Diagnose: Dyktig


For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten


Frøkna ♥ nittitallet


Først må jeg bare si at jeg følger med på nye serier og sånn. Her i huset ser vi både 30 Rock og Mad Men og True Blood og Big Bang Theory. Blant annet. Det er ikke det liksom, at jeg har blitt så gamlis at jeg ikke følger med på det som er nytt. Men sant. Det er noe med det gamle. Og i mitt tilfelle snakker vi da om nittitallet.

For eksempel viser de Friends på tv for tiden, jeg tror det er Tv2? Spiller ingen rolle, jeg har det på serieopptak og ser hver eneste episode. Og ler og ler og ler. Disse nye showene får meg jo også til å humre sånn innimellom, men Friends - da ler jeg høyt hver eneste gang. Jeg vet ikke om det reelt sett er morsommere replikker eller det at rollefigurene rakk å få litt dybde gjennom alle de årene de lagde showet eller om det bare er det at det føles som jeg kjenner disse folka, vi har jo vært - eh, venner - siden 1996.

Dessuten har jeg lastet ned tre hele sesonger med Felicity. Hun der smått nevrotiske, temmelig strebete, surrete 17 år gamle hobbypsykologen med det store krøllete håret, som fulgte etter sin high school-avstandsforelskelse til New York for å gå på college der hvor han skulle gå. Det håret gjorde visstnok, da det ble klippet kort, at masse folk ikke gadd å se serien lengre (og akkurat det har blitt en pop-kulturell referanse i andre tv-serier, som for eksempel Gilmore Girls og 30 Rock).

Og det er jo så gøy! Dessuten slår det meg hvor utrolig komfortabel nittitallsmoten var, altså når vi snakker grønsj-delen av den. Ikke neon og bar mage og Buffalosko, åpenbart.

Hvilke serier savner du fra nittitallet?

3 lesere liker denne posten


Anbefaling: Happy endings


Helten er soleklar underholdningssjef hjemme hos oss, men det hender - en veldig sjelden gang - at jeg finner en film eller serie vi begge liker. Nå har jeg funnet Happy Endings og den er så fin at jeg vil dele med dere også. Utgangspunktet er seks venner i Chicago, Dave og Alex har vært kjærester i årevis men når de endelig skal gifte seg stikker Alex av i beste Runawaybride-stil. Det kunne blitt en kjedelig serie, men det er det ikke. Fordi den er full av kjappe, morsomme kommentarer og fordi den har veldig, veldig fine karakterer. Min favoritt er Max, som i likhet med Homovennen min egentlig er en hetero fyr som tilfeldigvis liker menn. Og så syns jeg det er helt strålende at de har latt en av hovedrollene (Casey Wilson som spiller Penny) ha litt former. Hurra hurra for kvinnelige skuespillere som ikke ser anorektiske ut!

Løp og se!



Mannlig, bitter versjon av meg


Vel, det var hvertfall med disse ordene Homovennen introduserte meg for den britiske komikeren David Mitchell. Dere som har begynt å følge denne bloggen etter at jeg møtte Helten (desember 2009) er kanskje ikke klar over at jeg i tidligere tider ikke var fremmed for å publisere hverken småbitre, dypt sarkastiske og pinlig ærlige bloggposter. Enkelte vil kanskje gå så langt som til å hevde at dette var selve gullalderen i bloggen Frøken Makeløs og etter et raskt tilbakeblikk i arkivet er jeg tilbøyelig til å være enig. På den annen side var det svært langt unna gullalderen i livet til Frøken Makeløs - og jeg velger liv over blogg anyday. Så det så.

Men tilbake til David Mitchell. Videoen over er en av 27 episoder i nett-serien Soapbox. I en annen episode (noe sier meg at den er blant de siste?) tar han et sylironisk oppgjør med sin egen sponsor, noe som selvsagt ender med at de dropper han. Sjelden kost. Forøvrig viser det seg at vi begge er født midt på søttitallet, ingen av oss har lappen og - som dere kan se i videoen - hvertfall en av oss har beholdt sin vittige ironi. Jeg er litt usikker på om han har rett når han påstår det er en feilaktig generalisering å si at menn er på dødens rand allerede etter et par host - men festlig er han. Det skal han ha.

1 person liker denne posten


I morgen var jeg alltid en løve


Denne uka har jeg vært i teater og sett I morgen var jeg alltid en løve. Forestillingen beskrives som en monolog for tre kvinner og bygger på den selvbiografiske boka med samme navn, skrevet av Arnhild Lauveng. Hvis du ikke har hørt om den før så er det på tide du gjør det nå, for det er en sterk historie med et viktig og vakkert budskap, skrevet på en ukomplisert og levende måte. Og selv om historien er tøff betyr det ikke at boka bare er trist og alvorlig - forfatteren evner også å bruke humor på en aldeles fortreffelig måte.

Arnhild Lauveng var innlagt på psykiatriske institusjoner med diagnosen kronisk schizofreni fra hun var 17 til 27. Til tross for at helsevesenet stadig fortalte henne at dette er en sykdom man ikke blir frisk av, ble hun til slutt nettopp det og utdannet seg til psykolog. Boka forteller om hvordan sykdommen kom snikende, om lange opphold på psykiatriske sykehus, en ungdomstid som ble borte, umenneskelige pleiere og overdreven bruk av tvang. Men den forteller også om logikken i hennes psykoser og hvordan disse faktisk var en fornuftig og hensiktsmessig måte å reagere på det hun opplevde. Og ikke minst forteller den om hvor viktige de var, de enkeltpersonene rundt henne som aldri ga opp håpet, som fortsatte å behandle henne med respekt og tålmodighet uansett hvor langt nede hun var.

