Jeg er nok ikke fullt så koppegal som for eksempel Emmeline (som bor sammen med en mann, fire barn og tohundre tusen prikkete kopper), men det er likevel ikke likegyldig hvilken kopp jeg drikken kaffen min av. På jobb har jeg forlengst forkastet de nitriste koppene i kantina og har mitt eget lille lager av nydelige blåblomstrete krus på kontoret. Hjemme har jeg også mine soleklare favoritter i skapet - og hvis de ikke er rene når jeg skal spise frokost i helgene så vasker jeg dem opp. For sånn er det; å våkne en helgemorgen og tusle ut på et helt rent og ryddig kjøkken gjør meg veldig glad. Hvis det er friske blomster på det kjøkkenet blir jeg enda gladere. Og kronen på verket er en god frokost som serveres fra et fint servise.

Helten derimot, har ikke den samme forståelsen for betydningen av pene tallerkner. Det fører for eksempel til at når vi har middagsgjester og jeg har dekket bordet med det aller fineste arvet-av-mormor-serviset, så oppdager jeg gjerne når vi har satt oss at maten har spasert ut fra grytene og rett opp i de aller tristeste Ikea-bollene, mens arvet-av-mormor-fatene står ubrukte inni skapet. Snakk om å spolere den estetiske helheten jeg har lagt opp til! ((Hva mener du - at gjestene ikke primært kommer på grunn av serviset? Pøh).

Her om dagen hadde jeg vært innom en av våre favoritt thai-restauranter og plukket med meg take-away på vei hjem. Vel hjemme tok en lynsulten Helt maten med inn på kjøkkenet, hentet fram to tallerkener fra skapet og la sin egen stekte ris over på den ene tallerkenen. Alt vel, hadde det ikke vært for at det var den siste rene av mine fabelaktige Egersund-tallerkener. Da jeg innså at jeg var stuck med - la oss være litt diplomatiske og kalle den en ikke-Egersund-tallerken, kom selvsagt furteleppa fram umiddelbart. Helten bare lo og syntes nok kanskje at jeg var bittelitt usaklig, ettersom det da ikke kunne spille noen som helst rolle hvilken tallerken man spiser maten av? Neivel, sa jeg og skrapte maten hans over på den ikke-Egersundske tallerkenen sånn at det var plass til min Gai Phad Med Mamuang på Egersunderen.

Så satte vi oss ned og nøt maten. Og serviset (hvertfall en av oss).

Illustrasjon: m-c

6 Comments | In: Hjemme hos, Livet liksom | tags: forhold, Hjemme hos, kjønnstereotypier, kvinner, Livet liksom, menn, samboer. | # | By Frøken Makeløs on March 7, 2010

Er det bare mitt hår som er helt crazy banana for tiden? Jeg har vurdert å legge frisøren min for hat, men så kom jeg på at det kanskje rett og slett er været som har skylda. Månedsvis med kald og tørr vinter har vel strengt tatt aldri vært noen vidunderkur for hverken hud eller hår.

For tiden er det jeg pleide å kalle hår enten knusktørt og elektrisk eller møkkete og fett, det er liksom ingen mellomting. Jeg har prøvd å føne, jeg har prøvd å la det lufttørke. Masse guffe, nesten ingen guffe. Løst, eller oppsatt. Vaske ofte, vaske sjelden. Ingenting hjelper.

Hmpfr, det er vel bare å innse nederlaget, tjore fast lokkene i en permanent Sunday bun, dra på seg lua og vente på våren.

Oppdatering 4. mars: I dag har jeg testet ut shampooen Big fra Lush, som @hvorforikke tipset om i kommentarfeltet. Fantastisk! håret mitt er nå føyelig og mykt med masse volum. Løp og kjøp!

13 Comments | In: Livet liksom | tags: hår, irritert, Livet liksom, lush, Mote og sånn, vinter. | # | By Frøken Makeløs on March 2, 2010

♥ Frøken Fräken er lykkelig nyforelska
♥ Jeg har gjestelisteplass til to av visningene på Oslo Fashion Week
♥ Det er lyst både når jeg går til jobb om morgenen og når jeg går hjem om ettermiddagen
♥ På søndag fikk jeg frokost på senga, fordi jeg var pjuskete og trengte å bli tatt litt vare på
♥ Neste uke skal jeg begynne på afrodans
♥ Jeg har klart å koke perfekt brun ris (legger ut oppskrift senere i uka)
♥ Hjemme hos meg bor verdens fineste mann. Utrolig nok syns han at jeg er verdens fineste jente også

Illustrasjon: Traffik [US]

9 Comments | In: Livet liksom | tags: fine ting, Frøken Fraken, Helten, Livet liksom. | # | By admin on February 15, 2010

Nå føler jeg meg litt som Makeløs Nevø; han har ofte så mange tanker i hodet på en gang at det det er vanskelig å vite helt hvor han skal begynne for å få sagt alt det han vil si.

