Hillman Curtis er amerikansk webdesigner, filmskaper og forfatter. I 2001 begynte han, inspirert av hvor tilgjengelig og rimelig digital video var, å eksperimentere med kortfilmer. Denne filmen er fra 2008 og er et utmerket bevis på at eksperimenteringen hans har gått riktig bra - og som gull er, så deler han sine erfaringer og kunnskaper i boka Creating short films for the web.
The Bridge har nydelig stemning, fin story, bra bilder - og litt gjenkjennelig, i grunnen. Se den!
Nylig var vi på besøk hos en av Heltens kompiser. Han er veldig tynn og veldig høy, elsker WoW, jobber med data og jeg tror jeg kan si - uten å fornærme noen - at han er litt sær. Du ser for deg typen? Det geniale er at han innimellom lirer av seg helt fantastiske og hysterisk morsomme one-linere som ingen ser komme.
Denne dagen satt vi (utrolig nok) og diskuterte interiør. “Du kan si mye bra om flatskjermer”, argumenterte jeg, “men jeg syns fortsatt at tv-en uten tvil er det styggeste som fins i stua”.
Da kom det tørt: “Det kommer jo an på hvem som er på besøk”.
Canadiske Barenaked Ladies har holdt det gående helt siden 1988 uten at jeg hørt så mye som et pip om dem noe sted. Det har heldigvis rettet seg nå, via en finfin Spotifyliste jeg har snoket til meg fra Dronningen av det aller meste (Sonja, altså).
Catchy sanger i kombinasjon med vittige live opptredener - når kommer de til Norge, mon tro?
Prinsesse Lea har vært ute i verden med dymo-maskinen sin, hele resultatetet kan du se på Flickr. Jeg syns det ble utrolig tøft og krysser fingrene for at jeg tilfeldigvis går forbi et dymo-kunstverk i Oslo en dag!
Jeg leser veldig få romaner for tiden, sånn har det vært de siste årene. Før det slukte jeg dem, jeg var et sånt barn man ser av og til, de som gjerne går og leser samtidig - helt fortapt i sin egen verden og fullstendig oppslukt av den litterære verden de befinner seg i. Men så oppdaget jeg hvor utrolig mye det er som skjer og har skjedd i verden sånn helt på ordentlig, og etter det ble romanene liksom ikke like interessante. For hvorfor skal jeg bruke tid på å lese om noe som bare er oppspinn når det fins så ufattelig mye interessant og vrkelig der ute å lese om? (Jada, jada, jeg vet at det er litt sært).
Det er mange interessant faktabøker der ute, men det er få ting som slår en velskrevet biografi om en interessant person. Dessverre syns jeg de er litt vanskelige å oppdrive, nå holder jeg på med en som handler om Yves Saint Laurent og Karl Lagerfelds liv i Paris på søttitallet - en spennende idé men dessverre ikke spesielt godt skrevet (”The beautiful fall - fashion, genius and glorious excess in 1970s Paris”).
Så da lurer jeg på om noen har en biografi å anbefale? Gjerne om kulturpersonligheter eller store politikere eller andre spennende folk. Og veldig gjerne ikke en sånn stabel på 800 sider. Plis?
En av de tingene jeg har savnet etter at jeg fant ut at jeg ikke tåler laktose og gluten, er potetsalat. Ikke den kjipe majonessuppa som du kjøper på boks i butikken, men den hjemmelagde som ingen grillkveld egentlig er komplett uten. Men en sommerdag i hagen til Frøken Fräken så tryllet hun plutselig frem en oppskrift som gjorde at ingen så mye som tenkte på å savne hverken rømme eller kefir eller majones (som ikke inneholder laktose men som bare ikke smaker særlig godt..). Og siden dere er verdens søteste lesere, så får dere selvsagt vite oppskriften:
♥ En god bolle kokte poteter
♥ Litt godt med olivenolje
♥ Masse ferske urter, særlig koriander
♥ Så mye hvitløk du orker
♥ Noen verv pepper
♥ En dæsj sterk sennep (dijon)
♥ Et halvt passe stort syrlig eple
♥ En purre eller noen vårløk
♥ En skvulp eplecidereddik
(Det halve eplet er dedikert til alle dere som friker ut når dere ser en oppskrift som ikke inneholder andre mål enn slumper og passelige mengder).
Ingenting er som litt fransk popmusikk om sommeren og Frøken Fräken er forbilledlig i så måte. Kommer man på besøk til hennes nydelige retrohjem en sommerdag når døren til hagen står på vidt gap og France Gall spilles på anlegget så er følelsen av å være heltinnen i en fransk film aldri særlig langt unna. Og den følelsen er slett ikke den verste man kan ha. Så får man servert kaffe i små sekstitallskopper som inntas på trappen i hagen mens man skravler om alt mellom himmel og jord og ser på at katten Max sover i sommersola. Ah, sommer i Oslo.
Helten og jeg har noe ulik tilnærming til innredning og interiør. Han tenker funksjon, jeg tenker estetikk. Han er fornøyd så lenge det er en sti mellom møbler, klesstabler og rot, jeg blir stressa og uvel av alt annet enn rene overflater. Han syns dessuten at pappesker er utmerkede innredningselementer, og da jeg fjernet en av dem fordi den ikke lengre hadde noen funksjon der den sto så lurte han på hva jeg hadde tenkt å sette der i stedet. Som om alle gulvflater som en hovedregel bør være okkupert av et eller annet, så lenge den tidligere nevnte stien er på plass så man kan navigere seg dit man skal. Og som om ikke alt dette var ille nok, så har han begynt å mumle i skjegget at det hadde vært digg med en stressless. Hallo!
Men så er han jo så fin likevel da, at jeg tolererer (nesten) alt sammen. Her om dagen fortalte han drømmende og med solid innlevelse om Wallace and Gromit-sekvensen i filmen over, der Wallace (eller er det Gromit mon tro?) er ute av sengen, påkledd og med brødskive i hånda i løpet av 30 sekunder. Så denne er til deg, Helten min. Bortsett fra totalt fravær av innredningssans så er du jo verdens aller aller beste!
Oh the happy days of folkehøgskule! Det året man kunne gjøre akkurat hva man ville og leve ut alle håpløse drømmer. Jeg benyttet sjansen til blant annet å synge en hel masse og var til og med i studio for første og ikke minst siste gang i mitt liv. Resultatet er kanskje noe ustøtt i begynnelsen men hei, jeg kommer meg jo og siste halvdel er da slett ikke så verst?
Jeg liker denne posten!
