Ting jeg ikke fikk gjort til jul


Med irriterende lite energi ble det etterhvert åpenbart for meg at jeg aldri i verden kom til å hverken orke eller rekke å gjøre alle de tingene jeg hadde lyst til før jul. Og siden nyttårsforsettet mitt i år er å være mindre flink pike, så tenkte jeg å benytte sjansen til å fortelle dere om alle de tingene jeg ikke fikk gjort.

Riktignok er det enkelte ting på lista jeg faktisk gjerne skulle ha rukket, som å drikke kaffe med Homovennen og Frøken Fräken, men alt i alt syns jeg det er en god start på det nye året at jeg for eksempel lot være å pynte til jul, med hederlig unntak av adventstake og en julestjerne i vinduet som jeg gleder meg over hver morgen. Dessuten har jeg ikke skrevet et eneste julekort i år og har hatt minst et døgns responstid på sms.

På døren vår henger det ingen julekrans og vi kom aldri så langt som til å kjøpe det planlagte juletreet. Det lukter ikke jul hos oss og ingen fikk julekalender. Jeg har ikke vært på julemarked, ikke hatt juleverksted, ikke pusset sølvtøy eller strøket en eneste duk. Årets julespilleliste finnes bare på Spotify og ble altså ikke brent på cd og gitt bort til kreti og pleti med egendesignet cover. Jeg har ikke laget julekonfekt eller marsipan eller bakt brød og kaker, men takket være min makeløse mamma ligger det fem sorter hjemmebakst i kakeboksene våre likevel. Og pepperkaker rakk vi faktisk å lage selv, både hus og menn og hjerter. Det er kanskje ikke det aller vakreste huset i pepperkakebyen, men det er laget med kjærlighet og av glutenfri deig.

Dessuten rakk jeg jo å kjøpe julegaver til alle, og vi har hatt julebord med gode venner og deltatt i en hel bråte familieselskaper. I morgen får vi besøk til nyttårsmiddagen - og så er jammen jula nesten over og da slipper jeg hvertfall å bruke tiden på å rydde julepynt og støvsuge barnåler. Hei hurra for det!

Hva med deg? Rakk du alt du hadde planlagt å gjøre til jul - eller måtte du innse dine begrensninger og la ting seile sin egen sjø?

4 lesere liker denne posten


Makeløs julefeiring


Etter en noe hektisk førjulsuke ble det jul til slutt. Det blir det jo i grunnen alltid - for uansett om man er klar eller ei så kommer 24. desember dagen etter den 23. Banna bein.

I år feiret Helten og jeg julaften hver for oss, for siste gang - og forsåvidt også første, hvis man ikke regner med jula 2008 og det syns jeg ikke man skal for da hadde vi bare kjent hverandre i en eneste måned. I fjor tilbragte vi julaften sammen på en strand i Thailandland og neste år har vi blitt en familie på tre med alt det det innebærer. Men i år spiste vi altså middag og åpnet gaver med hver vår slekt. Heldigvis hadde Helten tid til å bli med en tur ut til Suburbia og spise julegrøt med svigers på formiddagen. Vi ankom barndomshjemmet i vår splitter nye, ni år gamle Suzuki Baleno - med meg bak rattet! Wee, nå nærmer det seg oppkjøring med stormskritt! Og ok, så er det ikke verdens kuleste bil (min makeløse søster påstår at jeg nå har blitt det folkelige alibiet i familien, og en kompis av Helten mener Baleno er den ultimate gubbebilen..), men jeg har tross alt fyllt 35 og skal bli mamma. Glem kul, liksom.

Så ble det julekveld med søster og svoger og mor og far og tre aldeles makeløse tantebarn. Tross sykemelding og lite energi og travle tider viste det seg at jeg hadde truffet usedvanlig bra på julegavefronten i år (vel, til barna hvertfall). Og det er så stas! Fem minutter etter at Makeløs Nevø hadde åpnet Baybladen han fikk av oss (ikke spør meg hva det er) informerte han om at han ønsket seg mer Bayblade til bursdagen. Det må kalles suksess. Makeløs Niese beundret sin nye rosa lavalampe og perleøredobber og Makeløs Mini virket heller ikke misfornøyd med polvottene, selv om de nok måtte se seg slått av en annen gave; kosedyrversjonen av favoritten Timmy Time. Og blir man ikke sjarmert av en nesten-to-åring med skjorte og slips som på julaften rusler rundt på stuegulvet og kysser sin nye bestevenn på hodet, så har man et hjerte av is.

