Denne uken døde en slektning av en kollega; plutselig, uventet. Dagen etter fikk faren til en venninne en etterlengtet transplantasjon; en donor hadde dødd.
Jada, jeg vet at det er litt far out, men jeg klarer ikke å la være - for tenk om..? Det er ikke ofte jeg får dødsbudskap den ene dagen og transplanasjonsnyheter den neste. Veldig circle of life.
(Bildet er stjålet fra HQ Wallpapers)
Tordenbloggen er igang igjen, hurra og hjelp! Hva er Tordenbloggen? I følge dem selv er det “Norges mest omfattende bloggkåring… Og dette er ikke veldig seriøst ment. Formålet er å skape litt blest, litt engasjement, bygge broer mellom klikker og miljøer, trekke nye blogger frem i lyset, og kanskje også inspirere flere til å begynne å blogge”.
Gode intensjoner for konkurransen altså - og det er publikum som stemmer frem vinneren, ikke en jury. Etter innledende kvalik-runder har vi nå kommet til cup-delen av konkurransen, altså blogg mot blogg. Jeg er trukket ut til å konkurrere i dag, mot en av mine absolutte favorittblogger; Sonja - Dronning Av Det Aller Meste. Sukk.
Og selv om jeg syns Sonja er genial og leser alt hun skriver, så har jeg så veldig lyst til å slå min egen tolvteplass fra fjorårets Tordenblogg at jeg er nødt til å be dere gå inn og stemme på meg likevel. Du kan enten stemme i pollen eller ved å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet (kommentarstemmer med gode begrunnelser teller mer enn andre stemmer). Og du trenger aldeles ikke ha egen blogg for å stemme.
Løp, løp! Og hurra for Hjorthen, som gjennomfører Tordenbloggen med stil og glans for tredje år på rad.
(Bildet er stjålet fra I’m not sure yet)
Lyset i november kan være utrolig magisk. Denne solnedgangen har ikke blitt fiksa på i Photoshop, lover!
Dagens kjole er kjøpt i Bangkok (jupp, jeg har en del kjoler derfra, hurra). I følge kjolen selv er den laget av 100 prosent bomull, men jeg lurer litt på om den rett og slett farer med løgn. Vi snakker tross alt om en kombinasjon av et slags fløyelsaktig stoff (gisp!) og tyll og silkebånd her. Båndet er forøvrig så langt at det går to ganger rundt kroppen og hvis du skulle lure så pleier jeg ikke å vandre rundt med en diger sløyfe midt på magen, den er vanligvis knyttet bak på ryggen.
Og så har skjørtet sånn ballongfasong og det liker jeg veldig godt - nesten like mye som kjoler med a-fasong.
På tirsdag var jeg på Hello Saferide-konsert, hurra! Det var mye (for meg) ukjent musikk fra det nye albumet, så da hun spilte Anna passet jeg selvsagt på å synge med for full hals. (At jeg var på kveldens tredje vinglass hadde muligens også noe med saken å gjøre). Ved siden av meg sto det en søt, fremmed blondine og etter at sangen var ferdig, snudde hun seg mot meg og sa “Du har fin stemme!” “Hva?” sa jeg. “Jeg hørte at du sang nå og det var veldig fint!” sa hun. Uten baktanker, agenda eller påfallende mye alkohol i blodet.
Episoden minnet meg om hjemturen fra Dublin i oktober. Jeg satt ved siden av en far og hans to år gamle datter og vekslet ikke et ord med noen av dem hele flyturen. Da vi landet fniste vi litt sammen av Ryanairs snodige rutiner (de kjører fanfare over høyttalerne når de lander presist) og så spurte han meg om jeg skulle til Oslo. Det skulle jeg og da lurte han på om jeg ville sitte på med han, siden han skulle kjøre bil. Jeg sa at jeg reiste med en kompis og at han sikkert ikke hadde plass til oss begge, og regnet med at den ekle mannsgrisen som forsøkte å plukke opp fremmede jenter på rutefly, skulle ta hintet. Men neida, Homovennen kunne gjerne bli med han også, det var ikke noe problem.
Det viste seg at han bare var en veldig hyggelig irsk fyr som hadde lyst til å være grei med noen medpassasjerer og samtidig få selskap på bilturen fra Sandefjord til Oslo. Det ble en veldig hyggelig tur og da han satte oss av sa han at “this is one of those situations where you can’t pay back, so you’ll just have to pay it forward”.
