Slik gjør du:
OBS: Spillet tar svært kort tid.
Jeg har lest en del av referatene fra ankesaken i Kongo som er blitt publisert i norske nettaviser den siste uken. Denne rettssaken er ikke slik vi er vant til; den er ikke like etterrettelig, rettferdig eller forståelig som rettsakene her hjemme. Nå begynner de to nordmennene i tillegg å bli syke og slitne, og det ville være hjerteløst å ikke sympatisere med dem. Uansett hva de har gjort så har de åpenbart rotet seg borti noe som viste seg å være mye større enn de klarte å håndtere.
Men poenget her er egentlig ikke Moland og French, poenget er at vi gjennom denne saken, gjennom mediadekningen, beskrivelsene, intervjuene og ikke minst referatene fra rettssaken, får innblikk i en verden de fleste av oss ikke vet noe særlig om.
Jeg vil derfor anbefale deg å prøve å lese artiklene om Kongosaken på en annen måte enn du kanskje gjør. Det vil gi deg en unik sjanse til å lære noe om det kongolesiske samfunnet spesielt, og om verden utenfor Norge generelt.
★ Når du leser om hvor fælt nordmennene har det på cella – ikke glem at de har den beste cella i fengselet og at det sitter mennesker i alle de andre cellene også.
★ Når du leser om hvor urettferdig og lite etterrettelig etterforskningen er – ikke glem at denne etterforskningen er langt mer rettferdig og etterrettelig enn hva en vanlig kongoleser ville fått.
★ Når du leser om hvor håpløst kronglete og nedlatende advokatene og dommerne oppfører seg – ikke glem at dette er en rettssak med internasjonalt oppmerksomhet og at nordmennene har mektige støttespillere som følger med fra sidelinjen.
★ Når du leser krigsoverskrifter om at nordmennene har fått malaria – ikke glem at dette er en sykdom som tar to barneliv hvert eneste minutt. Men det skaper ingen overskrifter.
De menneskene jeg ber deg om å huske på er ikke norske nordmenn fra Norge, og du kan sjelden lese om dem i avisene. De opplever urettferdigheter, roter seg borti ting de burde holdt seg unna, blir syke og havner i fengsel – uten å noen gang havne i medies søkelys. Men nå er de der på en måte likevel, hvis du bare ser litt nøyere etter. Gjør det.
Norsk medias dekning av rettssaken i Kongo må være selve drømmescenariet til skaren av rasistiske Twinglyhorer. Det er bare å lenke i vei til alle artiklene i VG og Dagbladet, spy ut alt du har av nedlatende kommentarer om aper og mongoer - og sørge for å ha reklameannonsene på plass når leserne stormer inn.
Kom igjen. Folk må forstå at de ikke kan sidestille rettssystemet i Kongo med det i Norge. Norge er et søkkrikt sosialdemokrati med vennlige naboer og trygge allianser - Kongo er utplyndret, lutfattig, kaotisk og har i tillegg dessverre vært fryktelig interessant for utlendinger helt fra Kong Leopold og frem i dag. Selvsagt fungerer ikke en kongolesisk rettssak slik som den gjør i Norge. Selvsagt finnes det korrupte dommere. Selvsagt har fengslene en begredelig standard - og selvsagt prøver de involverte å bruke denne once-in-a-lifetime sjansen til et økonomisk løft for alt den er verdt.
Dessverre for Kongo så er de økonomiske kravene nå så hinsides enhver fornuft at det undergraver troverdigheten i hele rettssaken. På den annen side så er den oppmerksomheten saken får i norsk media nok til å få enhver kongoleser til å konkludere med at Moland og French antagelig må være noen fryktelig viktige mennesker i Norge. I tillegg er praksis i landet slik at man slenger ut et heftig økonomisk krav - og så håper man å ende opp med en brøkdel av det (omtrent som når jeg ber sjefen om lønnsøkning, med andre ord..).
Men det at de fornærmede fremmer absurde økonomiske krav, har ingen sammenheng med skyldspørsmålet i saken. Nordmennene blir faktisk ikke mer og mer uskyldige ettersom erstatningskravene når astronomiske høyder - selv om deler av norsk media og bloggosfæren synes å mene det.
Dessverre for nordmennene så har de bestemt seg for at de ikke gidder å uttale seg i det hele tatt i det de mener er en farse av en rettssak - og ignorerer fullstendig det faktum at denne rettssaken er langt mer etterrettelig og grundig enn en hvilken som helst kongoleser kunne håpet på. Moland og French gjør seg selv neppe noen tjeneste når de nå sitter der tause som graven mens de himler med øynene og nærmest flirer når de snakker om utsiktene til å bli idømt dødsstraff. Hvis jeg hadde vært ansvarlig for en rettssak hvor de tiltalte så tydelig viste mangel på respekt for det systemet jeg forsøkte å forvalte, så hadde jeg blitt eitrende forbanna.
