Frøkna debuterer på radio


På fredag fikk jeg mail fra Østlandssendingen i P1 som lurte på om jeg ville komme en tur og snakke litt om cupcakes og likestilling, med utgangspunkt i denne bloggposten. Det ville jeg, så i dag har jeg debutert på radio. Ganske så stas, faktisk!

Nedturen var at jeg ikke rakk å komme til selve hovedpoenget (som var at alle forventninger og krav gjør at familienkabalen ikke går opp, noe som fører til at kvinner - og nesten bare kvinner - trapper ned til deltid) før hele greia plutselig var over. Svosj. Hadde jeg vært mer medievant hadde jeg sikkert lett klart å manøvrere de bakerelaterte spørsmålene over til viktigere ting, men sant. Jeg er jo ikke medievant. Men man lærer jo!

Og etterpå fikk jeg denne sms-en fra svigerfar (tidligere hardcore kommunist, nå noe rundere i kantene..): “Bra på radioen. Stå på, riv ned myter og oppkonstruerte forventninger til kvinnen!” Så da tenker jeg at jeg kanskje klarte å få fram noe av det jeg ville likevel.

Sånn alt i alt syns jeg altså ikke det ble så halvgalt. Og så var det veldig moro og nesten ikke skummelt i det hele tatt. Dere kan høre intervjuet her, det kommer ca femten minutter ut i sendingen (tilgjengelig frem til 12. mars 2012).

Illustrasjon: Andrea Joseph

10 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

25 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: , , , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on December 13, 2011



Tidlig ultralyd - eller ikke?


Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering stemte mandag for tidlig ultralyd for alle gravide, med 11 mot 8 stemmer. Det viser seg at ti av de elleve som stemte for, var kvinner. Og seks av de åtte som stemte mot, var menn. Lars Ødegård, generalsekretær i Norsk Handicapforbund, mener nå at rådet har liten verdi. (Man kan jo gjette hva han stemte). Dessuten mener han at det er helt feil å gjøre det til et kjønnsrelatert spørsmål.

Men selvsagt er det et kjønnsrelatert spørsmål. Det er kvinnen som blir gravid, kvinnen som føder og - fordi det er kvinnens kropp - kvinnen som til syvende og sist må ta det den vanskelige avgjørelsen om abort eller ikke. Og selv om det har skjedd mye med fedres engasjement for sine barn de siste tiårene, er det fortsatt kvinnen som har det praktiske og emosjonelle hovedansvaret i de fleste hjem. I tillegg bor en fjerdedel av norske barn med bare én forelder, og av disse bor 21 prosent med mor og bare fire prosent med far.

Det vil ikke si at spørsmålet om tidlig ultralyd for alle gravide er ukomplisert. Blant annet må man vurdere om dette er noe helse-Norge bør prioritere å bruke penger på. Kanskje bør man heller, som Maddam foreslår, bruke pengene på å gjøre livet enklere for de som i dag har utfordringer knyttet til omsorg. I Danmark, som har innført tidlig ultralyd for alle gravide, har det visstnok blitt svært vanskelig for foreldre med barn som har kromosonavvik å få avlastning. Det er ikke en ønskelig utvikling.

Videre debatteres det om hvorvidt det er noen helsegevinst for mor og barn. I følge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen kan det ikke påvises noe direkte medisinsk utbytte ved tidlig ultralyd, verken helsemessig eller økonomisk, og heller ikke for barn eller mor. Nasjonalt senter for fostermedisin ved NTNU i Trondheim mener imidlertid at tidlig ultralyd vil kunne avsløre blant annet hjertefeil og tvillinger med felles morkake og at det dermed er en klar helsegevinst.

De ti kvinnene - og den ene mannnen - i Rådet for kvalitet og prioritering som stemte for tidlig ultralyd, la særlig vekt på to ting i sin avgjørelse. For det første at det viser seg at kvinner som gjennomfører tidlig ultralyd, er mer fornøyde enn andre gravide. Det tolket de som et uttrykk for økt trygghet, og dermed en helsemessig gevinst. Det andre de vektla er likhetsprinsippet. Den halvparten av kvinnene som i dag allerede får utført tidlig ultralyd, er i hovedsak bosatt i eller nær en by og de er villige til å betale for å få undersøkelsen gjennomført privat. I god sosialdemokratisk ånd er det helt klart relevant å tenke gjennom om vi ønsker et samfunn hvor geografi og økonomi skal avgjøre helsetilbudet til den enkelte.

