På knekkebrødkjøret


Jeg har visst havnet på knekkebrødkjøret. På hjemmelaget knekkebrød-kjøret, faktisk. Det er slett ikke så avansert som det høres ut og er et helt uslåelig alternativ til kjøpeknekkebrød, særlig for glutenfrie folk som meg selv. Wasa glutenfritt kan bare gå og legge seg - knekkebrødet mitt er grovt og sunt og smaker tusen ganger bedre!

Er dere overbevist? Her kommer oppskriften, som er en litt modifisert variant av en oppskrift jeg fant inne hos Myk Start:

4 dl mel
3 dl lettkokte havregryn
1 dl havrekli
2 dl solsikkekjerner
1 dl linfrø
1 dl sesamfrø
1 ts havsalt
1 ts bakepulver
7 dl vann

Jeg syns ofte det blir akkurat litt for mye røre, så jeg pleier å knipe inn bittelitt på melet og havregrynene. Det er så irriterende å stå igjen med en liten kladeis i bakebollen når det ikke er mer plass på stekeplaten.

Det fabelaktige med denne oppskriften er at man kan variere og bytte ut og eksperimentere alt man vil og resultatet blir like glimrende hver gang. For eksempel funker det med all slags mel, jeg har variert med ymse glutenfrie melblandinger, bokhvetemel, havremel og det som ellers har stått i skapet. Hvis jeg er tom for sesamfrø så tar jeg kanskje litt risflak eller hirseflak i stedet og kanskje bytter jeg ut en av desiliterne havregryn med quinoaflak i stedet. Hei hvor det går!

Etter at du har klisset sammen det våte og det tørre i en bakebolle så fordeler du det på to stekeplater og stryker det jevnt utover med en slikkepott. Jo tynnere lag, jo sprøere knekkebrød. Så drysser du kanskje litt frø oppå hvis du liker det, deler opp i passelig store biter (jeg syns 4 ganger 3 er ok) og steker begge brettene samtidig i ovnen på 180 grader i 50 minutter. Bare husk på at hvis du ikke har varmluftsovn så må du bytte plass på brettene etter halve tiden.

Når knekkebrødene er ferdig stekt skal de avkjøles i ovnen med døra på gløtt. Nam!

(Og for dere interiørnerder der ute så kan jeg opplyse om at voksduken på bildene er fra Stoff&Stil og tallerkenen er fra Turi Design/Figgjo)

1 person liker denne posten


Er det bare meg..


..eller er hele verden gravid for tiden? Eller, glem det. Jeg vet jo at det bare er meg. Denne våren er helt sikkert en helt normal vår med helt normalt mange gravide damer. Og av det helt normale antallet gravide damer i verden så kjenner jeg en helt normal andel av dem og observerer en like normal andel på trikken, i butikken og på kafe.

Det hjertet er fullt av renner øynene over med, kanskje? Noe sånt.

Illustrasjon: Bene



Dager fins i alle farger


Jeg har aldri deppa over at en kjendis har dødd noen gang. Uansett om det var kongen eller Kurt Cobain eller Michael Jackson så har det ikke resultert i særlig mer enn et skuldertrekk fra min side. Jeg kjente dem jo ikke. Men da jeg hørte at Gustav Lorentzen var død, sånn helt plutselig og uten videre, da ble jeg helt oppriktig lei meg. Faktisk så lei meg at jeg måtte gråte en skvett helt alene på kontoret mitt torsdag morgen.

For Knutsen og Ludvigsen var barndommen min og Juba Juba var - og er! - plata over alle plater. Det var rart, det var catchy, det var morsomt, det var sært, det var skikkelig god popmusikk for barn. I studietiden dukket barndomsheltene opp igjen i form av to samleplater som med titlene Beste og Verste vitner om upåklagelig selvironi. Og for tre år siden fikk jeg endelig oppleve dem live i en fantastisk konsert på Øyafestivalen. Så Knutsen og Ludvigsen har liksom alltid vært der, med fine melodier og vakre og morsomme tekster.

Og kloden faller mens den spinner, tiden trekker for sitt slør.



Noah spiller på Parkteateret


I dag spiller fine fine Noah and the whale på Parkteateret! Det er fortsatt billetter igjen og koster skarve 175 kroner. Ingen unnskyldning for å ikke ta turen, med andre ord. Hvem vet, kanskje kommer Laura Marling også? Det er lov å håpe!

Wherever you go there’ll be love, love, love!



Moro med skilt


Av helt uforståelig og uforklarlige grunner har Helten begynt å ønske seg et skilt
hvor det skal stå “Ikke bli sur på meg”. Han ønsker seg t-skjorta også.

I og med at jeg bestandig er blid, kjærlig og tålmodig og aldri, aldri streng så regner
jeg med at dette er noe han skal bruke på jobb og slett ikke noe han har tenkt å henge opp hjemme.

Anyways. Jeg kikket litt rundt på nettet for å se om det var noen som lagde sånne skilt på
bestilling og om jeg ikke fant akkurat det så fant jeg en hel haug med andre festlige skilt.

