Jeg er slutter aldri å forundres over hvordan foreldregenerasjonen synes å håndtere vanskeligheter i livet. Når jeg går gjennom vanskelige perioder eller opplever noe som er vondt eller kjipt, så snakker-snakker-snakker jeg med venner som ser det som en selvfølge å stille opp - og som forventer det samme av meg.
Foreldregenerasjonen derimot, de later som ingenting har skjedd. Krangler og ubehagligheter feies fortes mulig under nærmeste teppe, hvor det bli liggende i en stadig større haug inntil det er helt uunngåelig at noen snubler kraftig i den. Først da kan man kanskje vurdere å se litt nærmere på tingenes tilstand, men altså ikke før man blir tvunget til det.
Skjer det noe med noen man er glad i; nære venner som blir syke, kollegaer som mister sine barn, naboer som skiller seg - da holder man munn. Man blander seg ikke - man lar dem man er glad i være helt alene i sin store sorg. Er de heldige så har de litt familie rundt seg som kan trøste dem, for venner kan tydeligvis ikke brukes til annet enn koselig smalltalk om livets trivialiteter.
Jeg observerer at det er sånn, jeg aksepterer det vel på et vis (de har jo til en viss grad valgt det selv) men jeg forstår det ikke - og det har jeg i grunnen tenkt å fortsette med.
Jeg liker denne posten!Det finnes ingen relaterte poster.
21 kommentarer, Legg igjen kommentar eller Ping
Jeg liker vennene dine, de høres utrolig snille og flotte ut. Og så lenge man vet at det skal gå den andre veien også, så trenger man ikke å få dårlig samvittighet for å “bruke” vennene sine. De stiller opp, og du stiller opp, og det er godt å vite :)
Og forresten, jeg er enig med deg i det du skriver. Jeg opplever det samme jeg også, og jeg kan ikke fatte eller forstå hvorfor ikke de kan åpne opp, tømme seg selv for gruff, grums og annet rusk, og få det lettere med seg selv etterpå. Men,men.
Utrolig fin blogg du har! :D
[Svar]
October 4th, 2008
Nå ble jeg glad - vennene mine er helt fantastiske og fortjener all den skryt de kan få!
Ja, ikke sant Jeg lurer litt på om det er derfor de driver og snakker med plantene sine. Et sted må de jo gjøre av all gørra? Fnis.
Takk, takk - det er stas å høre!
[Svar]
October 4th, 2008
Akkurat det der tror jeg er helt individuelt og avhenger av kulturell bakgrunn og oppvekstvilkår, samt en dæsj med adferdsgener også. Det er nok like individuelt som det det er for vår generasjon. Ikke alle i vår generasjon bruker venner til å snakke om problemene sine, ikke alle i vår generasjon bruker foreldrene til å snakke om problemene heller, akkurat som at ikke alle foreldre sitter som åpne bøker og deler av seg selv eller forbarmer seg over sine barn, foreldre, nære venner, slektninger eller kollegaer. Jeg tror ikke en gang det er så enkelt som å si at “majoriteten av foreldregenerasjonen er sånn og slik”, eller “majoriteten av vår generasjon er slik og sånn”. Folk er rett og slett forskjellige med ulik måte og reagere på når noe skjer dem man omgås med. Jeg vet ikke om den ene måten egentlig er “mer riktig” enn den andre.
Eksempel: Min far trenger å snakke med sin samboer. Min mor trenger å snakke med alle i sin omgangskrets unntatt barna sine. Min mann trenger ikke å snakke med noen, og jeg trenger å snakke med min eks og min mann. Min bror trenger å snakke med meg, og min venninne trenger å snakke med sine sjuogsøtti andre venninner og kollegaer. Likevel så går det rundt. :)
[Svar]
October 4th, 2008
Kommer fra et hjem der en alltid ville prate om problemer og en alltid ville feide dem under teppet. Vet ikke helt hva som var mest slitsomt. Er i dag veldig enig med deg i at det er viktig å kunne prate med vennene sine om stort og smått så lenge det er om ting som betyr noe. Har ikke problemene en viss størrelse så blir svaret fort “Get over it!” eller en litt mer raffinert måte å uttrykke det samme på.
[Svar]
October 5th, 2008
Jeg tror jeg er litt avstandsforelska i frøkna ;-) hehe. Det er helt fantastisk hvordan du får til å ta opp ting som kan være viktige for mange, ikke skjønner jeg hvordan du kommer på tema(ene), men mange av dem er helt supre. Når det gjelder “snakk-i-hjel” så funker det ofte veldig bra, og jeg må si at mutter og fatters generasjon tilsynelatende er altfor lite flinke til det (mulig derfor de gikk fra hverandre til slutt også….). Aber.: vi har alle behov for å snakke med forskjellige typer. Homo-onkelane er dem som tar støyten for meg, tilogmed vanskelige jobbrelaterte-krig-og-fred-problematikk ting er lov å lufte om hjemme hos dem.