Slik Moland og French fremstår så er det nærliggende å konkludere med at de er overbeviste om at hvis de bare holder ut gjennom dette sirkuset av en rettssak - og helst blir idømt dødsstraff - så kommer norske myndigheter til å redde dem hjem til gamlelandet. Og da er det jo i grunnen helt unødvendig å være samarbeidsvillig uansett, er det ikke?
(Du kan lese en reflektert og fin artikkel om Kongo-saken her, hvertfall så lenge du ignorerer kommentarfeltet..)
Aftepostens journalist Fred C Gjestad dekker i dag rettsaken mot de to nordmennene i Kongo direkte via CoverItLive. Et på alle måter strålende tiltak, særlig hvis man ser bort fra at Gjestad lirer av seg den ene språkfeilen etter den andre og virket oppriktig overrasket over at rettsaken ikke begynner til annonsert tid (hallo, vi snakker om Afrika her, ting starter aldri til annonsert tid).
Jeg har fulgt litt med på denne saken de siste to månedene, blant annet fordi jeg abonnerer på VG nett sin Kongo-rss og den har spydd ut den ene saken etter den andre om de to nordmennene. I samme periode har de vel knapt hatt en eneste sak om noe som helst annet fra Kongo - men det er jo ikke akkurat noen nyhet at nordmenn helst både leser og skriver om andre nordmenn.
Det er i grunnen vanskelig å gjøre seg opp noen annen mening om denne saken enn å håpe at man for alles skyld får en rettferdig og etterrettelig rettssak. På den annen side: Da Aftenposten publiserte bildet av en smilende Moland som vasket bort blodet etter den drepte sjåføren, kunne man ikke la være å tenke at disse gutta ikke kan være helt vel bevarte.
De to tiltalte sier at de bruker humor for å komme seg gjennom vanskelige situasjoner, men det er ganske enkelt ikke god nok forklaring på hvorfor man tilsynelatende syns det er festlig å tørke opp blodet til en drept mann. Uttalelser som ” vi er også blitt vant til å se døde mennesker. I Kampala ligger det døde mennesker i gatene – så det var ikke noe unaturlig” veier heller ikke i deres favør. Jeg har vært i Kampala selv og det er slett ikke slik at man ser lik liggende på alle gatehjørner i byen. At journalisten lar uttalelser som dette passere uten hverken kommentarer eller spørsmål, er også ganske sjokkerende både fordi uttalelsen ikke er riktig og fordi det bidrar til å opprettholde vestens bilde av Afrika som ensidig lovløst og farlig. Aftenpostens medarbeidere burde være i stand til en mer balansert journalistikk enn som så.
Man kan spørre seg om Gjestad har forsøkt seg på en stragegi med å la de tiltalte snakke for seg og bare sitere deres drøye påstander, for så å la tolkningen og konklusjonen være opp til leseren selv. Det er imidlertid ikke nødvendig å lete lenge på nettet for å skjønne at denne strategien i så fall har feilet totalt. Bloggene som lenker til nettartiklene om Kongo er i stor grad sørgelig lesning som handler om at Norge må få de stakkars nordmennene ut av Det Svarte Afrika fort som svint.
I stedet sitter man igjen et inntrykk av at det er Gjestads manglende kunnskaper om Kongo og Afrika som gjør at de tiltalte får tilgang til de store norske avisene uten hverken kritiske spørsmål eller redaksjonelle kommentarer. At Gjestad tydeligvis var den beste journalisten norsk media gadd å sende til Kongo sier en hel del om hvor utrolig lite viktig Afrika sør for Sahara er sett med norske øyne.
Denne uken tar Oslo helt av og arrangerer to ulike seminar om Kongo! Det første foregår i morgen fra kl 1745 på Blindern, da er det U-landsseminaret i samarbeid med Fellesrådet for Afrika som spør Hvorfor blir det ikke fred i Kongo? Morten Bøås fra Fafo og Randi Solhjell fra NUPI skal blant annet snakke om bakgrunnen for den langvarige konflikten i landet og hvilken rolle seksualisert vold spiller i krigen.
