Det hender at menn jeg kjenner spør meg om jeg skulle ønske jeg var mann. Det må jeg svare nei på, men jeg tror de synes det virker utrolig slitsomt og kjipt å være dame. Jeg skjønner jo at vi kvinner i blant kan fremstå som både kompliserte, ustabile og emosjonelle, men jeg ville ikke byttet fordet. Jeg liker å være meg og det er mange ting ved meg som jeg tenker at neppe ville vært særlig fremtredende dersom jeg var mann. Greit nok at det ikke er så stas å ha mensen og det er klart at det hadde vært kjekt å kunne stole på at man var sånn noenlunde like rasjonell hele måneden - at man slapp å ta høyde for at det man er så inderlig forbanna på den ene dagen fremstår som en ren bagatell dagen etter. Men likevel.
Jeg syns det virker litt uinteressant å ha fotball og sykling som primære interesser. Det virker litt trist å ikke snakke om følelser og tanker med vennene sine og jeg ville faktisk ha savnet det å gråte. Sist men ikke minst så har det de siste månedene virkelig gått opp for meg hvor genuint fabelaktig kvinnekroppen er; vi kan jo lage et helt nytt menneske! Akkurat det gjør meg utrolig stolt av å være dame og jeg tenker at det slett ikke er rart at vi fremstår som kompliserte skapninger. For det er vi jo!
Men det er én ting jeg misunner disse mennene, og det er evnen til å slappe fullstendig av til tross for at de er omgitt av komplett kaos. Det spiller ingen rolle om klesvasken henger til tørk i stua på tolvte dagen, skitne gryter regjerer på kjøkkenet, gulvet på soverommet er dekket av klær og det flyter av aviser, tekopper, tallerkener, briller, nøkler og regninger på sofabordet. Menn har denne imponerende og til tider misunnelsesverdige evnen til rett og slett å ikke se noe av rotet rundt dem og bare konsentere seg om det som er på tv. Eller i en bok. Eller på pc. Eller hva de nå enn holder på med.
Nei, jeg ville ikke vært mann. Men hvis jeg kunne hatt en superkraft så hadde jeg definitivt ikke ønsket meg lasersyn. Jeg ville tvert i mot hatt evnen til å selektivt se litt dårligere.
Jeg må si at det er overraskende mange likhetstrekk mellom graviditet og det å være i puberteten. De første tre månedene av graviditeten var jeg for eksempel helt latterlig humørsyk, vi snakker hormoner på ville veier i PMS ganger tjue-varianten. Stakkars Helten levde et usikkert liv på den tiden – en velment spøk kunne fort slå feil dersom Hormonheksa var i dårlig lune og oppdaget at det kunne spores en promille eller to med sleivspark og potensielle fornærmelser i uttalelsen hans. Eller spøken kunne bli mottatt med en hyggelig latter, det var aldri godt å si. Omtrent som å bo med en kranglete og ustabil fjortenåring, med andre ord.
En annen ting er at disse puppene etter noen rolige år har begynt å vokse igjen, med tilhørende plager. Det var ømt og ubehagelig da de først dukket opp under genseren min en gang på slutten av åttitallet og jeg kunne fint klart meg uten en sånn periode til. Dessuten kan jeg nå enda mindre enn før forstå hvorfor folk frivillig betaler for å få store pupper. Det er jo så upraktisk! Mitt seneste bh-innkjøp var i størrelse 70G (sykt!), og når ungen kommer blir det vel enda verre. Sukk.
Og så kom kvisene. Den ene hadde knapt roet seg før den neste dukket opp igjen rett ved siden av. Av en eller annen grunn trivdes de nemlig best på haken min alle sammen – helt til jeg klaget litt over akkurat det og umiddelbart etterpå fikk et fyrtårn midt i panna som svar. Takk skarruha.
Akkurat nå ser det ut til at kvisetendenesene har gitt seg litt – pluss at hormonene er langt mer under kontroll – så nå lurer jeg på hva slags andre pubertale flashbacks jeg har i vente. Begynner jeg å rødme i tide og utide? Får panikk ved tanken på å snakke i forsamlinger? Blir flau av å møte mamma ute blant folk?
Her kommer endelig noen bilder fra kjøkkenet vårt. Da vi overtok leiligheten for et år siden
flyttet vi kjøkkenet inn der soverommet hadde vært og åpnet opp mot stua med doble
glassdører. Resultatet ble et digert kjøkken med stukkatur og rosett, pluss mye lys og luft.
At vi senere oppdaget at vårt nye soverom var det mørkeste, kjøligste og stilleste rommet
i leiligheten, var jo heller ingen ulempe.
Men sånn bortsett fra romplassering og denslags blir jeg visst aldri riktig fornøyd. I tillegg til
den planlagte tapetseringen av en vegg står også nytt (dvs gammelt, som i brukt) spisebord
på ønskelisten min. Veggen som skal tapetseres ser dere til høyre på bildet. Den ble
følgelig ikke malt i sommer og lyser grelt mot meg hver morgen i all sin hvit narciss-heslighet. Akk.
