Kongo: fredsforhandlinger og julemassakre


Hva har skjedd i Kongo siden forrige oppdatering? Her er en kort oppsummering av de siste to måneders utvikling i konflikten.

I november kunngjorde som kjent FN at de ønsket ytterligere 3000 soldater til MONUC, FNs fredsbevarende styrker i Kongo. Laurent Nkunda (leder av CNDP-militsen) syntes dette var en dårlig idé mens vestlige polikere på sin side konkurrerte seg i mellom om å si at de på ingen måte hadde noen soldater å avse til Kongo. Norge kunne i høyden vurdere å sende et feltsykehus som egentlig var ment for Tsjad. Selv havnet jeg i en liten skvis her, ettersom to av mine store helter var uenige om denne saken. Jonas Gahr Støre sa nei til norske FN-soldater i Kongo, Jan Egeland sa ja. Jeg håpet at FN i det minste kunne komme med en formell anmodning til Norge.

Tidlig i desember kunne VG melde om at 90 000 mennesker var sporløst forsvunnet fra tre flyktningeleire i Nord-Kivu. 90 000 mennesker! Hvordan er det mulig at de bare blir borte?! Dermed steg tallet for internt fordrevne som UNHCR (FNs Høykommissariat for flyktninger) ikke visste hvor befant seg, ytterligere.

Mandag 8. desember begynte fredsforhandlingene mellom regjeringen og opprørssyrkene i Nairobi, Kenya under ledelse av FN. Inntil da hadde regjeringen nektet å forhandle med opprørerne.

Omtrent samtidig brøt fredsforhandlingene mellom nabolandet Uganda og Lord’s Resistance Army (LRA) sammen. LRA er en kristen, paramilitær opprørsgruppe ledet av den beryktede Joseph Kony som har laget bråk hovedsaklig i Uganda, men også i Sudan og Kongo, siden åttitallet. LRA er særlig kjent for å kidnappe barn og trene dem opp til å bli soldater. Etter at forhandlingene brøt sammen, samlet regjeringshærene fra Uganda, Sør-Sudan og Kongo seg om en offensiv mot flere LRA-baser i Øst-Kongo.

Forhandlingene mellom den kongolesiske regjeringen og CNDP brøt sammen 20. desember. 25. - 27. desember utspilte det som er blitt kjent som julemassakrene seg, da LRA angrep en rekke landsbyer i det nord-østlige Kongo. Hjelpeorganisasjonen Caritas meldte om at mer enn 400 mennesker ble myrdet på bestialsk vis i løpet av disse dagene; hakket i stykker og brent levende i sine hjem. Flere skal også ha fått leppene skåret av som en advarsel om å ikke snakke stygt om LRA-opprørerne. UNHCR rapporterte om at 160 kongolesiske barn ble kidnappet og 80 kongolesiske kvinner ble voldtatt i løpet av disse dagene. LRA nektet for at de hadde noe med dette å gjøre og forsøkte å legge skylden over på den ugandiske hæren. EU-kommisjonen og FN har fordømt angrepene.

I begynnelsen av januar fortalte CNDP-offiserer at de hadde utvist Laurent Nkunda fra gruppen fordi de mente at han utviste dårlig lederskap. En talsmann for Nkunda selv benektet imidlertid at så var tilfelle og etter dette ser det ut som at Nkunda har gjenetablert sin posisjon som gruppens ubestridte leder. Fredsforhandlingene ble tatt opp igjen i Kenya 7. januar og pågår fremdeles. Situasjonen er uoversiktelig/dårlig dekket i media, men så vidt jeg kan forstå så er det den fraksjonen av CNDP som fortalte at de hadde utvist Nkunda, som har inngått våpenhvile med den kongolesiske regjeringen. Denne fraksjonen er ikke med i de offisielle forhandlingene i Nairobi.

I forrige uke var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på besøk i Kongo og hadde blant annet samtaler med FN, som nå har kommet med en formell anmodning til Norge om å sende soldater til Kongo. Strøm-Erichsen sier at et norsk bidrag kan bli klart mot slutten av året og at det “ikke er henne i mot å sende soldater til Kongo”.

I mellomtiden fortsetter LRA, CNDP, regjeringshæren og alle de andre sine herjinger mot sivilbefolkningen i Afrikas tredje største land.



