Alltid beredt og aldri ferdig

, , 14 Comments

Livet som mamma handler i stor grad om å være alltid beredt og aldri ferdig. Jeg er konstant på alerten; mammaradaren min er aldri, aldri slått av. Var det et klynk? Hørte jeg et snøft? Ligger han trygt nå eller kan det hende han ramler ned? Er den hunden til å stole på? Kommer de ungene til å skremme han? Er han sulten, trøtt, våken, blid, sur, tørst, sliten, glad eller sinna?

Og fordi jeg alltid er beredt, bestandig klar, alltid minst halvveis våken og konstant på spranget for å redde/underholde/trøste/
mate/kose/leke med ungen, så blir jeg heller aldri helt ferdig med det jeg driver med.

Livet som mamma er dermed en eneste lang rekke avbrutte forsøk. Jeg spiser en halv frokost, blar meg gjennom en kvart avis og drikker noen slurker kaffe (hurra for termokopp!). Jeg hører begynnelsen på en god historie og får med meg slutten av en morsom vits. Vanner tre av åtte potteplanter og henger opp deler av en klesvask. Så skummer jeg lynkjapt gjennom en håndfull blogger og ser introduksjonen til Nyhetene før jeg hiver i meg middagen stående. Rekker jeg å logge meg inn i nettbanken så blir jeg automatisk logget ut igjen før jeg har rukket å betale en eneste regning fordi jeg plutselig ble opptatt med å skifte dagens femte tissebleie.

Men nå skal vi jo ikke være vanskelige her, det går jo fint an å dele opp ting i korte etapper. Hvem har for eksempel bestemt at nattesøvn må nytes uavbrutt – eller at et måltid må spises sammenhengende? Jeg spiser litt frokost, ammer litt, spiser litt til, skifter bleie, spiser enda litt, koser litt. Så drikker jeg litt kaffe, prøver å legge, drikker litt kaffe, ammer litt, drikker litt kaffe, trøster, drikker litt kaffe. Forøvrig viser det seg at dette – sammen med non-stop amming og daglige trilleturer – er en riktig så effektiv slankemetode. Uten særlige anstrengelser er jeg nå fire-fem kilo lettere enn pre-gravide-vekta og det ser ikke ut til å stoppe der. Aldri så galt (osv), med andre ord.

Da er det verre å miste flyten i samtaler. For hvis man forsvinner bort, enten fysisk eller mentalt, mens premissene for historien blir fortalt, er det ofte vanskelig å skjønne poenget til slutt. Jeg må innrømme at jeg stadig gjør gode miner til slett spill og later som jeg vet hva folk snakker om når jeg i virkeligheten ikke har den ringeste anelse. Så til dere som kjenner meg; beklager det der altså. Det er ikke fordi dere har blitt kjedelige – eller fordi jeg har blitt dum. Jeg har bare blitt mamma – alltid beredt og aldri ferdig.

Illustrasjon: Jessica Doyle

 

14 Responses

  1. underveis

    July 21, 2011 23:51

    Jepp. Og etterhvert blir dette litt-av-hvert-om-hverandre-greiene så innarbeidet og selvfølgelig at en blir helt svimeslått av å plutselig sove mange timer i strekk en natt – eller kunne drikke en hel tekanne (joda, der er jeg nå) en sommermorgen – mange år etter disse første mammaårene… Det går i bølger….

    [Reply]

    Reply
  2. Tone

    July 22, 2011 03:57

    Jeg tror, nei, er overbevist om, at du er fantastisk. Ja, det er kanskje i overkant sært å skrive dette her, men gode mennesker fortjener å få vite hva de er, og du virker helt fantastisk – som ei sånn som jeg vil være, eller i alle fall bli.

    Jeg har ikke lest bloggen din veldig lenge, men du skal vite at jeg leser, virkelig leser, hvert eneste innlegg. Ikke fordi jeg kan relatere meg til samboerskap og babystoff, jeg er knapt fylt 20, jeg rosablogger og er livredd for den kommende studenttilværelse og resten av mitt liv, men fordi du utstråler en slik fantastisk tilfredshet og ro (på tross av at alt ikke alltid er like perfekt) jeg lengter etter å kunne oppleve.