Nåværende spisebord er inntil videre dekket av en prikkete voksduk fra Stoff og Stil, og
har plass til ti personer når begge innleggsplatene er i bruk. Til hverdags nøyer vi oss med
sitteplass til åtte. De hvite stolene er egentlig teakstoler som jeg har arvet fra barndomshjemmet
og malt og trukket om. Liker dem veldig godt, bare synd halvparten av dem
er ødelagt og at de tydeligvis har sluttet å selge den beslagdelen jeg mangler en gang
på søttitallet. Den grønne stolen er fra loppis - og skal males. En gang.
Etter at jeg ble sammen med Helten har det nær sagt regnet krydderbøsser. Søstern uttrykte
pur glede ved at hun nå endelig kunne gi meg pepperbøsse uten at jeg kom til å bli fornærmet.
Som om det å gi bort pepperbøsser er noe man går og gleder seg til?
Kjære vene, dette ble jo bare klaging. Over et så fint kjøkken? Hva i all verden er det jeg tenker på?
Beklager det altså, jeg syns faktisk kjøkkenet vårt er aldeles fantastisk. Problemet er bare at jeg ser
så veldig tydelig det jeg vil endre på, det som ikke er ferdig ennå. Og da blir jeg litt sånn
som skoleunger fort kan bli når de sitter og tegner og noen kommer bort og vil kikke. Er man ikke
hundre prosent fornøyd med resultatet - eller ikke helt ferdig ennå - får man veldig lyst til å legge
armene over tegningen og sutre “ikke seee!“
I slutten av juni fikk jeg en henvendelse fra Opplysningskontoret for frukt og grønt, som lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg å være en slags ambassadør for dem. Det syntes jeg hørtes ut som noe som kunne være både interessant og morsomt, så selv om jeg ikke helt kunne forstå at jeg var “en av Norges mest leste bloggere innenfor barn, mat og helse”, så valgte jeg å si ja. Så hørte jeg ikke så mye mer fra dem før forrige fredag, da det dukket opp et vaskeekte bud på døren med en stor pakke til meg. Det skjer mildt sagt sjelden, så det var liksom stas uansett hva som hadde vært i den pakka. Jeg tenke at de kanskje hadde sendt meg en pose epler eller noe i den retningen, men neida - det viste seg å være både Rosendahlskniver og superfancy skjærefjøl og håndskrevet brev og noe jeg trodde var pepperkakeformer, som viste seg å være sånne som man skal bruke for å lage fiffig pynt av agurken. Du store min!
Men til saken. Det de vil at jeg skal skrive noe om, er matpakkekunst. Og det syns jeg jo egentlig er et bra konsept; du lager matpakken littegrann finere sånn at den blir littegrann mer stas å spise. Lunsjen skal jo helst ikke være en Matpakkevise liksom. Problemet er bare at på jobben min har vi en sånn finfin kantineordning, så jeg lager i grunnen aldri matpakke lengre. I mitt hode har alle kantine på jobben og matpakke er noe for folk over seksti og under tretten. Men det er kanskje ikke helt sant?
Det jeg lurer på er altså hvor mange av dere som egentlig lager matpakke, sånn på daglig basis. Og om dere gjør det, lager dere da til dere selv eller til barna deres? Og hvis det er sånn at dere faktisk lager matpakke, snakker vi da én med servelat og én med gulost, eller har dere havnet på dette fancy Bento-kjøret?Og - hvis noen av dere driver med Bento-matpakker - hvordan i all verden får dere tid til det?
Jeg er i grunnen så glad i frukt og grønnsaker at det ikke er noe problem å spise fem om dagen, men jeg hører veldig gjerne fra dere som har barn. Helten og jeg var begge verdens mest kresne unger da vi var små, så sjansen for at den lille bokseren i magen min kommer til å rynke på nesa ved synet av paprika og annet “rusk”, er jo ganske stor. Og da er kanskje løsningen å sende ungen av gårde til barnehagen med en kunsterisk Bentoboks?
Denne uka har jeg vært på sørlandet og møtt 85 entusiastiske, engasjerte og reflekterte ungdommer fra hele verden. De står på terskelen til det som fort kan bli en opplevelse for livet; et halvt år i en helt fremmed kultur i et land langt borte, milevis fra venner og familie og alt som er kjent og vanlig og dagligdags. De gjør det fordi de vil oppleve noe annerledes, noe mer enn man opplever som turist. De er opptatt av at verden er urettferdig, nysgjerrige på det som er fremmed og åpne for nye erfaringer. De er virkelig, virkelig toppfolk.
