Hvorfor yoga er bra for meg


Folk som aldri har drevet med yoga har en tendens til å tro at man helst bør være noe i nærheten av slangemenneske for å begynne med det og at det i det store og det hele er som en litt lang uttøyning-sesjon med elementer av yin og yang og noen merkelige seremonielle greier.

Jeg pleier å si at du på ingen måte trenger å være myk for å begynne med yoga, men at yogaen kommer til å gjøre at du blir smidigere. Når det gjelder spiritualitet så er graden av det veldig varierende etter hvilket yogasted du går på – og en yogaklasse er veldig mye mer enn den uttøyningen du gjør etter fotballtreninga. Her er noe av det som gjør at yoga er bra for meg:

♥ Gladere og mer energi. Jeg er overhodet ikke i tvil om at yoga gir meg overskudd, gjør meg gladere og gir meg mer energi. Det kan man kanskje si om mange typer trening, men dette er det som fungerer best for meg. Jeg mistenker at det har en sammenheng med at vi gjør øvelser som på ulikt vis stimulerer energisentre og kjertler, legger press på/strekker ut indre organer som trengs å beveges på av og til samt snur kroppen opp ned som blant annet øker oksygenopptaket.

♥ Kroppsbevissthet. Det er vanskelig å forklare dette, men det er på en måte det motsatte av å leve livet ditt fra halsen og opp. Du begynner å legge merke til hvordan kroppen din føles når du sitter, står og ligger, du begynner å regulere litt her og der på stillinger som ikke kjennes helt bra - du er i det hele tatt oppmerksom på hvordan kroppen din kjennes til enhver tid. Det høres kanskje stress ut, men det er det motsatte. Å være bevisst på kroppen er dessuten er inspirasjon til å ta vare på den, både fysisk og mentalt. Du har ikke lyst på fastfood etter en yogatime, for å si det sånn.

♥ Styrke og smidighet. Dette er som sagt ikke premisser for å drive med yoga, ei heller er det et mål i seg selv. Men det vil jo ikke si at det er noen ulempe å bli sterkere og smidigere enn du var i utgangspunktet. Og vi snakker ikke slangemenneske her, vi snakker for eksempel forebygging av ryggvondt samt å løse opp i spenninger og knuter som setter seg rundt omkring i kroppen.

♥ Konsentrasjon. Vi har en del balanseøvelser som er veldig avslørende for dagsformen. Jo mer ukonsentrert du er, jo dårligere balanse har du. Er jeg stressa og har mye å tenke på en dag, så klarer jeg ganske enkelt ikke balansere på ett bein særlig lenge. Men det å få anledning til å samle fokus og bare konsentrere seg om det å stå stille på det ene beinet, gjør at jeg øver opp konsentrasjonsevnen min. Det er åpenbart nyttig i mange andre sammenhenger også.

♥ Pust. En sentral del av yogaen er å klare å synkronisere pust og bevegelser, og gjennom dette får du stadig bedre kontroll over din egen pust. Du bruker dessuten pusten aktivt for å komme dypere inn i en del stillinger og dermed lærer du å bli oppmerksom på hvor viktig dette med pust faktisk er. Hvis du gruer deg for å holde et foredrag eller snakke høyt i en forsamling, så er det jo veldig nyttig å både vite og huske på at noen skikkelig dype pust ned i magen senker stressnivået ditt betraktelig (og gjør deg antagelig til en bedre taler også).

Til sammen så er disse momentene mer enn verdt de knappe to timene jeg bruker på yoga i uken. Jeg har drevet med yoga siden 2003, de siste årene har jeg holdt til hos Centrum Yoga. De har flinke instruktører, mine personlige preferanser gjør at jeg liker måten de praktiserer yoga på – og så er det på ingen måte noe minus at de (som eneste i Oslo, så vidt jeg vet) opererer på samme måte som andre treningssentre: du betaler en fast pris og så kan du trene når du vil og så ofte du vil. I tillegg har de klippekort, hvis det passer deg bedre.

Illustrasjon: M-C

1 person liker denne posten


Puteproblemer


Seint mandag kveld denne uken oppdaget Helten at han plutselig og på mystisk vis hadde endt opp med den hodeputen som jeg hadde fått tildelt for fem måneder siden. Akkurat hva som har skjedd med den puten vet jeg ikke, men på et eller annet tidspunkt har den fullstendig gitt opp å henge sammen i ett stykke og består i stedet for av en million små puteklumper. Det er i grunnen bare sånn måtelig behagelig å hvile hodet på når man skal sove. I takt med at følelsen min av å bare være på besøk hjemme hos han har minsket i løpet av de siste månedene, har tanken på å gå til innkjøp av en ny hodepute kommet stadig nærmere.

