Batterileker, a blessing and a curse

, , 6 Comments

Jeg er mildt sagt ikke spesielt glad i batterileker, det er noe utspekulert enerverende med de repetitive og robotaktige lydene. Enten er de meningsløst glade, type Pollyanna, eller så er de krigersk aggressive. En og annen arvet batterileke har likevel klart å lure seg inn døra hjemme hos oss og ned i lekekassene.

Figuren på bildet (som jeg, etter å ha googlet litt, har skjønt at er en hund) er av Pollyannatypen. Trykker man på fot, øre, hånd eller mage kommer det perler som “Er du veldig glad og vet det, ja så klapp!”, “Hvis dine ører henger ned” og “Hode, skulder, kne og tå”. Eller de litt mindre musikalske; “Få en koooooooos!” og “Jeg er vennen din”. Eventuelt bare “Voff, voff!” (innser at akkurat det er et kraftig hint i hunde-retning..)

Men så er det jo sånn at selv om disse batterilekene kan drive enhver forelder til vanvidd, så liker ungene dem. Og det ungene liker skal man jo ikke kimse av. Det er neppe særlig oppbyggelig, pedagogisk eller utviklende men det gjør at mor og far kan finne på noe annet i fem minutter. Og det trenger mor og far innimellom.

Så jeg er delt. På den ene siden kan man jo klikke i vinkel av de hule robotsangene på repeat. På den annen side syns jeg strengt tatt ikke det er spesielt morsomt å leke med biler med ettåringen i lengden, så hvis han klarer å underholde seg selv litt er det jo absolutt av det gode.

Forøvrig leste jeg nylig en finfin foreldreløgn som kan brukes når robotlydene har pågått litt for lenge og mor og far trenger et øyeblikk med ørens lyd. Da kommer nemlig batterifeen på besøk og tar med seg batteriene for å gi dem til fattige barn som ikke har råd til å kjøpe batteri til lekene sine selv.

Hvem kan argumentere mot det?

 

6 Responses

  1. MandagsMor

    October 14, 2012 15:59

    Uff, batterileker kan være en forbannelse også. Størsten fikk en slik Duracell-kanin (!) til jul av en onkel, og ungen terroriserte oss med bam-bam-bam-lyder hele juleuka. Men selv Duracell-batterier tar slutt, gudskjelovogtakkfordet! Vi sa at kaninen var gått i stykker. Noen ganger er det lov å lyve.
    Vi hevnet oss året etter ved å kjøpe trommesett til onkelens 4-åring. Mohahaha! :D
    MandagsMors siste bloggpost: Foreldre uten oppdragelseMy Profile

    [Reply]

    Reply
  2. Liv-Inger

    October 14, 2012 19:48

    Batterileker, ja. Husker vi hadde en leketelefon en gang, som lagde et alvorlig rabalder når man trykket på knappene. Lettelsen var stor da dritten ble fri for batteri! Men hva skjer? Jo, en bestemor finner det for godt å skifte batteri en dag hun var barnevakt for de søte små?! Hjelpsomheten hennes ble ikke godt tatt imot, for å si det sånn…

    Men enig med deg. Noen ganger er det greit nok med batterileker, for å underholde arvingene uten å måtte underholde dem selv. Men alt med måte! Trommesett som blinker og spiller selv når ungene ikke slår på dem, som vi fikk en gang, er ikke greit!
    Liv-Ingers siste bloggpost: Internett – sosialt eller usosialt?My Profile

    [Reply]

    Reply
  3. Anne

    October 14, 2012 20:49

    Min yngste søster fikk et lekekjøkken, med sånn irriterende konstant “theme song” lyd av min far til jul et år. Min mors begrunnelse når vi skulle skru av lyden: “Vi må spare på batteriene.”

    Sant nok, 15 år senere fungerer batteriene helt utmerket, og er relativt ubrukte.
    Annes siste bloggpost: Things to see: Chocolate museumMy Profile

    [Reply]

    Reply
  4. Kirsti

    October 14, 2012 20:49

    Vi har en babygym med et slags piano han kan sparke på som har samme sangene du nevner over. Og det er fint. For Max er glad og kan ligge litt der alene slik at mor kan drikke kaffen før den er iskald. Men så er det heller ikke så fin når man finner seg selv stående i butikken og nynne på “hode skulder kne og tå” mens man sikkert rugger handlevogna i søvn…
    Kirstis siste bloggpost: SøndagMy Profile

    [Reply]

    Reply
  5. fru storlien

    October 14, 2012 23:18

    Vi har vært veldig bevisst på å aldri gi den slags i gave med det håp at “what comes around goes around” og hvis vi gir et larmende plastikkmonster i gave så kan vi forvente å få et larmende plastikkmonster tilbake og da må vi jo takke.
    Men etter hvert, når alt du hører fra guttegjengen i stua er ivrige kamprop til FIFA 13 ( pst-spill) og føler at du går i veien overalt, så savner du noen ganger det der lille keyboardet som kunne gjemmes oppå et skap…
    fru storliens siste bloggpost: grenser uten genser?My Profile

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


one + 6 =

CommentLuv badge