Frøkna ferierer
Jeg innvilger meg noen dagers bloggefri jeg. Er jeg hjemme? Er jeg borte? Se, det vet dere ikke. Benytt dere av sjansen til å danse på bordene her inne. Blomster og ballonger til alle!
Tilbake før dere aner det. Luv y’all. Trala!
Jeg liker denne posten!Quinoagrøt med eple og kanel
Jeg er en skikkelig frokostjente, en sånn som helt oppriktig er lykkelig over det faktum at dagens første måltid også er det viktigste. Middag er ikke viktig, men frokost må jeg ha. Helst massevis!
Denne quinoagrøten er ikke for frokostpingler, men hvis du som meg er glad i frokost og i tillegg gjerne vil ha noe som er sunt og mettende, så er den aldeles strålende. Jeg er ikke så opptatt av at alt skal smake så veldig søtt så for meg er grøten bra som den er, men liker du sukker kan du gjerne hive på litt på slutten.
Jeg bruker en halv desiliter quinoa som jeg koker i dobbelt så mye vann (vanlig quinoa-prosedyre). Når det er ferdigkokt hiver jeg oppi litt usøtet soyamelk (jeg måler ikke, men tipper det er ca en halv desiliter) og så får det koke en stund til på svak varme. Når nesten all melken har trukket inn i quinoaen så tar jeg oppi en liten spiseskje linfrø, en neve rosiner og noen dryss med kanel og lar det koke ferdig.
Når grøten er vel plassert på tallerkenen min så drysser jeg over solsikkekjerner og et halvt eple i biter. Og mer kanel, for det er så godt. Til slutt litt kald soyamelk. Ferdig. Yummi!
Nytt sengetøy er som en film i HD
Helten er ikke så opptatt av at det ser fint ut rundt han, så lenge ting (les: pc, tv, høyttalere, blabla) fungerer. Jeg derimot, er veldig opptatt av at det ser fint ut rundt meg. Jeg blir sur og stressa av rot og møkk, og blid som en sol av nytt sengetøy og ryddige bord.
Det sier seg selv at dette er en - ehm, liten utfordring. For tiden bor vi i hans leide leilighet mens vi venter på å overta Slottet vårt, og jeg befinner meg i et slags håpløst limboland hvor jeg veksler mellom å lukke øynene så godt jeg kan for alt rotet som hamster-Helten min har samlet opp de siste åtte årene og en frenetisk vaske-rydde-kaste-modus.
Helten forstår ikke dette. Det er ikke av vond vilje, men han ser det bare ikke. Han skjønner ikke vitsen. Hvorfor skal man rydde inni skapet? Det som er der synes jo ikke når skapdørene er lukket. Hvorfor gidder jeg å rydde og kaste hans ting? Hvorfor skal jeg vaske nedi kjøkkenskuffene? Hvorfor skal vi ha nytt sengetøy når vi har massevis av gammelt vi kan sove i?
Etter å ha forsøkt i månedsvis å forklare hvorfor dette er viktig for meg, så har jeg endelig funnet en sammenlikning som gir mening for menn med tekniske interesser og ingen sans for estetikk: HD. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om vi ser film i HD eller ikke, men for Helten er det superviktig. Han ser heller en middelmådig film i HD enn en god film i vanlig kvalitet. Jeg kan se forskjell hvis jeg ser etter, men det spiller ingen rolle for meg.
Så nå har vi sånne samtaler:
-Hva skal vi med nytt sengetøy?
-HD-film!-Har du ryddet inni skapet? Hvorfor?
-HD-film!-Det gamle glasshåndkleet var da vel helt greit?*
-HD-film!
Metoden fungerer riktig bra og kan på det sterkeste anbefales. Jeg regner med at den lett kan overføres til for eksempel situasjoner i forbindelse med oppussing også.
*Jeg overdriver litt nå, han ville jo aldri i livet brukt et ord som glasshåndkle. Men sant.
