På fredag fikk jeg mail fra Østlandssendingen i P1 som lurte på om jeg ville komme en tur og snakke litt om cupcakes og likestilling, med utgangspunkt i denne bloggposten. Det ville jeg, så i dag har jeg debutert på radio. Ganske så stas, faktisk!

Nedturen var at jeg ikke rakk å komme til selve hovedpoenget (som var at alle forventninger og krav gjør at familienkabalen ikke går opp, noe som fører til at kvinner - og nesten bare kvinner - trapper ned til deltid) før hele greia plutselig var over. Svosj. Hadde jeg vært mer medievant hadde jeg sikkert lett klart å manøvrere de bakerelaterte spørsmålene over til viktigere ting, men sant. Jeg er jo ikke medievant. Men man lærer jo!

Og etterpå fikk jeg denne sms-en fra svigerfar (tidligere hardcore kommunist, nå noe rundere i kantene..): “Bra på radioen. Stå på, riv ned myter og oppkonstruerte forventninger til kvinnen!” Så da tenker jeg at jeg kanskje klarte å få fram noe av det jeg ville likevel.

Sånn alt i alt syns jeg altså ikke det ble så halvgalt. Og så var det veldig moro og nesten ikke skummelt i det hele tatt. Dere kan høre intervjuet her, det kommer ca femten minutter ut i sendingen (tilgjengelig frem til 12. mars 2012).

Illustrasjon: Andrea Joseph

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

25 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, p1, radio, østlandssendingen. | # | By Frøken Makeløs on December 13, 2011

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering stemte mandag for tidlig ultralyd for alle gravide, med 11 mot 8 stemmer. Det viser seg at ti av de elleve som stemte for, var kvinner. Og seks av de åtte som stemte mot, var menn. Lars Ødegård, generalsekretær i Norsk Handicapforbund, mener nå at rådet har liten verdi. (Man kan jo gjette hva han stemte). Dessuten mener han at det er helt feil å gjøre det til et kjønnsrelatert spørsmål.

Men selvsagt er det et kjønnsrelatert spørsmål. Det er kvinnen som blir gravid, kvinnen som føder og - fordi det er kvinnens kropp - kvinnen som til syvende og sist må ta det den vanskelige avgjørelsen om abort eller ikke. Og selv om det har skjedd mye med fedres engasjement for sine barn de siste tiårene, er det fortsatt kvinnen som har det praktiske og emosjonelle hovedansvaret i de fleste hjem. I tillegg bor en fjerdedel av norske barn med bare én forelder, og av disse bor 21 prosent med mor og bare fire prosent med far.

Det vil ikke si at spørsmålet om tidlig ultralyd for alle gravide er ukomplisert. Blant annet må man vurdere om dette er noe helse-Norge bør prioritere å bruke penger på. Kanskje bør man heller, som Maddam foreslår, bruke pengene på å gjøre livet enklere for de som i dag har utfordringer knyttet til omsorg. I Danmark, som har innført tidlig ultralyd for alle gravide, har det visstnok blitt svært vanskelig for foreldre med barn som har kromosonavvik å få avlastning. Det er ikke en ønskelig utvikling.

Videre debatteres det om hvorvidt det er noen helsegevinst for mor og barn. I følge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen kan det ikke påvises noe direkte medisinsk utbytte ved tidlig ultralyd, verken helsemessig eller økonomisk, og heller ikke for barn eller mor. Nasjonalt senter for fostermedisin ved NTNU i Trondheim mener imidlertid at tidlig ultralyd vil kunne avsløre blant annet hjertefeil og tvillinger med felles morkake og at det dermed er en klar helsegevinst.

De ti kvinnene - og den ene mannnen - i Rådet for kvalitet og prioritering som stemte for tidlig ultralyd, la særlig vekt på to ting i sin avgjørelse. For det første at det viser seg at kvinner som gjennomfører tidlig ultralyd, er mer fornøyde enn andre gravide. Det tolket de som et uttrykk for økt trygghet, og dermed en helsemessig gevinst. Det andre de vektla er likhetsprinsippet. Den halvparten av kvinnene som i dag allerede får utført tidlig ultralyd, er i hovedsak bosatt i eller nær en by og de er villige til å betale for å få undersøkelsen gjennomført privat. I god sosialdemokratisk ånd er det helt klart relevant å tenke gjennom om vi ønsker et samfunn hvor geografi og økonomi skal avgjøre helsetilbudet til den enkelte.