På onsdag viser Oslo Dokumentarkino filmen The greatest Silence. Rape in the Congo (se traileren over) på Parkteateret kl 1745. Etterpå blir det paneldebatt med blant annet folk fra FN, Kirkens Nødhjelp, UD - og Morten Bøås. Han dukker liksom opp alle steder hvor Kongo diskuteres for tiden, jeg er litt skeptisk til det, men det er en annen sak. Jeg mistenker forøvrig at dette er den samme filmen som Nrk sendte i vinter under navnet Kongo i kaos, men er ikke helt sikker. Noen som vet?
Vi gleder oss!
I november tok Ben Affleck seg en tur og besøkte flyktningeleirene i Øst-Kongo for å prøve å skape oppmerksomhet rundt situasjonen der nede og få folk til å gi mer penger til NGO-ene som jobber der. Affleck er en riktig Kongovenn og har faktisk besøkt landet fire ganger siden 2007. Som Frøkna selv ble han interessert i landet ved en tilfeldighet; da hele Hollywood løp avgårde for å redde Darfur begynte han i stedet å lese om Kongo. Og jo mer han leste, jo mer interessert ble han. Dette er første del av en dokumentar han lagde i samarbeid med Nightline på tv-kanalen ABC. Hvis du vil se andre del også så finner du den på youtube, bare søk på Ben Affleck og Kongo.
Legg gjerne merke til den aldeles nydelige naturen som dukker opp i noen av utendørsscenene. Kongo vil bli en turistmagnet uten like når de bare finner fred.
Hva har skjedd i Kongo siden forrige oppdatering? Her er en kort oppsummering av de siste to måneders utvikling i konflikten.
I november kunngjorde som kjent FN at de ønsket ytterligere 3000 soldater til MONUC, FNs fredsbevarende styrker i Kongo. Laurent Nkunda (leder av CNDP-militsen) syntes dette var en dårlig idé mens vestlige polikere på sin side konkurrerte seg i mellom om å si at de på ingen måte hadde noen soldater å avse til Kongo. Norge kunne i høyden vurdere å sende et feltsykehus som egentlig var ment for Tsjad. Selv havnet jeg i en liten skvis her, ettersom to av mine store helter var uenige om denne saken. Jonas Gahr Støre sa nei til norske FN-soldater i Kongo, Jan Egeland sa ja. Jeg håpet at FN i det minste kunne komme med en formell anmodning til Norge.
Tidlig i desember kunne VG melde om at 90 000 mennesker var sporløst forsvunnet fra tre flyktningeleire i Nord-Kivu. 90 000 mennesker! Hvordan er det mulig at de bare blir borte?! Dermed steg tallet for internt fordrevne som UNHCR (FNs Høykommissariat for flyktninger) ikke visste hvor befant seg, ytterligere.
Mandag 8. desember begynte fredsforhandlingene mellom regjeringen og opprørssyrkene i Nairobi, Kenya under ledelse av FN. Inntil da hadde regjeringen nektet å forhandle med opprørerne.
Omtrent samtidig brøt fredsforhandlingene mellom nabolandet Uganda og Lord’s Resistance Army (LRA) sammen. LRA er en kristen, paramilitær opprørsgruppe ledet av den beryktede Joseph Kony som har laget bråk hovedsaklig i Uganda, men også i Sudan og Kongo, siden åttitallet. LRA er særlig kjent for å kidnappe barn og trene dem opp til å bli soldater. Etter at forhandlingene brøt sammen, samlet regjeringshærene fra Uganda, Sør-Sudan og Kongo seg om en offensiv mot flere LRA-baser i Øst-Kongo.
Forhandlingene mellom den kongolesiske regjeringen og CNDP brøt sammen 20. desember. 25. - 27. desember utspilte det som er blitt kjent som julemassakrene seg, da LRA angrep en rekke landsbyer i det nord-østlige Kongo. Hjelpeorganisasjonen Caritas meldte om at mer enn 400 mennesker ble myrdet på bestialsk vis i løpet av disse dagene; hakket i stykker og brent levende i sine hjem. Flere skal også ha fått leppene skåret av som en advarsel om å ikke snakke stygt om LRA-opprørerne. UNHCR rapporterte om at 160 kongolesiske barn ble kidnappet og 80 kongolesiske kvinner ble voldtatt i løpet av disse dagene. LRA nektet for at de hadde noe med dette å gjøre og forsøkte å legge skylden over på den ugandiske hæren. EU-kommisjonen og FN har fordømt angrepene.