Forøvrig viser det seg at denne samboingen gjør at det fort baller på seg med juleselskaper. Ikke bare skal man delta i selskapene hos svigerslekta, men antall selskaper i egen familie blir også plutselig langt flere. For eksempel har jeg i alle år problemfritt sneket meg unna lutefiskmiddagen i barndomshjemmet, men så kommer plutselig Helten på banen og informerer om at han liker lutefisk. Så da er det jo bare å møte opp. I tillegg liker han visst smalahove (gisp), noe som fører til umiddelbare ekstrapoeng hos svigers og nok en tur til Suburbia. Så der jeg tidligere har sluppet unna med ett eneste juleselskap, er vi nå oppe i fem familieselskaper i løpet av romjula. Det er heftige greier! Da er det jo griseflaks at familiene på begge sider er sånne fabelaktige mennesker som det er en ren fryd å tilbringe tid sammen med (heihei, kjære tanter og onkler, svigers og svogers, kusiner og nieser og andre familiefolk som visstnok har begynt å henge her inne..)

Og hvis dere lurer, så fikk jeg klokke av Helten til jul. Med diamanter, for tenk. Heldige meg! Lille Bolla i magen fikk også gaver; saueskinn til å ha i vogna, body med mariusmønster og ullpysj. Det er så vidunderlig merkelig å tenke på at kulen på magen min inneholder et helt ordentlig lite menneske. At han som bomper rundt inni der, som skviser seg plass helt oppunder ribbeina mine, klemmer på blæra mi og får meg til å smile fordi han har hikke, skal komme ut i verden og være en helt ekte person. Det er strengt tatt ikke til å fatte, omtrent som at universet aldri slutter.

Illustrasjon: Christmasstock Images

9 lesere liker denne posten


Gravide-bonding


Jeg skjønner ikke helt greia med denne gravide-bondingen. Etter gravideyogatimene står damene der og diskuterer termindato og svangerskapsplager og fødested mens de kler på seg gravideklærne sine. Jeg bare kler på meg, og så går jeg hjem. Jeg er jo der for å gjøre yoga, så hvorfor skal jeg diskutere vondter med random damer som tilfeldigvis også har stor mage?

På jobb er vi to gravide. Vi diskuterer jobb. I høst var jeg på kurs og ble sittende ved siden av en annen gravid dame og da diskuterte vi kursrelaterte tema, ikke sykehusvalg og epidural (selv om vi stadig ble referert til som “barselgruppa”. Aaargh). Det er ikke det at jeg ikke er opptatt av graviditeten - hallo, sjekk bloggen min liksom - men jeg er jo interessert i å snakke om andre ting også. Dessuten forstår jeg ikke hvorfor jeg plutselig skal begynne å diskutere helsa mi med fremmede folk.

Verden er full av gravide damer, men det betyr ikke at jeg umiddelbart har så fryktelig mye til felles med dem. Eller er det jeg som er helt fjern her?

Illustrasjon: Pomegranates

6 lesere liker denne posten


Ingen kan vel erstatte meg?


I foreldrepermisjonsdiskusjoner dukker det gjerne opp menn som mener at å ta ut ti ukers pappapermisjon, det er helt umulig for akkurat dem. Eller, egentlig er det jobben det er helt umulig for. Et overraskende antall menn viser seg nemlig å være helt uunnværlige på sin arbeidsplass, i den grad at bedriften antagelig hadde gått konkurs dersom disse mennene for eksempel ble syke. Eller om de altså forsvant i pappapermisjon.