For hans del har imidlertid denne puten tilsynelatende vært et ikke-problem – helt til den plutselig lå pent plassert på hans side av sengen. Da ble den med ett et kjempeproblem. Først prøvde han å rulle over meg i et håp om å klare å skvise seg inn på de femten cm som fantes mellom meg og skapet ved siden av sengen og på den måten rappe den andre puten. ”Hvorfor må vi absolutt ha faste plasser?” klagde han - mannen som fra dag én har gjort det svært klart at han sover på høyre side i sengen. Punktum. (Visste du forresten at et stort flertall av oss sover på samme side som våre respektive foreldre? Altså, jenter sover på samme side som sin mor, gutter på samme side som sin far).

Da dette ikke fungerte etter planen, kom han på at han hadde en ekstra pute i skapet – helt ny og ubrukt. Jeg hintet ikke altfor diskret om at det å finne frem en ny pute nå, etter at jeg hadde sovet på klumpeputen i fem samfulle måneder, ikke helt oppfylte mine forestillinger om en gentleman-kjæreste, men for døve ører. Heldigvis for meg var ikke veien lang fra snurt til skadefro, da det viste seg at den nye putens lukt bar preg av at den hadde ligget innesperret og knøvlet sammen i et skap i – for alt jeg vet – årevis?

Helten var på dette tidspunktet stadig like misfornøyd (jeg derimot, syntes hele greia ble stadig mer kostelig). Han innså at den nye puten ikke kunne brukes før den hadde blitt luftet skikkelig og han måtte derfor slukøret finne frem klumpeputen igjen. Etter et kjapt bytte av putetrekk (den vonde lukten fra nye-puten hadde visst smittet over på putetrekket), endte han opp nøyaktig der han startet.

Jeg tror han sov godt, det gjorde hvertfall jeg - latter utløser som kjent endorfiner og det er ikke så dumt å ha kroppen stappfull av denslags ved leggetid. Men det spørs vel om jeg ikke skal koste på meg (oss?) en ny hodepute likevel, sånn for sikkerhets skyld.



Cover girl


Jeg kan ikke noe for det, jeg syns sånne sider hvor man kan late som man er kjendis er superstas. Se, se - jeg er cover girl på et fashion mag! Du kan lage ditt eget magasincover på MagMyPic.com - de har alt fra musikkblader til brudeblader og motorblader. Moro moro!



En spasertur ned Memory Lane


I helgen har jeg vært og drukket øl med mennesker som jeg gikk på folkehøyskole med for femten år siden. Mye av kvelden gikk med til å fortelle hverandre røverhistorier og diskutere hvorvidt de enkelte historiene i vår gamle skoleavis sin fleip eller fakta-spalte var, vel, fleip eller fakta. Konklusjonen ble vel uansett noe i nærheten av at hvertfall en del av oss på den tiden hadde så monumentale mengder sjarm, selvtillitt og gi-faen-holdning at vi kunne komme unna med nær sagt hva som helst.

Og når man først er og spaserer en tur på Memory Lane, så er det ikke så altfor langt å gå fra folkehøyskole til russetid. Jeg vet at det antagelig ikke styrker det oh-so-coole imaget jeg strever for å bygge opp her, men jeg var seriøst kramperuss. Jeg var kanskje den mest krampete av de alle. Jeg elsket russedressen min og gikk med den hver bidige dag i tre samfulle uker. Jeg var med på nesten alle festene, jeg brukte mine surt oppsparte vaskedamepenger på en sånn diger russebuss (disse pengene får man forøvrig stort sett igjen når man selger bussen, et faktum som stadig blir oversett i den årlige “russen-bruker-så-mye-penger”-debatten). Kort sagt; jeg elsket å være russ og jeg hadde overhodet ingen ironisk distanse til noe av det. I ettertid mistenker jeg at det hadde en slags sammenheng med mine tre tilbakelagte frike-år på videregående; jeg hadde skilt meg ut fra mengden så lenge at når jeg først fikk sjansen til å være helt lik alle andre i en periode, så grep jeg ettertrykkelig muligheten med begge hender.

