Indre stridigheter


image

Jeg har endelig gått til innkjøp av en smarttelefon, sånn ca hundre år etter alle andre. Min indre geek har i månedsvis hatt lange, intense diskusjoner med Kongonerden i meg, av denne typen:

Indre geek: ..men jeg har så veldig veldig lyst på!
Kongonerd: Du klarer å vente litt til. Tenk på forholdene som de kongolesiske gruvearbeiderne lever under!
Indre geek: Men.. Jeg trenger en smarttelefon!
Kongonerd: Neida, det er bare noe du tror. Du vil vel ikke være med på å finansiere krigen i Kongo?

Denslags er det jo vanskelig å argumentere mot men så til slutt, etter halvannet år med indre splid, tapte likevel de gode intensjonene. Det er visst bare å innse at jeg har blitt gammel, egoistisk og uten idealer. Og når det først skulle gjøres skulle det gjøres skikkelig, så jeg er nå den stolte eier av en svindyr Samsung Galaxy Sll.

Når forsettene ryker har man selvsagt et lass med gode unnskyldninger og bortforklaringer på lur. Her er min liste:
1. Jeg ventet tross alt halvannet år fra jeg begynte å ønske meg til jeg faktisk kjøpte.
2. Det er min “gratulerer med vel gjennomført graviditet, fødsel og barseltid - bra jobba!”-gave til meg selv. Fordi jeg.. eh, fortjener det.
3. Siden jeg kjøpte den aller kuleste telefonen trenger jeg ikke kjøpe ny før om veldig, veldig lenge.
4. Jeg kan bruke telefonen til å spre info om hvorfor man bør tenke seg om tre ganger før man kjøper en ny duppeditt.

Ok så holder det ikke helt vann. Og jeg har litt dårlig samvittighet. Hvorfor trenger egentlig jeg, velfødd, frisk og vel ivaretatt av den utmerkede norske velferdsstaten, noen belønning for å ha født et velskapt barn?

Men likevel. Og i det minste har jeg nå gitt meg selv et spark bak til å nevne koltangruvene i Kongo her på bloggen. Det har jeg tenkt veldig lenge at jeg ville skrive om. Kanskje fins det noen redde-verden-apper? Eller andre nyttige, morsomme eller fine apps. Hva bruker du på din telefon? Hvordan kan vi bruke de fancy telefonene våre til noe bra?

Hm, kanskje dette er noe jeg burde forske litt videre på. Hva sier dere, vil dere lese mer om denslags?

(Og forøvrig: Denne bloggposten er (nesten bare) skrevet i Wordpress-appen. Yay!)

Illustrasjon: Dry Icons

2 lesere liker denne posten


Tordenblogg og Kongogjeld


Hjernen min krymper for tiden, jeg blir jo ikke akkurat smartere av denne graviditeten. For eksempel forsikrer jeg meg hundre ganger om at Ikea-bussen jeg sitter i er på vei til Furuset - før det plutselig åpnes en sluse i hodet mitt og jeg kommer på at det jo var til Slependen jeg skulle. Heldigvis er bussjåføren snill og setter meg av midt i trafikkmaskinen.

Men selv om jeg blir stadig dummere og horisontene mine snevres inn, så skjer det jo fortsatt ting der ute i verden. Jeg har tenkt å spare dere for tåkekommentarer om Wikileaks og Fredsprisen og heller opplyse om at en av bloggerbyens hyggeligste adventtradisjoner er i gang; for femte år på rad inviteres alle innbyggere og besøkende til å stemme frem den bloggen de liker best. Heia Hjorthen og Saccarina som tar seg tid til å arrangere Tordenbloggen i år også!

Dette er altså din mulighet til å stemme på og skryte av favorittbloggene dine - pluss kanskje årets beste anledning til å oppdage nye favoritter. Er vi ekstra heldige så disker Hjorten opp med podcast med direktetrekninger av cupkampene, ingenting sier vel desember i bloggerby mer enn det? For tre år siden var jeg på jobbreise i Bangkok og Dhaka og fulgte spent med på podcastene derfra via dårlige linjer. Good times! Konkurransen begynte denne uka og nye blogger konkurrerer daglig.