Og det har jeg i grunnen syntes har vært litt underholdende, helt til jeg begynte å reflektere over min egen erstattelighet. Nå er jeg delvis sykmeldt på sjette uka og om halvannen måned forsvinner jeg ut i ammetåke og mammapermisjon. Og selv om jeg liker å tro at jeg har en helt unik kompetanse og at jeg er fryktelig, fryktelig viktig på jobb, så ser jeg jo at det er ingen av kollegene som sitter apatiske og tvinner tomler mens jeg er borte. Livet går videre, de finner andre løsninger og andre mennesker for å gjøre jobben. Og det kan man jo mene hva man vil om, men saken er at det er ingen som dør av at jeg ikke er der.

Og det er jo litt vondt. Her har man gått rundt i årevis og jobbet og holdt på, vært flink, opparbeidet seg kompetanse så det holder - og så viser det seg at man slett ikke er uerstattelig likevel. Du kan gjerne stå på sidelinjen og si “sånn ville ikke jeg har gjort det”, men så lenge ting faktisk blir gjort er det kanskje ikke så veldig mange andre som bryr seg om akkurat hvordan.

For arbeidslivet er dynamisk, vi er vant til at folk kommer og går. Det er ofte trist når noen slutter, men så venner man seg til det og fortsetter omtrent som før. Og jeg må innrømme at i den grad jeg savner kolleger, så handler det nesten alltid om det sosiale aspektet. Jeg savner dem primært som mennesker, fordi jeg likte å være sammen med dem og så at de tilførte noe bra i arbeidsmiljøet. Det er veldig få kolleger jeg savner for deres kompetanse, fordi det stort sett alltid kommer inn noen nye som også kan gjøre en helt grei jobb.

Skrekken må jo være å komme tilbake etter ni måneder hjemme og oppdage at folk knapt har merket at du har vært borte. Hva gjør man da? Finner seg en annen jobb og håper å være litt mer uerstattelig der?

(Jeg figurerer i julekalenderen til Girl of Norway i dag. Løp inn her og les!)

Illustrasjon: Etringita

3 lesere liker denne posten


Sergeant Petter: Geeks R Cool


Åh se, musikkvideo med Sgt Petter! Yay så gøy! Ok, kanskje litt ekstra morsomt når man har studert sammen med mannen - i Bergen way back på nittitallet. Temafester, Doc Martens, Marlboro Light og svart kaffe på Kvarteret. Nattlige raid i Botanisk hage for å finne stenger til bannerne vi skulle lage på demoverksted hos Knut. For selvsagt gikk nittitallets studenter i demonstrasjonstog! Og hørte på grunge og britpop i en salig blanding, men voktet oss vel for hva slags musikk vi spurte etter på strenge Garage. Ja, og så leste vi litt fag da. Sånn innimellom slagene.

En som garantert ikke var student på nittitallet er unge Maren, som jeg konkurrerer mot i dagens kvartfinale i Tordenbloggen (wee, jeg kom videre! Takk igjen, alle fine mennesker!). Spring inn her og stem i pollen eller legg igjen noen pene ord i kommentarfeltet. Da blir jeg så glad, så glad!

1 person liker denne posten


Se min mage: Uke 31


Se min mage! Er den ikke fin? Fineste magen jeg har hatt noen gang hvertfall. Og i tilfelle du lurer, så er den hverken for stor eller for liten, men helt akkurat passe. Bebbisen vår danser og kiler og sparker og bomper rundt inni der, og vokser akkurat som han skal. Særlig aktive tidspunkt er tidlig om morgenen, når jeg skal legge meg, etter at vi har spist og når han hører musikk. En musikalsk matmons med andre ord.

Og forøvrig må jeg bare si; NÆH! Jeg kom videre i Tordenbloggen jo! Tusen hjertelig takk for stemmer og fine ord, dere er bare aller best! I dag er jeg i ny duell, mot de flinke folka bak bokbloggen Bokmerker. Så ikke slutt å stemme da, snälla? I poll eller i kommentarfeltet, eller begge steder.

6 lesere liker denne posten


Frøkna duellerer


Jeg våknet i dag morges med en dårlig følelse, uten helt å kunne sette fingeren på hva det var. Så sjekket jeg Tordenbloggen og oppdaget at jeg har havnet i duell med selveste Virrvarr. Da falt brikkene på plass, kan man si.

