I dag har jeg hengt med Frøken Fräken. Vi har skravlet og dillet rundt i byen, kikket i bruktbutikker og spist på den beste thairestauranten. Det er Nam Fah, om du ikke visste det. Den ligger i Kvadraturen, rett ved den myntbutikken du vet. Og så har vi husket over Akerselva, for på nedsiden av Eventyrbroa har noen hengt opp to husker i et digert tre. Den ene er vanskelig å komme seg opp i og den andre gir kilinger i magen, selv om man nesten ikke tar noe fart.
Man kan ikke ha så mye bedre enn å dingle sånn på en huske midt i byen, når det er lys sommerkveld og ingen skal rekke noe og man har fine ting å snakke om.
I natt skal jeg sove alene i leiligheten for første gang siden vi flyttet inn her, for Helten er på hyttetur med en kompis i noen dager. Det blir rart å sove alene i den store senga, jeg lurer på om jeg våkner opp på min egen side i morgen, eller om jeg ligger som en sjøstjerne midt på?
Trenger du litt påfyll av fin sommermusikk, sa du? Jeg iler til oppgaven, la meg presentere The Leisure Society! Plata kom riktignok ut rett før jul i fjor, men den gir meg uansett en fin sommervibb. Lydverket - som anmeldte plata da den kom ut- påstår at de elsker den og beskriver musikken som “nydelig folkpop med gjenklang i 60-tallet”. Det kunne vel knapt blitt mer min kopp te.
The Leisure Society har blitt kalt Englands svar på band som Fleet Foxes og Grizzly Bear og debuterte i 2009 med singelen The Last Of The Melting Snow. Men nok prat, kjør musikk!
Helten og jeg har begynt å trene. To ganger i uka er vi ute og løper intervaller i en park i nærheten av der vi bor, og sånn har vi holdt på i snart to måneder. Jeg er stort sett den som tar initiativ og drar oss ut, han er den som løper foran med stoppeklokke og lange bein - tar tiden og legger opp løypa. Det vil si at når jeg vel har fått oss ut av huset så trenger jeg ikke tenke et sekund mer, men bare henge meg på ryggen foran. Løpe når han sier løp og ta pause når han sier stopp. Det funker som bare det.
Men intervalltrening er jo så fælt sier du. Og det er jo sant at det er få ting som kan få deg til å tenke på noe annet; ingen ball, ingen musikk, ingen konkurrenter bortsett fra deg selv. Men det geniale er at det tar så utrolig kort tid. Både fordi intervalltrening er seriøst effektiv trening og fordi vi trener rett i nærheten av hjemme og dermed varmer opp på vei til parken og trapper ned på vei hjem. Det vil si at fra vi går ut døra og til vi er hjemme igjen, ferdigtrente og klare til å hoppe i dusjen, går det bare en drøy halvtime. En drøy halvtime to ganger i uka, det klarer man både å ta seg tid til og å motivere seg for.
En annen ting er at siden det er så utrolig effektivt, så har vi blitt i latterlig mye bedre form på bare disse ukene. Nå skal det sies at vi hadde et temmelig begredelig utgangspunkt, men likevel. Jeg har bedre løpekondis nå enn jeg har hatt på mange år. Dessuten er det stas å trene sammen med kjæresten, det er fleksibelt og ikke avhengig av noe annet enn at vi har tid og at det helst ikke plaskregner. Kan vi ikke løpe en søndag, så forsyver vi det bare en dag. Og så er det gratis!
I det hele tatt. Fortsetter det på denne måten, så er jeg vel snart klar for en jobb i næringslivet tenker jeg. Men innen den tid så må jeg nok gjøre noe med treningsgarderoben min. Jeg kjenner at jeg er særdeles skeptisk til sånne løpebukser og kan ikke fatte at det ikke finnes noen mellomting mellom dem og mine gamle joggebukser fra Bik Bok. På den ene siden vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener og på den andre siden.. vel, så vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener.