Med disse fine unge menneskene har jeg snakket om sosiale medier, nærmere bestemt hvorvidt sosiale medier kan forandre verden. Er nettet egentlig demokratisk når store deler av verden knapt har stabil tilgang på strøm - langt mindre pc og internett? Gjør sosiale medier det enklere å bli engasjerte i viktige spørsmål - eller blir det en sovepute for engasjementet vårt fordi vi så lett kan slå oss til ro med å støtte en eller annen cause på Facebook? Er mulighetene for å filtrere innhold på nettet et gode fordi det gjør det så enkelt å finne det vi er på jakt etter - eller gjør alle møteplassene med likesinnede oss tvert i mot både enspora og lite tolerante overfor mennesker med andre synspunkter? Og dessuten - når hele verden i teorien kan ha en stemme på nettet blir det umulig å lytte til alle. Så hvem velger vi å lytte til da? De som har noe viktig å si, eller de som er rike, berømte, mektige og kunnskapsrike?
Jo mer jeg leser om og diskuterer dette temaet, jo mer spennende syns jeg det er. Det finnes ingen riktige eller gale svar, men spørsmål som de over setter i gang noen interessante tankerekker. Ikke minst syns jeg at jeg er utrolig heldig som får lov til å diskutere disse tingene med engasjerte og kloke ungdommer. Og det i arbeidstida! Åh som jeg ♥ min nye jobb!
Neimen se på det da du! Antrekkbilde! Det er jo bare.. ti måneder siden sist? Hm. Vel, her står jeg altså foran speilet igjen, tilsynelatende like trist/konsentrert som alltid. Skjerf fra Lindex, genser fra H&M, singlet fra en finfin bruktbutikk i Amsterdam, cardigan rappet fra Helten (Zara), gamle gamle sølvballerina, veske fra prøvekolleksjon Benetton - og (fanfare) - mammabukse fra H&M!
Noe av det fabelaktige med å ha blogg (med verdens beste lesere) er jo at man kan slenge ut en generell klage over at man ikke har noe å ha på seg og så motta forsikringer om at man så absolutt er i sin fulle rett i å spankulere inn på mammaklæravdelingen og fornye garderoben der. Så det har jeg gjort. Og plutselig følte jeg meg fin igjen, det var liksom bare fire måneder siden sist. Så da ble det antrekkbilde og gode greier. Tusen takk, kjære dere! Jeg har forøvrig flyttet inn i den buksa. Kommer ut igjen til våren en gang.
(Hvis dere prøver å se etter baby bumpen så er den der, den er bare ikke særlig synlig rett forfra. Men den er ikke noe jeg bare innbiller meg heller altså - andre kan se den også. Wee!)
Det er vel ikke til å stikke under en stol at det kan komme til å bli litt veldig mye gravideblogging her fremover. Da er det fort gjort å bli litt veldig lei hvis man ikke tilfeldigvis slumper til å være over gjennomsnittlig interessert i nettopp graviditet. Så for alle dere har jeg i god føre-vâr-tradisjon funnet frem noen riktig fine blogger som handler om helt andre ting, så dere kan få noe annet å lese om også.
♥ Silje Silje trallala er min nyeste bloggoppdagelse. Hun skriver mest om mat og kosthold, og litt om klær og livet sitt og tilsynelatende det som faller henne inn. Inspirerende oppskrifter og fine bilder. Det viser seg at hun har samme juicemaskin som meg og etter å ha hengt litt inne på bloggen hennes har jeg endelig kommet i gang med grønnsaksjuicing. Nam! Hun har ME og forsøker å spise seg frisk, men man trenger ikke være syk for å ha glede av vegetariske oppskrifter uten gluten, meieriprodukter, gjær og sukker.
♥ Er du ekstra interessert i glutenfritt kosthold er det verdt å svinge innom En glutenfri blogg. Den oppdateres dessverre ganske sjelden, men bloggeren er flink til å anmelde og tipse om relevante produkter. På grunn av denne bloggen dristet jeg meg til å bake brød rett fra Toros Glutenfritt Havrebrød-pose og det gikk i grunnen ganske bra.
♥ En blogg jeg har planlagt å tipse dere om i lang tid er Kongoleser. Jeg vet ikke stort om bloggeren annet enn at hun er en norsk kvinne som bor og jobber (FN) i selveste Kinshasa. Hun skriver om stort og smått fra dagliglivet i Kongo, har fine skråblikk på kulturforskjellene og innimellom kommer det noen (uunngåelige) mer alvorlige poster. I tillegg til å være en underholdende og informativ blogg er dette et unikt innblikk i et for mange ukjent og lukket land.
Ellers så driver mange av favorittbloggerne mine og legger ned bloggene sine og det er jo en dårlig utvikling. Så hvis noen av dere har gjort noen nye oppdagelser i det siste, vil trekke frem gode gamle favoritter eller ganske enkelt skryte litt av dere selv, så blir jeg glad om dere sier det høyt i kommentarfeltet! Ekstra gull hadde det vært hvis noen vet om gode reiseblogger eller blogger skrevet av noen som bor langt hjemmefra. Trenger ikke være på norsk.
