NSB har gått fra vettet


NSB altså. For en snodig gjeng! Etter ca tusen år med kritikk fra alle kanter over stadig forsinkete tog, så må det en EU- bestemmelse til før de så smått begynner å vurdere om kanskje passasjerene skal ha krav på noen form for erstatning. Det er fint.

Summen de har kommet opp med er imidlertid fullstendig latterlig. Åtte kroner og trettitre øre for inntil to timers forsinkelse? Det mest horrible er tanken på at dette forslaget må ha blitt diskutert og godkjent av opptil flere grupper voksne mennesker. Hva slags folk er det som jobber i NSB? Hva slags mennesker er det som sitter og - helt seriøst - mener at dette er en passende erstatningssum? Har de gått fullstendig fra vettet?

Etter nærmere ettertanke har jeg kommet frem til at det må har skjedd omtrent slik: NSB har satt seg ned og sett på regnskapet sitt. “Hvor mye penger kan vi gi fra oss hvert år til pendlerne?” har de spurt seg selv. “Hva har vi råd til?” Så har de kommet opp med et beløp, delt det beløpet på antall pendlere, lagt inn noen ukjente X’er og Y’er for årlige prosentvise togforsinkelser - og så kommet frem til det magiske beløpet 8 kroner og 33 øre (bare tallet i seg selv er jo såpass merkelig at det må bety at noen har sittet og virkelig finregnet på ting. Hvordan utbetaler man egentlig 8 kroner og 33 øre? Gjennom nettbank?).

Og så, når tallmesterne i NSB har kalkulert seg frem til erstatningsbeløpet og alle har klappet i hendene, så er det kanskje en eller annen med en viss realitetsorientering som sier at “med et såpass lavt beløp er det nok ikke så mange som kommer til å ta seg bryet med å be om erstatning overhodet”, og plutselig blir det trampeklapp og hurrarop og allsang på styrerommet i NSB. “Ja! Vi tilbyr så dårlig erstatning at ingen gidder å be om den!” jubler de ekstatisk mens de bærer tallmesterne på gullstol og bader i kaffeautomat-polletter. Den gode stemninga varer helt til Forbrukerombudet og departementet og allslags kjipinger kommer og ødelegger med å si at sånn går det ikke an å oppføre seg.

Come rain, come shine - jeg tror aldri jeg har vært gladere for å kunne gå til jobb noen gang.

Illustrasjon: Darkpony



Har du sett min apa?


Det er ikke bare jeg og Helten som har vært i Thailand nylig, Frøken Fräken og Homovennen tok seg også en tur (og etter dem kom Prinsessevennen og Mannen i hans liv - det var liksom ikke måte på dominoreising heller). Faktisk fikk jeg en helg sammen med dem i Bangkok etter at Helten reiste hjem til Norge. Stas! Seinere på turen kom Fräkna over denne fantastiske apen (og mange andre fine dyr) på et marked og på onsdag fikk den bli med meg hjem. Hurra for snille venninner! Lysestaken (hvis man kan kalle den det) som apen sitter på er forøvrig kjøpt på ROOM i hine hårde dager.

Og så har jeg oppdaget Jeu de Paume, som er noen helt geniale japanske interiørbøker og som jeg umiddelbart ble helt overbevist om at er skrevet bare for meg. Sånn bortsett fra at resten av internett også elsker dem, da.

De fins i flere varianter og har utgangspunkt i en av fem byer (København, Stockholm, London, Paris og San Fransisco). Jeg har foreløpig bestilt den ene fra København men noe sier meg at jeg kommer til å bestille flere ganske snart. Man må jo ikke betale toll på bøker engang!

Jeg har bestilt min herfra. Sjekk ut bloggen hennes også! Dessuten kan jeg anbefale en tur innom gruppa Jeu de Paume inspired på Flickr. Der er det mye gull! (Jeg klarte ikke å finne bilder der inne med CC-lisens, så da kan jeg dessverre ikke legge ut noen på bloggen).



Sju bud for happy dating


♥ Kompliserte menn er kanskje spennende på film, men ikke til hverdags.
♥ Hvis du liker han, si det til han (ikke bare til alle venninnene dine). Hard to get er så 1998.
♥ Det er like viktig at du liker han som at han liker deg (”Iiiih, noen liker meg!” er et dårlig utgangspunkt for et vellykket forhold)
♥ Det er like viktig at han liker deg som at du liker han (Nei, du kan ikke overtale han til å bli forelska i deg).
♥ Felles interesser er fint. Noenlunde felles mål og ønsker for fremtiden er avgjørende (Det kommer ikke til å funke hvis du vil reise jorda rundt og være hippie i Goa de neste ti årene og han vil ha baby og stasjonsvogn i overimorgen).
♥ Dropp han hvis dere har datet lengre enn noen få uker og du (eller han) fortsatt ikke vet om han egentlig er interessert. Det samme gjelder selvsagt hvis du selv ikke helt vet om du er interessert.
♥ Når du først møter den du har ventet på, så er hele date-greia plutselig så latterlig enkel at du ikke fatter hvorfor du har kastet bort så mye tid på rot og tøys tidligere. Jeg lover deg.

