Da jeg ikke lengre klarer å tyde hva jeg har skrevet på ymse gule lapper, ønsker jeg nå å kjøpe en leselig håndskrift. Gjerne av type løkke men alt som er lesbart for både en selv og andre er av interesse. Et feminint utseende er en fordel men ikke et absolutt krav. For leger og andre interesserte kan den leselige håndskriften gjerne byttes mot en svært pent brukt, kjønnsløs og fullstendig uleselig skrift.
Noen mennesker blir borte før man rekker å bli kjent med dem. I dag gråter jeg for alt hun var, for at verden noen ganger er både urettferdig og meningsløs - og for alle dem som har mistet henne.
Før i tiden var jeg alltid ute i god tid til avtaler. Gjerne tjue minutter for tidlig faktisk - og aldri, aldri for sein. Rundt tusenårsskiftet var jeg massivt irritert på folk som kom for seint når vi skulle møtes og vurderte å tvinge dem til å betale for den drikken jeg konsumerte mens jeg ventet på at de skulle dukke opp.
Nå er jeg nesten alltid for seint ute. På et eller annet tidspunkt ble jeg lei av å vente på folk som kom for seint og begynte å gjøre det samme selv. Avtaletidspunkt har nærmest blitt veiledende; blir jeg invitert til klokka sju så kommer jeg kanskje sånn halv åtte-ish. Det er jo egentlig helt forferdelig - eller det hadde i hvertfall vært det hvis det bare var jeg som var sånn. Men det er det jo ikke. Vi er alle kronisk for seint ute - og siden ingen noen gang er presise så er det heller ingen vits i komme når vi har avtalt, for da blir man jo uansett bare sittende alene og vente.
Jeg mistenker at det har en sammenheng med mobiltelefonen. Det er aldri noen grunn til panikk når man ser at man ikke rekker frem i tide, for man kan bare sende en melding og si fra. Folk finner seg jo i nesten hva som helst, så lenge de blir behørig informert underveis.
Det hele er veldig fleksibelt og individ-tilpasset og sånn, men særlig effektivt er det neppe. Og respekt for andres tid er det visst ingen som har lengre.
Selgere er merkelige mennesker. Hadde det ikke vært for at jeg skjønte at de bare er litt dumme, så kunne jeg kommet til å tro at noen av dem hadde fått opplæring i Bakvendtland. For eksempel så vurderte jeg å melde meg inn i Elixia for et par år siden, for da skulle de åpne nytt treningssenter rett ved der jeg bor. Men så begynte det å dukke opp noen enormt enerverende grønnkledde mennesker utenfor matbutikken min, som jeg var tvunget til å snuble over hver gang jeg trengte påfyll i kjøleskapet. Overpositive, vemmelig veltrente og plagsomt salgskåte folk som effektivt drepte enhver treningslyst jeg måtte være i besittelse av. Og om jeg noen gang skulle få tilbake lysten til å hoppe rundt i en sal, akkompagnert av dancemusikk på billigsalg, så kan du banne på at jeg ikke kommer til å velge Elixia hvertfall.
Et hakket mer provosende eksempel er hentet fra skjønnhetssalong-verdenen. Jeg slenger innom der fra tid til annen og de damene som jobber der er virkelig verdensmestere i skravling. Fascinerende nok er de ikke særlig interessert i å høre på hva du har å si, de vil aller helst snakke om seg selv. Tenk, sånn holder de på - kunde etter kunde, dag ut og dag inn! Hadde de enda hatt spennende liv, men neida - det de snakker om er hvordan man lager geleshots (helt sant!) og at det er litt sørgelig å ikke ha kjæreste på Valentines. Hallo, ser jeg ut som jeg bryr meg?!
Nå har tydeligvis finanskrisen kommet og tatt dem, og jeg skjønner jo at man er keen på å selge når man jobber på provisjon, det er ikke det. Men når man helt uoppfordret og på eget initiativ forteller at det nærmest er en skandale at en gammel dame som meg ikke har begynt med rynkekrem for leeeenge siden - og så bli veldig overrasket over at jeg har booket time hos en annen dame neste gang jeg svinger innom salongen.. Da er man ikke bare en elendig selger, da mangler man rett normale sosiale antenner.
Når sommeren nærmer seg så er det på tide å ta frem boyfriend-jeansen. Ikke at den ikke er varm nok til å brukes om vinteren, men jeg er fullstendig ute av stand til å få den til å funke med vintersko. Her er den kombinert med genser fra Cottonfield (kjøpt på lagerutsalget i Maridalsveien) og sko fra Bianco. Ja, og buksa er fra H&M.
Jeg håper dere la merke til det strålende været på lørdag? Helt åpenbart at jeg ikke har gjort annet enn gode gjerninger hele det siste året, bare avbrutt av litt gloriepussing nå og da. Burdagen ble også aldeles storartet, hør bare:
♥ Fikk frokost på senga av Helten; pannekaker med ferske jordbær og jordbær/rabarbra-syltetøy
♥ Drakk kaffe i solskinnet på hyttetrappa
♥ Satt med tærne i gresset og hørte på at Helten spilte gitar
♥ Kjørte fort i rød cabriolet iført sommerkjole, solbriller og tørkle rundt håret. Den fineste mannen jeg vet om satt bak rattet
♥ Spiste is og yummi grillmat og drakk masse vin
♥ Makeløs Niese og Makeløs Nevø sang hele bursdagssangen på telefon.
