Jeg er seriøst byens dårligste tipser. Dersom du er servitør i Oslo et sted og håper på noen ekstra slanter når kundene forlater lokalet, så burde du bli skikkelig skuffa når du ser meg komme inn døra. Jeg er en kjiping. Jeg gir ikke tips - sånn stort sett da, for innimellom kan jeg ganske overraskende og helt ulogisk finne på å tipse for eksempel når jeg skal betale for take-away.
Det er ikke fordi jeg er en vanskelig kunde, at jeg aldri er fornøyd eller at jeg syns du gjør en dårlig jobb. Antagelig gjør du en helt ok jobb. Men det er jo faktisk jobben din - og det er ganske sjelden jeg befinner meg på spisesteder hvor servitørene gjør noe ekstraordinært, eller strengt tatt noe utover det som er forventet av dem. De gir meg menyen, tar bestillingen, bringer meg maten og lar meg betale. I tillegg til alt det de gjør som jeg ikke ser såklart. Og nå sier jeg ikke at det hverken enkelt eller uviktig arbeid som utføres, det er bare det at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skal tipse dem for å gjøre jobben sin. For det er så utrolig ulogisk!
Det er jo en hel haug med mennesker som forholder seg til kunder på jobb hele dagen uten at de noen gang forventer å bli tipset. Men det er da ingen god grunn til at jeg skal tipse han som tappet en øl til meg, men ikke han som solgte meg et par perfekte jeans? Hva med optikeren, som tålmodig hjelper meg å prøve det sekstende paret med briller, damen i bokhandelen som finner akkurat den boka jeg lette etter men ikke trodde fantes, eller bussjåføren som faktisk gadd å vente ti sekunder ekstra før han begynte å kjøre sånn at jeg kom meg på jobb i tide den dagen også?
Hvorfor er det bare de som selger mat og drikke som skal tipses? Det ga sikkert en mening en gang, men ikke nå lengre, ikke i Norge. Så da blir jeg litt trassig, og enda mer trassig blir jeg når de kommer rekende med betalingsterminaler som forskutterer tipsing og ber meg om å “taste inn totalbeløpet”. Hmpfr, ikke noe ekstra fra denne damen.
I dag er det 8. mars og i den anledning blir det et aldri så lite demonstrasjonstog her inne på bloggen. Vi har følgende paroler:
♥ Det skal ikke være nødvendig å bli mannlig for å nå langt i jobben
Jeg gidder ikke være hverken brautende eller pågående. Jeg holder ikke lange monologer. Jeg har ikke en offensiv eller autoritær lederstil. Jeg forbeholder meg retten til å bruke kjoler, høye hæler og sløyfe i håret på kontoret, hvis jeg har lyst til det.
♥ Menn skal ikke ha definisjonsretten på hva som er morsomt og kult, hverken formelt eller uformelt. Fotball og dataspill er ikke kulere enn interiør og mote, selv om det tilfeldigvis er flest menn som driver med det første og flest kvinner som driver med det siste. Menn er dessuten ikke morsommere enn kvinner.
Vil du være med i toget mitt så blir jeg glad! Har du andre saker du brenner for så kan du jo lage et demonstrasjonstog på din egen blogg? Gjør du det kan du gjerne legge igjen en lenke til 8. mars-posten din i kommentarfeltet her!
Jeg er nok ikke fullt så koppegal som for eksempel Emmeline (som bor sammen med en mann, fire barn og tohundre tusen prikkete kopper), men det er likevel ikke likegyldig hvilken kopp jeg drikken kaffen min av. På jobb har jeg forlengst forkastet de nitriste koppene i kantina og har mitt eget lille lager av nydelige blåblomstrete krus på kontoret. Hjemme har jeg også mine soleklare favoritter i skapet - og hvis de ikke er rene når jeg skal spise frokost i helgene så vasker jeg dem opp. For sånn er det; å våkne en helgemorgen og tusle ut på et helt rent og ryddig kjøkken gjør meg veldig glad. Hvis det er friske blomster på det kjøkkenet blir jeg enda gladere. Og kronen på verket er en god frokost som serveres fra et fint servise.
Helten derimot, har ikke den samme forståelsen for betydningen av pene tallerkner. Det fører for eksempel til at når vi har middagsgjester og jeg har dekket bordet med det aller fineste arvet-av-mormor-serviset, så oppdager jeg gjerne når vi har satt oss at maten har spasert ut fra grytene og rett opp i de aller tristeste Ikea-bollene, mens arvet-av-mormor-fatene står ubrukte inni skapet. Snakk om å spolere den estetiske helheten jeg har lagt opp til! ((Hva mener du - at gjestene ikke primært kommer på grunn av serviset? Pøh).
