Jeg er et dårlig menneske


En gang i forrige uke var jeg på butikken og handlet, og da jeg skulle betale fikk jeg tilbake åtti kroner mer enn jeg hadde gitt fra meg. Altså, jeg tjente åtti kroner i stedet for å bruke åtti kroner. Sånt skal man sikkert si fra om, men jeg er tydeligvis en sånn kjiping som bare vandrer avgårde med gevinsten.

Men så tenkte jeg at hei, ungdommen nå til dags må jo lære seg å ta ansvar for å gjøre en dårlig jobb. Hvis jeg hadde sagt fra at den unge kasse-mannen hadde regnet feil så hadde jo ikke tabben fått noen konsekvenser for han og han hadde sikkert bare fortsatt å gi bort penger til kundene sine.

Så gikk jeg ut av butikken og der stod det en eldre kar i pissregnet og tigget penger. Og til tross for at jeg, velfødd, godt kledd og på vei hjem til trygg leilighet, nettopp hadde tjent åtti kroner på min lille handletur, så slo autopiloten inn; jeg ristet på hodet i tiggerens retning og gikk videre.

Akk, jeg er et dårlig menneske.



Noen tanker om rettssaken i Kongo


Norsk medias dekning av rettssaken i Kongo må være selve drømmescenariet til skaren av rasistiske Twinglyhorer. Det er bare å lenke i vei til alle artiklene i VG og Dagbladet, spy ut alt du har av nedlatende kommentarer om aper og mongoer - og sørge for å ha reklameannonsene på plass når leserne stormer inn.

Kom igjen. Folk må forstå at de ikke kan sidestille rettssystemet i Kongo med det i Norge. Norge er et søkkrikt sosialdemokrati med vennlige naboer og trygge allianser - Kongo er utplyndret, lutfattig, kaotisk og har i tillegg dessverre vært fryktelig interessant for utlendinger helt fra Kong Leopold og frem i dag. Selvsagt fungerer ikke en kongolesisk rettssak slik som den gjør i Norge. Selvsagt finnes det korrupte dommere. Selvsagt har fengslene en begredelig standard - og selvsagt prøver de involverte å bruke denne once-in-a-lifetime sjansen til et økonomisk løft for alt den er verdt.

Dessverre for Kongo så er de økonomiske kravene nå så hinsides enhver fornuft at det undergraver troverdigheten i hele rettssaken. På den annen side så er den oppmerksomheten saken får i norsk media nok til å få enhver kongoleser til å konkludere med at Moland og French antagelig må være noen fryktelig viktige mennesker i Norge. I tillegg er praksis i landet slik at man slenger ut et heftig økonomisk krav - og så håper man å ende opp med en brøkdel av det (omtrent som når jeg ber sjefen om lønnsøkning, med andre ord..).

Men det at de fornærmede fremmer absurde økonomiske krav, har ingen sammenheng med skyldspørsmålet i saken. Nordmennene blir faktisk ikke mer og mer uskyldige ettersom erstatningskravene når astronomiske høyder - selv om deler av norsk media og bloggosfæren synes å mene det.

Dessverre for nordmennene så har de bestemt seg for at de ikke gidder å uttale seg i det hele tatt i det de mener er  en farse av en rettssak - og ignorerer fullstendig det faktum at denne rettssaken er langt mer etterrettelig og grundig enn en hvilken som helst kongoleser kunne håpet på. Moland og French gjør seg selv neppe noen tjeneste når de nå sitter der tause som graven mens de himler med øynene og nærmest flirer når de snakker om utsiktene til å bli idømt dødsstraff. Hvis jeg hadde vært ansvarlig for en rettssak hvor de tiltalte så tydelig viste mangel på respekt for det systemet jeg forsøkte å forvalte, så hadde jeg blitt eitrende forbanna.

Slik Moland og French fremstår så er det nærliggende å konkludere med at de er overbeviste om at hvis de bare holder ut gjennom dette sirkuset av en rettssak - og helst blir idømt dødsstraff - så kommer norske myndigheter til å redde dem hjem til gamlelandet. Og da er det jo i grunnen helt unødvendig å være samarbeidsvillig uansett, er det ikke?

(Du kan lese en reflektert og fin artikkel om Kongo-saken her, hvertfall så lenge du ignorerer kommentarfeltet..)



Leserundersøkelsen er klar!


Da er leserundersøkelsen klar! Løp inn her og svar i vei, dere har noen dager på dere før jeg stenger den og fordyper meg i analysen. Som selvsagt blir publisert her på bloggen etter hvert, noe annet skulle tatt seg ut.

Hjertelig takk for alle innspillene jeg fikk - og ha en aldeles fortreffelig fredag alle sammen!

