Jeg er i innspurtsfasen før eksamen på studiet i disse dager, derfor får dere et gammelt antrekksbilde fra i sommer. Ah, bare legger og ballerinasko! Det var tider det.
Kjolen er fra Resteröds, blusen og cardigan fra H&M, vesken husker jeg ikke, skjerfet og skoene fra Indiska.
Jeg liker å ha ting på stell. Jeg liker at det er rent og ryddig hjemme, at jeg har gjort det jeg skal på jobb og at jeg er ajour med studier og blogging. Jeg trives best når jeg spiser sunt og regelmessig, kommer meg på yoga hver uke og får noe ut av dagen når det er helg.
Jeg ønsker å holde kontakt med venner og familie og jeg må absolutt ha masse fin kjærestetid med Helten. I tillegg vil jeg være oppdatert på nyheter, sminke meg og børste håret daglig og ha en fint innredet leilighet som jeg blir glad av å komme hjem til.
Så hvilke krav skal jeg senke for å stresse mindre? Jeg vil jo gjøre det bra på jobb og tilbringe tid med dem jeg er glad i. Jeg tror ikke at jeg får det noe bedre hvis jeg spiser mer prosessert mat eller dropper trening. Jeg synes ikke det er hyggelig å sette meg ned for å slappe av i sofaen hvis det ser helt bomba ut rundt meg, derfor rydder jeg først og slapper av etterpå.
Hvordan skal jeg klare å kreve mindre av meg selv når jeg ikke er komfortabel med noe annet? Er ikke kravet om å senke kravene i bunn og grunn bare nok et krav?
Canadiske Barenaked Ladies har holdt det gående helt siden 1988 uten at jeg hørt så mye som et pip om dem noe sted. Det har heldigvis rettet seg nå, via en finfin Spotifyliste jeg har snoket til meg fra Dronningen av det aller meste (Sonja, altså).
Catchy sanger i kombinasjon med vittige live opptredener - når kommer de til Norge, mon tro?
I forrige uke var jeg på møte på Hotell 33 på Økern. Der har de en aldeles praktfull lunsjbuffet med yummi salater, fersk sjømat og varmretter av alle slag. Etter å ha satt til livs alt det magen kunne tåle vendte jeg nesen mot dessertbordet, som til min store glede kunne by på glutenfri kake. Men var den også laktosefri, mon tro?
Ganske snart fikk jeg snakke med kokken selv, korrekt iført hvit kokkehabitt fra topp til tå. Det viste seg at kaken nok inneholdt melk, derfor anbefalte han meg en annen kake i stedet. “Men den er det kanskje hvete i?” sa jeg, og opplyste at jeg med mine doble matintoleranser er mer enn bare litt vanskelig. Jo, den gjorde nok det. På dette tidspunktet var den unge mannen så forvirret at han prøvde å peke meg i retning av panacottaen, som selv jeg (uten kokkeutdanning) vet at inneholder svært mye laktose.
Til slutt ga vi opp, men jeg kunne likevel fylle desserttallerkenen med både ost og frukt var følgelig riktig happy. Like happy var nok ikke den unge kokken, for kort tid etter sto han plutselig ved bordet vårt og bød meg på en spesiallaget varm jordbærsuppe. Jeg ble helt rørt - både hadde han stormet inn på kjøkkenet og vispet sammen en gluten- og laktosefri dessert bare til meg, og så hadde han i tillegg klart å finne meg igjen midt i den folksomme lunsjsalen. Og mindre sjarmerende ble det jo ikke av at den en gang så hvite kokkehabitten hans var full av jordbærsøl over det hele.
Man trenger altså ikke reise lengre enn til Økern for å oppleve skikkelig god service.
Slik gjør du:
OBS: Spillet tar svært kort tid.
Jeg har lest en del av referatene fra ankesaken i Kongo som er blitt publisert i norske nettaviser den siste uken. Denne rettssaken er ikke slik vi er vant til; den er ikke like etterrettelig, rettferdig eller forståelig som rettsakene her hjemme. Nå begynner de to nordmennene i tillegg å bli syke og slitne, og det ville være hjerteløst å ikke sympatisere med dem. Uansett hva de har gjort så har de åpenbart rotet seg borti noe som viste seg å være mye større enn de klarte å håndtere.
Men poenget her er egentlig ikke Moland og French, poenget er at vi gjennom denne saken, gjennom mediadekningen, beskrivelsene, intervjuene og ikke minst referatene fra rettssaken, får innblikk i en verden de fleste av oss ikke vet noe særlig om.
Jeg vil derfor anbefale deg å prøve å lese artiklene om Kongosaken på en annen måte enn du kanskje gjør. Det vil gi deg en unik sjanse til å lære noe om det kongolesiske samfunnet spesielt, og om verden utenfor Norge generelt.
★ Når du leser om hvor fælt nordmennene har det på cella – ikke glem at de har den beste cella i fengselet og at det sitter mennesker i alle de andre cellene også.
★ Når du leser om hvor urettferdig og lite etterrettelig etterforskningen er – ikke glem at denne etterforskningen er langt mer rettferdig og etterrettelig enn hva en vanlig kongoleser ville fått.
★ Når du leser om hvor håpløst kronglete og nedlatende advokatene og dommerne oppfører seg – ikke glem at dette er en rettssak med internasjonalt oppmerksomhet og at nordmennene har mektige støttespillere som følger med fra sidelinjen.
