I familien min har vi en del påsketradisjoner som jeg alltid har tenkt at er helt universelle (er det ikke sånn med de fleste familietradisjoner i grunnen?). Makeløs mamma setter frem noen kyllinger hist og pist (de sitter der og påsker, som hun pleier å si), første påskedag har vi frokost med kokte egg som hun har tegnet på med blyant, på mitt egg har hun tegnet meg, på pappa sitt har hun tegnet han osv. Og på påskeaften leter vi selvsagt etter påskeegg med godteri i. Det er stor stas!
Nå begynner det vel strengt tatt å bli noen år siden jeg feiret påske i barndomshjemmet, men de siste årene har jeg fått komme på påskeaftenbesøk til Makeløs søster, og jeg og svoger og tanteungene har sprunget rundt og lett på harde livet. Den til enhver tid yngste jegeren har sin soleklare rett til å bli muggen når han eller hun ikke finner sitt egg - hvilket vil si at jeg dessverre har måttet sette på mitt beste happy face de siste sju årene (siden Makeløs Niese ble født).
I år har Makeløs søster tatt med seg gjengen sin til fjells, men det gjør ikke så mye for jeg har jo min egen bittelille familie å feire påske sammen med. Noen kyllinger sitter derfor og påsker fint på kommoden og jeg har nesten fått gjennomslag for kokte-egg-med-ansiktstegninger-på til frokost - men påskeeggjakt, det mener Helten er litt barnslig. Hallo! Så da tenkte jeg å spørre dere hva dere syns, og krysser fingrene veldig hardt for at dere er hjertens enige med meg i at påskeeggjakt er en superkoselig familietradisjon som slett ikke har noen øvre aldersgrense.
Jeg burde skrive noe her. Jeg burde skrive noen av de postene som ligger klare inni hodet mitt, om hjemmelagde knekkebrød og åpne kommodeskuffer og fantastiske potteplanter. Men så gjør jeg ikke det. I stedet ligger jeg tett inntil Helten, drikker kaffe med laktosefri melk og leser bok. Tar på gummistøvler og går en tur i påskeregnet, drikker rødvin med Homovennen og lurer på hvor lang tid det tar før nyforelskede mennesker kommer ut av boblen sin og har tid til å møte andre folk. Et halvt år kanskje?
Og så maler vi litt, Helten og jeg. Vi maler dørene våre, de er i ubehandlet furu men skal bli hvite og få nye håndtak på seg. Helten er kongen av prokrastinering og vil mye heller kysse enn å male - hver gang han aner at det er maling på gang så begynner han å kysse på harde livet. Jeg er streng kjæreste og lar meg ikke avspore av kyssingen hans. Vel, ikke så lenge av gangen hvertfall, det er tross alt ganske vanskelig å motstå mannen i mitt liv iført (u)kledelige nittitallsjeans/malebukser.
At det går an å være så mye sammen med et eneste menneske uten å bli lei eller kjede seg bare bittelittegrann, det skjønner jeg bare ikke. Men det gjør det visst.
Jeg liker denne posten!
