Jeg har en slags plan om å begynne å lese mer skjønnlitteratur, men det har vist seg ganske vanskelig å finne bøker jeg har lyst til å lese. Med faglitteratur er det jo veldig enkelt; da finner jeg bare en bok som handler om et tema jeg vil vite mer om, sjekker at den har sånn noenlunde forståelig språk og så er den saken grei.
Men romaner er nesten håpløst, og det som står på baksiden gir meg jo ikke noen verdifull informajon i det hele tatt. Når halvparten av alle vaskesedler har sitater fra anmeldere som har uttalt at denne boka er “en perle”, “fantastisk” og “drivende godt skrevet”, så tror jeg jo ikke et sekund på noe av det. Og det som ellers står der er hva boka handler om - og seriøst; det er da virkelig ikke viktig når det er skjønnlitteratur vi snakker om? Om en bok handler om Lise, 54 år som flytter tilbake til hjembygda etter mange år i utlandet eller om Petrus, 68 som endelig finner kjærligheten etter et liv med alkohol og vold - spiller da veldig liten rolle.
For poenget med skjønnlitteratur er jo språket! Hva slags tone har romanen, hvordan er stemningen i boka. Er det mye dialog eller lange partier med beskrivelser og betraktninger? Er den tunglest eller lettlest? Er språket direkte eller må vi lese mellom linjene? Blir man glad, sjokkert, tankefull eller deprimert av å lese den?
Det er som å lese musikkanmeldelser og bare få vite hva sangtekstene handler om. Skjerpings!
Jeg har vel aldri vært Scarlett Johansson største fan, ikke at jeg misliker henne men jeg er jo ikke.. vel, mann heller. Anyways. Spotify sine veier er som kjent uransakelige, og plutselig sitter man der og kan konstatere at damen er halvparten av den nye favorittduoen.
Og selv om unge Scarlett altså ikke er min favoritt, så er hun antagelig ganske langt opp på lista til Pete Yorn som skal ha uttalt at inspirasjonen til samarbeidet kom fra Serge Gainsbourgs plater med Brigitte Bardot. Så det så.
Jeg har i flere år hatt Rwanda på listen over ønskereisemål. Faktisk siden litt før Homovennens hadde innflytningsfest i den forrige leiligheten (og hvis ikke det er tidemerke godt som noe så vet ikke jeg). Da møtte jeg en kar som kunne fortelle at han hadde hovedfag i fransk, hvorpå jeg i min ferske Rwanda-rus sporenstreks anbefalte han å reise dit. Alle vet jo at man får en helt annen reiseopplevelse hvis man snakker språket. Det ene tok det andre og et stykke nede i rødvinsflaska hadde vi plutselig blitt enige om å dra på ferie til Rwanda sammen.
Jeg mener bestemt at den slags avgjørelser sjelden står seg lengre enn til festen tar slutt, men enkelte har tydeligvis en ganske annen oppfatning. Nå er det sånn omtrent fire år siden den famøse innflytningsfesten, men hver gang jeg treffer Rwanda-mannen så sørger han for å minne meg på hvordan jeg sviktet han da jeg et par uker etter festen overrasket så meg nødt til å informere han om at vi nok ikke skulle på Afrikaferie sammen. Det har faktisk gått så langt som å bli et aldri så lite ritual - hvis vi nå hadde møttes og han ikke hadde poengtert at han fortsatt har et horn i siden til meg, så var det vel antagelig jeg som hadde blitt litt snurt.
Og hvis du tenker at Rwanda er et veldig merkelig sted å ønske seg til, så kan jeg opplyse om at det nå er 16 år siden folkemordet og at landet på mange måter er en aldri så liten suksesshistorie. For eksempel blir det nå regnet som et av de mest stabile landene i Sentral-Afrika, er ledende på IT i Øst-Afrika og kan vise til sterk økonomisk vekst de siste årene. Dessverre har Rwandas ledere en lei tendens til å blande seg inn i problemene til nabolandet DR Kongo, og har i årevis hatt både politiske og økonomiske interesser der. Så da spørs det vel kanskje om Kongonerder som meg heller bør legge ferien vår til et annet land sånn foreløpig.
Jeg er en liten heldiggris som både bor og jobber midt i byen og kan spasere til kontoret på tjue minutter. Det er gull, ikke minst nå som det begynner å bli lyst om morgenen. Men det hender jo at jeg tar bussen likevel, når jeg skal et annet sted etter jobb for eksempel.
På bussen er det en del mennesker som gjør en del rare og ikke minst kontraproduktive ting. Jeg har bestemt meg for at dette må være folk som ikke har tatt bussen i storbyen før og som derfor trenger noen vennlige råd og hint. Her kommer de, samt et og annet som kan være verdt å ta med seg for alle oss andre også:
♥ Sekk på ryggen inne på overfyllt rushtidsbuss er en dårlig idé. Ta den av deg.