Kongo vs Israel/Palestina


Aftenposten tok selvkritkk på lederplass i fredagens avis for å nok en gang ha latt konflikten i Kongo gå i glemmeboken (interessant nok fulgte de ikke opp denne lederen med noen oppdatering på situasjonen i Kongo). I disse dager er det - som så mange ganger før - Israel og Palestinas uendelige uenighet som tar medienes oppmerksomhet.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på Israel og Palestina, snarere har jeg vel det samme avmålte engasjementet til denne konflikten som de fleste nordmenn har til situasjonen i Kongo. Men fordi mediene stadig prioriterer nyheter om Midtøsten på bekostning av mange andre konflikter rundt om i verden, så har jeg fundert litt på hva det er som gjør landene rundt Middelhavet så utrolig viktig for norsk presse.

Først tenkte jeg at det antagelig fins en hel del flere innvandrere derfra enn fra Kongo, men det gjør det ikke. SSB melder om knappe 1400 innvandrere fra det palestinske området, knappe 600 fra Israel og drøyt 1650 fra Kongo pr januar 2008. Til sammenligning fins det nesten 22 000 innvandrere fra Somalia i Norge og det landet hører man jo nesten aldri noe om, bortsett fra når et vestlig skip har blitt angrepet av sjørøvere utenfor Afrikas horn. I følge Wikipedia er det dessuten ikke mer enn ca 2000 jøder i Norge, så det er heller ikke en tallmessig stor gruppe.

Ok, så har det ikke noe å gjøre med antall mennesker som bor i Norge og har tilknytning til den ene eller den andre konflikten. At det er en fordel for et land å ha palmer, strender og familievennlige resorts når ulykken rammer, så vi med all tydelighet etter tsunamien. (Visstnok har Røde Kors ennå ikke brukt opp halvparten av pengene de fikk samlet inn etter denne katastrofen, noe som sier ganske mye om de enorme summene nordmenn ga fra seg den gangen). Stakkars Kongo har knapt noen kystlinje overhodet - og selv om man kan dra på gorilla-safari i regnskogen så hjelper jo det lite når alle reiseråd handler om at dette er et land du absolutt ikke bør dra til overhodet.

Men nå har jeg visst snakket meg helt bort, la oss gå tilbake til Israel/Palestina. Jeg har ca fire teorier (ikke presentert etter viktighetsgrad) om hvorfor det er så mye fokus på akkurat dette området og så lite på Kongo, og vil gjerne høre fra deg om du kan komplettere eller korrigere listen min:

1. Konflikten mellom Israel og Palestina er et slags nav for konfliktene i hele området og har enormt mye å si, kanskje særlig symbolsk, for en rekke andre konflikter. Øst møter vest, islam møter kristendom, terrror møter mer tradisjonell krigføring, David møter Goliat, osv - alt dette gjør det viktig for resten av verden å følge med på hva som skjer. Konflikten i Kongo har også aktører fra andre land, men den er ikke viktig for resten av verden (les; Vesten), hverken økonomisk eller symbolsk. Så lenge det fins gruver der med kongolesiske barnearbeidere og krigsfanger som utvinner nok koltan (og gjør rwandiske smuglere/forretningsfolk rike) til at vi kan kjøpe DVD-spillere, laptoper, mobiltelfoner og Playstation så mye vi orker, er det ingen grunn til å lage noe oppstyr.

2. Båndene mellom Israel og USA er svært tette, og dermed også mellom Norge og Israel. Dessuten mistenker jeg at Vesten fremdeles plages av dårlig samvittighet overfor jødene. På samme måte har man dårlig samvittighet fordi man lot være å intervenere i folkemordet i Rwanda i 1994. Bulambo Lembelembe (fjorårets vinner av Raftoprisen) har mer enn antydet at dette kan ha medvirket til Vestens passive holdning overfor Rwanda i høstens dramatiske opptrapping av Kongokonflikten, hvor Rwanda hadde - og fremdeles har - en nøkkelrolle.

3. Norsk media har fulgt Palestina-spørsmålet i en årrekke og selv om man kanskje skulle tro at nettopp det ville gjøre at det etterhvert ble plass til andre utenrikssaker, så er det det motsatte som skjer. Om det er journalister eller publikum som ikke er i stand til å sette seg inn i en ny konflikt, men helst vil skrive/lese/snakke om den samme konflikten i år etter år, skal jeg ikke uttale meg om - bortsett fra at jeg tror at journalistene undervurderer den norske befolkningen (se, der uttalte jeg meg visst likevel gitt).

