Jeg er seriøst byens dårligste tipser. Dersom du er servitør i Oslo et sted og håper på noen ekstra slanter når kundene forlater lokalet, så burde du bli skikkelig skuffa når du ser meg komme inn døra. Jeg er en kjiping. Jeg gir ikke tips - sånn stort sett da, for innimellom kan jeg ganske overraskende og helt ulogisk finne på å tipse for eksempel når jeg skal betale for take-away.

Det er ikke fordi jeg er en vanskelig kunde, at jeg aldri er fornøyd eller at jeg syns du gjør en dårlig jobb. Antagelig gjør du en helt ok jobb. Men det er jo faktisk jobben din - og det er ganske sjelden jeg befinner meg på spisesteder hvor servitørene gjør noe ekstraordinært, eller strengt tatt noe utover det som er forventet av dem. De gir meg menyen, tar bestillingen, bringer meg maten og lar meg betale. I tillegg til alt det de gjør som jeg ikke ser såklart. Og nå sier jeg ikke at det hverken enkelt eller uviktig arbeid som utføres, det er bare det at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skal tipse dem for å gjøre jobben sin. For det er så utrolig ulogisk!

Det er jo en hel haug med mennesker som forholder seg til kunder på jobb hele dagen uten at de noen gang forventer å bli tipset. Men det er da ingen god grunn til at jeg skal tipse han som tappet en øl til meg, men ikke han som solgte meg et par perfekte jeans? Hva med optikeren, som tålmodig hjelper meg å prøve det sekstende paret med briller, damen i bokhandelen som finner akkurat den boka jeg lette etter men ikke trodde fantes, eller bussjåføren som faktisk gadd å vente ti sekunder ekstra før han begynte å kjøre sånn at jeg kom meg på jobb i tide den dagen også?

Hvorfor er det bare de som selger mat og drikke som skal tipses? Det ga sikkert en mening en gang, men ikke nå lengre, ikke i Norge. Så da blir jeg litt trassig, og enda mer trassig blir jeg når de kommer rekende med betalingsterminaler som forskutterer tipsing og ber meg om å “taste inn totalbeløpet”. Hmpfr, ikke noe ekstra fra denne damen.

Illustrasjon: Alex Lee

11 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, oslo, trassig. | # | By Frøken Makeløs on March 10, 2010

I dag er det 8. mars og i den anledning blir det et aldri så lite demonstrasjonstog her inne på bloggen. Vi har følgende paroler:

♥ Det skal ikke være nødvendig å bli mannlig for å nå langt i jobben
Jeg gidder ikke være hverken brautende eller pågående. Jeg holder ikke lange monologer. Jeg har ikke en offensiv eller autoritær lederstil. Jeg forbeholder meg retten til å bruke kjoler, høye hæler og sløyfe i håret på kontoret, hvis jeg har lyst til det.

♥ Menn skal ikke ha definisjonsretten på hva som er morsomt og kult, hverken formelt eller uformelt.
Fotball og dataspill er ikke kulere enn interiør og mote, selv om det tilfeldigvis er flest menn som driver med det første og flest kvinner som driver med det siste. Menn er dessuten ikke morsommere enn kvinner.

Vil du være med i toget mitt så blir jeg glad! Har du andre saker du brenner for så kan du jo lage et demonstrasjonstog på din egen blogg? Gjør du det kan du gjerne legge igjen en lenke til 8. mars-posten din i kommentarfeltet her!

Illustrasjon: kkardenc

9 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, kvinner. | # | By Frøken Makeløs on March 8, 2010

NSB altså. For en snodig gjeng! Etter ca tusen år med kritikk fra alle kanter over stadig forsinkete tog, så må det en EU- bestemmelse til før de så smått begynner å vurdere om kanskje passasjerene skal ha krav på noen form for erstatning. Det er fint.

Summen de har kommet opp med er imidlertid fullstendig latterlig. Åtte kroner og trettitre øre for inntil to timers forsinkelse? Det mest horrible er tanken på at dette forslaget må ha blitt diskutert og godkjent av opptil flere grupper voksne mennesker. Hva slags folk er det som jobber i NSB? Hva slags mennesker er det som sitter og - helt seriøst - mener at dette er en passende erstatningssum? Har de gått fullstendig fra vettet?