♥ Selv om det er mange folk på bussen - og mange mennesker mellom utgangsdøra og din plass i midtgangen, så trenger du ikke få panikk i redsel for å ikke komme deg av i tide. Ikke prøv å knuff deg forbi dem før det er nødvendig, det er faktisk en god sjanse for at mange av dem skal av der du skal av. Bli stående der du er til bussen stopper ved holdeplassen. Pust med magen. Dette går bra.
♥ Ikke la ungene stå i bussetet med gjørmete støvler, ei heller dunke søleføttene sine borti fremmede folks rene bukser.
♥ Ha kontroll på hunden din, ikke alle er like glad i den som deg.
♥ Selv om det kanskje ikke virker sånn, så er det en slags køordning i forhold til sitteplasser. Hvis en plass blir ledig er det den som står nærmest som har førsteretten, med mindre det fins gamle/gravide/handicappede i nærheten. Dersom disse tydelig ikke viser interesse for å sette seg, går turen videre til de som står nest nærmest.
♥ Ikke ta en røyk rett før du gå på bussen i rushtiden og ikke spill så høy musikk på iPoden din at jeg også må høre på den. Snälla?
♥ Og sist men ikke minst: La folk gå av bussen før du selv går på. Det er faktisk ikke så vanskelig som det høres ut.
Jeg er seriøst byens dårligste tipser. Dersom du er servitør i Oslo et sted og håper på noen ekstra slanter når kundene forlater lokalet, så burde du bli skikkelig skuffa når du ser meg komme inn døra. Jeg er en kjiping. Jeg gir ikke tips - sånn stort sett da, for innimellom kan jeg ganske overraskende og helt ulogisk finne på å tipse for eksempel når jeg skal betale for take-away.
Det er ikke fordi jeg er en vanskelig kunde, at jeg aldri er fornøyd eller at jeg syns du gjør en dårlig jobb. Antagelig gjør du en helt ok jobb. Men det er jo faktisk jobben din - og det er ganske sjelden jeg befinner meg på spisesteder hvor servitørene gjør noe ekstraordinært, eller strengt tatt noe utover det som er forventet av dem. De gir meg menyen, tar bestillingen, bringer meg maten og lar meg betale. I tillegg til alt det de gjør som jeg ikke ser såklart. Og nå sier jeg ikke at det hverken enkelt eller uviktig arbeid som utføres, det er bare det at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skal tipse dem for å gjøre jobben sin. For det er så utrolig ulogisk!
Det er jo en hel haug med mennesker som forholder seg til kunder på jobb hele dagen uten at de noen gang forventer å bli tipset. Men det er da ingen god grunn til at jeg skal tipse han som tappet en øl til meg, men ikke han som solgte meg et par perfekte jeans? Hva med optikeren, som tålmodig hjelper meg å prøve det sekstende paret med briller, damen i bokhandelen som finner akkurat den boka jeg lette etter men ikke trodde fantes, eller bussjåføren som faktisk gadd å vente ti sekunder ekstra før han begynte å kjøre sånn at jeg kom meg på jobb i tide den dagen også?
Hvorfor er det bare de som selger mat og drikke som skal tipses? Det ga sikkert en mening en gang, men ikke nå lengre, ikke i Norge. Så da blir jeg litt trassig, og enda mer trassig blir jeg når de kommer rekende med betalingsterminaler som forskutterer tipsing og ber meg om å “taste inn totalbeløpet”. Hmpfr, ikke noe ekstra fra denne damen.
I dag er det 8. mars og i den anledning blir det et aldri så lite demonstrasjonstog her inne på bloggen. Vi har følgende paroler:
♥ Det skal ikke være nødvendig å bli mannlig for å nå langt i jobben
Jeg gidder ikke være hverken brautende eller pågående. Jeg holder ikke lange monologer. Jeg har ikke en offensiv eller autoritær lederstil. Jeg forbeholder meg retten til å bruke kjoler, høye hæler og sløyfe i håret på kontoret, hvis jeg har lyst til det.
♥ Menn skal ikke ha definisjonsretten på hva som er morsomt og kult, hverken formelt eller uformelt. Fotball og dataspill er ikke kulere enn interiør og mote, selv om det tilfeldigvis er flest menn som driver med det første og flest kvinner som driver med det siste. Menn er dessuten ikke morsommere enn kvinner.
Vil du være med i toget mitt så blir jeg glad! Har du andre saker du brenner for så kan du jo lage et demonstrasjonstog på din egen blogg? Gjør du det kan du gjerne legge igjen en lenke til 8. mars-posten din i kommentarfeltet her!