I begynnelsen av januar fortalte CNDP-offiserer at de hadde utvist Laurent Nkunda fra gruppen fordi de mente at han utviste dårlig lederskap. En talsmann for Nkunda selv benektet imidlertid at så var tilfelle og etter dette ser det ut som at Nkunda har gjenetablert sin posisjon som gruppens ubestridte leder. Fredsforhandlingene ble tatt opp igjen i Kenya 7. januar og pågår fremdeles. Situasjonen er uoversiktelig/dårlig dekket i media, men så vidt jeg kan forstå så er det den fraksjonen av CNDP som fortalte at de hadde utvist Nkunda, som har inngått våpenhvile med den kongolesiske regjeringen. Denne fraksjonen er ikke med i de offisielle forhandlingene i Nairobi.
I forrige uke var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på besøk i Kongo og hadde blant annet samtaler med FN, som nå har kommet med en formell anmodning til Norge om å sende soldater til Kongo. Strøm-Erichsen sier at et norsk bidrag kan bli klart mot slutten av året og at det “ikke er henne i mot å sende soldater til Kongo”.
I mellomtiden fortsetter LRA, CNDP, regjeringshæren og alle de andre sine herjinger mot sivilbefolkningen i Afrikas tredje største land.
Aftenposten tok selvkritkk på lederplass i fredagens avis for å nok en gang ha latt konflikten i Kongo gå i glemmeboken (interessant nok fulgte de ikke opp denne lederen med noen oppdatering på situasjonen i Kongo). I disse dager er det - som så mange ganger før - Israel og Palestinas uendelige uenighet som tar medienes oppmerksomhet.
Jeg er på ingen måte noen ekspert på Israel og Palestina, snarere har jeg vel det samme avmålte engasjementet til denne konflikten som de fleste nordmenn har til situasjonen i Kongo. Men fordi mediene stadig prioriterer nyheter om Midtøsten på bekostning av mange andre konflikter rundt om i verden, så har jeg fundert litt på hva det er som gjør landene rundt Middelhavet så utrolig viktig for norsk presse.
Først tenkte jeg at det antagelig fins en hel del flere innvandrere derfra enn fra Kongo, men det gjør det ikke. SSB melder om knappe 1400 innvandrere fra det palestinske området, knappe 600 fra Israel og drøyt 1650 fra Kongo pr januar 2008. Til sammenligning fins det nesten 22 000 innvandrere fra Somalia i Norge og det landet hører man jo nesten aldri noe om, bortsett fra når et vestlig skip har blitt angrepet av sjørøvere utenfor Afrikas horn. I følge Wikipedia er det dessuten ikke mer enn ca 2000 jøder i Norge, så det er heller ikke en tallmessig stor gruppe.
Ok, så har det ikke noe å gjøre med antall mennesker som bor i Norge og har tilknytning til den ene eller den andre konflikten. At det er en fordel for et land å ha palmer, strender og familievennlige resorts når ulykken rammer, så vi med all tydelighet etter tsunamien. (Visstnok har Røde Kors ennå ikke brukt opp halvparten av pengene de fikk samlet inn etter denne katastrofen, noe som sier ganske mye om de enorme summene nordmenn ga fra seg den gangen). Stakkars Kongo har knapt noen kystlinje overhodet - og selv om man kan dra på gorilla-safari i regnskogen så hjelper jo det lite når alle reiseråd handler om at dette er et land du absolutt ikke bør dra til overhodet.
Men nå har jeg visst snakket meg helt bort, la oss gå tilbake til Israel/Palestina. Jeg har ca fire teorier (ikke presentert etter viktighetsgrad) om hvorfor det er så mye fokus på akkurat dette området og så lite på Kongo, og vil gjerne høre fra deg om du kan komplettere eller korrigere listen min:
1. Konflikten mellom Israel og Palestina er et slags nav for konfliktene i hele området og har enormt mye å si, kanskje særlig symbolsk, for en rekke andre konflikter. Øst møter vest, islam møter kristendom, terrror møter mer tradisjonell krigføring, David møter Goliat, osv - alt dette gjør det viktig for resten av verden å følge med på hva som skjer. Konflikten i Kongo har også aktører fra andre land, men den er ikke viktig for resten av verden (les; Vesten), hverken økonomisk eller symbolsk. Så lenge det fins gruver der med kongolesiske barnearbeidere og krigsfanger som utvinner nok koltan (og gjør rwandiske smuglere/forretningsfolk rike) til at vi kan kjøpe DVD-spillere, laptoper, mobiltelfoner og Playstation så mye vi orker, er det ingen grunn til å lage noe oppstyr.