Men hovedutfordringen, både etisk og følelsesmessig, er spørsmålet om sorteringssamfunnet. Ønsker vi et samfunn hvor staten tilbyr alle gravide mulighet til å oppdage kromosonavvik på et tidspunkt i svangerskapet hvor det fremdeles er mulig å ta abort? I Danmark fødes det nesten ikke barn med Downs lengre. Hvor mange av oss vil beholde barnet etter at vi har fått vite at det mest sannsynlig har Downs? Alle foreldre ønsker seg selvsagt friske barn - og like selvsagt er det at foreldre til barn med Downs elsker sine barn like høyt som andre foreldre gjør. Det gjør at debatten om tidlig ultralyd nødvendigvis blir følelsesladet og personlig for mange.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor spørsmålet om sorteringssamfunnet dukker opp sammen med spørsmålet om tidlig ultralyd for alle. I dag får alle gravide over 38 år tilbud om tidlig ultralyd for å avdekke eventuelle kromosonfeil - og prinsipielt ser jeg ingen forskjell på å tilby tidlig ultralyd for gravide over 38 år og for alle. Snarere tvert i mot, ettersom det jo statistisk sett er større sjanse for at fosteret har kromosonfeil dersom mor er over en viss alder*.

Hvis vi vil unngå utvikling av et sorteringssamfunn gir det virkelig ingen mening å tilby særlige sorteringsmuligheter til de som allerede er i høyrisikogruppen.

*Å sette aldersgrensen på 38 år virker noe vilkårlig, ettersom risikoen for sykdom eller kromosomfeil hos fosteret øker allerede etter fyllte 30 år. I følge Dagens Medisin ble aldersgrensen satt i 1983. Årsaken var at man regnet ut hvor mange prøver medisinsk genetikk i Oslo hadde mulighet til å teste ut hvert år, og satte aldersgrensen etter det.

Illustrasjon: Doodlepress

3 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: , , , , . | # | By Frøken Makeløs on December 11, 2011



Homovennen gjesteblogger!


I går fikk jeg en mail fra Homovennen, der han skrev at han hadde sittet og kjedet seg på toget og skriblet ned et gjesteinnlegg til denne bloggen. Han mente nemlig at “bloggfrekvensen din nå har blitt så sjokkerende lav at du trenger en husmorvikar”.

Det er jeg helt enig i! Dessuten er jeg syk for tiden og i tillegg ganske grinete fordi jeg har gått glipp av julebord og fagdager med jobben denne uka, hvor jeg skulle få være jobbe-frøken og tenke lange voksentanker og så spise god mat og skravle med fine kolleger og toppen av kransekaka var at jeg skulle få ha min aller første natt uten baby siden Bolla ble født. Overnatting på hotell, garantert ubrudt søvn hele natten. Men neida, jeg satt hjemme med influensa-skjegget i postkassa i stedet. Hulk.

Men nå snakker jeg meg helt bort, hysj på meg. La meg heller gi ordet til den fine Homovennen min:

Husmorvikaren: Tips til barnløse venner av nybakte småbarnsmødre

Mitt første innlegg som husmorvikar på bloggen til Frøken Makeløs må uunngåelig dreie seg om barn. Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med Bolla. Det første han gjorde da jeg møtte ham, 1 uke etter ankomst, var å høflig rekke fram hånden. Mor Makeløs var ikke helt overbevist om at dette var en særlig gjennomtenkt gest, og det påfølgende håndtrykket var sant nok en smule ukoordinert og spasmeaktig, men jeg er overbevist om at dette viste hvilken flott fyr dette kommer til å bli. Vårt forhold har blitt betydelig mer avslappet og uformelt etter dette, i stedet for å håndhilse har han nå begynt å dra meg i ørene. Men det er bare fordi vi har blitt kåmpisar.

Det er ikke bare Bolla som har eglet seg inn i vennekretsen min i det siste. I tillegg til å være nybakt onkel, har det i den siste tiden poppet ut unger som fra en hvilken som helst vannspreder både her og der. Bare den siste måneden har det ankommet 6(!) nye verdensborgere, og jeg er seriøst på etterskudd når det gjelder barselbesøk og fødselsgaver.

Selv om jeg er uten evne, lyst og behov på reproduksjonsfronten, så synes jeg tross alt at unger er et ålreit konsept, og tar ofte meg sjøl i å delta oppriktig engasjert i diskusjoner om disse småttisene (som om jeg har et valg lenger, liksom…). Min kompetanse på barnevogner, riktige leker, ullbodyer og sovetider er nå skyhøy til barnløs å være. Så her er noen tips til dere der ute som knapt har begynt tilværelsen som venn av barnefamilier:

Ammetåke er IKKE en myte. En nybakt mor (heretter forkortet NBM), skulle lage festmiddag i anledning fersk datter, og ba meg om en oppskrift på en kyllingrett jeg lager. Dagen etter fikk jeg en sur sms om at jeg måtte ha skrevet opp feil type eddik. Et eller annet sted i den hormoninfiserte NBM-hjernen hadde 5 dl eplesider blitt til 5 dl epleeddik. Det burde jo ha ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt, kanskje da hun lettet på grytelokket og nesten fikk svidd av øyenbrynene, men nei… Så vær t-y-d-e-l-i-g overfor NBM. Gjenta ofte. Gi dem en liste over gode take-away-steder.