Men først og fremst så er jeg overveldet og rørt og uendelig takknemlig for all den nydelige responsen jeg har fått på innlegget om missed abortion. Folk som sier at blogging er overfladisk og meningsløst og fordummende kan gå inn og lese kommentarene der og ta seg ei bolle. Så det så.

Det er mange av dere som takker meg for at jeg er åpen om dette. Selv erfarer jeg at jo flere folk som får vite hva som har skjedd, jo flere bekreftelser får jeg på at dette er langt vanligere enn man tror. Det er bare det at det er ingen som snakker om det. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det skamfullt å miste? Er det pinlig? Føles det for privat? For min del har det at mange vet, bare hatt positive følger. Rett etter ultralyden forrige uke tenkte jeg det var dumt at jeg hadde fortalt alle kollegene mine om graviditeten bare et par dager tidligere. Og at det var litt flaut, på en måte. Litt sånn “ulv, ulv”. Men så begynte det å strømme inn med empatiske sms’er fra kolleger, og jeg skjønte hvor utrolig fint det er å få slippe å late som om ingenting har skjedd.

I tillegg til å passe ekstra godt på hverandre den siste uka, har vi omgitt oss med gode venner og familie. Det betyr mye at fine mennesker ringer og mailer for å høre hvordan vi har det, at vi blir invitert bort på middager og kaffeskravling og at andre har lyst til å komme på besøk. Vi trenger ikke snakke om det som har skjedd hele tiden (ofte er det deilig med en mental pause), men det er noe med å vite at man ikke er alene.

Tidligere i vinter spekulerte jeg mye på hva som var det riktige tidspunktet for å fortelle nyheten. Hvor lenge skulle vi vente med å si det? Jo mer jeg tenker på det nå, jo mer unødvendig syns jeg det er å vente tolv uker med å informere om at dere venter barn. De første ukene er jo både de viktigste for barnet og den perioden du føler deg aller mest skral - og da skal du gå rundt og late som ingenting? Det gir bare ikke mening i mitt hode.

Jeg skal selvsagt ikke fortelle andre hva de bør gjøre i sitt liv, men det er greit å huske på at det er mye lettere å fortelle en god nyhet enn en dårlig. Å informere verden rundt deg om at du har mistet og har det vondt må være en overveldende oppgave hvis ingen visste at du var gravid på forhånd.

13 Comments | In: Livet liksom | tags: åpenhet, gravid, ma, missed abortion, når fortelle, spontanabort. | # | By Frøken Makeløs on February 11, 2010

Det er en ting jeg har gledet meg til å fortelle dere, og det er at da vi var i Chiang Mai i jula fant vi ut at jeg var blitt gravid. Det syntes vi var uvirkelig og fantastisk og overveldende og stort. Vi har fortalt det litt sånn etterhvert, først til familie, så til noen nære venner og enkelte kollegaer. Jeg fant ut at det var en god anledning å dele den store nyheten med resten av kollegaene mine på internseminaret denne uka. Riktignok hadde jeg en veldig liten blødning og litt brun spotting i helga, men både damen på legevakttelefonen og venner/bekjente med relevant erfaring mente at så lenge jeg ikke hadde vondt og/eller begynte å blø mye, var det ingen fare.

Torsdag denne uka var vi på ultralyd, det var dagen før jeg skulle begynne på uke 12. Vi var der i tjue minutter. Etter det var plutselig livet blitt helt annerledes.

Det viste seg at jeg har hatt noe de kaller missed abortion (MA). Lille embryo døde allerede i uke seks eller sju, men kroppen min har ikke skjønt at den ikke er gravid lengre. Den har tvert i mot fortsatt å produsere gravidehormoner og dermed sørget for at jeg har hatt alle symptomer som er å oppdrive. Kvalm? Check. Trøtt? Check. Oppblåst? Check. Pupper som vokser ut av alle bh’er og er ømme og vonde? Check. Hormoner som gjør meg sur og grinete? Check. Jeg har til og med vært hos legen på første svangerskapskontroll, tatt urinprøve og blodprøve samt sjekket blodtrykk - uten at de har funnet noe som helst galt. Jeg har fått fødeplass på Ullevål i august.