Etter nærmere ettertanke har jeg kommet frem til at det må har skjedd omtrent slik: NSB har satt seg ned og sett på regnskapet sitt. “Hvor mye penger kan vi gi fra oss hvert år til pendlerne?” har de spurt seg selv. “Hva har vi råd til?” Så har de kommet opp med et beløp, delt det beløpet på antall pendlere, lagt inn noen ukjente X’er og Y’er for årlige prosentvise togforsinkelser - og så kommet frem til det magiske beløpet 8 kroner og 33 øre (bare tallet i seg selv er jo såpass merkelig at det må bety at noen har sittet og virkelig finregnet på ting. Hvordan utbetaler man egentlig 8 kroner og 33 øre? Gjennom nettbank?).

Og så, når tallmesterne i NSB har kalkulert seg frem til erstatningsbeløpet og alle har klappet i hendene, så er det kanskje en eller annen med en viss realitetsorientering som sier at “med et såpass lavt beløp er det nok ikke så mange som kommer til å ta seg bryet med å be om erstatning overhodet”, og plutselig blir det trampeklapp og hurrarop og allsang på styrerommet i NSB. “Ja! Vi tilbyr så dårlig erstatning at ingen gidder å be om den!” jubler de ekstatisk mens de bærer tallmesterne på gullstol og bader i kaffeautomat-polletter. Den gode stemninga varer helt til Forbrukerombudet og departementet og allslags kjipinger kommer og ødelegger med å si at sånn går det ikke an å oppføre seg.

Come rain, come shine - jeg tror aldri jeg har vært gladere for å kunne gå til jobb noen gang.

Illustrasjon: Darkpony

7 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, erstatning, funderinger, galskap, nsb, oslo, tog. | # | By Frøken Makeløs on January 31, 2010

Da jeg var liten førstis på videregående var alle de tøffe gutta veganere. Eller, det kom nok litt an på hvem man spurte. Men spurte man for eksempel en ung Frøken Makeløs, så hadde de tøffeste gutta dreads, unngikk alkohol (straight edgere, vettu), spilte i band og var så opptatt av dyrevern at de ikke rørte animalske produkter overhodet. Veganere er altså hakket mer intense enn vegetarianere, ettersom de i tillegg til å holde seg unna all mat som kommer fra dyr, også strever for å unngå skinn, pels og ull. De tøffe gutta hadde derfor ikke skinnjakke, men dongerijakke (med Gegen Nazi i store bokstaver på ryggen - åh, så tøft) og de gikk konsekvent med Converse-sko i bomull, noe som må ha vært drittkaldt om vinteren men hei - alt går jo når man er idealist.

Nyttårsaften i første gym havnet jeg på samme fest som disse kjekkasene og brukte store deler av kvelden på å lytte ærbødig mens den ene av dem fortalte meg om dyreplageri, pelsoppdrett og hvordan verden hang sammen sånn mer generelt. Derfra var ikke veien til vegetarianisme (ja, det er et ord) lang, og selv om jeg ikke sluttet med skinn og ull så var det selvsagt helt utenkelig å så mye som se på noen som gikk med pels.

Kort oppsummert; jeg var veggis i fem år (til jeg ble gammel og lat og hørte servelaten rope på meg i kjøleskapet), slukte hele forfatterskapet til Elin Brodin og viste uhyrlige og groteske bilder fra dyrevernboka Kan du ikke tale? til tilfeldige eldre slektninger (som heldigvis tok det pent). I bakgrunnen fantes alltid NOAH - for dyrs rettigheter, som jeg av helt uforståelige grunner aldri somlet meg til å melde meg inn i. Men nå har jeg fått en mail av dem hvor de ber meg pent om å fortelle dere at de arrangerer sitt årlige fakkeltog mot pels i morgen (torsdag 21. januar), så da gjør jeg selvsagt det!