Forøvrig noterer jeg at fine, fine mennesker allerede har sendt meg videre til andre runde. Takk for stemmer og vakre ord - og se opp for makeløs stemmefisking etter hvert! Dessuten har jeg sett at gamle kjente som Kristin Storrusten og Geir Ertzgaard muligens kunne ønske seg noe større variasjon i temaer her på bloggen enn hva som har vært tilfellet i det siste - og det må jeg i grunnen si meg enig i.

For eksempel er det rent ut skandale at Norge har gått hen og ettergitt hele Kongos gjeld uten at det har blitt det minste kommentert her på bloggen (jeg twitret om det, men det tells nesten ikke). Og enda mer hårreisende er det at Morten Furuholmen - advokaten til gutta våre i Kongo - mener gjeldsslettingen er dårlig timing og at Norge nå kanskje har mistet en viktig brikke i forhandlingene for å få Moland og French hjem til fedrelandet. For som alltid er et par nordmenn på villmannseventyr mye viktigere enn velferden til de 70 millioner kongoleserne som dessverre ble født i feil land. Åh, jeg gremmes.

Illustrasjon: Rogue3w

1 person liker denne posten


Jeg har lest: Et mord i Kongo


Jeg har lest boka som Morten Strøksnes har skrevet om den såkalte Kongo-saken. I utgangspunktet var jeg noe skeptisk men etter noen overraskende gode anmeldelser både her og der og bestemte jeg meg for å lese den likevel. Kongo er jo tross alt tema som interesserer meg mer enn middels. Problemet er bare at boka viste seg å være skikkelig dårlig.

Hva vil forfatteren oppnå?
For det første skjønner jeg ikke hva Strøksnes vil oppnå. Forlaget sier at forfatteren “tar leseren med bak fengselsmurene og inn i den dampende jungelen i jakten på sannheten”. Joda, vi er med inn i fengselet og vi besøker jungelen, men vi finner ingen sannhet. Strøksnes gir oss knapt noen nye opplysninger som kan bidra til å kaste lys over saken og etter nesten 340 sider er jeg ikke det dugg klokere i forhold til hva som faktisk skjedde utenfor Kisangani i mai 2009.

Forlaget skriver også at Strøksnes “gir levende portretter av de drapsdømte og skriver innsiktsfullt om et land ruinert av korrupsjon og utbytting”. Nei vet du hva, det syns jeg virkelig ikke. Sekvensene som beskriver møtene med Moland og French i fengselet fremstår som famlende og uklare. I den grad han stiller dem kritiske spørsmål gis de full anledning til å svare så kryptisk at det ikke gir noen mening, eller å ganske enkelt la være å svare. Tilleggsinformasjon om fangene blir gitt tilsynelatende tilfeldig og uten kontekst - bare fordi forfatteren hadde informasjonen tilgjengelig?

Tankeleseren Strøksnes
Er man på utkikk etter ny innsikt i landet Kongo - “ruinert av korrupsjon og utbytting” - vil jeg heller ikke anbefale Et mord i Kongo. Snarere er det en studie i en hvit manns opplevelser i et fremmed land han knapt vet noe om før han besøker det første gang, og som han forsøker å tolke etter de referanser han har tilgjengelig. Dermed får vi uttalelser som “Pygmeene i Epulu oppførte seg faktisk litt som de gjorde i Fantomet”. Videre tillegger Strøksnes kongoleserne meninger og motiver som om han var den rene tankeleser. Når nordmennenes motiver blir tatt opp som tema, blir Strøksnes oppfatninger derimot presentert som gjetninger og teorier, selv om man vel skulle tro han hadde bedre kulturelle forutsetninger for å forstå tankesettet til French og Moland enn til noen tilfeldige kongolesiske landsbyboere.