[Svar]
October 5th, 2008
Aberlour: Selvsagt fins det unntak og selvsagt har jeg generalisert så det holder. Men hvis man alltid skal ta høyde for absolutt alt så får man jo til slutt ikk sagt noe som helst.
Burde jeg si fra at denne bloggen i stor grad er basert på overdrivelser og forenklinger og ikke går inn for å til enhver tid formidle den hele og fulle sannhet? Hm, nå har jeg hvert fall sagt det. :-)
Mr Walker: Ekstremvarianter høres slitsomt ut i begge retninger ja - og i kombinasjon må det jo nesten være uutholdelig. Med venner skal man streve etter å finne en balanse mellom nødvendige reality checks og forståelse for at andre opplever problemer på en annne måte enn en selv. Det syns nå jeg hvertfall.
Kaptein Graaskjegg: Hih, fnisknis. Og takk takk!
Jeg vil også ha homo-onkler!
[Svar]
October 5th, 2008
Da er vi veldig enig, og så velfundert som du er skulle jo det bare mangle ;-)
[Svar]
October 5th, 2008
Sss.. velfundert - det er det visst delte meninger om :-)
[Svar]
October 5th, 2008
Hm. Poenget var vel bare at jeg var uenig i betegnelsen hysj-hysj-generasjonen, selv om jeg fint forstår frustrasjonen . Skal kanskje ikke rable like mye neste gang jeg tenker at jeg er uenig i andres personlige synspunkter og hjertesukk.. ;)
[Svar]
October 6th, 2008
Nei nei, du må ikke slutte å rable! Det gjør jo ingenting om vi ikke er enige, og selv om jeg overdriver og generaliserer så er det jo bare fint at andre påpeker at virkeligheten er langt mer nyansert.
Hvis det hørtes ut som jeg ikke satte pris på kommentaren din, så beklager jeg. Det var ikke meningen!
[Svar]
October 6th, 2008
hihi.. OK, jeg fortsetter mer eller mindre meningsløs rabling i fremtiden også ;)
[Svar]
October 6th, 2008
Synes dette var et godt innlegg - du setter søkelyset på noe som jeg og sikkert mange andre også har tenkt på når det gjelder foreldregenerasjonen.
Opplever ofte det samme, og har et oppfølgerspørsmål - hvordan kan man egentlig, som ung og “snakkesalig”, forholde seg til dem?
Jeg har ei venninne som gjennomgikk en viktig forandring i livet sitt og bestemte seg for å reise hjem og “ta opp” alt det som aldri var blitt snakket om mellom barndomshjemmets fire vegger. I hennes tilfelle var utfallet godt, men likevel er det noe med uttrykket “det er ikke lett å lære en gammel hund å sitte” - det kan fort være veldig vanskelig å røske opp i det som har vært feiet under teppet i 25 år.
Og det er vel noe med hva slags type kommunikasjon man er vant med også - det skumle ved å plutselig skulle kommunisere på et annet plan etter et helt liv med “smalltalk”.
(Selvfølgelig generalisering, dette her også, bare så det er sagt.)
Skal vi bare, som du sier, akseptere det og heller glede oss over vår egen generasjons tillit og åpenhet, eller skal vi kaste oss ut i det og utfordre dem, kanskje det enda ikke er for sent å åpne noen dører? Hva synes du?
[Svar]
October 6th, 2008
Hmh. Vi kommer fra diametralt forskjellige bakgrunner, det er sikkert! I min familie snakker folk om ting. I mitt (gamle oppvekst-) nabolag stikker man innom hverandre paa en kopp kaffe og snakker om ting. Man respekterer ogsaa ei lukket doer eller en lukket munn dersom noen ikke foeler for det, men… Jeg kan snakke med hvem jeg vil, foreldre, soesken, venner, foreldres venner, slekt…det er alltid noen der for meg, og det trenger ikke vaere vedkommende jeg til daglig regner som min beste venn.
I gata jeg vokste opp i har folk, for eksempel, de siste 10-15 aarene snakket med hverandre om skilsmisser, om slitne ekteskap som likevel har ‘klart det’, om barn som har doedd, om kreft, om konkurser, om lottogevinster med sju sifre, om biler som er nye eller gamle eller streiker eller gaar som ei kule, om det hoeyst lokale skirennet som arrangeres hver vinter og annethvert hus baker kake/boller eller serverer noe aa drikke… I det hele tatt: trivialitetene faar plass, men livet faar uendelig mye MER plass.