★ Når du leser krigsoverskrifter om at nordmennene har fått malaria – ikke glem at dette er en sykdom som tar to barneliv hvert eneste minutt. Men det skaper ingen overskrifter.
De menneskene jeg ber deg om å huske på er ikke norske nordmenn fra Norge, og du kan sjelden lese om dem i avisene. De opplever urettferdigheter, roter seg borti ting de burde holdt seg unna, blir syke og havner i fengsel – uten å noen gang havne i medies søkelys. Men nå er de der på en måte likevel, hvis du bare ser litt nøyere etter. Gjør det.
Altså. Jeg er ikke sur, jeg er bare litt trøtt. Ok, veldig trøtt da. Støvletter fra Din Sko, skjørt fra Twisted (Bergen), arvet genser, bluse og kåpe fra H&M, skjerf fra Lindex og veske fra Sjarm.
Jeg liker dataprogrammer. Jeg liker å lære meg å bruke dem sånn at de kan gjøre hverdagen min enklere eller bedre eller mer interessant. Jeg liker å finne ut hvordan de fungerer eller eventuelt hvorfor de ikke fungerer og jeg kan fint komme i flyt-modus av å jobbe med både Excel-ark, bildebehandling og webredigering, eller i administratorgrensesnittet i CRM-systemer (geeky, I know).
Hardware derimot, syns jeg som regel er et stort gjesp. De gangene det ikke er et gjesp er når jeg blir så sinna på pc-en fordi den ikke fungerer at jeg aller helst vil hoppe på den eller hive den ut av vinduet.
Helten syns imidlertid at hardware er spennende saker. Han er den typen mann som bygger sin egen pc og kjøper minnepinner på nettet bare fordi han finner en som er bitteliten og har enorm lagringskapasitet. Det er veldig merkelig syns jeg. Minnepinner kjøper man vel fordi man trenger det, ikke fordi man blir fascinert over lagringskapasiteten deres?
I forlengelsen av dette er han selvsagt veldig opptatt av alle slags dingser og dangser, for eksempel har jeg aldri møtt noen med en så imponerende samling skjøteledninger. Det er jo så kjekt å ha - for plutselig står man der og har bruk for ti-tolv skjøteledninger på rappen og er det noen som kan hjelpe da, så er det Helten.
Her om dagen var vi på Ikea. Det er mildt sagt ikke drømmestedet til Helten, men heldigvis er det sånn at Ikea har noe for enhver smak. I dette tilfellet skjøteledninger. En pakke med to stykker med åtte uttak på hver, til slikk og ingenting. Hvilken lykke! Og etterpå fant vi en timer - en sånn dings du kan koble på alt elektrisk sånn at det slår seg på av seg selv på et gitt tidspunkt. Det er første gang jeg har sett Helten med stjerner i øynene på Ikea, så den fikk bli med oss hjem til tross for at vi ikke aner hvor vi skal ha den hen.
Men siden det noe umotiverte skjøteledningsimpulskjøpet har kommet til nytte allerede (ledningskaoset ved tv-en er blitt redusert), så regner jeg med at det ikke er så lenge før timeren er i fornuftig bruk også.
Husker du da du var liten og skulle dele en skvett brus med broren din? Dere satte glassene tett inntil hverandre og skjenket nøyaktig opp slik at ingen fikk så mye som en dråpe mer enn den andre. Jeg er litt sånn fortsatt. Ikke at jeg nødvendigvis er så forskrekkelig opptatt av hvor mye brus jeg får, men at ting skal være helt rettferdig. Hele tiden. Det er litt slitsomt.
For det er jo urettferdig at de andre kan spise kake og jeg ikke kan (selv om det er fordi jeg ikke tåler melk eller mel). Og så er det urettferdig at de andre ikke hører på det jeg har å si etter at jeg brukte kjempemye tid på å lytte til dem. Det er urettferdig at de jeg tilfeldigvis velger å sammenligne meg med tjener mer enn meg, er penere enn meg eller bedre likt enn meg. Dessuten er det urettferdig at noen som har mange skrivefeil og virker ganske dumme har flere blogglesere enn meg og blir berømte og får invitasjoner til fancy arrangmenter.
På hjemmebane er jeg latterlig fokusert på at det skal være rettferdig fordeling av absolutt alt. Jeg er gnuffen fordi Heltens pappesker får stå i leiligheten mens vi venter på å få kjøpt bokhyller, mens mine må stå på loftet. Jeg passer på at hans og mine ting har like stor plass på kjøkkenet (mens jeg prøver å minne meg selv på at vi snart må slutte å snakke om mine og dine tallerkener, glass og stekepanner) og at det blir en rettferdig fordeling av hyller og trådkurver i klesskapet. Jeg holder øye med maten i kjøleskapet og hyller i meg drikkevarer jeg egentlig ikke har lyst på, bare fordi de er betalt av felleskassa.
Jeg innser at det er usjarmerende. Helst vil jeg jo veldig gjerne være en sånn nydelig raus person som ikke ville drømt om å skule på restaurantregningene eller holde telling på hvem som tømmer oppvaskemaskinen flest ganger, men dessverre er det nok et stykke igjen. Kanskje er det fordi jeg litt for lenge var en sånn snill og flink pike som aldri mukket. Eller kanskje fordi jeg har møtt en del mennesker på min vei som ikke alltid har hatt mine beste interesser for øyet. Eller kanskje jeg rett og slett er litt kjip av meg.
Illustrasjon: Monettenriquez
Jeg liker denne posten!
