Bekymringskommoden

, , 8 Comments

Jeg har sansen for idéen om bekymringskommoden; at alle bekymringene våre er organisert tematisk i skuffer inni hodet og at det er om å gjøre å ikke ha altfor mange skuffer åpne på en gang. Dessuten er jeg såpass lite politisk korrekt at jeg tør påstå at menn er flinkere til å lukke igjen skuffene sine enn kvinner. Når de kommer hjem fra jobb for eksempel, så lukker de jobbskuffen sin. Det er lurt.

De fleste av disse bekymringene er jo sånn noenlunde rasjonelle – man har glemt å fikse noe på kontoret før helga, man lurer på hvordan man skal rekke å gjennomføre alle prosjektene hjemme og har dårlig samvittighet for at det litt for lenge siden sist man besøkte bestemor.

Men jeg har i tillegg en kommodeskuff som virkelig er totalt ubrukelig og som har en lei tendens til å åpne seg ganske umotivert etter assosiasjonsmetoden. Den inneholder alle de tingene jeg har sagt og som jeg i ettertid kommer på at kanskje ble oppfattet feil . Kanskje noen ble lei seg av det jeg sa eller kanskje de syns at jeg er en idiot?

Det fjerneste er at jeg ikke oppfattet noen negative reaksjoner på det jeg sa når jeg sa det, men tydeligvis har jeg en litt i overkant analytisk hjerne som i ledige stunder vrir og vender på dagens utsagn for å se om det er noe der som muligens kan ha blitt misforstått. Og siden denne skuffen altså åpnes etter assosiasjonsmetoden, så holder det at jeg intetanende tenker på den personen jeg snakket med, eller stedet vi var på, eller noe som ligner på det vi snakket om. Vips så er skuffen åpen og bekymringene raser ut. For kanskje jeg har såret noen – helt uten å vite om det!

Heldigvis er jeg ganske flink til å lukke den skuffen også. Så holder vi på da, hjernen min og jeg; Jeg tenker på et eller annen, den assosierer lynkjapt og åpner kan-jeg-ha-blitt-misforstått?-skuffen, jeg smeller den igjen. Og sånn går nu dagan.

Illustrasjon: Mike Kline

 

8 Responses

  1. lysning

    April 15, 2010 10:02

    Liker tankegangen din. Men i det siste har jeg også tenkt på saken på en litt annen måte… Ofte går man rundt og tenker på hva man har sagt/gjort og hvordan dette kan ha blitt oppfattet av andre. Men tenk på alt det du ikke husker, men som ANDRE husker at du har sagt/gjort, og som de kanskje tenker på, ler av eller himler med øynene over i ettertid – uten at du husker situasjonen overhodet. Hvis man tenker sånn, DA blir man paranoid da;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ok, jeg tar det som et hint om at denne bekymringsskuffen min er enda mer ubrukelig enn allerede antatt.. :-)

    [Reply]

    Reply
  2. Hilde

    April 15, 2010 11:35

    Godt det ikke bare er meg som tenker på denne måten!! det er jo til å bli sprø av å gå i etterkant og lure …

    [Reply]

    Reply
  3. Liljen ~Life As it Is~

    April 17, 2010 17:26

    Interessant innlegg. Jeg har nok alle kommodeskuffene åpne på en gang :p Hver dag er fyllt med beskymringer av den ene eller andre sorten. Aldri fred og få.

    Det er slitsomt å bekymre seg over hva andre måtte tenke om hva du sa eller gjorde. Blir som noen skriver her, en permanent form for fylleangst…

    [Reply]

    Reply
  4. Maya

    April 18, 2010 22:28

    Haha, fantastisk innlegg! Gjenkjennelsen er stor :) Selv om jeg ikke unner noen å ha det på denne måten, så er det en trøst å vite at jeg ikke er alene.

    Jeg har begynt å spørre. Hvis jeg tror jeg har sagt noe som kan ha blitt misforstått eller oppfattet negativt, så har jeg begynt å (ydmyke meg selv ved) å spørre vedkommende rett ut. “Du, sist vi møttes. Var det noe jeg sa som du reagerte (negativt) på?” Svaret er som regel avkreftende. ”Nei, overhodet ikke. Hva fikk deg til å tenke på det?”

    Da kan skuffen lukkes. Det er alltid like deilig. Jeg vil heller spørre enn å bruke masse energi på bekymringer som likevel ikke endrer på noenting. Så velger jeg å stole på at vedkommende ikke syns jeg er en idiot fordi jeg spurte ;)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


− nine = 0

CommentLuv badge