Toget i Oslo vil gå fra Youngstorget kl 18, og tilsvarende arrangementer foregår i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Kristiansund, Moss og Ålesund. For mer info kan du sjekke ut NOAHs hjemmesider eller lese om arrangementene på Facebook. Til toget i Oslo kommer blant andre Lise Myhre, Charlotte Thorstvedt, Unni Lindell, Hilde Marstrander og Mina Hadjian. Hva med deg?

(Er du skeptisk til fakkeltog og liker å være varm på føttene, så kan du jo dra på støttekonserten på Revolver på fredag i stedet?)

Illustrasjon: Arimoore

14 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, fakkeltog, NOAH, Politikk på en måte, veganer, veggis. | # | By Frøken Makeløs on January 20, 2010

Om våren kommer sannheten frem. Når snøen smelter tyter det med hundebæsj og søppel og døde dyr overalt og byen fremstår vemmelig ærlig – helt til kommunen finner frem børstebilene og fjerner restene etter vinteren.

Men jammen kan vinteren være en avslørende tid også. I går krysset jeg Olav Ryes plass og da skjønte jeg plutselig hvorfor det aldri er noen ledige plasser i sykkelstativet der om sommeren. For det er klart, når hele det store stativet er smekkfullt av sykler fulle av snø to uker etter forrige snøfall og midt i det verste kuldehelvetet, så er det nærliggende å anta at det ikke er mye rotering av plassene der. Vi snakker altså et helt sykkelstativ som er permanent opptatt av gamle vrak som ingen bryr seg om. Midt på beste Løkka!

Hvor er tauebilen når man trenger den?

Illustrasjon: Madebymax

2 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Løkka, oslo, sykkel, vinter. | # | By Frøken Makeløs on January 15, 2010

Jeg var ikke kul da jeg var liten, hverken på den måten som gjorde meg kul dengang (prinsessa i klassen) eller på den måten som gjør meg kul nå (lekte med gutta, klatret i trær, lommene fulle av spiker).

Jeg skulle nok gjerne vært prinsessa i klassen, men det var liksom ikke sjans i havet. Og at det lønte seg å spille fotball i stedet for å hoppe strikk, det skjønte jeg ikke før lenge etterpå. Jenter er jo ikke egentlig kule, med mindre de for eksempel var guttejenter da de var små.

Jeg derimot, tilbragte uvitende barndommen med glansbilder, jentevenner og strengt sammenknepet munn i forsamlinger. Jeg drømte aldri om å bestige fjell, tvert i mot syntes jeg bergogdalbanen på tivoli var skummel nok. Jeg skrev dagbok og lekte med dukker og sang i kor. Jeg ville bli frisørdame når jeg ble stor, ikke fotballspiller eller brannmann eller statsminister. Jeg ropte ikke høyest, jeg tok ikke ledelsen, jeg hadde sjelden skrubbsår på knærne eller melding med hjem. Jeg var stille og forsiktig, snill og glad, flink og ordentlig.

Jeg burde kanskje skjønt allerede da at det ikke gir kred å være jentejente. Men selv om jeg ikke lenger har problemer med å ta ledelsen eller snakke i forsamlinger, så gidder jeg heller ikke nå late som jeg syns at det guttene holder på med er morsommere enn mine jentegreier. Jeg gidder ikke drikke øl og høre på bråkete rock og se på fotball når jeg kan velge rødvin og popmusikk og koselige filmer. Jeg orker ikke late som jeg syns det er spennende å kjøre fort med bil når jeg egentlig friker ut hvis speedometeret bikker 120 og jeg nekter å venne meg til vold som underholdning – uansett hvor bra filmen er både teknisk og skuespillermessig.

Jeg er nok fremdeles ikke særlig kul, men jeg skryter hvertfall ikke på meg en fortid som guttejente.

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: barndom, Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, kvinner, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on November 12, 2009

Jeg liker å ha ting på stell. Jeg liker at det er rent og ryddig hjemme, at jeg har gjort det jeg skal på jobb og at jeg er ajour med studier og blogging. Jeg trives best når jeg spiser sunt og regelmessig, kommer meg på yoga hver uke og får noe ut av dagen når det er helg.