Innholdsmessig er jeg dermed slett ikke imponert. I tillegg syns jeg Strøksnes har en del uheldige uttalelser og formuleringer underveis, blant annet bruker han konsekvent det noe nedsettende ordet pygmé om folket han møter i jungelen. Men det er mulig det er mitt i overkant politisk korrekte jeg som tar overhånd her. Og kanskje er det utslag for det samme når jeg ikke klarer å forstå Strøksnes stadig større sympati med fangene, deres oppfatning av mannsrollen og deres selverklærte politiske ukorrekthet.

Lite gjennomarbeidet
Men er det en spennende bok da? Det skulle man jo tro at det var, det er tross alt en fascinerende historie som foregår i et fascinerende land. Selv om man hiver alle forsøk på både kulturforståelse og mulighetene for et nytt lys i saken over bord, burde det være fullt mulig å snekre sammen en lesverdig bok. Men så er den ikke spennende en gang - og her må nok det dårlige språket ta størstedelen av skylda.

Boka skjemmes av unødvendige skrivefeil og virker i tillegg rett og slett svært dårlig gjennomarbeidet. Enkelte sekvenser er helt ok skrevet, mens andre virker tilfeldige og malplasserte - til og med overflødige. Mange av avsnittene, kanskje særlig i bokas andre halvdel, avsluttes med en setning som ikke henger sammen med resten. Jeg savner gode overganger, litterært driv, noe som får meg til å ønske å lese videre. Jeg savner overblikket, sammmenhengene, analysen. Det jeg får er i stor grad usammenhengende oppramsing av detaljer som gjør at jeg både mister tråden og interessen gang på gang. Språket er dessuten et merkelig sammensurium av ulike skrivestiler, noe som oppleves som forrvirrende og lite troverdig.

Svakt bokprosjekt
Oppsummert opplever jeg Et mord i Kongo som et svakt gjennomført bokprosjekt, både litterært og innholdsmessig. Som reiseskildring er den kjedelig, som dokumentar er den lite interessant. Det eneste klare inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er at jeg er overbevist om at Strøksnes syns Kongo er et fælt sted å være. Men det trengte han jo ikke skrive en hel bok om.

Det er også verdt å lese NRK og Verdensmagasinet X sine anmeldelser av boka.

Illustrasjon: Formatbrain

5 lesere liker denne posten


Ferietur til Rwanda, anyone?


Jeg har i flere år hatt Rwanda på listen over ønskereisemål. Faktisk siden litt før Homovennens hadde innflytningsfest i den forrige leiligheten (og hvis ikke det er tidemerke godt som noe så vet ikke jeg). Da møtte jeg en kar som kunne fortelle at han hadde hovedfag i fransk, hvorpå jeg i min ferske Rwanda-rus sporenstreks anbefalte han å reise dit. Alle vet jo at man får en helt annen reiseopplevelse hvis man snakker språket. Det ene tok det andre og et stykke nede i rødvinsflaska hadde vi plutselig blitt enige om å dra på ferie til Rwanda sammen.

Jeg mener bestemt at den slags avgjørelser sjelden står seg lengre enn til festen tar slutt, men enkelte har tydeligvis en ganske annen oppfatning. Nå er det sånn omtrent fire år siden den famøse innflytningsfesten, men hver gang jeg treffer Rwanda-mannen så sørger han for å minne meg på hvordan jeg sviktet han da jeg et par uker etter festen overrasket så meg nødt til å informere han om at vi nok ikke skulle på Afrikaferie sammen. Det har faktisk gått så langt som å bli et aldri så lite ritual - hvis vi nå hadde møttes og han ikke hadde poengtert at han fortsatt har et horn i siden til meg, så var det vel antagelig jeg som hadde blitt litt snurt.