2. Båndene mellom Israel og USA er svært tette, og dermed også mellom Norge og Israel. Dessuten mistenker jeg at Vesten fremdeles plages av dårlig samvittighet overfor jødene. På samme måte har man dårlig samvittighet fordi man lot være å intervenere i folkemordet i Rwanda i 1994. Bulambo Lembelembe (fjorårets vinner av Raftoprisen) har mer enn antydet at dette kan ha medvirket til Vestens passive holdning overfor Rwanda i høstens dramatiske opptrapping av Kongokonflikten, hvor Rwanda hadde - og fremdeles har - en nøkkelrolle.
3. Norsk media har fulgt Palestina-spørsmålet i en årrekke og selv om man kanskje skulle tro at nettopp det ville gjøre at det etterhvert ble plass til andre utenrikssaker, så er det det motsatte som skjer. Om det er journalister eller publikum som ikke er i stand til å sette seg inn i en ny konflikt, men helst vil skrive/lese/snakke om den samme konflikten i år etter år, skal jeg ikke uttale meg om - bortsett fra at jeg tror at journalistene undervurderer den norske befolkningen (se, der uttalte jeg meg visst likevel gitt).
4. Midtøstenkonflikten er en polarisert konflikt med tydelige aktører som har hver sine uttalte mål. Situasjonen i Kongo er mildt sagt uoversiktelig og vanskelig å sette seg inn i, med et mylder av aktører som har til dels uklare motiver. Det er enklest å konsentrere seg om det man forstår.
I tillegg kommer at Afrika er et ukjent og fjernt kontinent for de langt fleste nordmenn. De færreste har vært der, kjenner noen derfra eller kan noe særlig om hverken folk eller historie. Dessuten er hovedspråket i DR Kongo fransk, noe svært få norske utenriksjournalister behersker. Klarer man ikke å kommunisere skikkelig så blir jo det journalistiske arbeidet mye vanskeligere, så klart.
Og hvis du nå sitter der og tørster etter informasjon om hva som skjer i Kongo for tiden, så kan jeg berolige deg med at det kommer en oppdateringspost om det her på bloggen i i løpet av denne uka.
Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.
Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.
Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.
(Bildet er stjålet fra IVG Design)
I følge UNICEF er nå Kongo det farligste stedet i verden for barn å vokse opp. Barna dør av sykdom og underernæring, de mister skolegang og er tvunget til et liv på evig flukt. Det rapporteres om soldater som går fra dør til dør i øst-Kongo og tar med seg barna med makt, og 1 600 barn leter nå etter foreldrene sine i flyktningeleirene i Nord-Kivu. Om nettene kommer fulle soldater og voldtar kvinner og barn. En hel generasjon vokser opp uten regelmessig skolegang og uten å kjenne til noe annet enn krig og sult. Å si at dette lover dårlig for den demokratiske utviklingen i landet, er ingen overdrivelse.
Selv om det vil ta tid å få i stand en løsning på konflikten i Kongo, så er det likevel en viss diplomatisk fremgang å spore de siste dagene. På fredag ble Rwanda og Kongo enige om å samarbeide for å avvæpne militsene som opererer i grenseområdene - i stor grad rester etter folkemordet i Rwanda i 1994. I tillegg har FNs spesialutsending Olusegun Obasanjo (tidligere president i Nigeria) i løpet av helgen hatt samtaler med både president Kabila og opprørsleder Nkunda. Nkunda har gitt uttrykk for at han vil respektere en eventuell våpenhvile og bidra til å åpne en korridor for flyktninger. Det er imidlertid viktig å huske på at disse tingene snarere er små skritt i riktig retning enn tegn på at konflikten snart er løst.
Frankrike foreslo i forrige uke at EU skulle sende 1500 soldater til Kongo, men ble nedstemt av blant andre Storbritannia og Tyskland. FN har bedt om 3000 soldater for å styrke sin tilstedeværelse, men det er uvisst hvilke land som vil etterkomme dette. Her i Norge tok Jan Egeland til orde for at Norge burde bidra med soldater for å øke FN-styrken MONUC og fikk støtte av blant annet Flyktningehjelpen, men regjeringen ved Jonas Gahr Støre mente at Norge ikke har noen soldater å sende. Derimot kommer Norge til å øke nødhjelpen til Kongo med 50 millioner kroner.
Men du kan også bidra! Gjennom UNICEF kan du for eksempel gi 43 pakker høyeenergikjeks, ti varme pledd eller tre førstehjelpskofferter. Hos Flyktningehjelpen kan du bli fadder eller gi engangsbeløp over konto eller telefon og du kan også gi penger til barna i Kongo gjennom Redd Barna.
(Bildet er stjålet fra Dagbladet og viser barn som nå får bo på Don Bosco Ngangi-senteret i provinshovedstaden Goma)