Men hovedutfordringen, både etisk og følelsesmessig, er spørsmålet om sorteringssamfunnet. Ønsker vi et samfunn hvor staten tilbyr alle gravide mulighet til å oppdage kromosonavvik på et tidspunkt i svangerskapet hvor det fremdeles er mulig å ta abort? I Danmark fødes det nesten ikke barn med Downs lengre. Hvor mange av oss vil beholde barnet etter at vi har fått vite at det mest sannsynlig har Downs? Alle foreldre ønsker seg selvsagt friske barn - og like selvsagt er det at foreldre til barn med Downs elsker sine barn like høyt som andre foreldre gjør. Det gjør at debatten om tidlig ultralyd nødvendigvis blir følelsesladet og personlig for mange.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor spørsmålet om sorteringssamfunnet dukker opp sammen med spørsmålet om tidlig ultralyd for alle. I dag får alle gravide over 38 år tilbud om tidlig ultralyd for å avdekke eventuelle kromosonfeil - og prinsipielt ser jeg ingen forskjell på å tilby tidlig ultralyd for gravide over 38 år og for alle. Snarere tvert i mot, ettersom det jo statistisk sett er større sjanse for at fosteret har kromosonfeil dersom mor er over en viss alder*.

Hvis vi vil unngå utvikling av et sorteringssamfunn gir det virkelig ingen mening å tilby særlige sorteringsmuligheter til de som allerede er i høyrisikogruppen.

*Å sette aldersgrensen på 38 år virker noe vilkårlig, ettersom risikoen for sykdom eller kromosomfeil hos fosteret øker allerede etter fyllte 30 år. I følge Dagens Medisin ble aldersgrensen satt i 1983. Årsaken var at man regnet ut hvor mange prøver medisinsk genetikk i Oslo hadde mulighet til å teste ut hvert år, og satte aldersgrensen etter det.

Illustrasjon: Doodlepress

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, Gravidegreier, Politikk på en måte, ultralyd. | # | By Frøken Makeløs on December 11, 2011

I dag er det første desember, den offisielle starten på førjulstiden. Og folk har tilsynelatende hele jula på stell allerede. Det bakes og skapes og pyntes og planlegges - og ikke minst så koses det veldig overalt. På mystisk vis har allerede travle mennesker klart å presse inn tid til både gløgg og pepperkaker og juleverksted med alle sine gode venner, innimellom den forbilledlige treningen, den sunne og hjemmelagde maten, de interessante karriérene og de unike kulturelle opplevelsene. Og det er helt sant, for jeg har lest det på Facebook.

Det var noen som sa at Facebook er vår tids finstue; et prikkfritt sted man viser frem til venner og kjente. Nå for tiden er det ingen som ville finne på å komme på uanmeldt besøk hjem til noen, det ville jo blitt utrolig pinlig for den overraskede vert som plutselig måtte underholde gjester i joggebuksa med utsikt til stabler av oppvask på kjøkkenbenken. Nei, skal man komme på besøk må det avtales på forhånd, slik at verten kan bruke noen timer i forkant på å fjonge opp både seg selv, familien og heimen.

Det slår meg at selv om vi på mange måter aldri har vært så tilgjengelige som vi er nå, med mobiltelefon og Facebook og Twitter og hele tjolahoppsa, så er vi likevel mye mindre fysisk tilgjengelige enn før. Hvilken jo vil si at vi i mye større grad kan velge hvilken del av livene våre vi vil vise frem. Går det dårlig på jobben, kan man skryte av hvor flink man er til å trene. Blir buksene stadig trangere kan man alltids vise frem bilder av de søte barna. Og hvis forholdet skranter, kan man fortelle om hyggelige vennekvelder, spennende reiser og et lekkert kjøkken.

Til sammen blir det en massiv nyhetsstrøm av alle dine venner og bekjentes tilsynelatende perfekte liv, sensurert, redigert og publisert av dem selv. Og jo mer man leser, jo mer mislykket føler man seg selv. Jeg trener jo ikke fire ganger i uka. Huset vårt er ikke avbildet i siste Bonytt. Kjæresten min serverer ikke frokost på senga hver søndag og innimellom syns jeg barna er noen skikkelige drittunger. Jeg har ikke reist til noen imponerende steder i år, ikke vært på så mange konserter og noen ganger føler jeg meg litt ensom.

Mitt førjulsønske er derfor at vi alle kan senke fasaden litt. Det er hyggelig å lese om at andre opplever fine ting (og ingen liker sutrekopper), men det går an å finne en balanse. Slapp av litt med alle hjertene, la oss slippe å høre om hvor grenseløst lykkelig du er på daglig basis og se om du en gang i blant kan skrive om det som går litt skeis også (Emmeline er et forbilledlig eksempel her, i en verden av hyperperfekte interiørbloggere viser hun selvironisk frem noe menneskelig).