Man skal ikke kimse av ungdomstiden - det er utrolig stress å være tenåring. Ok, så gikk jeg ned en hel karakter i alle fag jeg var oppe i til eksamen, men hei; det var verdt det. Tre uker hvor jeg kunne føle meg som en av de andre, tre uker hvor jeg kunne legge fra meg mitt sjenerte, politisk korrekte, dyreverns/veggis/friker-jeg og bare være en dust som løp rundt i den samme røde dressen som alle andre. De nedsatte karakterene har aldri hindret meg i noe som helst uansett.

Illustrasjon: Clive Goodyer



Adam Berg: Carousel


Ganske så fancy kunstvideoting av Adam Berg, så vidt jeg kan skjønne er den laget i forbindelse med lansering av en ny tv-modell fra Philips. Videoen starter og stopper på samme sted, så du kan se den rundt og rundt og rundt og rundt og..



Blogganbefaling


En av mine bloggeheltinner, Kristin Storrusten, begynte for en tid tilbake å legge ut tegneserier om seg selv og kjæresten Sigurd på bloggen sin. De var aldeles strålende og jeg ble følgelig hoppende glad da jeg oppdaget at hun nylig hadde laget en egen blogg bare for disse tegneseriene. Illustrasjonen over er selvsagt hentet derfra, løp inn her og se alle de andre fine, morsomme, søte stripene hennes. Luv it.



Om å velge å ha det fantastisk


Da jeg kom på jobb i går morges fant jeg en Twittermelding fra nydelige Virrvarr hvor hun skrev at hver gang hun var inne på bloggen min så tenkte hun at det måtte være så koselig å være meg.  Og det har hun i grunnen helt rett i. Jeg har det sånn “klype-meg-i-armen”-fint for tiden.

Delvis er jo sånt noe flaks så klart og det kan man jo ikke gjøre så mye fra eller til med, annet enn å vente på bedre tider når man har uflaks og å forsøke å stoppe tiden når ting går din vei. Men utover det så er det jo en masse man kan gjøre for å ha det bra.

Innimellom møter jeg folk som sier at de har det “helt fint”. Men hvorfor skal man gidde å springe rundt og ha det “helt fint” når man kan velge å ha det fantastisk? Å ha det greit er jo greit nok, men det kan ikke måle seg med å være “danse-på-kjøkkengulvet”-glad, det er ikke i nærheten av å få tilbake den følelsen du hadde da du var liten, de gangene du av pur livsglede løp så fort at beina nesten ikke klarte å følge med.

I det store og det hele så er det ikke heldige mennesker som har det sånn, det handler i liten grad om flaks. Det handler om hvilken innstilling du har til livet og hvilke valg du tar underveis. Du er voksen nå, så hvorfor skal du gidde å gjøre unødvendige ting som bare stresser deg? Hvorfor skal du bruke tid på mennesker som suger energien din fra deg, som tråkker på deg eller får deg til å tenke dårlig om deg selv? Og hvorfor skal du være i en jobb i årevis hvor ingen setter pris på deg, hvor kollegaene er kjipe eller hvor du ikke får lov til å utvikle deg?

Å gå rundt og hangle er også stort sett helt unødvendig, ofte handler det bare om å ta litt tak i ting. For to-tre år siden fikk jeg påvist intoleranse for gluten og laktose. Stakkars deg, sier folk når de får høre om det. Nei, sier jeg, for det er jo ikke synd på meg nå lengre. Før, da jeg hadde vondt i magen hver dag og fastlegen min ikke gadd å hjelpe meg finne ut hvorfor, da hadde jeg det ikke så bra. Nå spiser jeg mat som jeg tåler, har fått tilbake energien og slipper mageknip.

Som med alle andre endringer i livet, så krevde det litt innsats å legge om kostholdet. Men du verden som det er verdt det.

Illustrasjon: Anna Godeassi



Den tynne grensen mellom kul og patetisk


På tirsdager gjør jeg yoga; en time og tre kvarter med strekking, bøying og heftig muskeltrening. Etterpå er jeg alltid riktig så blid og fornøyd - det er i grunnen synd jeg ofte er alene hjemme på tirsdager for jeg tror det må være min blideste kveld i uka.

Uansett. I går gikk brannalarmen da timen var tjue minutter unna å være ferdig. Yogadamen mente at det pleide å ta et omtrent et kvarter før brannmennene dukket opp og innen da ville jo timen være så godt som over, så vi kunne like godt bare gå hjem med en gang. Imidlertid har et liv med brannøvelser på skole og jobb lært oss at man bør komme seg ut av lokalene litt brennkvikt (hih!), så ingen av oss tok oss tid til å skifte til vanlige klær før vi sprang ut. Dermed måtte jeg vandre gjennom byen iført knekort yogabukse og leggvarmere - jammen flaks at jeg hadde på ballerinasko i går, jeg tror kanskje det ville sett litt pussig ut med høye hæler til.