Disse er alle fra etsy.com, klikk på bildene for å komme til selgerens side.



FAQ om kvinner og kommunikasjon


♥ Hvorfor blir dere sure selv om vi ikke har sagt noenting?
- Vi trenger bekreftelse på at vi blir hørt og forstått når vi kommuniserer. Hvis vi snakker uten å få noen respons antar vi at det vi sier enten ikke har blitt oppfattet eller at det er grusomt uinteressant. Begge deler er sårende.

♥ Hvorfor prater dere så mye?
- For oss handler kommunikasjon blant annet om å bygge relasjoner, vise omsorg og skape stemning - i tillegg til å utveksle informasjon. Det handler altså ikke bare om hva vi sier, men også når, hvordan og til hvem.

♥ Hvorfor sier dere ikke det dere mener?
- Vi gjør det, men vår kommunikasjonen inneholder en masse nyanser, som vi blant annet viser gjennom kroppspråk og tonefall. Resultatet fortoner seg antagelig som rene gjetteleken for dem som ikke skjønner kodene (men for alle andre er det faktisk ganske enkelt!)

♥ Hvorfor tolker dere alt vi sier?
- Fordi det er sånn vi er vant til å kommunisere. På seg selv kjenner man andre - tror man.

♥ Hvorfor forteller dere oss om problemene deres når dere ikke vil ha løsningene våre?
- Å utveksle problemer og frustrasjoner er en måte å vise intimitet på. Vi diskuterer ikke ting vi syns er vanskelig med folk vi ikke liker, derfor er det å lufte frustrasjoner et tegn på at vi stoler på hverandre. Når dere umiddelbart hopper til konklusjonen eller finner løsningen, har dere snytt oss for en hel masse relasjonsbygging.

Illustrasjon: Everydaypeoplecartoon

2 lesere liker denne posten


Bekymringskommoden


Jeg har sansen for idéen om bekymringskommoden; at alle bekymringene våre er organisert tematisk i skuffer inni hodet og at det er om å gjøre å ikke ha altfor mange skuffer åpne på en gang. Dessuten er jeg såpass lite politisk korrekt at jeg tør påstå at menn er flinkere til å lukke igjen skuffene sine enn kvinner. Når de kommer hjem fra jobb for eksempel, så lukker de jobbskuffen sin. Det er lurt.

De fleste av disse bekymringene er jo sånn noenlunde rasjonelle – man har glemt å fikse noe på kontoret før helga, man lurer på hvordan man skal rekke å gjennomføre alle prosjektene hjemme og har dårlig samvittighet for at det litt for lenge siden sist man besøkte bestemor.

Men jeg har i tillegg en kommodeskuff som virkelig er totalt ubrukelig og som har en lei tendens til å åpne seg ganske umotivert etter assosiasjonsmetoden. Den inneholder alle de tingene jeg har sagt og som jeg i ettertid kommer på at kanskje ble oppfattet feil . Kanskje noen ble lei seg av det jeg sa eller kanskje de syns at jeg er en idiot?

Det fjerneste er at jeg ikke oppfattet noen negative reaksjoner på det jeg sa når jeg sa det, men tydeligvis har jeg en litt i overkant analytisk hjerne som i ledige stunder vrir og vender på dagens utsagn for å se om det er noe der som muligens kan ha blitt misforstått. Og siden denne skuffen altså åpnes etter assosiasjonsmetoden, så holder det at jeg intetanende tenker på den personen jeg snakket med, eller stedet vi var på, eller noe som ligner på det vi snakket om. Vips så er skuffen åpen og bekymringene raser ut. For kanskje jeg har såret noen – helt uten å vite om det!

Heldigvis er jeg ganske flink til å lukke den skuffen også. Så holder vi på da, hjernen min og jeg; Jeg tenker på et eller annen, den assosierer lynkjapt og åpner kan-jeg-ha-blitt-misforstått?-skuffen, jeg smeller den igjen. Og sånn går nu dagan.

Illustrasjon: Mike Kline



En høflig ung mann


Det er Makeløs Nevø sin tur til å komme på overnattingsbesøk hos tante nå og etter mye frem og tilbake har hans mor og jeg endelig klart å bli enige om en dato som passer for alle. Så da gjenstod det bare å invitere selve gjesten og det skjedde via telefon:

Makeløs Nevø: Hallo? Hvem er det?
Frøkna: Hei, det er tante Makeløs!
Makeløs Nevø: Hei.
Frøkna (entusiastisk): Du, jeg lurte på om du kanskje har lyst til å komme på overnattingsbesøk hos meg?

Dermed ble det helt stille i den andre enden, det var tydelig at den unge mannen tenkte seg om, veide for og imot. Og så kom konklusjonen: Nei takk.

Et høflig, men bestemt avslag altså. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble totalt tatt på senga og så perpleks at jeg ikke fant på noe som helst lurt å si. Og det er klart det er lov å ikke ville, men siden det noen ganger hender at man ikke helt har oversikt over hva man sier ja og nei til når man er fem år, særlig når ting kommer litt brått på, så fikk han tenke seg om litt til.

