Mannlig, bitter versjon av meg


Vel, det var hvertfall med disse ordene Homovennen introduserte meg for den britiske komikeren David Mitchell. Dere som har begynt å følge denne bloggen etter at jeg møtte Helten (desember 2009) er kanskje ikke klar over at jeg i tidligere tider ikke var fremmed for å publisere hverken småbitre, dypt sarkastiske og pinlig ærlige bloggposter. Enkelte vil kanskje gå så langt som til å hevde at dette var selve gullalderen i bloggen Frøken Makeløs og etter et raskt tilbakeblikk i arkivet er jeg tilbøyelig til å være enig. På den annen side var det svært langt unna gullalderen i livet til Frøken Makeløs - og jeg velger liv over blogg anyday. Så det så.

Men tilbake til David Mitchell. Videoen over er en av 27 episoder i nett-serien Soapbox. I en annen episode (noe sier meg at den er blant de siste?) tar han et sylironisk oppgjør med sin egen sponsor, noe som selvsagt ender med at de dropper han. Sjelden kost. Forøvrig viser det seg at vi begge er født midt på søttitallet, ingen av oss har lappen og - som dere kan se i videoen - hvertfall en av oss har beholdt sin vittige ironi. Jeg er litt usikker på om han har rett når han påstår det er en feilaktig generalisering å si at menn er på dødens rand allerede etter et par host - men festlig er han. Det skal han ha.

1 person liker denne posten


Kleskriser


Et nytt moment har dukket opp i mitt daglige morgenrutine; kleskrise. Altså, her har man brukt årevis på å perfeksjonere garderoben slik at den både reflekterer smak og stil og i tillegg skjuler og fremhever akkurat det den skal skjule og fremheve.

Så blir man smelt på tjukka og vips har man en helt annen kropp som skal kles på. Den nye kroppen passer slett ikke inn i de gamle favorittklærne, som dermed må forvises til en ensom tilværelse i en trang og mørk loftsbod. Kjoler som har blitt for trange over puppene (foreløpig skriver jeg tre bh-størrelser større, det er faktisk sykt) må følge skjørt som ikke lenger passer over magen og topper som brått har blitt altfor korte.

Dermed sitter man igjen med et usselt restelager av klær som aldri har vært og aldri kommer til å bli favoritter som man forsøker å smøre sammen til noe presentabelt hver morgen før man går på jobb. Det er for seint å kjøpe nye klær i vanlige butikker og for tidlig å kjøpe mammaklær (jeg har listet meg gjennom mamma-avdelingen på H&M et par ganger, liksom tilfeldig, og sjelden følt meg så patetisk. Hva gjør hun her, liksom). At man - tidligere dronning av maratonshopping - plutselig blir besvimelsestrøtt etter bare en liten halvtime i klesbutikker, gjør heller ikke saken noe bedre.

Så da står man der enda en morgen foran speilet og gjennomgår sin daglige kleskrise hvor man forkaster det ene plagget etter det andre til det bygger seg opp en gigantisk kleshaug på senga, mens man klyper seg selv litt i magen og innser at det neppe er mulig å komme lengre inn i den urkjipe “feit eller gravid”-fasen.

Og mens tårene presser på og det liksom ikke er noen i hele verden som ser verre ut og som det er mer synd på enn en selv så har man likevel fremdeles akkurat nok selvinnsikt til at man klarer å tenke stakkars dem som er alene. Stakkars, stakkars dem som, midt i den verste graviditetshysteriske selvopptatthetskrisa, ikke har noen som tar seg tid til å holde rundt dem, kysse bort tårene og hviske med overbevisning: Du er nydelig.

Illustrasjon: Chadou Yama

6 lesere liker denne posten


En sniktitt inn i fremtiden


I dag har Helten og jeg tatt en sniktitt inn i fremtiden vår. Det er det vakreste jeg har sett noen gang. Akkurat nå er fremtiden 82 millimeter fra hode til rumpe og svømmer trygg og glad rundt i magen min.