Og hvis du tenker at Rwanda er et veldig merkelig sted å ønske seg til, så kan jeg opplyse om at det nå er 16 år siden folkemordet og at landet på mange måter er en aldri så liten suksesshistorie. For eksempel blir det nå regnet som et av de mest stabile landene i Sentral-Afrika, er ledende på IT i Øst-Afrika og kan vise til sterk økonomisk vekst de siste årene. Dessverre har Rwandas ledere en lei tendens til å blande seg inn i problemene til nabolandet DR Kongo, og har i årevis hatt både politiske og økonomiske interesser der. Så da spørs det vel kanskje om Kongonerder som meg heller bør legge ferien vår til et annet land sånn foreløpig.

Illustrasjon: International Center for Tropical Agriculture



Kongosaken som bullshitbingo


Slik gjør du:

  1. Alle som skal være med på spillet får hver sin kopi av bullshitbingoen.
  2. Løp inn på en nettavis og finn en Kongo-artikkel. Nederst i den vil du finne en lang liste med blogger som har lenket til artikkelen.
  3. Gå inn på en eller flere av bloggene og les posten høyt. Kryss av ordene etterhvert som de blir lest opp.
  4. Den første som får tre på rad har vunnet.

OBS: Spillet tar svært kort tid.



Kongosaken i et litt bredere perspektiv


Jeg har lest en del av referatene fra ankesaken i Kongo som er blitt publisert i norske nettaviser den siste uken. Denne rettssaken er ikke slik vi er vant til; den er ikke like etterrettelig, rettferdig eller forståelig som rettsakene her hjemme. Nå begynner de to nordmennene i tillegg å bli syke og slitne, og det ville være hjerteløst å ikke sympatisere med dem. Uansett hva de har gjort så har de åpenbart rotet seg borti noe som viste seg å være mye større enn de klarte å håndtere.

Men poenget her er egentlig ikke Moland og French, poenget er at vi gjennom denne saken, gjennom mediadekningen, beskrivelsene, intervjuene og ikke minst referatene fra rettssaken, får innblikk i en verden de fleste av oss ikke vet noe særlig om.

Jeg vil derfor anbefale deg å prøve å lese artiklene om Kongosaken på en annen måte enn du kanskje gjør. Det vil gi deg en unik sjanse til å lære noe om det kongolesiske samfunnet spesielt, og om verden utenfor Norge generelt.

★ Når du leser om hvor fælt nordmennene har det på cella – ikke glem at de har den beste cella i fengselet og at det sitter mennesker i alle de andre cellene også.

★ Når du leser om hvor urettferdig og lite etterrettelig etterforskningen er – ikke glem at denne etterforskningen er langt mer rettferdig og etterrettelig enn hva en vanlig kongoleser ville fått.

★ Når du leser om hvor håpløst kronglete og nedlatende advokatene og dommerne oppfører seg – ikke glem at dette er en rettssak med internasjonalt oppmerksomhet og at nordmennene har mektige støttespillere som følger med fra sidelinjen.

★ Når du leser krigsoverskrifter om at nordmennene har fått malaria – ikke glem at dette er en sykdom som tar to barneliv hvert eneste minutt. Men det skaper ingen overskrifter.

De menneskene jeg ber deg om å huske på er ikke norske nordmenn fra Norge, og du kan sjelden lese om dem i avisene. De opplever urettferdigheter, roter seg borti ting de burde holdt seg unna, blir syke og havner i fengsel – uten å noen gang havne i medies søkelys. Men nå er de der på en måte likevel, hvis du bare ser litt nøyere etter. Gjør det.

Illustrasjon: Darth Holden

1 person liker denne posten


Noen tanker om rettssaken i Kongo


Norsk medias dekning av rettssaken i Kongo må være selve drømmescenariet til skaren av rasistiske Twinglyhorer. Det er bare å lenke i vei til alle artiklene i VG og Dagbladet, spy ut alt du har av nedlatende kommentarer om aper og mongoer - og sørge for å ha reklameannonsene på plass når leserne stormer inn.