Gårsdagens antrekk 270709
Kjolen er fra Rodebjer, og kostet visst egentlig 1700 kr. Men fordi jeg er en heldig jente (som henger i butikker hele tiden) så fant jeg den på lagersalg i Bogstavveien til 300 kr i stedet. Hei hurra, sånt noe gjør denne frøkna glad! Blusen er fra H&M, skoene fra Bianco og hårbøylen (som jeg strevde veldig for å få med på bildet - og lykkes mildt sagt bare sånn måtelig med) er fra Gina Tricot. Den er så fin! Den har sløyfe på siden!
Jeg forlanger herved at alle dere unge, søte jenter snarest skaffer dere den samme i knall rosa. Veldig veldig fin, men nei, denslags kan ikke gamle damer på 34 gå rundt med.
Sitatet er fra Gilda Radner. Fabelaktig!
Biografier søkes
Jeg leser veldig få romaner for tiden, sånn har det vært de siste årene. Før det slukte jeg dem, jeg var et sånt barn man ser av og til, de som gjerne går og leser samtidig - helt fortapt i sin egen verden og fullstendig oppslukt av den litterære verden de befinner seg i. Men så oppdaget jeg hvor utrolig mye det er som skjer og har skjedd i verden sånn helt på ordentlig, og etter det ble romanene liksom ikke like interessante. For hvorfor skal jeg bruke tid på å lese om noe som bare er oppspinn når det fins så ufattelig mye interessant og vrkelig der ute å lese om? (Jada, jada, jeg vet at det er litt sært).
Det er mange interessant faktabøker der ute, men det er få ting som slår en velskrevet biografi om en interessant person. Dessverre syns jeg de er litt vanskelige å oppdrive, nå holder jeg på med en som handler om Yves Saint Laurent og Karl Lagerfelds liv i Paris på søttitallet - en spennende idé men dessverre ikke spesielt godt skrevet (”The beautiful fall - fashion, genius and glorious excess in 1970s Paris”).
Så da lurer jeg på om noen har en biografi å anbefale? Gjerne om kulturpersonligheter eller store politikere eller andre spennende folk. Og veldig gjerne ikke en sånn stabel på 800 sider. Plis?
Pineforest Crunch: Cup Noodle Song
Nok et koselig svensk indiepop-band, de lager jammen meg mye bra musikk der borte i øst. Pineforest Crunch er oppkalt etter en type Ben & Jerry-iskrem og ble visstnok dannet fordi de tidligere klassekameratene Åsa Eklund, Olle Söderström og Mats Lundgren led av enten kjærlighetssorg eller total kjedsomhet. Denne singelen kom ut i 1996 (så hvorfor hørte jeg ikke på dem da jeg var ung indie-studine i Bergen på nittitallet? Se, det lurer jeg på). Album nummer to kom ut i 2002 og hva som skjedde siden er litt usikkert. Hjemmesiden til bandet har hvertfall ikke vært oppdatert siden 2006.
Oh well, en finfin popsang er det nå uansett.
Det lukter så godt!
Jeg liker lukten av tøy som har hengt ute til tørk og sitron og jorbær og nyhugget ved. Helten liker lukten av varm sommernatt i Oslo, kantareller og våt skogbunn og ansiktskremen min. Hvilken lukt liker du?
Illustrasjon: Kikixmomo
Hvor ble det av alle de kule?
Etter at jeg ble voksen så har jeg bare møtt på en eneste person som har medgått at hun pleide å være en av de kule på skolen. Kort tid etter denne innrømmelsen befant hun seg plutselig på mystisk og forunderlig vis på date med sammen mann som jeg trodde at det var jeg som holdt på å date, og etter det har jeg i grunnen ikke sett noe til henne.
Så hvor ble alle de kule av? Hvorfor møter jeg bare folk som forteller at de på ingen måte var hverken pene eller populære i skoletiden? En stund tenkte jeg at det kanskje handlet om hvilket miljø jeg befant meg i, og frydet meg for eksempel stort ved tanken på at ingen av de der kule folka var å finne blant universitetsstudentene. Tipper de var blitt beauty school dropouts hele gjengen, ja! Hah!