På forhånd var jeg så nervøs at jeg holdt på å dø. Jeg har sovet elendig i natt, vært våken hundre ganger og var stressa fra det øyeblikket jeg sto opp. På venterommet var jeg kvalm og svimmel, utslitt og på nippet til å begynne å grine. Jeg har aldri før håpet så intenst på at noe skulle være normalt - bare helt, helt vanlig liksom. Og så var det det. Helt normalt. Akkurat som det skal være. “Tilsynelantende velskapt”, som legen skrev i notatene sine.

Bebbisen selv var visst ikke like fornøyd med å bli beundret; den knyttet de ørsmå hendene sine og tok noen reale bokseslag mot den ukjente inntrengeren. Det er greit det vennen min, vi skal la deg være i fred så du kan vokse deg stor og sterk. Vi ville bare vite at alt var bra med deg først.

Ultralyd er mektige greier. Magisk. Tenk at man kan bli så stolt og rørt av noe så bittelite? Tenk at et ørlite menneske på litt over åtte centimeter kan få to voksne mennesker til å bli så glade og letta at de sitter på et legekontor og fniser til hverandre. Tenk at vi har laget noe så fantastisk. Tenk at verden plutselig er rosa.

Alle klisjéer er sanne.

Illustrasjon: Doodlepress

31 lesere liker denne posten


Makeløse festivalfolk


Jeg klarte ikke helt å begrense meg til den festivalen jeg faktisk var på selv (Øya), særlig ikke etter at jeg oppdaget at Vampire Weekend og Beach House spilte på Hove. Akk. Velvel, her er hvertfall spillelisten jeg lovet dere, med noen av mine festivalfavoritter fra i år. Håper dere liker den!

Bulletproof - La Roux
The Yeah Yeah Yeah song - The Flaming Lips
Dancing on my own - Robyn
Are you satisfied? - Marina and the Diamonds
Paper Planes - Mia
Walk the shame - Pony the Pirate
Giving up the gun - Vampire Weekend
Airplanes - Local Natives
Zebra - Beach House
VCR - The xx
Moviestar - The Captain & Me
Carnies - Martina Topley Bird
Privat Regn - Kråkesølv
Oh No! - Marina and the Diamonds
Fembot - Robyn
Holiday - Vampire Weekend

2 lesere liker denne posten


Mitt #oya 2010


Noen ganger er 140 tegn ikke riktig nok og noen ganger har man ikke helt tid til å tvitre alt som skjer. Men så har man blogg og søndagskvelder og da er det plutselig nok av både det ene og det andre. Her er altså min Twitterstrøm (og litt tilleggsinfo) fra Øyafestivalens fredag og lørdag.

FREDAG

17:17 Løper til #oya og håper jeg rekker Marina. Som de har satt opp i lille Vika? Sjokkerende.
(Orket ikke dra tidligere, det regnet jo hunder og katter. Men hvorfor, hvorfor, hvorfor er jeg alltid så seint ute når jeg skal på Øya?)

18:02 Sol på #oya Første år jeg ikke måtte vise leg ved inngangen. Kanskje greit når jeg er blitt 35 år
(Er det meg? Er det dem? Se det får vi aldri vite)

18:57 Synd at Marina mistet stemmen etterhvert. Særlig andre halvdel var topp #oya #jentecrush
(Hun mistet både stemmen og kjolen, men pytt. Jeg lot meg sjarmere og syntes det var riktig fint)

20:21 Energisk og gøy fra john olav. Fjortisjentene på første rad hyler henført uansett hva han sier.
(Jeg hadde av en eller annen grunn sett for meg John Olav som en liten, mørkhåret, nerdete indiefyr. Det er han jo ikke, mildt sagt!)

22:12 Velurshorts, transparent bluse og fire belter. Robyn beviser at sceneantrekk er en egen greie
(Heldigvis spottet jeg ingen i tilsvarende antrekk på festivalområdet dagen etter. Men hipsterne ser jo ut som de har planlagt festival-looken i ukesvis i forveien, så kanskje firebeltersmoten dukker opp etterhvert?)