(Hvis du ikke syns det var mange nok spørsmål og gjerne vil svare på et til, så kan du stikke innom søte Ajjabajja og stemme i pollen hos henne - som du finne helt nederst i denne posten)

Illustrasjon: Mafa+



Moteinteresserte fortjener bedre blader


Jeg liker mote - det interesserer meg. Jeg liker å lese om det, kikke på bilder og snuse rundt i butikker. I en periode leste jeg hvertfall fem norske og utenlandske moteblader i måneden, nå har jeg kuttet ned til ett. Eller, de månedene Det Hederlige Moteblad-unntaket Personae kommer ut, så blir det to. Det eneste andre jeg fremdeles leser er Costume, og det er ikke en udelt glede. Jeg måtte for eksempel si opp abonnementet mitt fordi kundeservicen deres mildt sagt stinker, men fordi de fremdeles (dessverre) er ganske alene om å bare skrive om mote så holder jeg ut. For mote blandet med reportasjer fra barnehjem i Romania og matoppskrifter side om side med slankeoppskrifter, får alle piggene mine ut. Jeg tåler det bare ikke.

Men nå lurer jeg på om jeg må slå opp med Costume også. Disse intervjuene de trykker, som er laget av en amerikansk bedrift som selger intervjuer over en lav sko, er ganske enkelt pinlig blottet for kritiske spørsmål - eller noe overhodet som ikke fremstår som det rene innsalget av intervjuobjektet.

Beyoncé, for eksempel, utstråler varme og karisma, er balansert, høflig, reflektert, selvsikker og følsom og har plettfri hud. Urkh. Og forrige måneds intervju med Gwyneth fortalte oss detaljert om hvor sexy og hått damen var blitt (en forvandling man vel får anta var et resultat av mange konsulenttimer fra folk imagebyggebransjen?) og reklamerte i tillegg villig vekk for Gwyneths nettside, treningssenter, kokebok og nye filmer.

Jeg vil også gjerne bli intervjuet og reklamere for produktene jeg selger og i tillegg bli omtalt som hått og balansert med plettfri hud - og få betalt for det. Men jeg vil veldig gjerne slippe å lese om det - og betale for det.

Er moteinteresserte mennesker brødhoder? Nei. Fortjener vi bedre blader? Ja!

(Og forøvrig må det nevnes at denne Leserbrev-siden er lite annet enn en vits, det er jo aldri noe som helst kritikk der? Denne måneden har de til og med trykket - og premiert - et brev fra en jente som mener at Costume hjalp henne ut av spiseforstyrrelsene. Kom igjen da - vi er jo ikke idioter heller!)

Illustrasjon: Julÿ

1 person liker denne posten


Kokken er han som steker kjøttet


Noen ganger er menn rett og slett smartere enn oss kvinner. Som den dagen de fant ut at hvis de nå først skulle gjøre sin entré på kjøkkenet, så skulle de bidra med noe som syns. De ville ikke stå der inne og dille med oppvasken eller skrelle potetene, for det er det jo aldri noen som ser. Nei, de ville steke kjøttet.

Kjøttet er liksom kronjuvelen på middagsbordet, det er det som er maten, det er den man skåler for når man har gjester. Så Mannen steker kjøttet. Det er jo ganske mandig også i grunnen, hvis man legger godvilja til så kan man nesten late som det var Mannen selv som hadde vært ute og skutt dyret, før han slepte det hjem, parterte det og - stekte det. Helt på egen hånd.

Hvis Mannen nå engang skulle hjelpe med noe der ute på kjøkkenet (ja, hjelpe. Alt kjøkkenrelatert er jo egentlig Kvinnens oppgave per definisjon, en naturlov så og si, så når Mannen gjør noe på kjøkkenet så hjelper han henne. Snilt, ikke sant?), så måtte det liksom være kjøttet. Vaske opp? Skrelle poteter? Lage saus? Kutte grønnsaker? Dekke bordet? Nei, nei. Det får Kvinnen gjøre.

Om sommeren er det enda bedre, for da kan alle gjestene se på mens Mannen snur kjøttet på grillen. Ikke bare har han selskap mens han gjør sin innsats for måltidet, men i tillegg er det aldri noen tvil om at æren for kjøttet, den er hans. Og kjøttet, det er maten. Har noen noen gang utbragt en skål og takket for de gode potetene, eller hvor hyggelig og ryddig det er rundt spisebordet? Nei. Man skåler for kjøttet.

Menn altså. Smartinger.

Illustrasjon: Danflo



Ny leserundersøkelse


Jeg tror det er på tide med en ny leserundersøkelse, som kanskje kan være litt mer omfattende enn den forrige. Grunnen til at jeg vil lage den mer omfattende enn jeg gjorde i mars er både fordi det er flere ting jeg gjerne vil vite om dere, og fordi jeg forrige gang fikk inntrykk av at det var mer dere gjerne ville svare på eller fortelle om dere selv.

Så i god sosial medie-ånd så tenkte jeg at dere nå på forhånd skal få lov til å komme med innspill om hva slags spørsmål dere ønsker dere. Kanskje det er noe du brenner inne med? Eller kanskje du blogger selv og har lyst til å snylte litt på min undersøkelse for å få vite noe om vanene til blogglesere generelt? Kanskje du bare akkurat snublet innom her og har en mening eller tips om leserundersøkelser?

Ordet er fritt!

Illustrasjon: Natalie Dee



Sopptur med Helten


I går var Helten og jeg på sopptur i Maridalen i det fine været.