Jeg er nok ikke fullt så koppegal som for eksempel Emmeline (som bor sammen med en mann, fire barn og tohundre tusen prikkete kopper), men det er likevel ikke likegyldig hvilken kopp jeg drikken kaffen min av. På jobb har jeg forlengst forkastet de nitriste koppene i kantina og har mitt eget lille lager av nydelige blåblomstrete krus på kontoret. Hjemme har jeg også mine soleklare favoritter i skapet - og hvis de ikke er rene når jeg skal spise frokost i helgene så vasker jeg dem opp. For sånn er det; å våkne en helgemorgen og tusle ut på et helt rent og ryddig kjøkken gjør meg veldig glad. Hvis det er friske blomster på det kjøkkenet blir jeg enda gladere. Og kronen på verket er en god frokost som serveres fra et fint servise.
Helten derimot, har ikke den samme forståelsen for betydningen av pene tallerkner. Det fører for eksempel til at når vi har middagsgjester og jeg har dekket bordet med det aller fineste arvet-av-mormor-serviset, så oppdager jeg gjerne når vi har satt oss at maten har spasert ut fra grytene og rett opp i de aller tristeste Ikea-bollene, mens arvet-av-mormor-fatene står ubrukte inni skapet. Snakk om å spolere den estetiske helheten jeg har lagt opp til! ((Hva mener du - at gjestene ikke primært kommer på grunn av serviset? Pøh).
Her om dagen hadde jeg vært innom en av våre favoritt thai-restauranter og plukket med meg take-away på vei hjem. Vel hjemme tok en lynsulten Helt maten med inn på kjøkkenet, hentet fram to tallerkener fra skapet og la sin egen stekte ris over på den ene tallerkenen. Alt vel, hadde det ikke vært for at det var den siste rene av mine fabelaktige Egersund-tallerkener. Da jeg innså at jeg var stuck med - la oss være litt diplomatiske og kalle den en ikke-Egersund-tallerken, kom selvsagt furteleppa fram umiddelbart. Helten bare lo og syntes nok kanskje at jeg var bittelitt usaklig, ettersom det da ikke kunne spille noen som helst rolle hvilken tallerken man spiser maten av? Neivel, sa jeg og skrapte maten hans over på den ikke-Egersundske tallerkenen sånn at det var plass til min Gai Phad Med Mamuang på Egersunderen.
Så satte vi oss ned og nøt maten. Og serviset (hvertfall en av oss).
Vi er muligens litt treige i avtrekkeren, men Helten og jeg har ganske nylig oppdaget den mest sjarmerende tv-serien ever; Tangerudbakken borettslag. De siste torsdagene har vi derfor benket oss foran tv-en for et umiddelbart gledesfix (særlig etterlengtet i denne verdens lengste vinter). Hvis du ikke har fått med deg Tangerudbakken i det hele tatt, så er det kort fortalt en realityserie om seks utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner.
En realityserie om utviklingshemmede kan høres ut som et risikoprosjekt, men jeg syns produsentene stort sett klarer seg bra. Det er nært og ærlig og morsomt uten å bli plumpt og privat, vi ler med beboerne og ikke av dem. Joda, det kunne sikkert vært mer nyansert og jeg skjønner at vi ikke får hele bildet av hvordan utviklingshemmede lever gjennom å se Tangerudbakken på tv. Men det får vi jo aldri i denne typen serier.
Siste episode av sesong 1 gikk i dag, men neste torsdag begynner sesong 2 på TvNorge. Hurra!
Er det bare mitt hår som er helt crazy banana for tiden? Jeg har vurdert å legge frisøren min for hat, men så kom jeg på at det kanskje rett og slett er været som har skylda. Månedsvis med kald og tørr vinter har vel strengt tatt aldri vært noen vidunderkur for hverken hud eller hår.
For tiden er det jeg pleide å kalle hår enten knusktørt og elektrisk eller møkkete og fett, det er liksom ingen mellomting. Jeg har prøvd å føne, jeg har prøvd å la det lufttørke. Masse guffe, nesten ingen guffe. Løst, eller oppsatt. Vaske ofte, vaske sjelden. Ingenting hjelper.
Hmpfr, det er vel bare å innse nederlaget, tjore fast lokkene i en permanent Sunday bun, dra på seg lua og vente på våren.
Oppdatering 4. mars: I dag har jeg testet ut shampooen Big fra Lush, som @hvorforikke tipset om i kommentarfeltet. Fantastisk! håret mitt er nå føyelig og mykt med masse volum. Løp og kjøp!
Jeg liker denne posten!
