Mat og følelser henger sammen, sånn er det jo bare. Det er en naturlov som har bestemt at man er nødt til å spise når man er lei seg, og spise når man er glad, og få dårlig samvittighet når man har spist for mye og føle seg flink når man har spist (litt for) lite. Er det ikke?
Helten påstår at menn ikke har det sånn - for menn er mat og følelser to forskjellige ting. Følelser er å være glad når Liverpool har vunnet en fotballkamp og å være sinna når sjefen er dust. Mat spiser man fordi man er sulten og/eller fordi det smaker godt. Dårlig samvittighet av å spise mat? No such thing.
Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men tanken har bare aldri slått meg. Ingen følelser forbundet med mat? Ingen? Det er like utopisk som å forestille seg helt jevnt humør hele måneden. Åh, vent… Aha.
Jeg liker denne posten!Hvis du likte denne posten, så liker du kanskje også:
15 kommentarer, Legg igjen kommentar eller Ping
Hehe, så sant som det er sagt :)
[Svar]
July 10th, 2009
Jeg kan finne på å spise når jeg kjeder meg. Kvalifiserer det som en følelse?
[Svar]
July 10th, 2009
Mykstart er velsignet med god apetitt. Og den er ganske konstant. Noen ganger når livet går henne imot, når hele universet har sammensverget seg mot henne.. da mister hun matlysten helt. Trøstespising vet hun ikke hva er. Heller aldri kjent et snev av dårlig samvittihet fordi hun har spist mat. Noen ganger, for eksempel på julaften, spiser hun så mye pinnekjøtt at hun får vondt i magen. Da angrer hun riktig nok littegranne, fordi det er vondt og i grunnen ganske unødvendig å stappe seg så grasalt.
[Svar]
July 10th, 2009
Har på følelsen at denne helten din prøver å framstille seg som en klisje av en mann. Man kan jo lure på hvorfor…..
[Svar]
July 10th, 2009
Jeg tror ikke han har mandat til å snakke for alle menn. Folk er forskjellige.
[Svar]
July 10th, 2009
Jeg må innrømme at jeg nok er litt mandig på det feltet, jeg spiser fordi jeg er sulten eller fordi jeg har lyst på akkurat det. Har aldri skjønt meg på jenter som forsvinner ned i isboksen når de er lei seg, syns det egentlig bare er ganske merkelig.
[Svar]
July 10th, 2009
AM: For noen, hvertfall :-)
Homovennen: Kjedsomhet er borderline følelse. Du er med! :-)
Mykstart: Åh, det er helt motsatt av meg. Når jeg har det fint spiser jeg passe, når jeg er lei meg så trøstespiser jeg. Men enig i at pinnekjøtt er den beste julematen! :-)
[Svar]
July 10th, 2009
RuneB: Hehe, det tror jeg ikke han gjør. Hvem vil vel være en klisje?
Isobel: Det er helt sant. Men det er jo så morsomt å generalisere litt av og til! :-)
Vero: Mandig vet jeg ikke om jeg vil kalle det akkurat, snarere heldig. Er man lei seg mange dager på rad så blir det fort mye iskrem.. :-)
[Svar]
July 10th, 2009
Det er helt klart en sammenheng mellom følelser og mat, det kan jeg skrive under på!! Er jeg trist og lei så “unner” jeg meg pizza og søtsaker, stapper innpå som om jeg ikke har fått mat på flere dager. Og når humøret er på topp igjen, så angrer jeg som bare det! Jeg sier ikke at man ikke kan unne seg pizza og sötsaka, men i moderate mengder…. Og det klarer man fint når humøret er på topp! :D
Ha en strålende dag!!
[Svar]
July 10th, 2009
hehe, mannen koses-spiser (høres bedre ut en trøstespiser), jeg spiser fordi jeg må. ikke helt i synk med kjønnene våre her skjønner jeg.. Men jeg kan finne på å spise fordi jeg kjeder meg da, om det står noe forran meg som jeg kan spise.