Det er vakkert. Vi burde alle pay it forward litt oftere; gi fremmede mennesker komplimenter uten baktanker, hjelpe folk vi ikke kjenner bare fordi vi har lyst. Så dette er dagens oppfordring folkens; gå ut og gjør ukjente mennesker glade - de kommer til å huske det i årevis fremover!
For noen år siden blåste det sterk distriktpolitisk vind fra høyre da Victor Normann fant ut at det var en god idé å røske opp en masse tilsyn med rota og plante dem ned igjen et helt annet sted. Nå har det vel bare gått sånn måtelig bra med gjennomføringen (sykemeldinger, arbeidsledighet, mangel på kompetanse) men alle skikkelige nordmenn vil selvsagt være enige i at tanken var god.
Jeg mener likevel at dette er et litt for pinglete tiltak. Med våre noe utfordrende geografiske tilstander her til lands, så syns jeg godt at vi kan ta i litt med tanke på distriktspolitikk; skatteletter og flytting av tilsyn er jo på ingen måte nok for å befolke bygdene rundt omkring. Her har vi mye å lære av andre land som virkelig tør å satse for å få folk til å bo på steder som kanskje ikke har så stor umiddelbar appell.
Brasil er et strålende eksempel i så måte. I 1956 bestemte de seg for å iverksette den delen av grunnloven som sa at hovedstaden burde ligge midt i landet og ikke ved kysten. Som tenkt så gjort – i løpet av 41 måneder bygget de en helt ny by (Brasilia) som skulle være mer regionalt nøytral som hovedstad og bidra til å befolke de indre delene av landet. Det eneste som ikke gikk etter planen var at mange flere mennesker enn noen hadde regnet med flyttet til den nye byen – og det er jo strengt tatt et avvik som enhver politiker kan leve godt med.
Burma er et annet eksempel som har våget å ta distriktspolitikken en hel del lengre enn Norge - dog med noe mindre heroiske motiver og en god del dårligere resultat enn Brasil, må man vel kunne si. Frem til 2005 var det Yangon (Rangoon) som var hovedstaden i landet, men klokken 06.37 den 6. november dette året begynte militærjuntaen å pakke sakene for å flytte maktsenteret til Naypyidaw, som inntil da bestod av lite annet enn rismarker og jungel. De burde nok tatt litt lærdom av brasilianerne og brukt noen måneder på å bygge en by før de tok med seg pikkpakket sitt og flyttet dit, men de hadde det åpenbart travelt (dessuten er visstnok det klokkeslettet de begynte flyttingen svært gunstig astrologisk sett, og det skal man jo ikke kimse av).
Juntaen har selv uttalt at hovedstaden ble flyttet lengre inn i landet for å være nærmere folket, noe som er litt underlig med tanke på at det ikke er noen bebyggelse rundt i det hele tatt. Men det er klart at det er veldig praktisk at den er bygget slik at man effektivt kan nekte alle utlendinger å komme inn og at den ligger 35 mil unna kystlinjen så man slipper å bekymre seg for plagsomme angrep fra amerikanere og den slags folk. Dessuten kan nå innbyggerne i Yangoon holde på med demonstrasjoner og protester så mye de orker uten at de er til bry for juntaen overhodet, som jo sitter et helt annet sted i landet.
Med utgangspunkt i disse brave eksemplene vil jeg altså gjerne ta til ordet for litt skikkelig distriktspolitikk her til lands også. Det hjelper ikke at folk i Finnmark får billigere strøm og mindre studielån når det liksom ikke er noe annet enn reinsdyr og mørketid der oppe uansett. Nei, ta og flytt Stortinget til Karasjok og slå det sammen med Sametinget – da blir det ordnings tenker jeg. Først kommer politikerne, så kommer hele organisasjonsgjengen med lenker og plakater og store hjerter og etter dem kommer VG og Dagbladet halsende. Voilá – Finnmark blir landets tettest befolkede fylke og alle er glade (særlig vi som blir igjen i Oslo, som slipper både tabloidpressen, breiale politikere og sinte aksjonister).