Her om dagen hadde jeg vært innom en av våre favoritt thai-restauranter og plukket med meg take-away på vei hjem. Vel hjemme tok en lynsulten Helt maten med inn på kjøkkenet, hentet fram to tallerkener fra skapet og la sin egen stekte ris over på den ene tallerkenen. Alt vel, hadde det ikke vært for at det var den siste rene av mine fabelaktige Egersund-tallerkener. Da jeg innså at jeg var stuck med - la oss være litt diplomatiske og kalle den en ikke-Egersund-tallerken, kom selvsagt furteleppa fram umiddelbart. Helten bare lo og syntes nok kanskje at jeg var bittelitt usaklig, ettersom det da ikke kunne spille noen som helst rolle hvilken tallerken man spiser maten av? Neivel, sa jeg og skrapte maten hans over på den ikke-Egersundske tallerkenen sånn at det var plass til min Gai Phad Med Mamuang på Egersunderen.
Så satte vi oss ned og nøt maten. Og serviset (hvertfall en av oss).
Vi er muligens litt treige i avtrekkeren, men Helten og jeg har ganske nylig oppdaget den mest sjarmerende tv-serien ever; Tangerudbakken borettslag. De siste torsdagene har vi derfor benket oss foran tv-en for et umiddelbart gledesfix (særlig etterlengtet i denne verdens lengste vinter). Hvis du ikke har fått med deg Tangerudbakken i det hele tatt, så er det kort fortalt en realityserie om seks utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner.
En realityserie om utviklingshemmede kan høres ut som et risikoprosjekt, men jeg syns produsentene stort sett klarer seg bra. Det er nært og ærlig og morsomt uten å bli plumpt og privat, vi ler med beboerne og ikke av dem. Joda, det kunne sikkert vært mer nyansert og jeg skjønner at vi ikke får hele bildet av hvordan utviklingshemmede lever gjennom å se Tangerudbakken på tv. Men det får vi jo aldri i denne typen serier.
Siste episode av sesong 1 gikk i dag, men neste torsdag begynner sesong 2 på TvNorge. Hurra!
Er det bare mitt hår som er helt crazy banana for tiden? Jeg har vurdert å legge frisøren min for hat, men så kom jeg på at det kanskje rett og slett er været som har skylda. Månedsvis med kald og tørr vinter har vel strengt tatt aldri vært noen vidunderkur for hverken hud eller hår.
For tiden er det jeg pleide å kalle hår enten knusktørt og elektrisk eller møkkete og fett, det er liksom ingen mellomting. Jeg har prøvd å føne, jeg har prøvd å la det lufttørke. Masse guffe, nesten ingen guffe. Løst, eller oppsatt. Vaske ofte, vaske sjelden. Ingenting hjelper.
Hmpfr, det er vel bare å innse nederlaget, tjore fast lokkene i en permanent Sunday bun, dra på seg lua og vente på våren.
Oppdatering 4. mars: I dag har jeg testet ut shampooen Big fra Lush, som @hvorforikke tipset om i kommentarfeltet. Fantastisk! håret mitt er nå føyelig og mykt med masse volum. Løp og kjøp!
@markusm (Tweetuplinselus og genuint trivelig kar) har lagt ut en video på Facebook av en panda som nyser og siden jeg er litt for travel denne uka med å skru Ikeamøbler og levere hjemmeeksamen til å gi dere velfunderte bloggposter, så tenkte jeg å dele den med dere. Nå er det ikke mulig å legge ut akkurat den videoen på bloggen, men det mangler jo ikke akkurat andre nyse-panda-videoer inne på Youtube (det er visst en egen greie som jeg inntil nå helt har gått glipp av), så her får dere en annen.
Ok, så er det fortsatt vinter og minusgrader og møkkasnø - men du blir garantert glad likevel når du ser en panda nyse!
Jeg har hjemmeeksamen for tiden (multimedial nettjournalistiskk på Høgskolen i Bodø) og har derfor hengt rundt på Oslo Fashion Week og prøvd å late som jeg er fotograf. Ish. Jeg fikk til og med snoket til meg gjestelisteplass på tre av visningene (Soyaaulait, Iis of Norway og Kristar Design), noe som var like unødvendig i år som det var essensielt i fjor. Oh well. En egen stol som er reservert for meg (med navnet mitt på) på motevisning er jo stas okke som!
Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av de ulike kolleksjonene, dere kan heller se bildeserien jeg har laget fra visningen til Kristar Design og bedømme selv. Musikken er forøvrig laget av Tryad og publisert under CC-lisens, bare så det er sagt også.