Kom igjen. Folk må forstå at de ikke kan sidestille rettssystemet i Kongo med det i Norge. Norge er et søkkrikt sosialdemokrati med vennlige naboer og trygge allianser - Kongo er utplyndret, lutfattig, kaotisk og har i tillegg dessverre vært fryktelig interessant for utlendinger helt fra Kong Leopold og frem i dag. Selvsagt fungerer ikke en kongolesisk rettssak slik som den gjør i Norge. Selvsagt finnes det korrupte dommere. Selvsagt har fengslene en begredelig standard - og selvsagt prøver de involverte å bruke denne once-in-a-lifetime sjansen til et økonomisk løft for alt den er verdt.

Dessverre for Kongo så er de økonomiske kravene nå så hinsides enhver fornuft at det undergraver troverdigheten i hele rettssaken. På den annen side så er den oppmerksomheten saken får i norsk media nok til å få enhver kongoleser til å konkludere med at Moland og French antagelig må være noen fryktelig viktige mennesker i Norge. I tillegg er praksis i landet slik at man slenger ut et heftig økonomisk krav - og så håper man å ende opp med en brøkdel av det (omtrent som når jeg ber sjefen om lønnsøkning, med andre ord..).

Men det at de fornærmede fremmer absurde økonomiske krav, har ingen sammenheng med skyldspørsmålet i saken. Nordmennene blir faktisk ikke mer og mer uskyldige ettersom erstatningskravene når astronomiske høyder - selv om deler av norsk media og bloggosfæren synes å mene det.

Dessverre for nordmennene så har de bestemt seg for at de ikke gidder å uttale seg i det hele tatt i det de mener er  en farse av en rettssak - og ignorerer fullstendig det faktum at denne rettssaken er langt mer etterrettelig og grundig enn en hvilken som helst kongoleser kunne håpet på. Moland og French gjør seg selv neppe noen tjeneste når de nå sitter der tause som graven mens de himler med øynene og nærmest flirer når de snakker om utsiktene til å bli idømt dødsstraff. Hvis jeg hadde vært ansvarlig for en rettssak hvor de tiltalte så tydelig viste mangel på respekt for det systemet jeg forsøkte å forvalte, så hadde jeg blitt eitrende forbanna.

Slik Moland og French fremstår så er det nærliggende å konkludere med at de er overbeviste om at hvis de bare holder ut gjennom dette sirkuset av en rettssak - og helst blir idømt dødsstraff - så kommer norske myndigheter til å redde dem hjem til gamlelandet. Og da er det jo i grunnen helt unødvendig å være samarbeidsvillig uansett, er det ikke?

(Du kan lese en reflektert og fin artikkel om Kongo-saken her, hvertfall så lenge du ignorerer kommentarfeltet..)



Er Gjestad rett mann på rett sted?


Aftepostens journalist Fred C Gjestad dekker i dag rettsaken mot de to nordmennene i Kongo direkte via CoverItLive. Et på alle måter strålende tiltak, særlig hvis man ser bort fra at Gjestad lirer av seg den ene språkfeilen etter den andre og virket oppriktig overrasket over at rettsaken ikke begynner til annonsert tid (hallo, vi snakker om Afrika her, ting starter aldri til annonsert tid).

Jeg har fulgt litt med på denne saken de siste to månedene, blant annet fordi jeg abonnerer på VG nett sin Kongo-rss og den har spydd ut den ene saken etter den andre om de to nordmennene. I samme periode har de vel knapt hatt en eneste sak om noe som helst annet fra Kongo - men det er jo ikke akkurat noen nyhet at nordmenn helst både leser og skriver om andre nordmenn.

Det er i grunnen vanskelig å gjøre seg opp noen annen mening om denne saken enn å håpe at man for alles skyld får en rettferdig og etterrettelig rettssak. På den annen side: Da Aftenposten publiserte bildet av en smilende Moland som vasket bort blodet etter den drepte sjåføren, kunne man ikke la være å tenke at disse gutta ikke kan være helt vel bevarte.