4. Midtøstenkonflikten er en polarisert konflikt med tydelige aktører som har hver sine uttalte mål. Situasjonen i Kongo er mildt sagt uoversiktelig og vanskelig å sette seg inn i, med et mylder av aktører som har til dels uklare motiver. Det er enklest å konsentrere seg om det man forstår.

I tillegg kommer at Afrika er et ukjent og fjernt kontinent for de langt fleste nordmenn. De færreste har vært der, kjenner noen derfra eller kan noe særlig om hverken folk eller historie. Dessuten er hovedspråket i DR Kongo fransk, noe svært få norske utenriksjournalister behersker. Klarer man ikke å kommunisere skikkelig så blir jo det journalistiske arbeidet mye vanskeligere, så klart.

Og hvis du nå sitter der og tørster etter informasjon om hva som skjer i Kongo for tiden, så kan jeg berolige deg med at det kommer en oppdateringspost om det her på bloggen i i løpet av denne uka.



Hvorfor jeg blogger om Afrika


Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.

Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.

(Bildet er stjålet fra IVG Design)

2 lesere liker denne posten


Update: Hva skjer i Kongo?


I følge UNICEF er nå Kongo det farligste stedet i verden for barn å vokse opp. Barna dør av sykdom og underernæring, de mister skolegang og er tvunget til et liv på evig flukt. Det rapporteres om soldater som går fra dør til dør i øst-Kongo og tar med seg barna med makt, og 1 600 barn leter nå etter foreldrene sine i flyktningeleirene i Nord-Kivu. Om nettene kommer fulle soldater og voldtar kvinner og barn. En hel generasjon vokser opp uten regelmessig skolegang og uten å kjenne til noe annet enn krig og sult. Å si at dette lover dårlig for den demokratiske utviklingen i landet, er ingen overdrivelse.

Selv om det vil ta tid å få i stand en løsning på konflikten i Kongo, så er det likevel en viss diplomatisk fremgang å spore de siste dagene. På fredag ble Rwanda og Kongo enige om å samarbeide for å avvæpne militsene som opererer i grenseområdene - i stor grad rester etter folkemordet i Rwanda i 1994. I tillegg har FNs spesialutsending Olusegun Obasanjo (tidligere president i Nigeria) i løpet av helgen hatt samtaler med både president Kabila og opprørsleder Nkunda. Nkunda har gitt uttrykk for at han vil respektere en eventuell våpenhvile og bidra til å åpne en korridor for flyktninger. Det er imidlertid viktig å huske på at disse tingene snarere er små skritt i riktig retning enn tegn på at konflikten snart er løst.

Frankrike foreslo i forrige uke at EU skulle sende 1500 soldater til Kongo, men ble nedstemt av blant andre Storbritannia og Tyskland. FN har bedt om 3000 soldater for å styrke sin tilstedeværelse, men det er uvisst hvilke land som vil etterkomme dette. Her i Norge tok Jan Egeland til orde for at Norge burde bidra med soldater for å øke FN-styrken MONUC og fikk støtte av blant annet Flyktningehjelpen, men regjeringen ved Jonas Gahr Støre mente at Norge ikke har noen soldater å sende. Derimot kommer Norge til å øke nødhjelpen til Kongo med 50 millioner kroner.

Men du kan også bidra! Gjennom UNICEF kan du for eksempel gi 43 pakker høyeenergikjeks, ti varme pledd eller tre førstehjelpskofferter. Hos Flyktningehjelpen kan du bli fadder eller gi engangsbeløp over konto eller telefon og du kan også gi penger til barna i Kongo gjennom Redd Barna.

(Bildet er stjålet fra Dagbladet og viser barn som nå får bo på Don Bosco Ngangi-senteret i provinshovedstaden Goma)

1 person liker denne posten


Nettaviser som RSS


Jeg leser stort sett blogger gjennom RSS og det fungerer utmerket. Vet du ikke hva RSS er? Morgenbladet har en finfin forklaring:

RSS er en måte å samle nyheter fra flere nettsider på, uten å måtte gå inn på disse gjennom en nettleser. For å abonnere på en RSS-feed må man først skaffe seg en RSS-leser. Det er flere muligheter, og de fleste er gratis.