Jeg ønsker å holde kontakt med venner og familie og jeg må absolutt ha masse fin kjærestetid med Helten. I tillegg vil jeg være oppdatert på nyheter, sminke meg og børste håret daglig og ha en fint innredet leilighet som jeg blir glad av å komme hjem til.

Så hvilke krav skal jeg senke for å stresse mindre? Jeg vil jo gjøre det bra på jobb og tilbringe tid med dem jeg er glad i. Jeg tror ikke at jeg får det noe bedre hvis jeg spiser mer prosessert mat eller dropper trening. Jeg synes ikke det er hyggelig å sette meg ned for å slappe av i sofaen hvis det ser helt bomba ut rundt meg, derfor rydder jeg først og slapper av etterpå.

Hvordan skal jeg klare å kreve mindre av meg selv når jeg ikke er komfortabel med noe annet? Er ikke kravet om å senke kravene i bunn og grunn bare nok et krav?

Illustrasjon: Pomegranates

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: funderinger, krav, kvinner, Livet liksom, norske kvinner, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on October 28, 2009

Det tristeste med valget i år er at Frp vant skolevalget.

Når man er ung har man fine, vide horisonter, overskudd til å tenke på fellesskapet og så har man ennå ikke fått nok bitter erfaring til å ha blitt kynisk og problemorientert. Idealismen og optimismen lever godt hos de unge. Ettersom årene sniker seg på så snevrer horisonten inn, man slutter å tro at det går an å endre verden og den viktigste politiske saken er ikke lengre likelønn eller sletting av u-landsgjelda, men barnehagepriser og skattelette.

Hos dagens sprekkmette tenåringer er det tydeligvis ikke slik. Man kan si mye om Frp, men spesielt fellesskapsorienterte er de ikke. Det handler om meg, mine penger, mine valg, mine rettigheter og min trygghet.

Ove Vanebo, formann i Fpu, mener at Frp-seieren i skolevalget viser at ungdommen er genuint opptatt av skattefrie sommerjobber, mer valgfrihet i skolen og en tøffere kriminalitetspolitikk.

Meg meg meg.

Og det bekymrer meg. For hvis man er så opptatt av seg selv og egne rettigheter (og så lite opptatt av fellesskap og krig og fred og sånn) når man er søtten, hvor ender man opp da?

Illustrasjon: Mafa+

9 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: frp, Politikk på en måte, skolevalget. | # | By Frøken Makeløs on September 16, 2009

I gamle dager, ca nittitallet, pleide jeg å frekventere slalombakkene i sør-Norge. På den tiden kunne man observere en ung Frøken Makeløs iført vadmelsbukser, maruisgenser og telemarkski, i finfin stil nedover bakkene på Geilo, Hafjell og Trysil. Og siden jeg var en liten raddisjente, så tillot jeg meg selvsagt å le hånlig av utstyrsfrikene i bakken - disse folka som troppet opp ved stolheisen iført siste slalomskrik fra topp til tå, uten at de noen gang hadde kommet seg velberget ned barnebakken engang. Så konkluderte de etter en halvtime med knall og fall at dette slalomgreiene kanskje ikke var helt for dem likevel - før de fant afterskien og oppdaget ut hvor stor lykke man faktisk kan gjøre i slalomutstyr uten å ha snø under beina.

Dette var som sagt nittitallet. Nå skriver vi 2009 og folk er rikere og tjukkere og mer velutstyrt på alle områder enn noen gang. Jeg har riktignok ikke vært i en slalombakke på denne siden av milleniumsskiftet, men man trenger ikke dra langt for å kunne slå fast at utstyrsfrikene lever i beste velgående.

Altså. Speilreflekskamera. Trenger jeg si mer? Er man i nærheten av å være opptatt av foto (og det er visst alle for tiden), så er det speilrefleks man skal ha. Å drasse frem et kompaktkamera fra veska krever sin kvinne (omtrent som å ikke ha iPhone på Twittertreff..) når alle andre flasher det tunge, fancy fotoutstyret sitt.