♥ Makeløs Nevø lurte på om jeg ikke ønsket meg en tur til verdensrommet i presang
♥ Tanten til Helten spilte bursdagssangen på saksofon
♥ Klina masse, masse
Hurra for meg, i dag har jeg bursdag! Da kan vi synge Birthday med The Bird and the Bee, for eksempel. Og blåse ballonger og spise kake. Eller noe helt annet.
Og forøvrig; beklager at jeg er så dårlig til å svare på kommentarer for tiden. Det skyldes delvis at jeg har fått senebetennelse i høyre skulder og arm og derfor bør holde meg mest mulig unna pc-en og delvis at det skjer ting for tiden som gjør at hodet mitt er et helt annet sted. Jeg kommer sterkere tilbake!
Da blir det litt matblogging herfra igjen. Jeg er nemlig litt opphengt i quinoa for tiden, og mistenker at det hvertfall delvis er AnneMa sin skyld. Quinoa er et lite frø som har blitt dyrket av Inka-indianerne i Andesfjellene i 5000 år og som er fryktelig sunt. Det er en utmerket kilde til magnesium, jern og kalium, har massevis av proteiner og fiber og i det store og det hele alt som er bra for deg. Du kan lett bruke det i stedet for ris til alle slags retter (det smaker ikke så mye, så kok det i buljong hvis du vil ha mer smak eller bland det med for eksempel pesto og soltørkete tomater). Du kan også bruke det i grøt, salater, supper, brød, pannekaker og muffins. Fantasien setter grenser rett og slett.
Rett før påske kom jeg over en oppskrift på eplekake med quinoa og den har blitt en stor suksess. Det blir en slags mellomting mellom kake og mat, smaker epler og kanel og krydder og metter på en god måte. Anbefales som mellommåltid eller kaffemat eller avslutning på helgefrokosten. Jeg fant ikke agavenektar i farten og siden jeg strengt tatt ikke visste helt hva det var, så brukte jeg granateplejuice i stedet og det funka som bare det. Dessuten hoppet jeg over både eplesideeddik og natron. Oppskrifter er da bare et utgangspunkt uansett, er de ikke?
Fant denne finfine videoen via Anna Leversund på Twitter. Ikke bare er det et utrolig morsomt minne å ha i ettertid, men det gjorde helt sikkert bryllupet ekstra morsomt å være med på også. Springe rundt i finkjole og bli filmet mens jeg mimer Queen rocker langbord med oksesteik og kjedelig konversasjon any day.
En dag i forrige uke hadde jeg en intens følelse av at hele verden var imot meg. Idiotiske mennesker var i veien for meg overalt, jeg var klumsete og klønete, ingen klær passet og jeg så generelt ut som et takras. Om ettermiddagen var Helten og jeg og spiste sushi og jeg høstet urovekkende lite sympati da jeg forsøkte å forklare at jeg faktisk ikke var sur! - jeg var bare sliten og det var veldig synd på meg.
Så tenkte jeg meg om en halv gang, telte litt dager og konkluderte med at jeg var under et sjelden angrep av PMS. Menn syns som kjent at damer med PMS er fæle og uberegnelige og at det derfor er veldig synd på dem. Mennene altså, som må holde ut med disse hormonmonstrene. Dette er jo en konklusjon som formelig skriker i sin ulogiskhet og jeg følte derfor at jeg på vegne av alle damer her i verden, måtte ta et oppgjør med denne merkelige innstillingen en gang for alle.
For hvem er det som er utsatt for månedlige hormonangrep? Hvem sin kropp er det som ekspanderer til det ugjenkjennelige og gjør at ingenting av det som fins i skapet passer? Hvem får kviser og vondt i magen? Og hvem er det som blir fortvila, utslitte og agressive fordi verden er befolket av idioter? Kvinner. Og så er det mennene det er synd på?!
Etter at jeg hadde fremsatt disse velfunderte argumentene på en oh-so saklig og kontrollert måte, holdt Helten fremdeles på sitt. Kvinner var jo umulige å være sammen med under PMS-angrep; de var uforutsigbare, sure og grinete - og derfor var det synd på mennene. Som om vi er sånn med vilje? Det er jo hormonene, goddamit.
“Så hvis du er sliten og lei og har hatt en skikkelig crappy dag - så er det meg det er synd på?” sa jeg til slutt (fremdeles like saklig og kontrollert, så klart). Da ble det stille. Så latet han som han ringte til gutta i Cola Zero-reklamen for at de kunne komme med helikopter og hente han ut av en sånn kinkig gutt/jente-situasjon. Og da visste jeg at jeg hadde vunnet. Saklig og kontrollert.
Jeg liker denne posten!