22:44 Robyn spiser banan, danser, bokser og tøyer ut på scenen. Rart og gøy.

23:03 Den (for) unge blodfansen på første rad helt stumme under gode gamle Show me love. Allsang bakover i rekkene
(Det så ut som de lurte på om dette var en ny hit de ikke hadde hørt før, haha. Jeg på min side var overrasket over hvor mange av sangene hennes jeg kjente. Kanskje jeg er Robyn-fan uten å vite om det?)

LØRDAG

11:30 Safe med fjellstøvler eller sjanse på converse på #oya i dag? Se det er spørsmålet.
(Det gikk fint med converse, bare litt gjørmete midt i handlegata. Syntes veldig synd på dem som hadde tatt på gummiser)

12:20 Er klar for Lillebjørn, sol og kjærestedag på #oya Hurra!

13:59: Hitparade fra Lillebjørn. Solskinn, allsang og generell kooos på #oya
(Allsang av Beethovens niende, det har vel neppe skjedd på Øya før? Riktig stas var det, jeg pleier i grunnen alltid å like den første konserten på Øya-lørdagene)

14:26 Kan informere om at converse er tilstrekkelig sko på #oya i dag. Sandaler kan muligens også gå an.
(Men på det tidspunktet hadde kanskje de fleste kommet seg til Middelalderparken allerede?)

15:34 Cymbals eat guitars er ikke helt min kopp te. Nyter sola på #oya og venter på mer frøkenvennlig musikk (ingeborg selnes)
(Som jeg ikke fikk med meg særlig mye av, ettersom jeg spiste thaimat og slappet av i sengene ved spillestedet ved Sjøsiden. Viktig å ta det litt rolig mellom slagene)

18:59 Tony allen var litt skuff men festival i sol kan liksom ikke bli feil uansett
(Hadde håpet på “hele Sjøsiden danser afrobeat i solsteika” men det skjedde ikke helt. Litt slapt. Oh well).

19:17 Nok et vanskelig valg på #oya Bli på fine local natives eller stikke på karpe diem? Arg.
(Jupp, et skikkelig dilemma der, siden for meg helt ukjente Local Natives viste seg å ha en knallkonsert samtidig som søtnosene i Karpe Diem spilte).

19:34 Sjekket ut karpe. Ikke overbevist. Løper tilbake til local natives.
(Brukte ti minutter på å gå fra Sjøsiden til Enga, lokalisere kjentfolk og innse at jeg hadde prioritert feil).

19:37 For seint! Aaarg!
(Og innen jeg kom tilbake var konserten med Local Natives ferdig. Åh. Så. Bittert. Vel, tilbake til Karpe igjen da).

19:50 Karpe får absolut hele enga til å hoppe i takt. Så stagediver de. Topp stemning på #oya
(Det var gøy! Men spilte de veldig lite fra tidligere plater? Eller var det bare jeg som gikk glipp av det?)

21: 10 Er ikke verdens største Motorpsychofan. håper de spiller the one who went away før jeg stikker på xx
(Ok, avslørte meg som skikkelig Motorpsycho-noobie der, som ikke visste at The one who went away ikke er på Timothy’s Monster-plata. Ble informert om det etterhvert og da stakk jeg videre på Lucy Swann, som bare var sånn helt greit)

22: 20 The xx er utrolig introvert, virker som de syns det er passe kjedelig å holde konsert
(Fin musikk altså, men de var da virkelig et temmelig kjedelig live-band? Hadde de en dårlig dag eller var det en aldri så liten bookingblemme?)

Og så var Øyafestivalen over for i år også. Vi stakk en tur på Pigalle, hvor jeg ganske raskt konstaterte at jeg var for edru og for sliten til å omgås fulle og energiske mennesker. Eneste fornuftige var å stikke hjemover.

I løpet av de neste dagene har jeg tenkte å smøre sammen en Spotifyliste med mine festivalfavoritter som jeg såklart vil dele med dere, fine menneskene!

2 lesere liker denne posten


And the winner is..