[Svar]
July 10th, 2009
Jeg må være kjedelig sosionom med et spesialfelt i “menneskers problematiske forhold til mat” og si at emosjonell spising ikke har noe spesielt med kjønn å gjøre. [Fælt så kjønnsopptatte du og Helten din skal være da (ref mange tidligere poster)... uten at det er noe vondt ment, bare en observasjon utenifra.... ] Og så vil jeg argumentere for at både å få økt apetitt samt å miste apetitt er to sider av emosjonelle forbindelser med mat. Og om man angrer på spist mat eller ikke kan vel ha mer å gjøre med fysisk form/oppfattelse av fysisk form enn noe annet? (med mindre man har en avart av et forstyrret spisemønster - da er vi over i et litt annet felt her)
Eksempler på menns kobling mat-følelser: Menn som koser seg med øl/pizza/pottis med fotballkampen, en mann som spiser stor frossenpizza når sjefen er dust, en mann som feirer med sjokolade, en mann som sammen med ny kjæreste koser seg litt ekstra med spiselige ting, en mann som mister matlysten i sjokk…
[Svar]
July 10th, 2009
Jeg får ikke dårlig samvittighet over at jeg har spist for mye. Den dårlige følelsen jeg eventuelt får er magen min som da er stappet og ømfintlig! Å være stolt over å ha spist lite? For noe tull. Kalorier skal spises, ikke telles! :)
[Svar]
July 11th, 2009
Singel i byen: Ja, hvertfall for noen av oss. Det du sier høres veldig kjent ut :-) Ha en fin dag du også!
Anne: Er kosespising det samme som trøstespising? Kjedespising kan jeg vel også finne på ja, sukk..
Delirium: Ja, vi er en håpløs klisje hva gjelder kjønnsroller! Han steker kjøttet mens jeg kutter grønnsakene, bokstavelig talt. Det er vel kanskje ikke så bra i et feministisk perspektiv, men hei det funker for oss.
Hm, om man angrer på hva man har spist har med fysisk form å gjøre.. Jeg vet ikke helt jeg. Kanskje du har rett? Hva er forstyrret spisemønster da? Snakker vi klinisk diagnose eller snakker vi til tider problematisk forhold til mat, som vel veldig mange (jenter) har?
Menn som spiser pizza fordi sjefen er dust har jeg personlig aldri hørt om, men det betyr jo ikke at det ikke fins så klart. Men mener du virkelig at det ikke fins generelle forskjeller på menn og kvinners forhold til mat?
Nina: Oh, lucky you. Jeg rotet meg bort i Grete Roede for noen år siden og har aldri helt blitt kvitt kaloritellingsmanien siden. Dammit. :-)
[Svar]
July 11th, 2009
Hehe - jeg gir jo fullstendig blanke i det feministiske perspektivet - det skal funke på hjemmebane sett ut i fra partenes personlighet. Synes jeg da! Men nå vil nok mange argumentere for at jeg ville utgjort en meget dårlig feminist (men det er jo en helt annen sak…).
Jeg bruker med vilje ordene “forstyrret spisemønster” fordi jeg ikke nødvendigvis tenker på det som vil tilsvare en spiseforstyrrelse. Og da kan jeg til en viss grad tenke på det som du tenker på ja. Men et forstyrret spisemønster/et problematisk forhold til mat spiller også utrolig inn på livskvaliteten. På privaten har jeg en tendens til å bruke mat når livet går meg på tvers, men det gjør ingenting for meg mentalt sett annet enn negativt på langt sikt (samt mye dårlig for helsen!). Jeg driver og prøver å reprogrammere meg til å nyte mat i passe porsjoner og ikke strekke hånden ut etter potetgullposen hver gang hjernen min påstår at jeg fortjener det. Jeg har blitt omtalt som Dronningen av gode unnskyldninger for å spise sjokolade. Det er ingen hedersbetegnelse. Forskjellen på en spiseforstyrrelse og et problematisk forhold til mat slik jeg ser det er at sistnevnte kan man kanskje klare å rydde litt opp i uten å måtte ty til profesjonell hjelp.
Hvis jeg skal våge meg inn på en teori om hvorfor vi forbinder kvinner mer med mat og følelser kan det være fordi vi generelt snakker mer om følelser og dermed også vårt forhold til mat i den forbindelse. Men for mange av begge kjønn er koblingen mellom mat og følelser tildels ubevisst og noe “man bare gjør” både på godt og vondt.
Jeg har i tillegg matlaging som borderline hobby og har derfor snakket masse om mat i kantinesammenhenger i alle år. Rent statistisk sett der vil jeg si at de som er opptatt av mat som bensin for kroppen og de som er opptatt av mat for matens skyld ikke har vist seg nevneverdig kjønnsdelt (noe jeg i sin tid ble litt overrasket over).
[Svar]
July 13th, 2009
For meg er definitivt mat og følelser tett knyttet sammen. Jeg er oppvokst med store måltider til alle høytider, og dermed er det spesifikke følelser knyttet til spesifikke retter.
Et eksempel: Grillet blekksprut gir meg tanker om middelhavet, øyliv og late dager. Kyllingsuppe er derimot høye helligdager.
Trøstespise? Joda, jeg gjør det. Kall det kjedsomhet (Som Homovennen gjorde) eller en søken etter trygghet.
[Svar]
September 25th, 2009
Skriv en kommentar til “Hva? Trøstespiser du ikke? Aldri?”