    Jeg vet ikke så mye om deg, frøken Makeløs, men det lille jeg har sett inspirerer meg til å bli en bedre versjon av meg selv. (I tillegg blir jeg bittelitt trist fordi jeg ikke er det mennesket jeg vil være; klokt og engasjert og samfunnsnyttig og interessant, men det er strengt tatt min egen feil og ikke din.)

    Jeg håper du ikke blir satt ut av særheten min, men jeg synes altså at du virker så bra at jeg må fortelle deg det. Takk for mange fantastiske innlegg, noen “bare” morsomme og andre dype og tankevekkende. Du er makeløs, frøken!

    (Og om du stusser på kommentartidspunktet er jeg altså ikke full eller noe, jeg har bare en særdeles forskrudd døgnrytme grunnet nattskift……)

    [Reply]

    Frøken Fryd Reply:

    For en herlig kommentar. Jeg er så enig med deg i din beundring av Frøken Makeløs, men min oppfordring til deg er å nyte å være 20! Du har herlige år forran deg hvor du skal gjøre så mye gøy mens du formes til å bli en bedre(?)/eldre(?) versjon av deg selv. Kos deg med studenttilværelsen og 20 åra :-)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Kjære Tone, så glad jeg ble nå! Leste kommentaren din i senga da jeg våknet i dag (nå som jeg har sånn fancy smarttelefon kan jeg jo gjøre sånt, yay) – og for en fantastisk start på dagen det var! Jeg måtte lese den høyt for Helten med en gang han våknet :-)

    Og så må jeg si; ikke vær trist for at du ikke helt har funnet deg selv ennå. Det kommer, og som både Åshild og Sandra skriver, så virker du uvanlig klok og reflektert allerede. Husker godt da jeg var tjue og skulle begynne studentlivet, jeg surret rundt i Bergen og kjente ikke en sjel på Universitetet der. Følte meg temmelig fortapt og ensom. Heldigvis er det mange andre i samme situasjon og før du vet ordet av det har du både lunsjvenner og kollokvievenner og pubvenner og bofellesskapvenner. Studenttiden er virkelig helt fantastisk, så følg oppfordringen til Frøken Fryd og nyt den! Du blir tidsnok gammel!

    Til slutt våger jeg meg til å gi deg et lite råd: fortsett å reflektere som du gjør – og ikke dømme hverken deg selv eller andre. Ved å observere og tenke gjennom hvorfor du selv og andre tenker, mener og handler som dere gjør så lærer du utrolig mye om mennesker. Jeg opplever hvertfall at det gjør livet mitt både enklere, mer meningsfyllt og interessant.

    Stor klem!

    [Reply]

    Reply
  3. Åshild

    July 22, 2011 07:37

    Ja, slik er det. Før jeg fikk barn forsto jeg ikke hvordan det gikk ann ikke å få sett et helt TV-program. Men som baby/småbarnmor så ble det en helt naturlig del av livet. Jeg forsøkte å ha fokus i samtaler, men vet ikke hvor godt jeg lykkes.

    Jeg har aldri tidligere kommentert på en kommentar, men jeg må si at jeg er helt enig med Tone over her. Jeg blir også imponert. Men så til Tone: Å være 20 år og skrive så reflektert om eget liv (og andres) tegner godt.

    [Reply]

    Reply
  4. Maja Piraja

    July 22, 2011 08:37

    Jeg lurer på om det der noen ganger bare ikke gir seg, selv om ungene blir voksne? Min mamma har fortsatt til gode å se en hel film uten å komme på at hun burde sette ting inn i oppvaskmaskinen eller vanne en plante eller sortere skittentøy ;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Haha, dette høres fryktelig kjent ut! Og veldig skremmende å tenke på at det kanskje ikke gir seg – ever. Hjelp, skal jeg aldri klare å se en hel film igjen noen gang?

