Ett år som mamma


Bolla har hatt bursdag, han har blitt ett helt år. Vi har feiret med vennemiddag og familiebesøk og ballonger og kake. Han ble så opprømt og lykkelig over alt besøket at han gikk rundt på gulvet og bare lo høyt for seg selv. Etter tre timer med total oppmerksomhet fra ti voksne var han fullstendig utslitt og ville bare sitte på armen. Det tar på å være midtpunkt.

Det er helt sprøtt hvor mye de utvikler seg på et år. Jeg ser på Frøken Fräkens tre måneder gamle skatt, som er en sånn liten koseklump som ligger helt stille og bare kikker på verden. Og så ser jeg på vår egen Bolle, som er født samme år, og som spaserer rundt på egne ben, blir fornærmet hvis jeg går uten å si hadet, klapper i hendene, spiller på slurva og aller helst vil spise maten sin selv. Det er i grunnen helt ufattelig at det er mulig å utvikle seg så mye på så kort tid.

Selv har jeg lært en hel del om det å være mamma det siste året. Som må sies å være helt annerledes enn jeg trodde det skulle være - jeg har blant annet innsett at jeg, til tross for at jeg har fått et barn, fortsatt er meg selv. Jeg trodde helt oppriktig at det å bli mamma skulle endre meg på et så fundamentalt plan at jeg knapt ville være til å kjenne igjen, men sånn har det ikke blitt. Ikke foreløpig hvertfall.

Dette med at verden blir en annen, at alle prioriteringer endrer seg, at det som før virket viktig nå er blitt trivielt - det har ikke slått helt til. Det har kommet et lite menneske inn i livet mitt som gjør at hverdagen er annerledes, tiden er knappere, friheten mindre og både latteren og frustrasjonen sitter løsere. Jeg har en til i livet mitt som jeg elsker, en jeg er stolt av, en som gjør meg lykkelig og usikker og bekymret og glad. Jeg er noens mamma, faktisk den eneste mammaen han noen gang vil ha – og det er både helt fantastisk og umåtelig skremmende. Men til tross for alt dette, så er jeg fortsatt meg. Jeg liker å gjøre de samme tingene, har de samme ambisjonene og de samme karaktertrekkene. Det er bare blitt mer kjærlighet og mindre tid i livet mitt.

Har du forandret deg etter at du ble mamma?

8 lesere liker denne posten


Hvem er jeg på nettet?


Jeg syns det popper opp nye sosiale nettverk nesten daglig for tiden. I (litt) gamle dager var det liksom bare Facebook og Twitter, nå er det Pinterest og Google+ og Bokelskere og Path, pluss at spill og verktøy også har en sosial dimensjon; du møter jo vennene dine på Wordfeud og Evernote og Spotify også.

Alle disse stedene skal man ha et brukernavn og jeg er like i stuss hver gang. Skal jeg registrere meg med navnet mitt eller som Frøken Makeløs?

Den gangen jeg begyne å blogge (i 2007) opererte alle med nick, jeg kan bare komme på et par-tre stykker (Hjorthen, Vampus og Kristin Storrusten) som jeg faktisk visste hva het på ordentlig. Og det var helt greit. Vi var en fin gjeng med bloggere som krangla og ble forelska, hjalp hverandre og diskuterte så fillene føyk - uten å vite hverandres identitet utenfor bloggverden.

Sånn er det ikke lengre, nå blogger nesten alle med fullt navn. Og det er ikke det at bloggen min er så veldig hemmelig lenger (når både sjefen og svigerfar leser er liksom det toget gått..), eller at jeg ikke vil at folk skal vite hvem Frøken Makeløs er. Men jeg har vært Frøken Makeløs på nettet så lenge at det er det navnet folk kjenner. Det er knapt noen på Twitter som aner hvem Jorunn Stokke er, men det er ganske mange som har hørt om Frøken Makeløs.

Så hver gang jeg skal registrere meg og bestemme brukernavn et nytt sted, så lurer jeg. Hvilke mennesker kommer jeg til å ha kontakt med her? Er det de som kjenner meg som Jorunn, eller de som kjenner meg som Frøken Makeløs? Og det syns jeg ofte er ganske vanskelig å vite før jeg i det hele tatt har begynt å bruke det.