Jeg ville helst ha på kjole og sandaler, men Helten sa det var vått i skogen.
Gårsdagens antrekk ble derfor hettejakke fra loppis, singlett fra Noa Noa,
jeans fra H&M og fjellstøvler.

Det var mye sopp i skogen men ikke av den typen man bør spise,
så det var god plass i kurven vår.

Men vi plukket blomster..

..og syntes det var fint å være i skogen likevel.

Da vi ble sultne kjørte vi scooter tilbake til byen og spiste thai-middag.



Anti-jantelov


Jeg har blitt tagget av Mammadamen (fine bloggen, sjekk den ut!), som har utfordret meg til å klippe Janteloven ut av hodet mitt, og og lime inn denne Antijanteloven i stedet:

1. Du er enestående.
2. Du er mer verdt enn noen kan måle.
3. Du kan noe som er spesielt for deg.
4. Du har noe å gi andre.
5. Du har gjort noe du kan være stolt av.
6. Du har store ubrukte ressurser.
7. Du duger til noe.
8. Du kan godta andre.
9. Du har evner til å forstå og lære av andre.
10. Det er noen som er glad i deg.

Det var lett. Del to derimot, går ut på å lage min private antijantelov også. Her kommer den:

1. Jeg er målrettet og god til å gjennomføre det jeg bestemmer meg for.
2. Jeg er optimistisk og positiv.
3. Jeg er omtenksom og liker å glede andre.
4. Jeg er dyktig til å organisere og planlegge.
5. Jeg er tolerant og har respekt for andre mennesker.
6. Jeg effektiv og har stor kapasitet.
7. Jeg er lærenem og vitebegjærlig (uten å være sladrete).
8. Jeg er flink med barn.
9. Jeg er kreativ og løsningsorientert.
10. Jeg er god til å kommunisere og blir en stadig bedre blogger.

Det var vanskelig. Jeg prøvde å spørre Helten om hjelp og da sa han at jeg kunne skrive at jeg var pen. “Det går jo aldeles ikke an”, sa jeg og lo. “Hvorfor?” sa han. “Er det ikke en anti-jantelov da?”

Godt poeng. Men likevel, der går grensa liksom. Man sier ganske enkelt ikke positive ting om eget utseende. Snill er greit. Positiv, hyggelig, flink - til og med smart, kan man både tenke, mene og si. Men ikke pen. Aldri pen.

Argh.

Så skal jeg sende denne taggen videre og noen skal man jo sende den til, så da velger jeg rett og slett alle dere som kommenterte på posten Er det femi å spise sunt? I skrivende stund betyr det at Tja, MykStart, Kvitveis, Krissy, Prinsesse Vilikke, Abre, Syltegeek, Trulle og Cecilie kan anse seg tagget, men har du kommentert etter at jeg skrev denne posten så er du veldig velkommen til å føre anti-janteloven videre du også. Og alle andre så klart. Og dere som ikke har blogger selv kan jo bare skrive ned anti-janteloven deres her i kommentarfeltet?

Illustrasjon: Doodlepress



Frida Hyvönen: I drive my friend


Svenske Frida debuterte i 2005 med plata Until Death Comes, som denne singelen er hentet fra. Den er litt sånn Tori Amos-Regina Spektor-aktig og det liker vi jo. Dessuten er hun altså fra Sverige, hvor (nesten) all den fine popmusikken kommer fra. Hun har turnert med både José González og Jens Lekman (min Øya-crush i 2007) og gitt ut to album etter debuten.

Nå for tiden driver hun visst med et fotoprosjekt og i sommer var hun på svensk TV sammen med Jenny Wilson, hvor de covret Shadow of a doubt med Sonic Youth. Og så var hun på Øya da. Og det var jo jeg også.



Kjærlighet og influensa


Jeg tenkte jeg skulle bedrive ørlite folkeopplysning i disse svineinfluensatider. For innimellom, også i vanlige influensa-år, så hender man hører folk si at de lurer på om de ikke begynner å få litt influensa. “Jeg føler meg litt dårlig, kanskje jeg har fått influensa?” sier de. Og da sier jeg at nei, det har du ikke.

For man lurer ikke på om man har fått i influensa. Influensa kommer som en tyfon og lar deg gå fra frisk & pigg til døden nær (tror du, da) i løpet av et par timer. Du har så vondt i hele kroppen, selv i håret, at alt annet enn søvn er grusomt - men til gjengjeld så sover du lett tjue timer i døgnet. Er du riktig heldig så får du mageinfluensa, sånn at de fire timene du er våken hver dag går med til å henge over doskåla. Du spiser ingenting, du orker ingenting (å lese eller se på tv er helt utopisk), du har feber og det er ingen det er mer synd på i hele verden enn deg.

Det er altså aldri nødvendig å lure på om du har influensa. Hvis du lurer, så har du det ikke. Rett og slett. Det er omtrent som å lure på om en mann er interessert: Hvis du lurer, så er han det ikke. Det tok noen år før jeg skjønte det, men det er den knallharde sannheten jenter. Er mannen interessert i deg, så trenger du aldri lure.

Illustrasjon: Rob Barrett