I går fikk jeg sensuren på siste eksamen i Multimedial nettjournalistikk, så nå er jeg offisielt ferdig med faget (og med ganske respektabelt resultat, om jeg skal si det selv. To B-er og en C skal man da ikke kimse av). Hurra! Og enda mer hurra med tanke på at jeg har vært farlig nær å gi opp hele prosjektet hvertfall to ganger.
Dette året var jo liksom ikke helt optimalt for å studere ved siden av jobb, men sånn vet man jo aldri på forhånd. For eksempel gikk store deler av høsten med til å flytte sammen med Helten, pusse opp leilighet og svinge innom tre kontinenter på fire måneder. I vinter ble jeg gravid - og spontaborterte. Våren og forsommeren var uvanlig hektisk på kontoret, av typen “har jeg rukket å puste i dag?”, og dessuten preget av usikre framtidsutsikter på grunn av omorganisering på jobben. Det siste er ennå ikke avklart, forressten. Ja, og så har jeg jo klart å holde sånn noenlunde liv i denne bloggen - og vennene mine vet fortsatt hvem jeg er.
Derfor føler jeg meg både tapper og flink for at jeg i tillegg til alt dette har gjennomført deltidsstudier med stil og glans. Og så ignorerer jeg den tynne pipete stemmen på skulderen som påstår at jeg ikke gjorde det riktig så bra som jeg kunne gjort.
Nylig har jeg blitt gammel og klok. Ja, det er faktisk sant - jeg har hatt bursdag og er nå offisielt halvveis til søtti. Det er litt deprimerende å tenke på fordi jeg tror den neste halvdelen kommer til å gå så sinnsykt fort men så kommer jeg på at det jo er nøyaktig like langt som hele livet mitt til nå, og det syns jeg i grunnen har vart ganske lenge og inneholdt en hel masse forskjellige greier. Så da er det bare om å gjøre å ikke la de neste 35 årene swushe forbi i ren rutine, for det er jo da tiden virkelig løper fort. Ferievennens beste triks for å hindre at tiden løper fra han er å kjede seg - for da går jo tiden dødssakte. Samtidig er jeg usikker på om jeg egentlig er så keen på å kjede meg i 35 år bare for at årene skal vare lengst mulig, så vi får se hva jeg ender opp med å gjøre.
Men tilbake til dette med klok. Jeg innser stadig mer at jeg de siste tiårene har gjentatt meg selv med påstander om trender jeg aldri noensinne vil gi etter for. Det begynte allerede på barneskolen da jeg friskt proklamerte at jeg aldri noengang kom til å iføre meg slengbukser. Det var jo SÅ stygt. Enter: frikeperiode på gymnaset og plutselig stod jeg der en dag iført cordbukser med udiskutabel sleng. Akk. Siden har det gått slag i slag.
I disse dager er min soleklare favorittbukse - etter uansvarlig mange bomkjøp - saggejeans med klaustrofobisk trange bein. Det er en passe weird kombinasjon som utrolig nok funker som bare det. Hvertfall akkurat nå. For jeg innser at buksa er langt mer kul, praktisk og comfy enn den er kledelig - og at jeg ganske sikkert kommer til å se tilbake på den med like stor stolthet som jeg nå minnes klumpete nittitallsko og dongeribukser med innsydde stoffremser i sidene.
Så i alderdommens klokhet: Jeg ser ikke lenger noen grunn til å tro at jeg vil klare å motstå det neste noen bestemmer at er trendy. Og det neste. Og det neste. Det er vel i grunnen bare å velte seg over på siden og la de ukledelige motebølgene skylle over meg. Onepiece, anyone?
Denne uka har jeg vært i teater og sett I morgen var jeg alltid en løve. Forestillingen beskrives som en monolog for tre kvinner og bygger på den selvbiografiske boka med samme navn, skrevet av Arnhild Lauveng. Hvis du ikke har hørt om den før så er det på tide du gjør det nå, for det er en sterk historie med et viktig og vakkert budskap, skrevet på en ukomplisert og levende måte. Og selv om historien er tøff betyr det ikke at boka bare er trist og alvorlig - forfatteren evner også å bruke humor på en aldeles fortreffelig måte.