Så derfor: Hjemme hos oss har vi ikke hengt opp julestjerne i vinduet. Ingen har bakt et eneste slag julekaker, adventsstaken ligger fremdeles på loftet og vi har bare såvidt begynt å tenke på gavene. Her er ingen hjemmelaget (eller bortelaget, for den saks skyld) julekalender, vi har ikke brukt november på å løpe på ørti julebord og på spisebordet (det eneste stedet som for tiden er utenfor rekkevidde for familiens yngste, nysgjerrige medlem) står det hverken svibler eller amaryllis.

Og en dag i forrige uke lagde jeg, i et forsøk på å være en sånn ekkel perfekt mamma, hjemmelaget rotmos. Lille Bolla svarte med å kaste opp alt sammen igjen. Jeg tar det som et hint om å senke kravene litt.

Illustrasjon: Asirap

27 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

21 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, facebook, familie, fasade, feminisme, jul, stress, twitter. | # | By Frøken Makeløs on December 1, 2011

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt - eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok - det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene - hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer - om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen - som tjener minst og stresser mest - som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

25 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

49 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, mammadamen, marta breen, menn, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 15, 2011

Litt seint ute, men nå klarer jeg ikke lengre å la være å kommentere alt bråket rundt Audun Lysbakken.

♥ Først gikk folk bananas fordi Lysbakken våget å si at det var greit at mødre velger å ikke amme (så lenge som myndighetene anbefaler). Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor alle ble så sinna. Han sa jo ikke at man ikke skal amme. Han sa ikke at man skal slutte å amme og begynne å jobbe i stedet. Han sa at hvis man vil, hvis det passer best for familien, så er det helt greit å ikke amme. Morsmelk er veldig bra, men i Norge er alternativet på alle måter godt nok.

Hylekoret mener visst blant annet at Lysbakken vil presse mødrene ut i arbeidslivet - eller ta fra dem muligheten til å amme så lenge de ønsker. Det syns jeg er en merkelig tolkning. Jeg opplever tvert i mot Lysbakkens utspill som en støtte til alle dem som ønsker å amme (lenge) men som av ulike grunner ikke får det til. De aller, aller fleste mødre i Norge ønsker å amme - og for veldig mange er det vondt å ikke få det til. Da syns jeg det er helt strålende at Lysbakken går ut og sier at det er helt greit å ikke amme.

♥ Så ble folk rasende fordi ministeren foreslo pappagrupper. Det skjønner jeg heller ikke. Hvis du som pappa vil styre permisjonstiden din selv så kan du det, pappagruppene skal være et frivillig tilbud. Dessuten forstår jeg ikke argumentet om at dette ikke er et statlig ansvar.

For det første bør vi etter denne logikken legge ned barselgruppene som helsestasjonene allerede organiserer. For min del handlet dette om å bli innkalt til et første møte med fem andre mødre på helsestasjonen, etter det var det opp til oss selv å avtale å møtes. (Det gjorde vi én gang, etter det rant det hele ut i sanden). Det var altså ikke snakk om faglig veiledning av usikre mødre, det var hjelp til å etablere et sosialt nettverk mens man er i permisjon.

For det andre er det et politisk ønske at fedrene skal være lengre hjemme med barna sine - og da må det da være et godt forslag å prøve å legge tilrette for en mest mulig positiv permisjonstid, også for far? Hvis ryktet begynner å gå blant (vordende) fedre om at det faktisk er både hyggelig og givende å være lenge hjemme med barn er det større sjanse for at flere vil ønske å ta ut lengre permisjoner.

Joda, visst er jeg høyt utdannet, offentlig ansatt, bor i storbyen og lever i et likestilt forhold. Sånn sett er jeg sikkert mer i målgruppa for Lysbakkens utspill enn andre. Men hei, sauebøndene stemmer jo på Senterpartiet og pensjonistene på Pensjonistpartiet - gjør de ikke?

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

12 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: amming, Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, Gravidegreier, likestilling i praksis, lysbakken, permisjon, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 9, 2011

Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

20 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Ting jeg ikke visste | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, funderinger, hverdag, kvinner, likestilling i praksis, norske kvinner, selvinnsikt, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on September 3, 2011

For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gamle og nye perler | tags: anbefale, Dette vil jeg gjerne ha sagt, diagnose dyktig, feminisme, flink pike, funderinger, krav, kvinner, likestilling i praksis, litteratur, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on August 28, 2011

Det er en ting jeg irriterer meg over, og det er dette med ammetåke. Ikke egentlig tåka, selv om den også irriterer meg noen ganger så er den nok hakket mer irriterende for Helten. Faktisk er det innimellom ganske behagelig å få slippe å bruke tankevirksomhet og oppmerksomhet på ting som egentlig ikke interesserer meg, med tåka som hendig unnskyldning.