Boka tegner et sjokkerende og deprimerende bilde av psykisk helsevern i Norge. Samtidig er den full av håp og livskraft - og som sagt humor. Arnhilds budskap er lett å være enig i: Vi må slutte å snakke om oss og dem. Hvem som helst kan bli psykisk syk og når man blir det er det faktisk snakk om naturlige og menneskelige reaksjoner på at livet har blitt uhåndterlig. Psykisk syke fortjener respekt, og de trenger håp om at ting kan bli bedre. Hvordan ville du likt å bli behandlet når du var vettskremt?

Etter forestillingen fikk vi sjansen til å møte Arnhild selv, hun deltok i en samtale med Gro Hillestad Thune om psykisk helsevern, menneskerettigheter og nødvendigheten av å gi pasienter håp. Og det må jeg si; for en dame! Jeg er stum av beundring. Velformulert, klok, reflektert og sympatisk på alle måter. Hun jobber også som foredragsholder, så får du sjansen til å høre henne så bør du ikke tenke deg om! I mellomtiden kan du lese boka og håpe at forestillingen blir satt et sted i nærheten av deg. Den kan forøvrig også kjøpes. Ta kontakt med Bertha-Cecilie Øvergaard på e-post berthacecilie alfakrøll gmail.com

16 lesere liker denne posten


Dager fins i alle farger


Jeg har aldri deppa over at en kjendis har dødd noen gang. Uansett om det var kongen eller Kurt Cobain eller Michael Jackson så har det ikke resultert i særlig mer enn et skuldertrekk fra min side. Jeg kjente dem jo ikke. Men da jeg hørte at Gustav Lorentzen var død, sånn helt plutselig og uten videre, da ble jeg helt oppriktig lei meg. Faktisk så lei meg at jeg måtte gråte en skvett helt alene på kontoret mitt torsdag morgen.

For Knutsen og Ludvigsen var barndommen min og Juba Juba var - og er! - plata over alle plater. Det var rart, det var catchy, det var morsomt, det var sært, det var skikkelig god popmusikk for barn. I studietiden dukket barndomsheltene opp igjen i form av to samleplater som med titlene Beste og Verste vitner om upåklagelig selvironi. Og for tre år siden fikk jeg endelig oppleve dem live i en fantastisk konsert på Øyafestivalen. Så Knutsen og Ludvigsen har liksom alltid vært der, med fine melodier og vakre og morsomme tekster.

Og kloden faller mens den spinner, tiden trekker for sitt slør.



Moro med skilt


Av helt uforståelig og uforklarlige grunner har Helten begynt å ønske seg et skilt
hvor det skal stå “Ikke bli sur på meg”. Han ønsker seg t-skjorta også.

I og med at jeg bestandig er blid, kjærlig og tålmodig og aldri, aldri streng så regner
jeg med at dette er noe han skal bruke på jobb og slett ikke noe han har tenkt å henge opp hjemme.

Anyways. Jeg kikket litt rundt på nettet for å se om det var noen som lagde sånne skilt på
bestilling og om jeg ikke fant akkurat det så fant jeg en hel haug med andre festlige skilt.

Disse er alle fra etsy.com, klikk på bildene for å komme til selgerens side.



Frøkna ♥ Tangerudbakken


Vi er muligens litt treige i avtrekkeren, men Helten og jeg har ganske nylig oppdaget den mest sjarmerende tv-serien ever; Tangerudbakken borettslag. De siste torsdagene har vi derfor benket oss foran tv-en for et umiddelbart gledesfix (særlig etterlengtet i denne verdens lengste vinter). Hvis du ikke har fått med deg Tangerudbakken i det hele tatt, så er det kort fortalt en realityserie om seks utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner.

En realityserie om utviklingshemmede kan høres ut som et risikoprosjekt, men jeg syns produsentene stort sett klarer seg bra. Det er nært og ærlig og morsomt uten å bli plumpt og privat, vi ler med beboerne og ikke av dem. Joda, det kunne sikkert vært mer nyansert og jeg skjønner at vi ikke får hele bildet av hvordan utviklingshemmede lever gjennom å se Tangerudbakken på tv. Men det får vi jo aldri i denne typen serier.

Siste episode av sesong 1 gikk i dag, men neste torsdag begynner sesong 2 på TvNorge. Hurra!



Bli glad, se en panda nyse


@markusm (Tweetuplinselus og genuint trivelig kar) har lagt ut en video på Facebook av en panda som nyser og siden jeg er litt for travel denne uka med å skru Ikeamøbler og levere hjemmeeksamen til å gi dere velfunderte bloggposter, så tenkte jeg å dele den med dere. Nå er det ikke mulig å legge ut akkurat den videoen på bloggen, men det mangler jo ikke akkurat andre nyse-panda-videoer inne på Youtube (det er visst en egen greie som jeg inntil nå helt har gått glipp av), så her får dere en annen.

Ok, så er det fortsatt vinter og minusgrader og møkkasnø - men du blir garantert glad likevel når du ser en panda nyse!



Hillman Curtis: Bridge


Hillman Curtis er amerikansk webdesigner, filmskaper og forfatter. I 2001 begynte han, inspirert av hvor tilgjengelig og rimelig digital video var, å eksperimentere med kortfilmer. Denne filmen er fra 2008 og er et utmerket bevis på at eksperimenteringen hans har gått riktig bra - og som gull er, så deler han sine erfaringer og kunnskaper i boka Creating short films for the web.

The Bridge har nydelig stemning, fin story, bra bilder - og litt gjenkjennelig, i grunnen. Se den!