Mens resten av internettet diskuterer bloggplakater så busta fyker (og resten av verden prater om non-stop om OL), så syns jeg at vi her inne i stedet kan snakke litt om brun ris.
For en del år siden oppdaget jeg hvor elendig vanlig hvit ris egentlig er, sånn ernæringsmessig. Ris er jo egentlig finfin mat som både smaker og metter og dessuten inneholder blant annet fiber, proteiner, b-vitaminer og jern. Men ettersom alt dette befinner seg i kliet, som er den delen av risen man fjerner når man lager hvit ris, så inneholder vanlig middagsris i grunnen ikke så mye annet enn stivelse. Det er som å spise loff til middag. Og det vil vi ikke, vi vil jo ha grovbrød!
Problemet har imidlertid vært at brun ris (naturris) er litt vrient å koke. Den må koke lengre enn hvit ris, men selv om jeg har holdt på og kokt og kokt så ble den liksom ikke særlig bra likevel. Inntil nå, for nå har jeg funnet en en idiotsikker måte å koke perfekt brun ris:
Ha risen i en sil og skyll den i kaldt vann
Kok opp en del vann (som om du skulle koke pasta)
Ha risen oppi vannet når det koker og rør én gang
La risen koke uten lokket på i 30 minutter
Hell risen tilbake i sila og la den lufte seg i 30 sekunder
Hell den tilbake i den tomme gryta, sett på lokket og ta gryta bort fra den varme platen.
♥ Frøken Fräken er lykkelig nyforelska
♥ Jeg har gjestelisteplass til to av visningene på Oslo Fashion Week
♥ Det er lyst både når jeg går til jobb om morgenen og når jeg går hjem om ettermiddagen
♥ På søndag fikk jeg frokost på senga, fordi jeg var pjuskete og trengte å bli tatt litt vare på
♥ Neste uke skal jeg begynne på afrodans
♥ Jeg har klart å koke perfekt brun ris (legger ut oppskrift senere i uka)
♥ Hjemme hos meg bor verdens fineste mann. Utrolig nok syns han at jeg er verdens fineste jente også
Nå føler jeg meg litt som Makeløs Nevø; han har ofte så mange tanker i hodet på en gang at det det er vanskelig å vite helt hvor han skal begynne for å få sagt alt det han vil si.
Men først og fremst så er jeg overveldet og rørt og uendelig takknemlig for all den nydelige responsen jeg har fått på innlegget om missed abortion. Folk som sier at blogging er overfladisk og meningsløst og fordummende kan gå inn og lese kommentarene der og ta seg ei bolle. Så det så.
Det er mange av dere som takker meg for at jeg er åpen om dette. Selv erfarer jeg at jo flere folk som får vite hva som har skjedd, jo flere bekreftelser får jeg på at dette er langt vanligere enn man tror. Det er bare det at det er ingen som snakker om det. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det skamfullt å miste? Er det pinlig? Føles det for privat? For min del har det at mange vet, bare hatt positive følger. Rett etter ultralyden forrige uke tenkte jeg det var dumt at jeg hadde fortalt alle kollegene mine om graviditeten bare et par dager tidligere. Og at det var litt flaut, på en måte. Litt sånn “ulv, ulv”. Men så begynte det å strømme inn med empatiske sms’er fra kolleger, og jeg skjønte hvor utrolig fint det er å få slippe å late som om ingenting har skjedd.
I tillegg til å passe ekstra godt på hverandre den siste uka, har vi omgitt oss med gode venner og familie. Det betyr mye at fine mennesker ringer og mailer for å høre hvordan vi har det, at vi blir invitert bort på middager og kaffeskravling og at andre har lyst til å komme på besøk. Vi trenger ikke snakke om det som har skjedd hele tiden (ofte er det deilig med en mental pause), men det er noe med å vite at man ikke er alene.
Tidligere i vinter spekulerte jeg mye på hva som var det riktige tidspunktet for å fortelle nyheten. Hvor lenge skulle vi vente med å si det? Jo mer jeg tenker på det nå, jo mer unødvendig syns jeg det er å vente tolv uker med å informere om at dere venter barn. De første ukene er jo både de viktigste for barnet og den perioden du føler deg aller mest skral - og da skal du gå rundt og late som ingenting? Det gir bare ikke mening i mitt hode.
Jeg skal selvsagt ikke fortelle andre hva de bør gjøre i sitt liv, men det er greit å huske på at det er mye lettere å fortelle en god nyhet enn en dårlig. Å informere verden rundt deg om at du har mistet og har det vondt må være en overveldende oppgave hvis ingen visste at du var gravid på forhånd.