(Bildet er stjålet fra Natalie Dee)
Jeg har, temmelig halvhjertet, reaktivert profilen min på sukker.no. Minst like halvhjertet har jeg registrert meg på q500.no men der er det jo crazy dyrt (290 kr for en eneste måned) og uten å betale får man ikke engang lese de meldingene man mottar av andre - og langt mindre sende noen selv. Saken blir ikke noe bedre av at jeg har til gode å se en eneste kar der inne som jeg faktisk har lyst til å sende melding til.
Men altså, Sukker. Der har jeg jo vært før, med varierende hell. Greia er at det er en del menn (sikkert damer også, men dem får jeg ikke meldinger fra så de utgjør ikke noe problem for meg) som forventer at når de sender meg en melding så skal de få et svar. Selv om jeg ikke er interessert altså.
En del av dem er sånne ett-ords-meldinger, hvor det bare står “hei” for eksempel, og da kan de vel ikke på ramme alvor forlange at jeg skal ta meg bryet med å sende et svar hvor det basically står “hadet”. Men hvis de skriver litt mer, sender med et kompliment og kanskje til og med viser at de har lest profilen min.. Hva skal jeg svare hvis jeg ikke er interessert (for det er jeg jo ikke)?
Problemet er at når man ikke er interessert i noen på sånne nettsjekkesteder så er det stort sett fordi de 1. har en kjedelig profil, 2. virker uintelligente, 3. ikke er attraktive nok eller 4. er for lave (jeg liker høye menn, og sånn er det bare). Men ingen av de tingene kan man oppgi som grunn for at man ikke er interessert. “Hei på deg, takk for melding men jeg syns ikke du er særlig kjekk” er rett og slett ganske upassende - selv om det kanskje er ærlig så det holder. Dessuten gjør det at jeg fremstår som fryktelig overfladisk og det er jo ikke et signal jeg ønsker å sende ut til verden. Jeg har vokst opp i et møblert hjem, er godt oppdratt og vil gjerne være hyggelig med folk men altså -
hva skal man svare da?
(Bildet er stjålet fra Eyes Wide Apart)
Jeg var ute på lørdag, men før det hadde vi et sånt godt gammeldags vorspiel hjemme hos meg. Noen av de drinkene vi blandet ble nok bittelitt sterkere enn dem man får på Bar Boca (de så ikke like fine ut heller, men det er en annen sak).
Dagen etter var jeg i familiær middag i timevis sammen med tremeninnger og tantebarn og gravide damer i øst og i vest. Det ble strengt tatt litt i overkant hyggelig for de av oss som var søndagsfrynsete i kantene, så jeg var ganske happy da jeg endelig kom meg hjem. Dessuten har jeg fått tulipaner av verdens beste Frøken Fräken og det ville da være for dumt å la dem stå sånn og blomstre så vakkert helt alene.
I forrige uke kom selve personifiseringen av finanskrisen vandrende inn døren på jobb. Det var en veldig underlig opplevelse. Det dreier seg om en nyutdannet eiendomsmegler (selvsagt) som nylig mistet jobben (selvsagt) og som trenger å livnære seg som vikar en periode. Han havnet hos oss fordi sentralborddamen vår hadde fått influensa og man skulle kanskje tro at dette var en trist historie ettersom folk som han gjerne er av den oppfatning at det er et ikke uvesentlig statussprang mellom eiendomsmegleri og sentralbordbetjening på vikarbasis. Men neida.
For denne eiendomsmegleren er åpenbart en av de flinke, ettersom han har fått seg ny jobb allerede fra desember av. At han valgte å melde seg til tjeneste i et vikarbyrå og proklamere at han kunne ta hva som helst av oppdrag som ble kastet i hans retning - i stedet for å lene seg tilbake og ha NAV-betalt ferie i halvannen måned - ser mistenkelig ut som en bekreftelse av den nevnte flink-teorien. Om mannen er sympatisk i tillegg? Jada, det er han.
Men uansett så syns jeg det liksom er litt vakkert å tenke på at vi i vår bransje ikke bare tar oss av de som har det vanskelig i land langt borte, men at vi også kan redde midlertid arbeidsledige finanskriseofre i Norge.
(Bildet er stjålet fra Ryan Sloan)
Hei hopp alle juleglade, laktoseintolerante sjokoladespisere! Denne kalenderen inneholder mørk sjokkis som er både laktosefri, glutenfri og organisk. Du kan kjøpe den enten her eller på Life i Akersgata. Hurra!
Jeg liker denne posten!