Morgenbladet? sier du. Jahaha! sier jeg. For jammen kan man abonnere på nettaviser på samme måten. Mange av nettavisene gir deg dessuten mulighet til å velge hva slags nyheter du vil abonnere på, så slipper du å lese ting du ikke er interessert i. De mest geniale nyhetsstedene jeg har funnet foreløpig (jeg har ikke lett så fryktelig lenge) er VG og BBC, for der kan jeg abonnere på bare Kongo-nyheter og det gjør meg liksom glad langt inni sjelen. Særlig i forhold til VG, ettersom det meste de skriver er uinteressant ræl og nå slipper jeg å kave meg gjennom de slitsome gif-ete sidene deres for å finne det jeg leter etter.

Forøvrig kan jeg anbefale BBC sin RSS-feed (eller nettstedet, om du vil) for alle som er interessert i nyheter fra Afrika, for der er de riktig bra. Du kan få det som daglig epost også, om du vil. Det internettet altså! Jeg tror det har kommet for å bli jeg.



Lettvinte løsninger på Kongokonflikten


Det er veldig fint at Kongo nå er i medienes søkelyst. Strålende, kjempebra, hurra for det. Dessverre fører store oppslag i Dagbladet og VG med seg en hel del Twinglyhoring fra blogger som ikke ser ut til å ha annet på agendaen enn å sitere de store avisene, linke til artiklene og så vente på storinnrykk av lesere. Og det funker, visst gjør det det.

Problemet er at en del av disse bloggerne uttaler seg fryktelig bombastisk og tabloid om ting de åpenbart ikke har snøring på i det hele tatt. Jeg har lest at løsningen på (den utrolig komplekse!) konflikten i Kongo er å sende inn noen soldater for å skyte Laurent Nkunda, jeg har lest en i beste fall ekstremt virkelighetsfjern plan om å redde Kongo ved å bygge en ny, moderne by med mur rundt og så invitere alle de snille kongoleserne til å bo der - og så kommer det selvsagt en og annen smarting og mener at vi i Norge må hjelpe oss selv før vi hjelper andre. Bra plan, da blir det ordnings i sysakene tenker jeg.

Altså. Det er greit med ytringsfirhet og alt det der, men det må da være mulig å la tankene modnes i hvertfall et par minutter før man trykker på “publish”?



Kongokonflikten for dummies


Bakgrunn
Konflikten i Kongo begynte ikke i august i år men har røtter tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994, da huturebeller slaktet ned 800 000 tutsier og moderate hutuer. Etter at tutsiene tok makten i landet rømte mange av hutuene fra Rwanda over grensa til DR Kongo. Konflikten i Øst-Kongo har både politiske, etniske og økonomiske årsaker og er svært kompleks og fragmentert med mange ulike interessenter både nasjonalt og internasjonalt.

DR Kongo er et ekstremt eksempel på hvordan stor rikdom på mineraler og naturressurser kan være en forbannelse for lokalbefolkningen og føre til endeløse konflikter og motstridende interesser. Siden 1998 har omlag 5,4 millioner mennesker mistet livet i Kongo, hovedsaklig på grunn av sykdom og matmangel. Voldtekt er svært utbredt og blir brukt systematisk i konflikten, både av de ulike militsene og av regjeringshæren.

I januar 2008 undertegnet regjeringen, opprørslederen Laurent Nkunda og den regjeringsvennlige Mai-Mai militsen en fredsavtale som blant annet innebar at Nkunda og hans menn fikk amnesti og at regjeringen skulle sørge for avvæpning av Hutumilitsen. Avtalen ble brutt i august i år.

Aktører i konflikten

LAURENT NKUNDA er etnisk tutsi og kjempet på tutsienes side under folkemordet i Rwanda. Han er tidligere general i regjeringshæren i Kongo og leder nå opprørerne i CNDP som sier at de har som mål å beskytte tutsiminoriteten i Kongo. Andre mener imidlertid at han bare er ute etter makt og rikdom. Soldatene i CNDP er godt utrustet, får bra betalt og er (i motsetning til regjeringshæren) veldisiplinerte.

