Trening med voksende mage


Nå er jeg godt over halvveis i graviditeten (uke 24) og kan stolt meddele at jeg har trent hele tiden så langt. At treningen kan gi en lettere fødsel er gullmedaljen langt der fremme, men det er mange andre gevinster å hente også. For eksempel har jeg troa på at treningen har bidratt til at jeg foreløpig ikke er plaget med hverken forstoppelse, bekkensmerter eller kvalme. Dessuten tror jeg det reduserer humørsvingningene, hjelper meg til å ikke legge på meg altfor mye og gjør meg generelt gladere. Planen er ikke å komme i mitt livs form, bare å prøve å holde det nivået jeg hadde før jeg ble gravid.

Mest fornøyd er jeg kanskje med at jeg ikke har sluttet med løpetreningen. Dere husker kanskje at Helten og jeg begynte med intervalltrening i april en gang? Akkurat det viste seg å være forbilledlig timing, for da rakk jeg akkurat å komme skikkelig i gang før jeg ble gravid. For det må jeg jo innrømme - jeg hadde neppe begynt med løpetrening når jeg først var på tjukka. Nå kommer jeg meg altså fremdeles ut på løpetur en gang i uka - selv om jeg riktignok peser så høyt at folk snur seg på 20 meters avstand og lurer på hva i all verden det er som skjer. Jeg dør av lyst etter å rope til dem at jeg ikke har dårlig kondis men jeg er gravid for tenk! Bare så synd jeg ikke har pust til å si noe som helst. Akk. Satser på å innkassere kudos og beundrende blikk i bøtter og lass når magen blir skikkelig synlig under treningsklærne. Noen få uker til nå, så..

At jeg også går på gravideyoga kommer vel kanskje ikke som et stort sjokk, jeg har jo vært yogajente i årevis. Er topp fornøyd med å ha funnet frem til Mama Yoga, som holder til både på Tullinløkka og på Sagene. Fine lokaler, supersøt instruktør (jeg går hos Maria) og best av alt; de har dynamisk gravideyoga! Jeg fryktet at gravideyoga bare skulle være pusting og avspenning og knipeøvelser, men på den dynamiske varianten blir det faktisk litt trening av det også. Jeg er går nå på kurs nummer to siden i sommer og planen er å få med meg enda ett før det tid for termin.

Hvilke erfaringer har dere med trening og graviditet?

Illustrasjon: Fragmented

1 person liker denne posten


Makeløs Niese tar en prinsesse-makeover


Denne helga har jeg hatt overnattingsbesøk av Makeløs Niese. Det har jeg omtrent en gang i året og for hver gang har hun blitt så mye større at jeg kan ikke skjønne at det bare er et år siden sist. Nå har damen fyllt åtte år og er på god vei inn i tilværelsen som tween. Barnemusikk er for eksempel ganske barnslig, Lady Gaga og X-faktor er derimot utrolig kult. Dessuten er hun fryktelig nysgjerrig på hva som fins på internett, så på fredag sprang vi frem og tilbake mellom de relativt talentløse deltakerne på tv og pc-en hvor vi blant annet fant en barne-variant av Youtube (reklamefri og uten skumle videoer). Der lot vi oss imponere av ballettdansere og 1-2-3-4-videoen til Feist, og fniste av lol-katter og dansende høner. Så danset vi til Lady Gaga (en av oss benyttet sjansen til sjekke ut egne positurer i refleksjonen fra kjøkkenvinduene) og diskuterte om man får flere stemmer i X-faktor hvis man er pen. Det får man visst (jeg vurderte å fortelle om Kurt Nilsen, men droppa det. Han vant jo i gamle dager).

Dagen etter dro vi til Nikita i Markveien, for Niesen hadde fått lovnad om hull i ørene i bursdagsgave av meg og Helten. Da de utvalge gulldobbene var på plass strålte hun om kapp med solen, jeg tror nesten ikke hun klarte å slutte å smile. Den unge frøkenen ble ikke mindre lykkelig etter et besøk på Accessorize og innkjøp av hårbøyle av typen tiara, samt forsikringer om at hun så ut som en riktig prinsesse. Til slutt tok vi en kakao på fine, fine Cocoa i Toftes gate, hvor Niesen slurpet i seg karamallkakao med marshmallow og krem og tanten fikk mørk mint-kakao med soyamelk.

Å ha Makeløs Niese på besøk er virkelig bare solskinn og glede, maken til omgjengelig, omtenksom og blid unge skal man jammen lete lenge etter. Og jeg er åpenbart helt objektiv her. Heldige meg som får være tante til verdens fineste niese!

7 lesere liker denne posten


Etterlyses: Kjørelærer med pedagogiske evner


Helt siden jeg ga opp å ta lappen som nittenåring har planen vært å ta den, sånn før eller senere. I sommer begynte Helten og jeg å snakke om at bil og baby er en lur kombinasjon - og så slo det meg hvor utrolig kjipt det ville bli å være hjemme i permisjon med bebbisen, med en bil parkert utenfor som jeg ikke kunne bruke. Altså var det på tide å begynne å øvelseskjøre igjen.

