Jeg var på Pecha Kucha på DogA i forrige uke. Vet du ikke hva det er så kan du lese om det for eksempel her. Da vi viste frem billetten så fikk vi sånne festivalarmbånd, det syns jeg var ganske tøft. Ja til flere armbånd og færre stempler!
Det var en dame der (Christina Skreiberg) som snakket om hvordan hun bare har gutsa og gjort de tingene hun har lyst til; lage magasin, spraymale tømmerstokker i parken i København, strikke skjerf for å selge dem og være DJ selv om hun påstod at hun egentlig ikke kan spille plater.
Det er noe med sånne folk - det er så utrolig inspirerende å høre på dem. De bare gjør det de vil og så får de det til, i motsetning til alle oss andre med mindre baller som sitter der med drømmene våre gjemt og glemt i kontorskuffen.
Naboen min er også en sånn fyr som gjør det andre bare tenker på å gjøre; da han var 35 tok han perm fra jobb og reiste til København for å gå på sangskole, selv om han egentlig mente at han var for gammel til å drømme om å leve av å synge. Der tok han feil; nå går sangkarrieren hans så det suser.
Det er aldri for sent.
(Bildet er stjålet fra YoonKids)
Jeg liker denne posten!Det finnes ingen relaterte poster.
16 kommentarer, Legg igjen kommentar eller Ping
Jeg beundrer også slike folk. Og innser at om jeg skulle klare å finne en ny drøm så tror jeg at jeg vil være en sånn som bestemmer meg for at jeg er for gammel og lar den bli liggende i kontorskuffen…
[Svar]
December 4th, 2008
Jeg også, dessverre. Selv om jeg hater at jeg er sånn :-(
[Svar]
December 4th, 2008
Det er jo artig alt folk tør å følge slike drømmer. Selv drømte jeg som guttunge å bli verdens beste rockegitarist og Guds gave til fotballen (samtidig), men jeg fant ikke noen praktisk måte å gjennomføre drømmen på. Dermed ble det speideren og frimerkesamling. Nest best.
Det går jo også an å ha drømmer som er litt mer mainstream enn å spraymale tømmerstokker i danske parker. Mine drømmer i voksen alder har stor sett vært gjennomførbare i den grad de har vært begrenset av min egen aksjon. Litt sparing av penger for å ta *den*, reisen. Litt (mange) lange kvelder med lesing for å kjempe seg gjennom utdanning og få jobb som gir mulighet til frihet og interessante oppgaver.
Også er det noen drømmer som nok egner seg best som drømmer, som å date Mira Sorvino …
[Svar]
December 4th, 2008
Haha, du byttet ut verdens beste rockegitarist og Guds gave til fotballen med speidern og frimerkesamling? Snakk om å være pragmatisk :-D
Hovedpoenget var vel ikke at hun malte tømmerstokker, men at hun gjør det hun har lyst til selv og ikke velger de enkelste løsningene (fast kontorjobb 8-4 for eksempel). Men det er klart at ikke alle drømmer om å gjøre en masse ukonvensjonelle ting, og det vil jo ikke si at drømmene er noe mindre verdt på noen måte.
Miro Sorvino altså? Ja, hvorfor ikke :-)
[Svar]
December 4th, 2008
… fordi hun er gift, selvfølgelig?
[Svar]
December 4th, 2008
Det er aldri for sent! Mamma var 40 da hun omskolerte seg, pappa var langt over 50 da han starta eget firma, bestefar var 77 paa sin foerste utenlandstur, kusina mi gifta seg for foerste gang da hun var 40, ei venninne fikk tre barn i alderen 36-40, en kollega ble far for foerste gang med foerste kona i en alder av 47, en annen venn gifta seg for foerste gang tre uker foer han fylte 50 - med ei dame som da var 34 (men det var ikke trophy wife-greia, det var kjaerlighet som bare vokste sakte)…
Det er aldri for sent. Det kan vaere komfortabelt aa si til seg selv at ‘det er jeg for gammel til’, men DET er som regel bare en unnskyldning fordi man ikke har motet som skal til, eller fordi man ikke vil medgi overfor seg selv at man egentlig ikke vil det man tror man vil saa sterkt som man skulle oenske…
Har du lyst, har du lov. Har du vett, gjoer du det. Ganske enkelt.
[Svar]
December 5th, 2008
Jeg liker heie-på kommentaren til Alter Ego!
[Svar]
December 5th, 2008
Stian: Når ble det ekstra attraktivt med damer som er gift? Dette var nytt for meg.
Alter Ego: Wow! Fantastiske eksempler på at det aldri er for sent, takk for det! Og så er jeg veldig enig i det du sier om at det kanskje handler om at man ikke vil innrømme overfor seg selv at man egentlig ikke vil det man tror man vil. Ofte kan jo ting være så beleilig eller behagelig eller virke innlysende/fornuftig/riktig - at man tror man vil selv om hjertet ikke er med. Og så lurer man på hvorfor man ikke lykkes…
Delirium: Alter Ego er en bra dame! :-)
[Svar]
December 5th, 2008
Neinei. “Hvorfor blir det ikke noe med drømmen om Mira Sorvino?” “Fordi hun er gift.”
[Svar]
December 5th, 2008
Jeg er lei av sånne folk.
Det sier jeg bare for å komme med en motvekt, for jeg drømmer også om å bare gi beng og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Det betyr å reise jorda rundt og ta bilder.
Eneste lille hake ved det: Hvem skal betale husleia for meg og familien? Hvor skal jeg gjøre av ungene? Hvem skal steppe inn i jobben min mens jeg er vekke? Hva skal jeg si til kona?