PAUL KAGAME er også etnisk tutsi og nåværende president i Rwanda. Han blir beskyldt for å støtte Laurent Nkunda sitt opprør i Øst-Kongo.

JOSEPH KABILA er president i Kongo. Han overtok stillingen da faren ble drept i et attentat i 2001 og satt i overgansregjeringen frem til 2006, da han ble gjenvalgt i det mest demokratiske valget i landet på over førti år. Han representerer en svært svak sentralstat som har mislyktes i å få slutt på borgerkrigen.

REGJERINGSHÆREN (FARDC) er underbetalt og mangler disiplin. Soldatene begår daglig overgrep mot sivile; drap, plyndringer og voldtekter. Laurent Nkunda anklager regjeringshæren for å være alliert med hutumilitsen.

HUTUMILITSEN har sitt opphav i Rwanda, hvor de sto bak folkemordet i 1994. Består også av rester av den tidligere rwandiske regjeringshæren og har dessuten fått tilslutning fra lokale kongolesiske hutuer som ikke nødvendigvis har noen tilknytning til folkemordet i Rwanda.

MAI-MAI MILITSEN er ulike løst organiserte stammemilitser og regnes som regjeringsvennlige. Ifølge Life and Peace Institute har de ulike Mai Mai militsene det til felles at de er motstandere av fremmede troppers tilstedeværelse i DRC.

MONUC er FNs fredsbevarende styrke i Kongo og teller over 17 000 soldater (den største FN-styrken i verden). De er motvillige i forhold til å engasjere seg i kampen mot rebellene og anklages for å ha mislykkes i å beskytte lokalbefolkningen. De har dessuten vært innblandet i en rekke skandaler, blant annet har de blitt beskyldt for å handle gull med opprørerne.

Hvem er de snille og de slemme?
Denne konflikten er altfor fragmentert til å kunne peke ut good guys og bad guys. Alle gruppene som driver konflikten fremover blir beskyldt for fryktelige overgrep mot lokalbefolkningen. Den vestlige verden og Kina må også ta sin del av skylda, ettersom utenlandske selskaper har store interesser i Kongos rikdom.

Fins det håp?
FNs generalsekretær Ban Ki-moon møter i disse dager Kongos president Joseph Kabila og Rwandas president Paul Kagame samt lederne for Kongos andre naboland for samtaler i Nairobi. Mange mener at det som må til er at Rwanda innrømmer sin rolle i konflikten og tar ansvar, men Paul Kagame er ikke enig i dette. Han mener at hovedproblemet i Kongokonflikten er den kongolesiske hutumilitsen og at det å skylde på Rwanda er en avsporing. Rwanda avviser også at de støtter Laurent Nkunda.

Andre mener at det er de økonomiske aspektene ved konflikten som primært må løses og at internasjonale selskaper med interesser i Kongo må ansvarliggjøres.

Men til tross for at det ser håpløst ut, så har ikke befolkningen i Øst-Kongo gitt opp. I en rapport fra august i år svarer 90 prosent av respondentene at de tror fred er mulig i Kongo og 80 prosent tror det er mulig å oppnå rettferdighet (justice). Det siste er vesentlig fordi et stort problem i Kongo i dag er at det juridiske systemetet egentlig bare eksisterer på papiret, hvilket betyr at voldtekt, drap, vold, tortur og ran stort sett foregår ustraffet.

I tillegg må vi ikke glemme at det faktisk ble gjennomført demokratiske valg i 2006, noe som må sies å være noe i nærheten av et under i et land på størrelse med Vesteuropa, med en nesten ikke-eksisterende infrastruktur og med svært begrenset demokratisk erfaring.

(Likte du denne posten kan du også sjekke ut Zimbabwe for dummies)

Kilder:
Heal Africa
VG
Nettavisen
Bistandsaktuelt
BBC
Wildlife Direct
Landinfo
Morgenbladet
Fellesrådet for Afrika
Rapporten Living with fear
Wikipedia
Dagbladet

2 lesere liker denne posten


Indépendance Cha-cha


Indépendance Cha-cha ble skrevet av den kjente kongolesiske sangeren Joseph Kabasele i 1959, ikke lenge før DR Kongo løsrev seg fra Belgia. Teksten er delvis humoristisk og delvis politisk og ble populær ikke bare i DR Kongo men i hele Afrika, som gjennom sekstitallet frigjorde seg fra sine koloniherrer.