Jeg har hørt at øvelseskjøring med kjæresten kan være en prøvelse for forholdet, men for vår del må jeg si at det fungerer aldeles strålende. Jeg har ingen problemer med å akseptere Helten som den åpenbare autoriteten på bilkjøring - og han er på sin side utdannet pedagog, rolig, tålmodig - og i tillegg en dyktig sjåfør (det må vel være lov å skryte litt av kjæresten sin?).

I løpet av fem seanser gikk vi fra å øvelseskjøre rundt og rundt på en liten parkeringsplass til bykjøring, sylfersk Oslotunnel med nytt kjøremønster og turer til Suburbia med motorvei og tilhørende herligheter. Riktig flinke er vi, begge to! Ettersom jeg jobber mot en uunngåelig deadline (enten tar jeg lappen før termin - eller så drøyer det nok noen år), så fant jeg ut at det nå var på tide å ta kontakt med en kjøreskole. Google ga ingen fornuftige svar på hvem jeg burde velge, jeg vet ikke om noen som nylig har tatt lappen i Oslo og en rask ringerunde avslørte at mine forhåpninger om gratis prøvetimer var fåfengt. Så da endet jeg med å bare bestille time hos Tempo trafikkskole, for de hørtes helt ok ut på telefon.

Denne uka hadde jeg min første kjøretime der. Det blir også min siste. Kjørelæreren hadde forsåvidt helt greie poeng og rådene hans var fornuftige nok, men hans totale mangel på pedagogiske evner gjorde at jeg gikk fra timen og følte meg både dum og udugelig. Plutselig var bilkjøring - som har vært kjempestas sammen med Helten - blitt noe som ga meg en emmen smak i munnen. Og kanskje kjøreskolens primære målgruppe (tenåringer) ikke har vett på å kreve noe annet, men jeg gidder hvertfall ikke betale 600 kroner timen for at noen skal få meg til å føle meg usikker og mislykket.

Spørsmålet nå er bare hvordan jeg går videre herfra, for selv om jeg skal fortsette å øvelseskjøre med Helten så trenger jeg jo fremdeles en kjørelærer og en trafikkskole. Det blir temmelig dyrt i lengden å betale 600 kroner per gang hvis jeg skal bruke prøve-og-feile-metoden, så en eller annen form for screening må til. Men hvordan? Jeg antar at lærernes jevne kjørekunnskaper sikkert er helt greie, så det handler mest om pedagogikk og personlig kjemi. Kan man på forhånd spørre kjørelæreren om vedkommendes pedagogiske stil? Hvor bevisste er de egentlig på denslags? Er det kanskje lurt å spørre hvor mange elever de har som er over 25 år? Eller hva i all verden bør man spørre om?

Kjære dere, har dere noen gode råd? Eller kanskje til og med en anbefaling av en flink og hyggelig kjørelærer et sted?

Illustrasjon: Janine Arriaga

4 lesere liker denne posten


Frøkna ♥ epler


Opplysningskontoret for frukt og grønt har bestemt at i dag - 17. oktober - er den store epledagen. Og jeg elsker epler, det er min soleklare favorittfrukt! Den makeløse frokostenen er rett og slett ikke komplett uten en eple-avslutning. Visstnok skal epler kunne rense avfallsstoffer ut av kroppen og dermed bidra til å gi bedre hud og friskere hudfarge. Du verden. Dessuten hjelper det på fordøyelsen og motvirker forstoppelse. Og det siste er kanskje særlig verdt å notere seg for dere gravide damer der ute, ettersom treg mage er en veldig vanlig plage i svangerskapet (oh, the joys..).

Jeg har vokst opp med epletrær i hagen og etter et besøk hos min makeløse mamma for et par uker siden, kom vi hjem med en bærepose full av egenproduserte epler av ukjent merke. De smakte barndomshjem og klare høstdager og håpefulle forventninger til et liv som bare såvidt var påbegynt. Skinnransel og ungdomsskole og håpløse avstandsforelskelser.

Den makeløse mammaen er flink til å bruke epler i matlagingen også. Heldigvis for meg er for eksempel eplekake faktisk ganske enkelt å lage gluten- og laktosefritt, man bare bytter ut vanlig mel med glutenfritt og melka/smøret med laktosefrie varianter.

Da mikrobølgeovnen kom i hus i barndomshjemmet en gang på åttitallet, ble mikroepler raskt en favoritt som hverdagsdessert. Da skreller du et passelig antall epler og skjærer dem i båter, strør sukker og kanel over og lar dem stå et par minutter i mikroen. Vil du flotte deg litt så tar du en liten klatt smør på også - og vil du flotte deg litt mer serverer du mikroeplene sammen med vaniljeis. Nam!

Hvordan spiser du helst eplene dine?