Illustrasjon: Fragmented

1 person liker denne posten


Dagene drypper avgårde


Dagene bare drypper avgårde for tiden. Mandag, drypp. Tirsdag, drypp. Onsdag, drypp. Drypp-drypp-drypp-drypp. Og så er det mandag igjen. Søvnløse netter etterfulgt av lange morgener. Spaserturer til jobb gjennom verdens lengste hvite vinter.

Tedrikking og problemløsning på kontoret. Middager med venner. Film etter film etter film i sofaen hjemme. Blogglesing. Avislesing. Dårlig samvittighet over ingen eksamenslesing. Mye kos. Stueplanter som er i ferd med å visne, ferskt brød med skinke og ost og paprika. Glovarme føtter i nye vinterstøvler.

Hva driver dere med om dagen?

Illustrasjon: Mike Fischer



De tøffeste gutta er veganere (NOAHs fakkeltog mot pels)


Da jeg var liten førstis på videregående var alle de tøffe gutta veganere. Eller, det kom nok litt an på hvem man spurte. Men spurte man for eksempel en ung Frøken Makeløs, så hadde de tøffeste gutta dreads, unngikk alkohol (straight edgere, vettu), spilte i band og var så opptatt av dyrevern at de ikke rørte animalske produkter overhodet. Veganere er altså hakket mer intense enn vegetarianere, ettersom de i tillegg til å holde seg unna all mat som kommer fra dyr, også strever for å unngå skinn, pels og ull. De tøffe gutta hadde derfor ikke skinnjakke, men dongerijakke (med Gegen Nazi i store bokstaver på ryggen - åh, så tøft) og de gikk konsekvent med Converse-sko i bomull, noe som må ha vært drittkaldt om vinteren men hei - alt går jo når man er idealist.

Nyttårsaften i første gym havnet jeg på samme fest som disse kjekkasene og brukte store deler av kvelden på å lytte ærbødig mens den ene av dem fortalte meg om dyreplageri, pelsoppdrett og hvordan verden hang sammen sånn mer generelt. Derfra var ikke veien til vegetarianisme (ja, det er et ord) lang, og selv om jeg ikke sluttet med skinn og ull så var det selvsagt helt utenkelig å så mye som se på noen som gikk med pels.

Kort oppsummert; jeg var veggis i fem år (til jeg ble gammel og lat og hørte servelaten rope på meg i kjøleskapet), slukte hele forfatterskapet til Elin Brodin og viste uhyrlige og groteske bilder fra dyrevernboka Kan du ikke tale? til tilfeldige eldre slektninger (som heldigvis tok det pent). I bakgrunnen fantes alltid NOAH - for dyrs rettigheter, som jeg av helt uforståelige grunner aldri somlet meg til å melde meg inn i. Men nå har jeg fått en mail av dem hvor de ber meg pent om å fortelle dere at de arrangerer sitt årlige fakkeltog mot pels i morgen (torsdag 21. januar), så da gjør jeg selvsagt det!

Toget i Oslo vil gå fra Youngstorget kl 18, og tilsvarende arrangementer foregår i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Kristiansund, Moss og Ålesund. For mer info kan du sjekke ut NOAHs hjemmesider eller lese om arrangementene på Facebook. Til toget i Oslo kommer blant andre Lise Myhre, Charlotte Thorstvedt, Unni Lindell, Hilde Marstrander og Mina Hadjian. Hva med deg?

(Er du skeptisk til fakkeltog og liker å være varm på føttene, så kan du jo dra på støttekonserten på Revolver på fredag i stedet?)

Illustrasjon: Arimoore

1 person liker denne posten


Armbrøster rocker


I sju og et halvt år har jeg alene bestemt hva tantebarna mine skal få av meg til jul og bursdager. Og ettersom jeg er litt over middels politisk korrekt av meg med tanker for både miljøet, forbruk, kjønnsroller og krig og fred, så har det gått mye i bøker, filmer, brettspill, hyggelige leker og en og annen morsom t-skjorte. Som en hovedregel har jeg bestemt holdt meg langt unna krigsleker, plastikkdingser og ting med batteri.

Nå er den moralske idyllen imidlertid over, for nå har Helten begynt å bidra til gaveidèer. Følgelig fikk Makeløs Nevø, fire og et halvt år, en skikkelig armbrøst i tre av oss til jul, kjøpt for slikk og ingenting oppe i fjellene ved Chiang Mai. Jeg må innrømme at jeg var noe skeptisk i begynnelsen (”det er jo et våpen!”), men jeg lot meg overtale.

I helga hadde vi forsinket julefeiring med de søte små, og det er bare å legge seg flat. Sjelden har jeg sett en gladere unge enn Makeløs Nevø da han skjønte hva han hadde fått, og sjelden har vel noen raskere blitt favorittonkel her i verden enn det Helten har blitt nå. Nevøen suste rundt på stuegulvet og prøvde å ikke treffe lillebror med pilene (som riktignok har gummispiss, men likevel) mens han jublet - and i quote - “denne rocker asså!!”.