Arnhild Lauveng var innlagt på psykiatriske institusjoner med diagnosen kronisk schizofreni fra hun var 17 til 27. Til tross for at helsevesenet stadig fortalte henne at dette er en sykdom man ikke blir frisk av, ble hun til slutt nettopp det og utdannet seg til psykolog. Boka forteller om hvordan sykdommen kom snikende, om lange opphold på psykiatriske sykehus, en ungdomstid som ble borte, umenneskelige pleiere og overdreven bruk av tvang. Men den forteller også om logikken i hennes psykoser og hvordan disse faktisk var en fornuftig og hensiktsmessig måte å reagere på det hun opplevde. Og ikke minst forteller den om hvor viktige de var, de enkeltpersonene rundt henne som aldri ga opp håpet, som fortsatte å behandle henne med respekt og tålmodighet uansett hvor langt nede hun var.
Boka tegner et sjokkerende og deprimerende bilde av psykisk helsevern i Norge. Samtidig er den full av håp og livskraft - og som sagt humor. Arnhilds budskap er lett å være enig i: Vi må slutte å snakke om oss og dem. Hvem som helst kan bli psykisk syk og når man blir det er det faktisk snakk om naturlige og menneskelige reaksjoner på at livet har blitt uhåndterlig. Psykisk syke fortjener respekt, og de trenger håp om at ting kan bli bedre. Hvordan ville du likt å bli behandlet når du var vettskremt?
Etter forestillingen fikk vi sjansen til å møte Arnhild selv, hun deltok i en samtale med Gro Hillestad Thune om psykisk helsevern, menneskerettigheter og nødvendigheten av å gi pasienter håp. Og det må jeg si; for en dame! Jeg er stum av beundring. Velformulert, klok, reflektert og sympatisk på alle måter. Hun jobber også som foredragsholder, så får du sjansen til å høre henne så bør du ikke tenke deg om! I mellomtiden kan du lese boka og håpe at forestillingen blir satt et sted i nærheten av deg. Den kan forøvrig også kjøpes. Ta kontakt med Bertha-Cecilie Øvergaard på e-post berthacecilie alfakrøll gmail.com
Antallet mennesker jeg følger på Twitter har vært relativt uendret i lang tid nå. Det henger såklart sammen med at jeg mener det er en grense for hvor mange det er hensiktsmessig å følge - og at mine drøyt 500 tweeple tilfredsstiller de behovene jeg har for både underholdning og informasjon. I takt med at jeg har blitt en mer blasert tvitrer så har også listen over grunner til å ikke følge folk blitt stadig lengre. Så i tilfelle du lurer, her er grunnene til at jeg ikke følger deg på Twitter:
♥ Du er en spammer.
♥ Du skriver på engelsk.
♥ Du har sperret profilen din.
♥ Ingen av dine tweets er direkte rettet mot noen, du snakker ikke med noen.
♥ Du skriver om ting som ikke interesserer meg.
♥ Du skriver enten bare om personlige ting eller bare om profesjonelle.
♥ Du lenker aldri til interessante sider, eller retvitrer det noen andre har sagt.
♥ Du retvitrer det alle andre sier og kommer aldri med noe eget.
♥ Du skriver for ofte.
♥ Du skriver for sjelden.
♥ Du begynte å følge meg på et tidspunkt jeg ikke hadde tid til å sjekke ut om du er interessant eller ikke. Etter en stund ble jeg lei av å ha mange uleste mailer om nye følgere på Twitter i innboksen og slettet alle sammen. Det har vært mye sånt de siste månedene.
♥ Du følger ikke meg. Og siden jeg er utrolig lat er det tvilsomt at jeg finner fram til deg hvis jeg ikke får vite om din eksistens ved at du begynner å følge meg.
Kjære vene, så sær og vanskelig jeg har blitt. Hvis ikke dette er en effektig stopper av ethvert tilsig av nye følgere, så vet ikke jeg. Er du like kritisk som meg? Hvilke kriterier har du for å følge noen på Twitter?