    [Reply]

    Reply
  5. Sandra

    July 22, 2011 11:54

    Hehe, morsomt. Alle m barn kjenner seg igjen i dette. At du ikke kan tenke en lang tanke ferdig kan man nok avskrive på ammetåka. Den er faktisk helt reell. Både jeg og mange andre lurte nok på om man hadde blitt dummere av å få barn. Men det kommer tilbake. Jammen har det tatt litt tid. Og det å være på allerten,- det går aldri over. Mine er 12 og 8,- jeg våkner fortsatt av hvert minste klynk.
    Og Tove, Frøken Makeløs har en beundringsverdig ro, men det kommer også jo eldre man blir. Jeg er sikker på at hun også var både usikker og en smule forvirret da hun var 20. At du kan skrive og ordlegge deg slik du gjør tyder på at du også er ei fin frøken. Hvilken blogg har du?
    God regnværsdag alle fine frøkner og damer.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg var definitivt både usikker og forvirret da jeg var tjue. Minst like mye som alle andre! Litt fascinerende å lese at jeg virker rolig på bloggen, jeg skriver da slett ikke bare rosenrødt om denne mammatilværelsen? Men hyggelig er det uansett :-)

    Og ja, vi vil lese bloggen til Tone!

    [Reply]

    Reply
  6. Prinsesse Villikke

    July 22, 2011 13:56

    Ingen hemmelighet at jeg også beundrer Frøken Makeløs’ personlighet, så…: “Det Tone sa!”

    [Reply]

    Reply
  7. Une

    July 25, 2011 22:39

    Maja Piraya: Hihi, sånn er min mamma også. Bortsett fra at jeg har avslørt henne – Hun forsvinner nemlig ut om det blir for skummelt/spennende/flaut/ekkelt/kjedelig. Da jeg var barn var det aldri noe problem å lure meg med ut på kjøkkenet når Dagsrevyen blei for drøy – den var for drøy for mamma også:)

    Frøken Makeløs: Med nummer en vel installert i trassalderen og nummer to på vei er det både koselig og en vekker for hukommelsen å lese postene dine siden bolla kom. Man glemmer så ubegripelig fort! :) Men angående å aldri gjøre noe helt så begynner den å dabbe av om et halvt års tid og du putselig finner deg selv med en tom (!) tekopp. Når du så har en treåring finner du deg selv plutselig sittende tre bord bortenfor lekekroken på Ikea og se fasinert bort på FORELDRENE til alle ett-åringene, som henger over kanten og iakttar hver minste bevegelse poden gjør, samtidig som du selv nyter et par minutters pause fra munndiareen ditt eget avkom har pådratt seg i løpet av sommerferien.

    [Reply]

    Reply
  8. Tone

    July 26, 2011 00:43

    Tusen takk for så mange fine svar, dere. I lys av fredagens hendelser virker denne usikkerheten og forvilelsen min fullstendig overfladisk og dum, men det er altså veldig godt og betryggende å høre at det er lov å være usikker og forvirret. Selv om jeg er klar over at svært få av bekymringene og lite av tvilen min er rasjonelt og berettiget er det nemlig fort gjort å se seg blind på egne innbilte begrensninger..

    Dere skal vite at jeg tar til meg alt av råd, jeg er enda ikke er ferdigformet (i den grad man noen gang blir ferdig..?) og må derfor gripe denne muligheten til å la meg påvirke av en hel gjeng flotte (ja, for det er jeg overbevist om) damer. Jeg lover dere at jeg skal bli flinkere til å nyte denne tiden, jeg får den tross alt aldri tilbake, og også til å legge vekk bekymringer som mest sannsynlig aldri blir noe av.

    Det er kanskje fælt å si det, men etter fredagens hendelser ser jeg lysere på fremtiden. Ikke fordi jeg på noen måte bagatelliserer eller undergraver det forferdelige og grusomme, men fordi ettervirkningene; det samholdet og den omsorgen nordmenn viser hverandre i tunge tider gir meg et håp om at dette fantastiske lille landet kan, og vil, overleve alt – og da kan jo ikke jeg være noe dårligere?

    (Jeg har for øvrig lagt til blogglink i navnet mitt nå, hvor overfladisk og dumt det enn virker, så der har dere den altså. En overfladisk, rosa, dum og heller ikke spesielt god sminkeblogg. Men den er min, og jeg finner glede i det.)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


7 × = twenty one

CommentLuv badge