Stort sett ender jeg opp med å være Frøken Makeløs de fleste steder for jeg tenker at nettverket mitt på internett som Jorunn er litt begrenset. Og noen ganger angrer jeg etterpå og føler meg litt dum. Litt sånn; hallo, har hun ikke skjønt at i 2012 så opererer vi med fullt navn på internett? Nick, det er jo bare 2009.

Men jeg har skjønt det altså. Det er bare det at Frøken Makeløs kjenner så veldig mange flere på nett enn det hun derre Jorunn gjør.

Illustrasjon: I am Doom

5 lesere liker denne posten


Ting jeg ikke skulle gjøre når jeg ble mamma


Da jeg var sånn ca seks måneder på vei med Bolla publiserte jeg en liste her på bloggen med ting jeg ikke skulle gjøre når jeg ble mamma. Nå har jeg vært mamma i nesten et år og det er på tide med en evaluering - har jeg holdt løftene mine eller ikke?

♥ Benytte enhver sosial anledning til å fortelle (barnløse) folk om hvor lite søvn jeg får
Jeg tror jeg klarer meg sånn noenlunde. Det er ikke det første jeg prater om når jeg møter folk, men det har sikkert glippet en gang eller to. (Hvis jeg hadde visst hvor lite søvn jeg kom til å få hadde jeg neppe skrevet opp dette punktet i det hele tatt. Ignorance is bliss).
♥ Melde barnet på Årets Lanounge og trygle alle jeg kjenner om å stemme på han
Bestått
♥ Ha bilde av ungen som profilbilde på Facebook
Bestått
♥ Smugbytte klærne han har på seg hvis Helten har tatt på han noe som ikke matcher
Nesten bestått. Vet det har skjedd at jeg har kommet med ønsker om påkledning - men det er ikke heeelt det samme, er det vel?
♥ Fortelle om fødselen, hvor vondt det var og hvor lenge det varte til alle som (ikke) vil høre
Det har jeg gjort hvertfall én gang. Og jeg angrer veldig. Unnskyld, det skal aldri skje igjen!
♥ Bruke foreldrerollen og tidsklemma som selvsagt forklaring på at jeg ikke aner hva som har skjedd i verden etter februar 2011
Bestått
♥ Innbille meg at jeg kan konkurrere om prisen for kuleste mamma. (Hønemorprisen er nok mer innen rekkevidde).
Bestått
♥ Glemme alt det fornuftige jeg sa i bloggposten om Folk med barn og Folk uten barn
Jeg er fortsatt enig i en del av det. Men dette med tidsklemme - aiai. Og enda har har ikke begynt i barnehage ennå, hjelp!

Illustrasjon: Karen Vermeulen

10 lesere liker denne posten


Hvor glad kan man være?


Nå har jeg vært tilbake på jobb i snart tre uker og jeg må si at jeg syns det er helt strålende. Det hender at jeg savner lille Bolla litt sånn innimellom – og så var det littegrann bittert at han ventet med å ta sine første små skritt til jeg akkurat hadde begynt å jobbe igjen – men stort sett er det altså helt topp. Jeg nyter å være ute i verden, tenke voksne tanker og drikke en kopp te i fred og ro. Dessuten er det helt fabelaktig å kunne identifisere en oppgave, legge en plan for hvordan den skal utføres – og så bare gjøre det. Uten å bli avbrutt av en unge som slår seg vrang, som plutselig trenger ny bleie på ubeleilige tidspunkt, som vil underholdes, kaster mat på gulvet, nekter å sove eller generelt bare hyler.

For selv om jeg elsker ungen min – virkelig! – så er det en del ting med morsrollen som jeg ikke liker spesielt godt. Og hverdagen hjemme med barn syns jeg kan være både ensom, kjedelig og slitsom. Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker sånn, men jeg er usikker på hvor mye man egentlig har lov til å snakke om det.

Så når kollegene mine spør meg hvordan det er å være tilbake, så sier jeg at det er veldig fint. Og så prøver jeg å ikke høres så altfor entusiastisk ut. For er det ikke egentlig litt forferdelig – å foretrekke å sitte på et kontor hele dagen, fremfor å være sammen med sitt eget barn?

Illustrasjon: Robert Francis

10 lesere liker denne posten