Det vil si at du, kjære makeløse leser, har sånn ca dagen i dag (mandag) på deg for å stemme på meg før jeg ryker ut av årets Tordenblogg. Stemmingen foregår slik: Enten kan du rett og slett stemme i pollen, eller så kan du stemme i kommentarfeltet og fortelle hvorfor du stemmer slik du gjør. Er du ekstra ivrig så stemmer du både i pollen og i kommentarfeltet.

Og ettersom Tordenbloggen i stor grad handler om å spre god stemning i bloggerbyen og å skryte av favorittene sine, så teller kommentarstemmene mer enn stemmene i pollen. Så løp inn her og stem, stem, stem!

Illustrasjon: Zarprey

1 person liker denne posten


Tordenblogg og Kongogjeld


Hjernen min krymper for tiden, jeg blir jo ikke akkurat smartere av denne graviditeten. For eksempel forsikrer jeg meg hundre ganger om at Ikea-bussen jeg sitter i er på vei til Furuset - før det plutselig åpnes en sluse i hodet mitt og jeg kommer på at det jo var til Slependen jeg skulle. Heldigvis er bussjåføren snill og setter meg av midt i trafikkmaskinen.

Men selv om jeg blir stadig dummere og horisontene mine snevres inn, så skjer det jo fortsatt ting der ute i verden. Jeg har tenkt å spare dere for tåkekommentarer om Wikileaks og Fredsprisen og heller opplyse om at en av bloggerbyens hyggeligste adventtradisjoner er i gang; for femte år på rad inviteres alle innbyggere og besøkende til å stemme frem den bloggen de liker best. Heia Hjorthen og Saccarina som tar seg tid til å arrangere Tordenbloggen i år også!

Dette er altså din mulighet til å stemme på og skryte av favorittbloggene dine - pluss kanskje årets beste anledning til å oppdage nye favoritter. Er vi ekstra heldige så disker Hjorten opp med podcast med direktetrekninger av cupkampene, ingenting sier vel desember i bloggerby mer enn det? For tre år siden var jeg på jobbreise i Bangkok og Dhaka og fulgte spent med på podcastene derfra via dårlige linjer. Good times! Konkurransen begynte denne uka og nye blogger konkurrerer daglig.

Forøvrig noterer jeg at fine, fine mennesker allerede har sendt meg videre til andre runde. Takk for stemmer og vakre ord - og se opp for makeløs stemmefisking etter hvert! Dessuten har jeg sett at gamle kjente som Kristin Storrusten og Geir Ertzgaard muligens kunne ønske seg noe større variasjon i temaer her på bloggen enn hva som har vært tilfellet i det siste - og det må jeg i grunnen si meg enig i.

For eksempel er det rent ut skandale at Norge har gått hen og ettergitt hele Kongos gjeld uten at det har blitt det minste kommentert her på bloggen (jeg twitret om det, men det tells nesten ikke). Og enda mer hårreisende er det at Morten Furuholmen - advokaten til gutta våre i Kongo - mener gjeldsslettingen er dårlig timing og at Norge nå kanskje har mistet en viktig brikke i forhandlingene for å få Moland og French hjem til fedrelandet. For som alltid er et par nordmenn på villmannseventyr mye viktigere enn velferden til de 70 millioner kongoleserne som dessverre ble født i feil land. Åh, jeg gremmes.

Illustrasjon: Rogue3w

1 person liker denne posten


Sørpe forkjøla


Jeg må bare beklage den dårlige bloggfrekvensen om dagen, jeg har klart å bli skikkelig sørpe forkjøla. Tett nese og tette bihuler og tett hode som ikke kan kureres med smertestillende, for vi vil jo ikke ha en baby med med nyresvikt (Ibux) eller misdannede kjønnsorganer (Paracet). Så da får man vel bare holde ut.

Heldigvis bor jeg sammen med den aller fineste mannen, som tålmodig masserer vond rygg og nakke, henter vinterdynen min på loftet, lager te og snurrer film. Når man i tillegg får lov til å sovne i armkroken hans en søndag ettermiddag med fyr i ovnen og julestjerne i vinduet og liten baby som danser i magen, så innser man at man faktisk ikke har det så altfor ille likevel.

Illustrasjon: Gizem Vural