De to tiltalte sier at de bruker humor for å komme seg gjennom vanskelige situasjoner, men det er ganske enkelt ikke god nok forklaring på hvorfor man tilsynelatende syns det er festlig å tørke opp blodet til en drept mann. Uttalelser som ” vi er også blitt vant til å se døde mennesker. I Kampala ligger det døde mennesker i gatene – så det var ikke noe unaturlig” veier heller ikke i deres favør. Jeg har vært i Kampala selv og det er slett ikke slik at man ser lik liggende på alle gatehjørner i byen. At journalisten lar uttalelser som dette passere uten hverken kommentarer eller spørsmål, er også ganske sjokkerende både fordi uttalelsen ikke er riktig og fordi det bidrar til å opprettholde vestens bilde av Afrika som ensidig lovløst og farlig. Aftenpostens medarbeidere burde være i stand til en mer balansert journalistikk enn som så.

Man kan spørre seg om Gjestad har forsøkt seg på en stragegi med å la de tiltalte snakke for seg og bare sitere deres drøye påstander, for så å la tolkningen og konklusjonen være opp til leseren selv. Det er imidlertid ikke nødvendig å lete lenge på nettet for å skjønne at denne strategien i så fall har feilet totalt. Bloggene som lenker til nettartiklene om Kongo er i stor grad sørgelig lesning som handler om at Norge må få de stakkars nordmennene ut av Det Svarte Afrika fort som svint.

I stedet sitter man igjen et inntrykk av at det er Gjestads manglende kunnskaper om Kongo og Afrika som gjør at de tiltalte får tilgang til de store norske avisene uten hverken kritiske spørsmål eller redaksjonelle kommentarer. At Gjestad tydeligvis var den beste journalisten norsk media gadd å sende til Kongo sier en hel del om hvor utrolig lite viktig Afrika sør for Sahara er sett med norske øyne.



Kongo-seminar


Denne uken tar Oslo helt av og arrangerer to ulike seminar om Kongo! Det første foregår i morgen fra kl 1745 på Blindern, da er det U-landsseminaret i samarbeid med Fellesrådet for Afrika som spør Hvorfor blir det ikke fred i Kongo? Morten Bøås fra Fafo og Randi Solhjell fra NUPI skal blant annet snakke om bakgrunnen for den langvarige konflikten i landet og hvilken rolle seksualisert vold spiller i krigen.

På onsdag viser Oslo Dokumentarkino filmen The greatest Silence. Rape in the Congo (se traileren over) på Parkteateret kl 1745. Etterpå blir det paneldebatt med blant annet folk fra FN, Kirkens Nødhjelp, UD - og Morten Bøås. Han dukker liksom opp alle steder hvor Kongo diskuteres for tiden, jeg er litt skeptisk til det, men det er en annen sak. Jeg mistenker forøvrig at dette er den samme filmen som Nrk sendte i vinter under navnet Kongo i kaos, men er ikke helt sikker. Noen som vet?

Vi gleder oss!



Ben Affleck + Kongo = sant


I november tok Ben Affleck seg en tur og besøkte flyktningeleirene i Øst-Kongo for å prøve å skape oppmerksomhet rundt situasjonen der nede og få folk til å gi mer penger til NGO-ene som jobber der. Affleck er en riktig Kongovenn og har faktisk besøkt landet fire ganger siden 2007. Som Frøkna selv ble han interessert i landet ved en tilfeldighet; da hele Hollywood løp avgårde for å redde Darfur begynte han i stedet å lese om Kongo. Og jo mer han leste, jo mer interessert ble han. Dette er første del av en dokumentar han lagde i samarbeid med Nightline på tv-kanalen ABC. Hvis du vil se andre del også så finner du den på youtube, bare søk på Ben Affleck og Kongo.

Legg gjerne merke til den aldeles nydelige naturen som dukker opp i noen av utendørsscenene. Kongo vil bli en turistmagnet uten like når de bare finner fred.