Så mye for gode tanteintensjoner og koselige bøker. Store gutter vet ganske enkelt hva små gutter ønsker seg - for det er det de store guttene ikke fikk selv da de var små.

Illustrasjon: Fragmented



Vintersykling


Om våren kommer sannheten frem. Når snøen smelter tyter det med hundebæsj og søppel og døde dyr overalt og byen fremstår vemmelig ærlig – helt til kommunen finner frem børstebilene og fjerner restene etter vinteren.

Men jammen kan vinteren være en avslørende tid også. I går krysset jeg Olav Ryes plass og da skjønte jeg plutselig hvorfor det aldri er noen ledige plasser i sykkelstativet der om sommeren. For det er klart, når hele det store stativet er smekkfullt av sykler fulle av snø to uker etter forrige snøfall og midt i det verste kuldehelvetet, så er det nærliggende å anta at det ikke er mye rotering av plassene der. Vi snakker altså et helt sykkelstativ som er permanent opptatt av gamle vrak som ingen bryr seg om. Midt på beste Løkka!

Hvor er tauebilen når man trenger den?

Illustrasjon: Madebymax



Det ene problemet løser det andre


Åh, så deilig å være hjemme igjen! Jeg skjønner jo at dere begynner å bli bittelitt drittlei snø og kulde, men da jeg stakk til Thailandland var det null grader og sludd her hjemme så for min del startet vintereventyret da jeg kom tilbake på lørdag. Det er jo så vakkert! (Og nå kommer dere til å si at det været som er nå tells nesten ikke, jeg skulle bare visst hvor fælt dere hadde det da det var minus tjueto eller trettifem eller hvor kaldt dere hadde det, men hei hei, da jeg kom hjem på lørdag var det fortsatt minus tjue og det er en ganske solid overgang fra pluss tredve, bare så det er sagt).

I går spaserte jeg derfor særdeles lykkelig (så fornøyd at jeg bokstavelig talt nesten danset mens jeg gikk) til jobb, i selskap med min gjenfunnede iPod som forårsaket et aldri så lite makeløst uvær på Flytoget 15. desember, da det gikk opp for meg at den hadde blitt igjen i kåpelommen i leiligheten. Det var mildt sagt bittert, særlig med tanke på hvor mange kvelder jeg hadde brukt den siste tiden på å laste ned musikk og Radioresepsjoner, lage spillelister og slette gammelt ræl. Sukk.

Så nå har jeg bare to problemer. Det ene er at jeg trenger nye støvletter ettersom de jeg har både er kalde og farlige på glatt underlag. Nå er vanligvis ikke litt nødvendig skoshopping det jeg gråter høyest over, men hallo - dere Oslofolk har jo støvsugd skobutikkene for alt akseptabelt utvalg mens jeg har vært borte! Dårlig gjort. Vel, on the bright så kommer problem nummer to som en midlertidig løsning på problem nummer en, nemlig at jeg (ikke uventet) har klart å skaffe meg en sånn god gammeldags forkjølelse som gjør at jeg helst bør være innendørs i noen dager og dermed ikke trenger varme og sklisikre sko med det første likevel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Illustrasjon: Everything in blue



Hei verden!


Jeg er her altså. Jeg lever. Jeg har hatt en aldeles strålende og vidunderlig lang juleferie i Thailand sammen med Helten. Vi reiste ned allerede 15. desember, løp rundt i Bangkok i noen dager før vi stakk videre til fabelaktige Chiang Mai. Derfra reiste vi ca halve Thailand rundt (litt dårlig planlegging der, får man si) før vi til slutt kom oss til Koh Lanta, hvor vi kjørte scooter og badet og feiret juleaften på stranda.

Etter en uke i sydenland dro vi tilbake til Bangkok for å feire nyttårsaften der. Og så kommer det triste. For dagen etter nyttårsaften reiste Helten min hjem til Norge og jeg måtte være igjen i Bkk for å jobbe en uke. Men nå er verdens lengste uke endelig over og i kveld reiser jeg hjem til iskalde Norge, etter nesten en måned her nede. Til tross for at jeg må stålsette meg for tjue timers reise og femti graders temperaturforskjell det neste døgnet, så bare gleder jeg meg. For hjemme i Norge venter verdens aller aller aller fineste mann, som på underlig vis ble kjekkere og kjekkere for hver dag som gikk hele ferien. Hvordan går det an? (Synd jeg er pålagt bildeforbud, men dere får bare ta mitt ord for det).

Takk for alle vakre kommentarer som har kommet jevnt og trutt gjennom hele bloggepausen min, det er rørende å se at dere ikke har glemt meg! Så hva har skjedd siden sist? Har jeg gått glipp av noe? Og hvor kan jeg stjele den beste “årets høydepunkter”-lista?