Jeg tror vi har veldig ulike erfaringer, froekna. Da jeg leste innlegget ditt syns jeg litt synd paa de som har det saann - de gaar glipp av mye.
(men naa skal jeg slutte aa spamme altsaa…)
[Svar]
October 6th, 2008
Aberlour: Hurra!
Ingebjørg Sofie: Akk, hadde jeg bare hatt oppskriften! Jeg lurer på akkurat det samme selv. Greia er vel å vurdere mulige gevinster mot mulige tap; er det verdt det i forhold til hva du risikerer? Hvis ja er det vel bare å kjøre på - men samtidig kan man jo ikke bestemme hvordan andre folk (ei heller ens egen familie) skal oppføre seg heller..
Altså, det jeg prøver å si er vel at hvis det gjelder forholdet dere i mellom, så kan det hende det er verdt å prøve å endre på det. Gjelder det imidlertid deres forhold til andre folk, så får man la dem være i fred med stillheten sin. Man oppdrar sine barn, ikke sine foreldre :-)
Alter Ego: Da er jeg glad på dine vegne! Det er veldig fint å ha noen å prate med - og ikke misforstå meg; jeg mangler ikke støttende samtalepartnere, jeg bare forundres over hvordan foreldregenerasjonen til stadighet later som ingenting når det helt åpenbart er noe.
Nå vet jeg ikke hvor du har vokst opp (gjør jeg?), men lurer på om det kan ha noe med størrelse på hjemsted å gjøre - eller landsdel kanskje? Eller kanskje det bare er som Aberlour sier, at det er store individuelle forskjeller (vel, det er det jo - åpenbart).
Og du spammer da ikke, søte du! :-)
[Svar]
October 6th, 2008
Kanskje det henger sammen med at de er redde for hva andre skal si eller tro eller mene? At hvis ‘jeg’ spoer ‘henne’ om noe jeg vet har skjedd (e.g. hun har kreft, eller kanskje mannen hennes?), vil hun oppfatte meg som masete, snok, sladderkjerring eller desslike? Jeg vet ikke.
Min erfaring er at folk som er redde for hva andre skal si/tenke/mene/tro er redde for aa gjoere noe galt, mens folk som er mer styrt av omtanke er redde for aa IKKE si eller gjoere noe, fordi det igjen foeles som et svik. Og de som ‘har noe paa gang’ i livene sine er som regel glade for at noen spoer og bryr seg, har jeg erfart. Det kan vaere vanskelig aa selv vaere den som nevner elefanten i rommet hvis alle andre oppfoerer seg som om der ikke er noen elefanter.
Ja til folkeskikk og omtanke, tenker jeg egentlig. Det kommer man langt med:-D
[Svar]
October 7th, 2008
Du har helt sikkert et poeng. Men på en måte syns jeg det er litt stusselig å ikke tørre å spørre folk hvordan de har det, når man vet at de antagelig har det ganske kjipt - bare fordi man er redd for å fremstå som en som blander seg i andres ting.
Min erfaring er akkurat den samme som din; folk som opplever ugreie ting vil veldig gjerne fortelle om det til andre.
Det burde ikke være vanskeligere enn å tenke “vil jeg at hun/han skulle spurt meg om hvordan jeg hadde det hvis jeg var i tilsvarende situasjon?” Er svaret ja så er det vel ingen ting å lure på..?
[Svar]
October 7th, 2008
mihi… eventuelt så er det et snev av slik at de som opplever ugreie ting IKKE vil fortelle om det til foreldrene sine (eller resten av den offisielle verden), men heller blogger om det i noen måneder, surmuler litt i egen sofakrok, mer eller mindre sykmelder seg avhengig av hvor ugreit livet er, går ut og drikker seg søt&bekymringsløs på mono og danser med kompisene i stedet… *kremt* 0:-)
livet er herlig, dere!
[Svar]
October 7th, 2008
Aberlour: Oi, det er da ingen grunn til å bli ufin? Hvis det der var et forsøk på å beskrive meg så må jeg si at du er temmelig på villspor.
[Svar]
October 8th, 2008
Kjære, kjære frøken makeløs, snu det på hodet.
Det var på ingen måte ment til å beskrive deg - det var livet MITT/ de 4 første månedene av min blogg kort oppsummert med 1 setning. :>
[Svar]
October 8th, 2008
Ah, da misforstod jeg totalt. Men syns fortsatt du er ufin - mot deg selv.
Kanskje vi ses på Mono - søte og bekymringsløse? :-)
[Svar]
October 8th, 2008
Nah - there is beauty in everything. :)
Om jeg ser deg/du ser meg på Mono så skal jeg/får du svinse bortom å heie :)
[Svar]
October 8th, 2008
Skriv en kommentar til “Hysj-hysj-generasjonen”