansvar og ikke rikker en tomme fra sitt glamourmodellimage. På bloggen hennes kan man lese følgende fantastiske kommentar til et bilde av to menn på fest (øhm, jeg aner ikke hvem de er):

Ååh, brødrene Berntzen koser seg. Man kan virkelig se hvor glad de er i hverandre. Kjæresten min elsker søskene sine overalt og jeg elsker min storebror over alt!

Som regel er problemet at folk deler opp ord for som ikke burde vært delt opp - her har vi et sjeldent eksempel på det motsatte. Vips får setningen en noe annen betydning enn det som nok var meningen og alle språknazier kan fnise godt i skjeggene sine.

(Bildet er stjålet fra Christy Beckwith)



Rebound


Jeg vet ikke helt hva som skjer med verden for tiden, men i det siste syns jeg den romantiske oppmerksomheten fra menn har hatt en litt uheldig utvikling. Forrige helg ble jeg sjekket opp av en pen og hyggelig ung mann - og merk at nøkkelordet her er ung. Ettersom frykten for å bli beskrevet som “veldig ungdommelig” av vennene hans tok overhånd (type; “Frøken M er en del eldre enn han, men hun er jo veldig ungdommelig av seg da”), innså jeg at det var like greit å la kontakten fade ut av seg selv.

Alt vel så langt, og jeg kom meg velberget gjennom arbeidsuka uten å føle meg så alt for gammel. Men så var jeg jo ute på brun og billig pubrunde i går og da ble jeg igjen sjekket opp (legg gjerne merke til her at det faktisk er de som sjekker opp meg, så slipper jeg å fremstå som en fæl gammel røy på barnerov) av en ualminnelig Frank Sinatra-galant mann som dessuten var både morsom og snill samt svært høy & kjekk - men som ved postalkoholsk research viser seg å antagelig være.. yaikes, det er så pinlig ungt at jeg ikke tør å skrive det en gang.

Så da lurer jeg litt på hvordan dette med rebound fungerer, for der er det vel sånn at man kan tillate seg å date menn som man vanligvis ikke ville satset på - ettersom poenget med rebound ikke er et langt og lykkelig liv sammen, men heller å bare ha det litt moro en stund. Hvis det funker og ingen blir såret så er det jo en bra ting, men ettersom man vel sjelden dater (rebound eller ikke) noen som man ikke syns er det minste attraktiv, så er det jo en viss sjanse for at man kan bli forelska etter hvert. Og hva skjer da? Glemmer man bare de elementene som reduserte vedkommende til en reboundkandidat i utgangspunktet?

Kan man tillate seg å tøysedate og risikere å falle for noen man ikke burde falle for - med påfølgende sjanse for hjertesorg og sjelekvaler - mens den biologiske klokka tikker og det man egentlig ønsker seg er familieidyll og etablert voksenliv?



Hva skal du gjøre i kveld?


I dag er det helt utrolig mye bra som foregår i Oslo. Jeg nevner i fleng åpning av Cosmopolite på Soria Moria, høstfest med quiz og klubb på samme sted, fest på Herregårdskroa, orgelkonsert i Fagerborg kirke med musikk fra deUSYNLIGE og tekurs på Le Palais Des Thés.

Dessuten er det debatt om Bistand vs veldedighet på Litteraturhuset, etterfulgt av fremvisning av filmen I Am Because We Are, som ser nærmere på Madonnas engasjement i Malawi.

Selv går jeg glipp av alt det overnevnte, ettersom jeg skal drikke billig øl på det ene tacky stedet etter det andre sammen med en 50-60 andre. Blir bra!

(Bildet er stjålet fra arumfaerie.blogspot.com)



Ray LaMontagne: Be Here Now


Ray er min nye helt, helt der oppe med Damien Rice, Ben Harper og John Mayer. Ingen dårlig gjeng å befinne seg i, om jeg må si. Dessverre er den godeste Ray bare sånn måtelig interessert i å lage musikkvideoer, så jeg får ikke vist dere min absolutte favoritt (Can I stay) men Be here now er vakker så det holder den også.

Herr LaMontagne har gitt ut tre album og dagens makeløse musikk er hentet fra det andre; Till the Sun Turns Black fra 2006. Forøvrig jobbet han etter sigene 65 timers uker på en skofabrikk inntil han en grytidlig morgen våknet av at radioen spilte Stephen Stills med Treetop Flyer. Etter å ha kjøpt albumet bestemte han seg rett og slett for å slutte på fabrikken og bli singer-songwriter i stedet. Klokt valg.