Og det er greit det altså, jeg har ikke noe imot speilreflekskameraer jeg. Men poenget med bra utstyr må vel være at man vet hvordan man bruker det - at man har tekniske behov som ikke dekkes av billigere varianter? Det er en million ulike manuelle innstillinger på et sånt kamera, men vær ærlig nå; hvor mange av dere har speilrefleks men bruker nesten bare auto-innstillingene?

Greit nok at jeg har (litt for) mange kjoler og sko og vesker, men jeg vet da hvertfall hvordan jeg skal bruke dem.

Illustrasjon: VB

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | | # | By Frøken Makeløs on September 14, 2009

I juni oppsøkte vi Postbanken som sa at selvsagt skulle vi få lån hos dem, med verdens beste betingelser. Det skulle bare mangle - vi var jo rene drømmekundene for en bank som dem, med trygge inntekter og spareordninger og egenkapital og alt som var.

Etter litt frem-og-tilbake så skulle vi få komme og signere på lånepapirene, noe som passet bra siden vi på det tidspunktet hadde kjøpt en leilighet. Men heisann, så var det visst ikke så simsalabim-enkelt med disse fabelaktige betingelsene likevel gitt, men bankmannen lurte på om vi ikke bare kunne skrive under likevel, for ellers ble alt så fryktelig komplisert. Vi sa tja og nei, la oss tenke litt på det, og dagen etter fortalte vi han om en mye lurere løsning som han visst ikke hadde tenkt på selv.

Så ble det juli, og bankmannen reiste på ferie, for det var jo sommerferietid må vite. Og etter å ha undersøkt og lett og holdt på en stund så fikk vi da tak i han som hadde overtatt saken vår. Men så kom han på at det nok var noen kompliserende elementer i den søknaden vår likevel, som vi måtte fikse, og så reiste han også på ferie.

Og tiden gikk og vi fikset det kompliserende elementet og så purret og ringte vi (og i etterkant kan man sagtens lure på hvorfor vi ikke byttet bank, men det var så gruelig fristende med den veldig-veldig lave renta vi skulle få), men bankmannen syntes visst ikke det var så viktig å svare.

Men til slutt svarte han da, sånn en drøy uke før vi skulle overta den nye fine leiligheten vår. Det var kredittavdelingens skyld at det tok så lang tid, kunne han fortelle, ikke hans egen for han er jo ikke en sånn somlete type. Håhnei. Men nå skulle vi da endelig få skrive under på papirene, sa han. Men heisann, så somlet visst kredittavdelingen litt igjen, og brått så reiste Helten avgårde på jobbtur i noen dager. Da ble ting enda vanskeligere og siden det plutselig bare var fire dager igjen til overtakelse av leilighet og bankmannen ikke helt kunne garantere at pengene var inne på riktig konto i tide, så sa megleren at hun dessverre ikke kunne garantere at vi kunne overta leiligheten den dagen vi hadde avtalt.

Neeeeiiii, brølte jeg (veldig høyt, inni meg) - det går ikke, for den dagen dere sier at vi kanskje må vente til, det er den dagen en ung dame skal overta den leiligheten jeg har solgt, og jeg må-må-må flytte den helgen vi har planlagt for på mandagen reiser jeg bort i en uke og det går bare ikke å be den unge damen vente en hel uke mer enn planlagt bare fordi dere bankdustemennesker ikke klarer å behandle søknaden til oss - drømmekundene! - i løpet av en hel sommer.

Men jeg sa jo ikke det, for man hverken brøler eller kjefter på folk man skal låne millionvis av kroner av, man oppfører seg fint og sørger for å dokumentere prosessen og ha alt skriftlig, og så venter man og håper på at ting skal gå i orden (og i mellomtiden er man snappy med uskyldige folk på Twitter..) sånn at man kan forte seg å flytte lånet til en annen bank.

(Og hvis det er noen som lurer på om jeg er stressa for tiden, så er svaret ja. Men i dag begynner hvertfall yogaen igjen, det er da noe. Pust med magen. Puuuuust med magen. Sånnja).

Illustrasjon: Kaneda99

8 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: boliglån, flytte, kjøpe leilighet, Postbanken, stress. | # | By Frøken Makeløs on September 1, 2009