Jeg tror de fins på alle arbeidsplasser; menneskelige borrelåser. Det er de folkene hvis kontor du lister deg musestille forbi, i frykt for å bli sugd inn i en samtale du aldri klarer å vikle deg ut av.
Som fersk på jobben er det lett å gå i fella med å slå av en prat med disse trivelige kollegaene (for de er jo egentlig trivelige). Du slenger ut en kommentar, eller kanskje spør du dem hvordan helgen var. Og så begynner de å prate da. Og prate. Og prate. Og det er ikke egentlig en monolog heller, det er mer en slags ufrivillig dialog - og etter femten minutter skjønner du ikke hvorfor du fremdeles står og snakker med dem, men du klarer bare ikke å avslutte praten.
Først prøver du deg med noen avsluttende fraser (”jaja” - eller “hehe, nei men nå må jeg nesten..”) men det hjelper ikke. Så forsøker du å fysisk fjerne deg fra dem, men de følger etter og fortsetter å prate og fortelle om det ene og det andre. Til slutt innser du at det eneste som hjelper er faktisk bare å gå, selv om det føles ubehagelig uhøflig.
Når du ikke lengre er nybegynner på jobben, så vet du bedre. Du vet det er på tide å bli desperat hvis de dukker opp mens du venter på at kaffemaskinen skal bli ferdig med å fylle opp koppen din, og du trygler maskinen om å jobbe fortere. Du innleder ingen samtaler med dem, med mindre det er tvingende nødvendig (eller med mindre det er i lunsjen selvsagt, for da er det jo bare hyggelig med evigvarende samtaler). Og du har lært deg de brutale teknikkene som trengs for å vikle seg ut av praten deres.
Men du syns fremdeles at det er ubehagelig uhøflig å være sånn.
Illustrasjon: Natalie Dee
Jeg liker denne posten!Det finnes ingen relaterte poster.
7 kommentarer, Legg igjen kommentar eller Ping
Mitt problem er at jeg sitter i åpent kontorlandskap, med en borrelås i umiddelbar nærhet. Som regel aktiviserer jeg bare min personlige “firewall” (som du kanskje kjenner til) og lar det gå inn det ene øret og ut det andre mens jeg nikker sånn på mer eller mindre passende steder. Men av og til, f.eks. når jeg sitter i telefonen(!), må jeg gi borrelåsen et hardt, avvisende blikk som skriker “ikke nå!”. Det er helt utrolig…
[Svar]
September 9th, 2009
Menneskelig borrelås. Ja, du får sagt det ;)
Hva med de som ringer deg, og aldri klarer å avslutte samtalen? Ei heller frembringe ærendet sitt. Jeg er av den oppfatning at den som har ringt bør få anledning til også å avslutte samtalen.
Ikke alle som ser slik på det, har jeg skjønt etterhvert.
[Svar]
September 9th, 2009
Uæææh, Kontoret BRENNER!!??!!
[Svar]
September 9th, 2009
Um … kan de være et “offentlig ansatt” fenomen? Ingen ansatte i firmaer med internfakturering kan vel kaste bort tida med en time med tørrprat?
[Svar]
September 9th, 2009
@Stian: Jeg kjenner en konsulent med 700k i året som i perioder går på veggene av at han ikke har nok å gjøre. Der blir det nok noe tørrprat ja. Så jeg vet ikke med den generaliseringen der, jeg kan i det minste ramse opp et tjuetalls moteksempler.
[Svar]
September 9th, 2009
Det mest utrolige med disse folka er jo at de jo egentlig ikke er interessert i deg heller, bare seg selv. Jeg kjenner en dame som jeg vet helst sikkert ikke liker meg noe særlig (gjensidig), men like fullt må hun stoppe meg for å snakke og snakke og snakke og SNAKKE hver gang vi møtes. Helt uforståelig!
[Svar]
September 10th, 2009
Å hellige! Dette var som snytt ut av min tidligere kontorhverdag. Men nå er borrelåsene ignorert. De er egentlig stuet sammen innerst i en korridor og har ingen mulighet til å miste jobben sin, - sånn er det jo i offentlig sektor. Tross min ignoranse, har jeg egentlig ikke så dårlig samvittighet.
[Svar]
September 14th, 2009
Skriv en kommentar til “Menneskelige borrelåser”