Tidligere har jeg kastet mange lange blikk etter Bårdar-jentene, som svinser rundt nede ved Tullinløkka og ser kule ut med baggy danseklær. Imidlertig  er jeg sterkt i tvil om jeg så i nærheten av like kul ut som dem i mitt yoga-antrekk i går. Det er litt som den dagen jeg hadde på meg Heltens Che Guevara-tskjorte på jobb. Grensen mellom kul og patetisk er i visse tilfeller hårfin.

Illustrasjon: Binny



Vær 2.0


Nå som alt er blitt så interaktivt og brukerstyrt og sosialt, så syns jeg godt vi kan teste ut det samme med været. Brukerstyrt vær, det hadde vært noe! Alle kunne vært med og stemt frem om de ville hatt sol eller regn og varmt eller kaldt. Skientusiastene måtte alliert seg med barn med akebrett for å få snø om vinteren og de hadde sikkert diskutert snø/ikke snø så fillene føyk med pensjonister og byfrøkner med hang til høye hæler på et passende nettforum.

Den sosialdemokratiske ånden hadde selvsagt sørget for at bøndene fikk nok regn til åkrene sine og kreftforeningen hadde nok dessuten insistert på en solfri dag fra tid til annen. Fiskerne og surferne måtte ha funnet ut om de var på lag eller ei, badeenglene ville vært på lag med brudepar og bestemødre med klesvask til tørk. Helt nye allianser og vennskap hadde oppstått på tvers av sosiale og økonomiske skillelinjer, og det ville aldri, aldri, aldri vært fjorten dager med slaps og sludd.

I Kina driver de jo allerede og starter og stopper regnet ettersom det passer dem, så dette Vær 2.0-prosjektet kan da ikke være så himla vanskelig å få til? Vi skriver jo 2009 tross alt - i følge mine tidlige beregninger burde vi allerede forflyttet oss i vogner som hang fra lyktestolpene og inntatt alle måltider i form av en pille eller to. (Særlig de måltidene med broccoli og kokt torsk).

(Bildet er lånt av Kkarden)



Helgens antrekk


Helten har ikke vært i byen denne helgen og ettersom jeg klager ganske ofte over hvor fælt det er å stadig våkne opp et annet sted enn der garderoben min er, så passet jeg på å benytte anledningen nå til å bruke veldig mye tid på å finne ut hva jeg skulle ha på meg og å bytte antrekk skikkelig mange ganger. Her har jeg skjerf og kjole fra Cubus, cardigan fra H&M og sko fra nelly.com (De er 13 cm høye og veldig fine. Og rosa! Det må være flere tiår siden sist jeg hadde rosa sko).

Frøken Fräken og jeg dro på et par loppiser og der gjorde vi en rekke kupp begge to. Jeg kjøpte blant annet dette speilet for en femtilapp og kjolen for en tjuer. Da jeg kom hjem viste det seg at kjolen passet helt mystisk bra, sånn bortsett fra at den er tjue cm for lang. Lett å fikse for en husmor in spe. Ved siden av står de fine rosa Nelly-skoene.

På lørdag kveld hadde Homovennen invitert folk for å inspisere hans nyvaskete vinduer. Den kloke mannen hadde nemlig konkludert med at litt ytre press og forventninger alltid er bra for å få gjort unna ting som trengs å gjøres i huset. Jeg hadde på meg cardigan fra Mango, kjole fra Only, strømper fra Cubus og min mors gamle fake Chanel-veske.

I tillegg til vindusinspeksjon så fikk vi servert hans berømte karri-suppe og så drakk vi vin og skravlet en hel masse. Etterpå dro vi ut for å se på folk. Frøken Fräken og jeg traff på en mann som vi delte taxi med ned til byen. Frøken Fräken forsøkte å overtale han til å anlegge bart (som visstnok er den store trenden for 2009) og vi tilbød oss til og med å stikke innom 7/11 og kjøpe engangshøvler sånn at vi kunne trendifisere han der og da. Pussig nok takket han nei. På Parkteateret var det noen rare svensker som gjerne ville fortelle oss at de syntes vi var attraktiva men Frøken Fräken og jeg hadde mer lyst til å snakke om hennes påsketur på Jostedalsbreen.