Det var litt for mange som ønsket seg en gjestelisteplass på OFW-visningen til Bouquet til at jeg kunne gi dere plasser alle sammen, så jeg har tatt en aldri så liten loddtrekning. Hei hurra for Strikkelaura og Fru Storlien som vant!

Hvis dere to nå bare er greie og sender meg navnene deres på mail (frokenmakelos at gmail.com) så skal jeg videreformidle til designeren og be henne sette opp dere (pluss en hver) på gjestelista.

Håper det blir bra, fortell meg gjerne hva dere syns om visningen!

Illustrasjon: Plastictoyplanet

2 lesere liker denne posten


Vil du på gjestelista på OFW?


Jeg har fått mail fra en dame som heter Ankita Bhatia Dutta. Hun debuterer på Oslo Fashion Week nå i august med merket Bouquet og har - smart som hun er - sendt mailer til et ukjent antall bloggere og invitert oss på visningen sin. Lurt!

Dette sier hun selv om kolleksjonen sin:

It is an amalgamation of Indian fabrics, embroidery and cutting edge western trends that speak the international language of fashion. The collection consists of designs full of covetable separates, many with exquisite hand embroideries, quilting, and beading that could only be done in India but have true global appeal.

Fabulously rich garments, exquisite techniques, exotic backdrop and oodles of energy- here’s a show you wouldn’t want to miss.

Showet er torsdag 19. august klokka 17 på Oslo Kongressenter (Youngstorget). Dessverre har jeg ikke anledning til å gå selv, men hvis dere er interessert så er det bare å skrike ut i kommentarfeltet og så kan jeg videreformidle navnene deres til henne. Da havner dere på gjestelista og greier, det er jo stas! Jeg har i utgangspunktet fått lov til å sende henne fire navn, så to + to høres jo rimelig ut.

Hva sier dere?

1 person liker denne posten


Fantastiske Doktergarden


I forrige uke reiste Helten og jeg på en spontan liten tur til Hardanger. Vi endte opp på
Doktergarden i Ulvik
- og der hadde vi det så fint at vi ble en dag ekstra bare fordi.

Bjørnar Sæther og Bjørg Djuvsland (verdens nydeligste mennesker!) har brukt de siste
tre årene på å pusse opp den gamle legeboligen. I mai i år åpnet de huset for gjester og
kan tilby overnatting i fem dobbeltrom - ingen er like, alle er supersjarmerende.
De er opptatt av gjenbruk og har restaurert huset i gammel, nostalgisk sjarm.

Vi var heldige og fikk innstallert oss på det rommet som har balkong. Utsikten mot fjorden
var mildt sagt upåklagelig. Er det fint vær i Ulvik kan man sitte ute i hagen på Doktergarden og
lese bok under en parasoll, er det dårlig vær kan man drikke lokal eplemost og spise soya-is
(utrolig nok!) under markisen på Drøs kafe. Eller man kan gjøre noe helt annet.

Frokosten er et kapittel for seg selv, med hjemmelaget, økologisk og lokal mat.
Fantastisk hjemmebakt brød, bringebærsyltetøy som er rørt samme dag som du
spiser det, egenprodusert saft og honning fra egne bier. And the list goes on. Alt nytes i
den vakre stuen med en utsikt som kan få nasjonalfølelsen til å blomstre hos noen og enhver.

Jeg tror aldri jeg har kjent meg så velkommen på et overnattingssted noen gang -
vi følte det mer som at vi var på besøk hos noen enn på hotell. Begrepet god service
får liksom en ny mening når det virker som vertskapet er helt oppriktig glade for at
akkurat du har tatt turen til dem. I tillegg har de vært smarte nok til å legge inn treats
som gratis trådløst nett og muligheter for aromaterapi og massasje, noe som
gleder urbane hjerter litt ekstra.

I det store og det hele; skal du til Hardanger så er Doktergarden stedet å overnatte.
Og skal du ikke til Hardanger så burde du dra dit likevel, bare fordi det er så fint.

12 lesere liker denne posten