Nei, det som irriterer meg er at det er tåka som er det innarbeidede begrepet. Det er ammetåka alle vet hva er og som noen og enhver tydeligvis føler seg berettiget til å tøyse med. Som om tåka har gjort meg dum. Som at det er morsomt at tåka har gjort meg dum.

Og det skal jeg bare si deg; jeg har ikke blitt dum. Tvert i mot. Prøv å gå en kilometer i mine sko så skal du se hvor godt du hadde klart deg. Jeg har ikke sovet en hel natt siden lille Bolla ble født. Det er seks måneder siden. Og når jeg sier “ikke en hel natt” så mener jeg maks fire timer i slengen. Faktisk har jeg ikke sovet en hel natt på lengre enn det - siste halvdel av svangerskapet var heller ingen höjdare sånn søvnmessig.

Jeg har bygget meg opp til et skyhøyt hormonnivå ved fødselen og jeg har snublet meg ned igjen til noe som ligner det normale. Jeg har vokst frem et splitter nytt menneske bare med hjelp av min egen kropp, goddammit! Et splitter nytt menneske som trenger meg, akkurat meg, tjuefire timer i døgnet. Og jeg er biologisk preprogrammert til å lystre hvert minste lille vink og kremt fra den lille kroppen. Jeg våkner et minutt før ungen våkner. Jeg kjenner på min kropp når han er sulten. Hans gråt er den mest rendyrkede form for tortur for mitt stakkars morshjerte. Jeg føler meg innimellom som fanget - fengslet - i hans behov. Jeg kan ikke gå min vei.

Og tross dette, tross den aller mest ekstreme opplevelsen man kan ha (jeg har ikke vært på Mount Everest, men seriøst gutter. Det er jo bare et lite fjell), så fungerer vi. Vi damer, vi småbarnsmødre. Vi rydder hus og vasker klær. Lager middag. Prater med folk, underholder og konverserer. Smiler til svigers. Dusjer og kler på oss, kommer oss ut av joggebuksa. Vi leser avisa. Vi begynner å trene igjen. Vi ler. Vi legger planer. Og vi tar oss av ungen.

Men dette finnes det ikke noe ord for. Ingenting som beskriver det imponerende i at vi faktisk får gjort noesomhelst, tenkt noesomhelst, under slike forutsetninger. Men det at vi blir litt svimete - det aller mest åpenbare og selvsagte resultatet av langvarig søvnmangel og voldsomme psykiske og fysiske forandringer - det er et innarbeidet uttrykk. Åh, du mann (eller kvinne) - du som ler av damer med ammetåke. Jeg gir deg fjorten dager med mitt søvnmønster (jeg skal til og med la deg slippe barnet, hormonene, ammingen og alt det andre), så skal vi se hvor kjekk og opplagt du føler deg.

Hmpfr.

Illustrasjon: Rockmedia

45 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

27 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Mor og far og barn | tags: ammetåke, Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on August 18, 2011

Jeg kjente at det smalt, det føltes som at hele huset vårt svaiet. Men jeg regnet med at det var sprengningsarbeider i Bjørvika, eller lynnedslag, eller etellerannetsånntemmelignormalt - inntil vi hørte sirener. Veldig, veldig mange sirener. Da sjekket jeg nettavisene. Og så løp jeg inn på Twitter.

Etter det har jeg sittet klistret til nyhetsoppdateringene, nærmest umettelig på informasjon. Jeg har fulgt med på tv, på Twitter, på Facebook og på nettavisene. Jeg har lest vanvittige bloggposter fra ungdom som var på Utøya. Jeg har sett tv-bilder av en kompis som blødde fra hodet og ble evakuert fra Regjeringskvartalet. Jeg har vært sjokkert, nummen, kvalm og sint - og jeg spurt tusen spørsmål. Hvordan, hvordan, hvordan kan et eneste, ett - bare ett! - bittelite, vemmelig, ondskapsfullt og umenneskelig menneske gjøre så uendelig stor skade? Hvordan er det mulig at en eneste mann kan ødelegge så mange liv - rive bort så mange uskyldige mennesker - mens han jubler?