Illustrasjon: Deutsche Pomologie

3 lesere liker denne posten


Prosjekt redd-tenåringen-min


Det viser seg at enkelte mennesker mener at vi som jobber i redde-verden-bransjen bør se litt stort på ting og ikke bare fokusere på de der ute. For eksempel hadde det vært veldig fint om vi innimellom også kunne ta oss tid til å redde en og annen velfødd norsk tenåring på ville veier.

Kanskje ringer det en far som ønsker å undersøke mulighetene for at hans retningsløse og umotiverte datter kan få møte livets harde realiteter blant noen skikkelig fattige mennesker og dermed skjønne litt mer av hvordan verden henger sammen. Eller kanskje ringer en mor og ber pent om at hennes bortskjemte og tiltaksløse sønn kan få se noen som har det litt ordentlig fælt et sted, sånn at han kan forstå hvor godt han egentlig har det selv. Etter videregående har han nemlig ikke giddet å gjøre noenting, han sitter liksom bare i kjellerstua og spiller data hele dagen. Den utakknemlige ungen trenger en skikkelig vekker for å få litt orden på livet sitt. Om ikke vi kunne være så greie å hjelpe med det?

Og det syns jeg jo faktisk at vi burde kunne. Altså, her sitter jo vi på en masse kunnskap om steder i verden hvor folk har det jævlig og da er det vel ikke for mye forlangt at vi kan bruke den kompetansen på å hjelpe noen norske ungdommer til å finne veien ut av en meningsløs tilværelse med dataspill og cola. I grunnen syns jeg vi burde systematisere det hele litt bedre - kanskje man rett og slett kunne lage et slags spørreskjema som kan gjøres tilgjengelig på nettet? Er du mest interessert i krigsområder, slum eller flyktningeleire? Har du geografiske preferanser? På en skala fra en til ti - hvor jævlig skal de folka du møter ha det? Kryss av, så finner vi et sted som passer perfekt for å få drittungen din tilbake på rett kjøl.

Jeg aner en helt ny nisje for redde-verden-bransjen. Og de folka som skal oppsøkes - de som bor i slummen eller i flyktningeleire, lever med krig og vold eller strever med å skaffe seg mat - trenger man vel ikke tenke så mye på i denne sammenhengen. I prosjektet “redd-tenåringen-min” er de jo bare statister uansett.

Illustrasjon: Tom Ledin

8 lesere liker denne posten


Se min mage: Uke 21


Som sagt har magen begynt å gjøre sin entre i det siste, så nå syns det at jeg er gravid. Det er stas! Og så er det omtrent komplett uforståelig at det bor en liten gutt inni meg som om bare fire måneder skal komme ut i verden og bli et helt ekte menneske som man kan kose med og skifte bleier på og være glad i og irritere seg over. Det er som å prøve å fatte at verdensrommet aldri slutter. Eller, verre egentlig.

Her kan dere forøvrig skimte forlovelsesringen også, så vidt det er. Den er fin! Og for dere som lurer så er jeg nå omtrent halvveis (uke 21). Termin er 23. februar. Og det er vel antagelig kortere til enn jeg tror?

8 lesere liker denne posten


Som en promp i et badekar


Magen min vokser for tiden. Egentlig syns jeg den minner mistenkelig om sånn den ser ut etter at jeg har fått i meg litt for mye laktose, men tre ultralyder har overbevist meg om at det faktisk er en sprell levende og helt ekte bebbis der inne. De siste ukene har jeg merket stadig mer hvordan han driver og turner og holder på, og jeg må si at det er mer enn litt magisk å faktisk kjenne at det er noen der inne. Det ene øyeblikket sitter man i jobbmøte og deltar fokusert og forhåpentligvis intelligent i den pågående diskusjonen og i det neste øyeblikket gliser man fårete og 120 prosent opptatt av hva som foregår inne i en selv. Jeg kan bare forestille meg hvor smart jeg blir når ammetåka slår inn over meg.

Helten har også fått kjenne de ørsmå sparkene fra sin bittelille sønn in spe, men foreløpig ikke så mange ganger ettersom det kan være vanskelig å time hånd på magen med de kraftigste babysparkene. Dessuten kjennes det jo annerledes inni magen min enn utenpå, så det nye pappa-emnet ville gjerne at jeg skulle forklare hvordan det føltes.

Frøkna: Folk snakker jo om fiskehaler som slår og sommerfuglvinger og sånn, men jeg syns egentlig det kjennes mest som luftbobler i vann.
Helten: Hvordan da?
Frøkna: Jo, hvis du for eksempel har et glass vann med sugerør i, og så blåser du luft gjennom sugerøret og ned i vannet. Sånn føles det.
Helten: Aha, omtrent som en promp i et badekar altså.

Vi er ikke så poetiske hjemme hos oss, ikke til hverdags hvertfall. Så vår lille gutt beveger seg foreløpig som en promp i et badekar.

Illustrasjon: Behance Network

11 lesere liker denne posten