Han fyren med brillene som figurerer mest i videoen er Patrice Lumumba, den første statsministeren i DR Kongo. Provinsen Katanga, som de viser på kartet, er svært rik på naturressurser og forsøket på å løsrive denne delen fra resten av landet var et sentralt element i den krigen som brøt ut etter frigjøringen. Mannen i uniform mot slutten av videoen er Mobutu Sese Seko, president/diktator i DR Kongo fra 1965 til 1997.

Tøyser jeg når jeg innbiller meg at man ikke trenger å være Kongonerd for å like denne sangen? Jeg syns jo at den er riktig så catchy og selv om jeg ikke kan et ord lingala, så kan jeg likevel synge litt med på refrenget. Indépendance Cha-cha!



En lykkelig Kongonerd


Det burde være unødvendig å opplyse om at Film fra Sør arrangeres i Oslo i disse dager (og strengt tatt er det nok dessuten litt i seneste laget), men jeg gjør det likevel. Og jammen var det bra at jeg kom meg hjem fra Dublin på mandag, for i år slår FFS til og viser hele tre Kongofilmer! Da blir det jo rene julaften for sånne som meg.

I går så jeg en politisk thriller om Patrice Lumumba - DR Kongos første statsminister som ble brutalt myrdet av politiske motstandere bare noen måneder etter frigjøringen fra Belgia. Traileren for filmen kan du se her. I dag har jeg sett Shock Waves - en dokumentar om den landsdekkende radiokanalen Radio Okapi som har mulighet til å formidle relativt objektive nyheter regelmessig fra hele det gigantiske landet (like stort som hele vesteuropa), fordi de er under FNs beskyttende vinger. Etterpå fulgte et interessant innlegg av Morten Bøås fra FAFO, som også åpnet for spørsmål fra salen. Gull.

I morgen er det muligheter for å se nok en Lumumba-film, denne gangen Lumumba - death of a prophet, som visstnok skal være “en særegen, poetisk blanding av fiksjon og fakta”. Hm. Ellers må jeg si at jeg har troa på Caracas - the informal city, som handler om den ekstreme urbaniseringen i Venezuelas hovedstad og de problemene det medfører - sett fra arkitekten og designerens vinkel.

Løp inn på filmfrasor.no og sjekk programmet selv. Jula kom tidlig i år!

(Bildet viser den lykkelige Kongonerden på ferie i Amsterdam med nyinnkjøpt Lumumba-biografi).



Raftoprisen 2008 til kongolesisk pastor


Åh, så glad jeg er i dag! Som Kongonerd er jo nyheten om at pastor Bulambo Lembelembe Josué fra DR Kongo har vunnet Raftoprisen, det mest gledelige jeg har hørt på lenge. I begrunnelsen for tildelingen heter det at ”Bulambo Lembelembe Josués arbeid gir barnesoldater, voldtatte kvinner og andre krigsofre håp om fred, forsoning og et menneskeverdig liv”.

Vår alles helt Jonas Gahr Støre sier: ”Årets Raftopris er viktig og riktig. Den retter oppmerksomhet mot en glemt krise, og løfter innsatsen til en lokal helt og hans utrettelige innsats for å fremme fred og forsoning i Øst-Kongo. Mange tusen barn og kvinner utsettes hvert år for grusomme overgrep i Kongo. Massevoldtekter brukes systematisk for å bryte ned samfunnene, og de humanitære følgene er katastrofale”.

En annen helt, Jan Egeland, omtaler ofte situasjonen i DR Kongo som en av de mest oversette konfliktene i vår tid og leder i Raftostiftelsen, Arne Liljedahl Lynngård, karakteriserte konflikten i Kongo som den mest dødelige etter andre verdenskrig, da han leste opp begrunnelsen for tildelingen.

Dagens vanskelige situasjon i DR Kongo er knyttet til folkemordet i Rwanda, ettersom noen av de ansvarlige militsgruppene rømte over grensa inn til Kongo og fortsatte herjingene der. Siden krigen startet i 1998 er anslagsvis 5,4 millioner mennesker omkommet (hovedsakelig av sykdom og matmangel) og et tilsvarende antall er på flukt i eget land.