Så nå har han og jeg blitt enige om at han skal komme på besøk likevel. For tante bor rett ved de store dinosaurene, og har lovet helt sikkert at vi skal leke og hoppe på en kjempestor trampoline. Dessuten kan det hende de har sukkerspinn på lekelandet - og sånt noe må man jo finne ut!

Illustrasjon: Doodlepress



Frøkna eldes (og ikke med verdighet)


Jeg begynner å dra på åra nå merker jeg. I dag er det lørdag og jeg våknet første gang klokka kvart på sju og lurte på om det ikke var på tide å stå opp snart. Det var det definitivt ikke. Så jeg puttet meg selv til sengs igjen og slumret til ca åtte, men da var det ikke sjans i havet for å få sove mer for min del. Og siden det bare er sånn måtelig underholdende i lengden å ligge våken ved siden av en sovende mann, så sto jeg opp. Frivillig. Uten at jeg skulle rekke noe som helst. På en lørdag! Og det samme skjedde gjennom hele påsken. Argh!

Som om det ikke er urovekkende nok at jeg plutselig har mistet evnen til å sove ti timer i strekk og å snu døgnrytmen totalt fra en dag til en annen, så har jeg også begynt å høre på dårlig gamlismusikk. I går var vi på quiz og quizmasteren på denne quizen er som alle andre quizmastere; han har dårlig musikksmak (det er vel en grunn til at han fikk jobb som qm og ikke som dj, tenker jeg). Dette fører selvsagt til helt håpløse musikkspørsmål av den typen det i grunnen er litt pinlig å vite svaret på. I går handlet det blant annet om Bobbysocks og deres Waiting for the morning. Jeg mente likevel å huske at det var en ganske fin liten melodi så jeg bestemte meg for å søke den opp på Spotify når jeg likevel satt her og dinglet på kjøkkenet grytidlig om morgenen. Nå viste det seg at den nok ikke var riktig så fin som jeg husket at den var, men det skumle med Spotify er jo at en ting ofte fører til en annen og før jeg visste ordet av det så satt jeg der og hørte på Finn Kalvik og Anita Skorgan. Hva i all verden??

I mellomtiden ligger Helten fortsatt og sover og er det noe som hvertfall er sant i dag, så er det at den som sover ikke synder. Hadde jeg bare blitt liggende i senga jeg også hadde ingenting at dette skjedd. Musikkpolitiet, kom og ta meg!

Update kl 12.16: Det vil visst ingen ende ta. Nå har jeg tatt Oslotesten for å finne ut hva slags språk jeg har. Resultatet ble “tradisjonell vest”, i samme kategori som Kåre Willoch og Wenche Foss. Åh-så-misunnelig på Helten som ble hipp, moderne og tilpasningsdyktig (”urban Oslo”).

Illustrasjon: Doodlepress



Ny spilleliste: Makeløs vår


I anledning av at det nå offisielt er vår-tralala-vår, så jeg har laget en ny spilleliste til dere. Den inneholder så vidt jeg vet ingen vårsanger, tvert imot tror jeg faktisk den inneholder en vintersang, men jeg mener det bør være gode muligheter for å bli glad av den likevel. Den åpner seg i Spotify hvis du trykker her og inneholder disse sangene:

♥ Melody - Mari Persen (Paris møter Disneyfilm, på en fin måte)
♥ Ignore-Moi - Mélanie Pain (hun har sunget med Nouvelle Vague! Trenger jeg si mer?)
♥ Earth - Imogen Heap (Enya med god samvittighet. Litt hvertfall)
♥ Love of an orchestra - Noah and the whale (pompøst nok til at det kunne vært min guilty pleasure, men siden det tross alt er Noah så føler jeg at jeg har mitt på det tørre)
♥ Could be anything - The eames era (en sånn sang som jeg går og synger på i dagevis)
♥ The Box - Johnny Flynn (folk rock fra England! Yay!)
♥ Inbetween days - The Cure (en gammel favoritt som aldri blekner)
♥ Hagerty Square - Maria Due (hvor er sommerkjolen og hagefesten?)
♥ Oh boy - Miss Li (fra Volvoreklame og rett inn på makeløs spilleliste)
♥ Virvelvind - John Olav Nilsen & gjengen (krysser fingrene veldig for at skal spille på Øya i sommer)
♥ All is love - Karen O and the kids (gladmusikk fra den creepy filmen Where the wild things are)
♥ Home - Edward Sharpe & The Magnetic Zeros (”home is whenever I’m with you..”)
♥ Blackie’s dead - Pete Yorn & Scarlett Johansson (glimrende sang fra glimrende album)
♥ Worry about it later - Brakes (catchy indierock, right up my alley)
♥ Where are you driving - Laura Veirs (hvorfor kan jeg ikke fly? Hvorfor?)
♥ Goodbye England - Laura Marling (vår favorittvenninne Laura er endelig ute med nytt album. Weee!)