Men selv om jeg nok fremdeles beveger meg i et ganske homogent miljø (kvasi-intellektuelle, pragmatiske-men-fremdeles-littegrann-radikale folk som bor innenfor ring to i Oslo, med stabil økonomi uten å være rike, passelige mengder sosial samvittighet og sånn noenlunde koll på både popkultur og utenriks) så har jeg da vitterlig møtt nok mennesker det siste tiåret til at man skulle tro hvertfall noen av dem kunne fortelle om hvordan det er å være populær i puberteten. Men neida.
Hvor er de hen? Er de døde alle sammen? Har de gjemt seg? Eller er det ingen som lengre tør å innrømme i dannede kretser at de var en av de der populære folka som ingen likte på skolen?
Og så slår det meg plutselig; at selv om det var de som dominerte, selv om det var dem man så overalt og som tilsynelatende var tilstede på alle de riktige stedene - så var det vi, oss andre, som egentlig hadde overtaket. For vi var suverent i flertall. Det bare virket aldri sånn den gangen.
Gårsdagens antrekk 200709
Jeg var så utrolig muggen på et tidligere antrekkbilde, så jeg tenkte å vise dere at jeg faktisk kan smile også. Wee! Denne kjolen er merkelig nok kjøpt på LeneV. Vanligvis finner jeg aldri noe der, men så plutselig slår de til med fantastiske kjoler som koster tre ganger så mye som alt det andre de har. Snodig konsept. Og skoene kjøpte jeg i Brussel for flere år siden, de blir hentet frem hver eneste sommer men ser likevel ikke slitt ut i det hele tatt. Et strålende kjøp!
Frøkna vs telefonselgermannen
Mobilbransjen har tydeligvis fått det for seg å ansette plagsomme salgsmennesker for å ødelegge sommeren min. I løpet av de siste tre ukene har jeg blitt oppringt sikkert fjorten ganger av ulike mobilselskaper som vil forsøke å overtale meg til å bytte abonnement. At min tålmodighet med denslags mennesker nå er temmelig tynnslitt sier seg selv, og jeg er tydeligvis ikke alene. I forrige uke fikk jeg nærmest applaus av et eldre ektepar som hadde overhørt min telefonsamtale med en abonnementsselger inne på Kiwi.
Greit nok, jeg skjønner jo at disse folka har en jobb å gjøre, og så lenge de er rimelig høflige og tror meg når jeg sier at jeg ikke er interessert, så kan jeg til nød tolerere dem. Men i går hadde jeg en samtale med en kar, jeg tror han jobbet i Netcom, som gjorde at jeg en gang for alle mistet troa på dem som hyggelige mennesker. Den gikk som følger:
Han (muntert, med mye bråk i bakgrunnen): Ja hei, er det Frøken Makeløs?
Jeg: Ja, det er det.
Han: Hei du, jeg ringer fra Netcom og så lurer jeg på hva slags mobilabonnement du har nå?
Jeg (hyggelig, men avvisende): Jeg har et som jeg er veldig fornøyd med og er ikke interessert i å bytte.
Han: Men jeg har et kjempebra tilbud til deg!
Jeg: Nei, jeg er ikke interessert.
Han: *mumle mumle*
Jeg: Hva sa du?
Han: Jeg vedder på at du ikke engang vet hvor mye du betaler i måneden.
Jeg: Vet du, nå syns jeg du er ufin.
Han: Det syns jeg du er også!
Jeg: Hvah? Hvorfor er jeg ufin?!
Han: Du vil jo ikke høre på hva jeg har å tilby deg.
Så da la jeg på, etter å ha sagt pent hadet bra så klart (man er da veloppdragen, selv mot ufyselige telefonselgere). For alvorlig talt, du mobilebonnementselgermann: Når du ringer og forstyrrer meg i ferien min, for å tilby meg noe jeg ikke har bedt om og ikke er interessert i - og i tillegg er frekk nok til å si at du ikke tror jeg har oversikt over min egen økonomi - da er det ganske enkelt ikke jeg som er frekk.
Illustrasjon: Smallandround