Prioriteringer endrer seg. Partneren til en annen NBM så ut til å miste balansen med fersk sønn i armene, hvorpå NBM lynraskt ”reddet” barnet og ga for sikkerhets skyld kjæresten, tidligere varmt omtalt som hennes livs lys, et spark i beste Jean Claude van Damme-stil. Så ikke forvent å komme først i køen lenger. Og vurder tannbeskyttere i julegaver til NBM-partnere.

Sushi er super holde-sovende-baby-mat. Dette av egen erfaring. Man kan nemlig sitte lett bakoverlent med en sovende baby på brystet samtidig som man spiser sushi med den ledige hånden. Dette fordrer naturligvis kontroll på spisepinnene, samt stø nok hånd til ikke å søle wasabi på englebarnet. Krever også bunnløs tillit fra NBM.

Sist, men ikke minst: NBM vil veldig gjerne være sammen med deg. Det passer ikke alltid, avtaler kan avlyses i siste liten og plutselig prosjektilgulping (forhåpentligvis fra barnet, ikke moren) kan ødelegge stemningen, men husk at du som barnløs venn (BLV) av NBM har en superkraft som dere begge bør kunne nyte godt av: fleksibilitet. Gjør en innsats for å trekke NBM inn i voksenverden av og til. Det er verdt det.

Illustrasjon: Diana Köhne

38 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

7 Comments | In: Husmorvikaren | tags: , , , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on December 8, 2011



Fasader


I dag er det første desember, den offisielle starten på førjulstiden. Og folk har tilsynelatende hele jula på stell allerede. Det bakes og skapes og pyntes og planlegges - og ikke minst så koses det veldig overalt. På mystisk vis har allerede travle mennesker klart å presse inn tid til både gløgg og pepperkaker og juleverksted med alle sine gode venner, innimellom den forbilledlige treningen, den sunne og hjemmelagde maten, de interessante karriérene og de unike kulturelle opplevelsene. Og det er helt sant, for jeg har lest det på Facebook.

Det var noen som sa at Facebook er vår tids finstue; et prikkfritt sted man viser frem til venner og kjente. Nå for tiden er det ingen som ville finne på å komme på uanmeldt besøk hjem til noen, det ville jo blitt utrolig pinlig for den overraskede vert som plutselig måtte underholde gjester i joggebuksa med utsikt til stabler av oppvask på kjøkkenbenken. Nei, skal man komme på besøk må det avtales på forhånd, slik at verten kan bruke noen timer i forkant på å fjonge opp både seg selv, familien og heimen.

Det slår meg at selv om vi på mange måter aldri har vært så tilgjengelige som vi er nå, med mobiltelefon og Facebook og Twitter og hele tjolahoppsa, så er vi likevel mye mindre fysisk tilgjengelige enn før. Hvilken jo vil si at vi i mye større grad kan velge hvilken del av livene våre vi vil vise frem. Går det dårlig på jobben, kan man skryte av hvor flink man er til å trene. Blir buksene stadig trangere kan man alltids vise frem bilder av de søte barna. Og hvis forholdet skranter, kan man fortelle om hyggelige vennekvelder, spennende reiser og et lekkert kjøkken.

Til sammen blir det en massiv nyhetsstrøm av alle dine venner og bekjentes tilsynelatende perfekte liv, sensurert, redigert og publisert av dem selv. Og jo mer man leser, jo mer mislykket føler man seg selv. Jeg trener jo ikke fire ganger i uka. Huset vårt er ikke avbildet i siste Bonytt. Kjæresten min serverer ikke frokost på senga hver søndag og innimellom syns jeg barna er noen skikkelige drittunger. Jeg har ikke reist til noen imponerende steder i år, ikke vært på så mange konserter og noen ganger føler jeg meg litt ensom.

Mitt førjulsønske er derfor at vi alle kan senke fasaden litt. Det er hyggelig å lese om at andre opplever fine ting (og ingen liker sutrekopper), men det går an å finne en balanse. Slapp av litt med alle hjertene, la oss slippe å høre om hvor grenseløst lykkelig du er på daglig basis og se om du en gang i blant kan skrive om det som går litt skeis også (Emmeline er et forbilledlig eksempel her, i en verden av hyperperfekte interiørbloggere viser hun selvironisk frem noe menneskelig).

Så derfor: Hjemme hos oss har vi ikke hengt opp julestjerne i vinduet. Ingen har bakt et eneste slag julekaker, adventsstaken ligger fremdeles på loftet og vi har bare såvidt begynt å tenke på gavene. Her er ingen hjemmelaget (eller bortelaget, for den saks skyld) julekalender, vi har ikke brukt november på å løpe på ørti julebord og på spisebordet (det eneste stedet som for tiden er utenfor rekkevidde for familiens yngste, nysgjerrige medlem) står det hverken svibler eller amaryllis.

Og en dag i forrige uke lagde jeg, i et forsøk på å være en sånn ekkel perfekt mamma, hjemmelaget rotmos. Lille Bolla svarte med å kaste opp alt sammen igjen. Jeg tar det som et hint om å senke kravene litt.

Illustrasjon: Asirap

28 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

21 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: , , , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on December 1, 2011