Jenter er ikke kule
Jeg var ikke kul da jeg var liten, hverken på den måten som gjorde meg kul dengang (prinsessa i klassen) eller på den måten som gjør meg kul nå (lekte med gutta, klatret i trær, lommene fulle av spiker).
Jeg skulle nok gjerne vært prinsessa i klassen, men det var liksom ikke sjans i havet. Og at det lønte seg å spille fotball i stedet for å hoppe strikk, det skjønte jeg ikke før lenge etterpå. Jenter er jo ikke egentlig kule, med mindre de for eksempel var guttejenter da de var små.
Jeg derimot, tilbragte uvitende barndommen med glansbilder, jentevenner og strengt sammenknepet munn i forsamlinger. Jeg drømte aldri om å bestige fjell, tvert i mot syntes jeg bergogdalbanen på tivoli var skummel nok. Jeg skrev dagbok og lekte med dukker og sang i kor. Jeg ville bli frisørdame når jeg ble stor, ikke fotballspiller eller brannmann eller statsminister. Jeg ropte ikke høyest, jeg tok ikke ledelsen, jeg hadde sjelden skrubbsår på knærne eller melding med hjem. Jeg var stille og forsiktig, snill og glad, flink og ordentlig.
Jeg burde kanskje skjønt allerede da at det ikke gir kred å være jentejente. Men selv om jeg ikke lenger har problemer med å ta ledelsen eller snakke i forsamlinger, så gidder jeg heller ikke nå late som jeg syns at det guttene holder på med er morsommere enn mine jentegreier. Jeg gidder ikke drikke øl og høre på bråkete rock og se på fotball når jeg kan velge rødvin og popmusikk og koselige filmer. Jeg orker ikke late som jeg syns det er spennende å kjøre fort med bil når jeg egentlig friker ut hvis speedometeret bikker 120 og jeg nekter å venne meg til vold som underholdning – uansett hvor bra filmen er både teknisk og skuespillermessig.
Jeg er nok fremdeles ikke særlig kul, men jeg skryter hvertfall ikke på meg en fortid som guttejente.