Det går ikke an å forstå. Og jeg er glad jeg ikke klarer å forstå det. Men mest av alt er jeg glad for at jeg de siste dagene virkelig har fått se hvor mange flotte mennesker det finnes der ute. Twitterstrømmen min har vært full av varme, respekt, omtanke og saklighet. Noen har tilbudt fremmede mennesker overnatting utenfor Oslo, eller i nærheten av Ullevål sykehus. Andre har oppfordret til å holde fokus på fakta og å unngå spekulasjoner. Mange har retweetet etterlysninger fra desperate pårørende på leting etter sine. Alle har vært rystet. Ingen har vært rasistiske. Det er som Andréa sier:

“Facebook viser meg at det fins mange jeg skulle ønske jeg ikke kjente. Twitter viser meg at det er mange jeg skulle ønske jeg kjente.”

Og så er jeg glad for at jeg fått se hvor dyktige og fine folk vi har i lederposisjoner her i landet. Jeg har latt meg imponere av både Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen og Fabian Stang. Og av politiet, helsepersonell, frivillige og tilfeldige naboer, som alle har fremstått som modige, profesjonelle og med stor hjertevarme. Ikke minst er jeg umåtelig imponert over AUF-ungdommene. At de klarer å fokusere på demokrati og åpenhet - ikke hevn - etter et slikt mareritt, er enormt stort. Det gjør meg optimistisk på vegne av Norges fremtid.

“Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Til slutt vil jeg gjerne sende dere videre til en klok tekst skrevet at Kai Lützenkirchen på Google+: Husk ofrene, ikke gjerningsmannen. For denne gjerningsmannen har regissert det som skjer nå. Han hadde gjort seg klar for den plutselige berømmelsen; tatt solarium, publisert sitt manifest og lagt poserende glansbilder av seg selv lett tilgjengelig for media. Han ønsker fokus. Det fortjener han ikke. Så glem han, glem hans person, hans navn, hans bilde, hans historie. Og husk ofrene, hver eneste en av dem.

Dagens fantastiske illustrasjon har jeg fått lov til å låne av fotografen Andreas Diederich. Løp inn på nettsiden hans for å se andre stemningsfulle bilder fra Oslo etter eksplosjonen.

22 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, oslo, Politikk på en måte, terror, utøya. | # | By Frøken Makeløs on July 24, 2011

Denne måneden har jeg lest Elle. Det burde jeg såklart la være, og egentlig har jeg jo sluttet å lese det fordi jeg syns det er så irriterende dårlig, men til mitt forsvar kan jeg si at 1. det var ikke jeg som hadde kjøpt det og 2. jeg var på ferie.

Blant reklame for sesongens must-haves og tips om hvordan style lange/korte/mønstrete/ flagrende/trange (stryk det som ikke passer) kjoler, var det en artikkel om hvordan du kan se mest mulig fab ut gjennom graviditeten. (Ja, Elle har visst begynt å skrive om graviditet - når skjedde dette?). For hver gravidemåned var det hendige råd og tips om kremer og andre remedier du kan bruke for å være så vakker som overhodet mulig mens du ruger frem et nytt menneske. Oh, the pressure! Som om det ikke er nok å bekymre seg for når man er gravid, så må man altså finne seg i skjønnhetsmas fra jålete og uintelligente moteblader.

Og når man så samvittighetsfullt har kommet seg gjennom de ni månedene med strekkmerkekrem og dyprens og lakkerte tånegler (man må visst ikke finne på å gå med ulakkerte tånegler når man er gravid, ikke spør meg hvorfor), så kommer kronen på verket. For da kommer fødselen. Og det som er så leit med fødsler er at de er så veldig slitsomme, derfor risikerer man å se både bleik og sliten og fæl ut når man poserer på de aller første bildene sammen med den helt ferske lille babyen. Men Elle vet råd; ta med deg litt sminke på sykehuset! Så kan du freshe deg opp litt når den nybakte faren begynner å mase om å ta bilde av deg og ungen.

Neimenaltsåhallo! Som om jeg hadde krefter eller vilje til så mye som å tenke på å sminke meg rett etter mitt livs bragd. Som om man ikke, en eneste gang i sitt lange liv, skal få lov til å se litt ufresh ut. Som om det ikke er lov til å vise at man er sliten etter å ha vært selve Urkvinnen i mange lange timer?

Åh, jeg blir så veldig veldig VELDIG sinna. Skamme seg, Elle!

Illustrasjon: GasBombGirl

51 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier, kvinner, moteblader, skjønnhetsmas. | # | By Frøken Makeløs on May 24, 2011