Jeg syns det er bra at det fins sånne folk, men jeg har blitt mer og mer klar over at mange av disse menneskene gjør det på bekostning av ting, og det er jeg ikke videre begeistret for. Mens jeg går og hakker i møkka (det gjør jeg ikke, men det er et forsøk på å billedliggjøre saken) skal Christina Skeiberg og en hel rekke andre mennesker utfolde seg bare fordi mennesker som Frøken Makeløs og meg gjør det mulig for henne.
Klarer jeg skape debatt nå?
[Svar]
December 5th, 2008
Geir: Forskjellen på sånne som deg og meg og sånne som Christina Skreiberg, er vel at vi lar praktiske hindringer stanse oss fra å virkeliggjøre eventuelle drømmer. Vil man noe nok, så får man det alltids til - og jeg tror det er som Alter Ego sier over her; kanskje man ikke vil ting så mye som man tror man vil..
Litt usikker på om jeg legger så veldig til rette for Christina altså, hva mener du med det? Betale skatt?
Debatt, njah. Vi får se? :-)
[Svar]
December 5th, 2008
Jeg er egentlig enig med deg, og i praksis er jeg ikke så kritisk som det jeg kunne høres ut som.
Jeg arbeider med ungdom, og vi henter inn en del foredragsholdere som skal inspirere de i livet videre. Av og til opplever jeg at vi henter frem folk som gjør nettopp det som Christina Skreiberg gjør, men at virkningen på elevene blir en litt annen enn det man er ute etter. I stedet for mot og lyst til å gjøre noe, blir man sittende igjen med en følelse av mislykkethet, av mangel på driv, av at det normale livet er annenrangs i forhold livene til folk som lever ut sine drømmer. Det er en trist sideeffekt, for det er jo de normale livene som nettopp er så fantastisk fine og verdifulle - samtidig som Skreiberg og andre kan lære oss å prøve å presse våre egne grenser, eller som de sa på Grosvold i kveld (ja, jeg så det) ifm Kung Fu Panda, å leve ut den beste versjonen av oss selv.
[Svar]
December 5th, 2008
Søsteren min har fått en lengere permisjon fra avdelingsleder jobben sin, leier ut huset og reiser verden rundt som ski-boms. Hun skal reise nå til jul og det er skjelden jeg ser noen smile så godt som henne nå om dagen.
Jeg er vel stuck med kone og barn de neste 20 årene, men da skal jeg seile rundt jorden resten av livet mitt.
[Svar]
December 6th, 2008
Geir: Hvis det er sant så er det utrolig trist. Er det ikke mulig å formidle det på en sånn måte at det blir inspirerende i stedet for å gi dem følelsen av å være mislykket? Man trenger jo ikke gå helt bananas og leve på sultegrensen som kunstner, det går jo an å la seg inspirere i litt mindre skala. Som Alter Ego påpeker i sine eksempler og som du selv sier med å leve ut den beste versjonen av seg selv (men Kung Fu Panda altså? Jaja).
Man Nerd Legend: Så bra for søsteren din! Kult at det fins folk som gjør sånt, det er veldig inspirerende for oss andre! Trist at du syns du er stuck da (og egentlig tror jeg ikke du mener det heller :-)
[Svar]
December 9th, 2008
Hei dere!
Nå kaster Christina Skreiberg seg inn i her også! En kompis tipset meg om debatten her. Moro moro moro.
Syns debatten her er fin, og Frøken Makeløs, jeg blir veldig veldig glad for å se at jeg klarte å inspirere en person i mylderet av mennesker :)
Men dere, jeg er en helt vanlig person, som lever et helt vanlig liv (om så finnes). Jeg har også dårlig morgenånde og alt det der…
Anyway… noe av poenget er i alle fall at jeg føler meg oftere “liten” enn jeg føler meg “stor”. Og Geir, det tror jeg er viktig å formidle til ungdom og folk generelt; at man står ofte på vaklende bein når man prøver noe nytt. Ergo, det er derfor viktig å utfordre seg selv til å tåle den følelsen. Og det kan alle gjøre til en viss grad. Om man har lyst da.
Lurt er det også å forstå hvor og hvordan man skal begynne når drømmen/prosjektet virker alt for overveldende, og motløsheten melder seg.
Hva man har fått til er jo ikke det viktigste i en slik sammenheng, men hvordan… det er det som er spennende. Sikkert lurt å deglorifisere det å “ha fått til noe”.
Jajajaja, jeg snakker gjerne med ungdommen jeg Geir. Jeg er enig i at det selvfølgelig er det “normale livet” som er det viktige. Hva man gjør hver dag. Hverdagssamtalene og hverdagsopplevelsene. Herregud, det er jo det som betyr noe.
Chao
[Svar]
December 12th, 2008
Hei Christina, så morsomt at du kikket innom her :-) Jeg baserte denne teksten på det du fortalte på Pecha Kucha og ut fra det høres det ikke ut som du lever et helt vanlig liv - ikke med de folka jeg kjenner som referanse hvertfall. Og selv om jeg ikke har noen drøm om å spraymale tømmerstokker, så syns jeg det er utrolig inspirerende å høre på folk som ikke har valgt minste motstands vei. Som diskutert lengre oppi her, så kan vi bruke den inspirasjonen til å gjøre små endringer i våre egne liv - ta etterutdannelse eller reise et sted man bare har drømt om eller invitere ut drømmemannen på date.
[Svar]
December 13th, 2008
Skriv en kommentar til “Å ha drømmen i kontorskuffen”