Jeg vet ikke hvordan det er å ha en spontanabort, jeg forestiller meg at det er helt fryktelig. Men da får man i det minste et forvarsel. Det er en slags prosess, det skjer noe. Man blør. Vi dro på ultralyd og forventet å få se og høre en sprell levende, bitteliten baby og fikk i stedet beskjed om at det ikke var noe liv, at det ikke hadde vært liv på fem-seks uker. Hvordan fordøyer man det? Hvordan forstår man det? Det hadde ikke hendt noe som helst, vi hadde bare vært på et legekontor i tjue minutter, og likevel var hele livet blitt snudd på hodet.

Før jeg ble gravid selv tenkte jeg på de første tre månedene av et svangerskap som en slags testperiode. Folk måtte jo forstå at de ikke kunne planlegge noe som helst, helst ikke begynne å glede seg noe særlig en gang, før etter de tre første månedene var gått og den største faren for spontanabort var over. Folk som gjorde det var litt dumme.

Men tre måneder er lenge. Man rekker å komme uendelig langt i den mentale prosessen, for ikke bare er man ekstremt klar over at man bærer et lite liv inne i seg - men det lille livet har også sine utmerkede metoder for å forsikre seg om at du ikke glemmer at det er der. Hvordan kan jeg la være å tenke på at jeg er gravid når jeg våkner om natta fordi jeg er kvalm? Eller om morgenen, når jeg nok en gang innser at halvparten av klærne ikke passer lengre. Eller om ettermiddagen, når jeg kollapser på sofaen etter en ikke helt fullført arbeidsdag.

Disse første ukene har ikke vært så veldig stas. Det har vært topp å være gravid, men jeg har gledet meg veldig til den neste fasen, når kvalmen og trøttheten blir borte, faren for spontanabort er mye mindre og en fin liten kul dukker opp under genseren. Sånn blir det ikke. Ikke nå. Vi er tilbake til før start.

Neste uke skal vi til Ullevål, kroppen min skal få hjelp til å kvitte seg med det den ikke klarer å kvitte seg med selv. Inntil da har jeg fortsatt gravidehormoner. Inntil da tror kroppen min fortsatt at jeg er gravid.

60 Comments | In: Livet liksom | tags: gravid, Livet liksom, ma, missed abortion, spontanabort, uke 12, uke 6, uke 7, ultralyd. | # | By Frøken Makeløs on February 6, 2010

Jeg har vært på internseminar på fjellet i et par dager, for å diskutere strategi for de neste årene med kolleger fra hele verden. Å kjøre gjennom winter wonderland med entusiastiske og imponerte folk fra Afrika og Asia kan virkelig anbefales - jeg blir så stolt at det er rett før jeg begynner å tralle folkeviser og danse pols. Men det gjør jeg jo ikke.

Anyways. Dag to dreide seg blant annet om verdivalg. Tre grupper hadde fått beskjed om å holde hver sin presentasjon av noen aktuelle verdier, og to av dem fulgte opp med det sedvanlige foredraget (”blablabla, fordeler og ulemper, grunnen til at vi valgte disse verdiene er.. og se her har vi skrevet ned det hele på en flip-over”). Den siste gruppen hadde imidlertid forberedt en mer.. billedlig måte å presentere de to verdiene de hadde valgt, som var profesjonell og modig:

De fire unge mennene kommer spaserende inn i rommet etter hverandre og stiller seg opp på rekke. Alle har på seg dress. Den første har på seg hansker, som har tar av slik at vi kan se at han har - knall rød neglelakk på alle fingerneglene. Gisp! Den neste har et glass med vann som han løfter over hodet sitt, snur det opp ned og lar vannet falle ned i hodet og renne nedover ansiktet og skuldrene. Wot? Hva skjer?! Til slutt snur de to siste mennene seg mot hverandre (vi snakker hetero småbarnsfedre her) og kysser hverandre. Lenge!

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek, et sånt spontant lite jentehyl utløst av frydefullt sjokk. Og så lo jeg så tårene spratt, og jublet og klappet sammen med alle de andre. Kjære vene for noen fantastiske kollegaer jeg har! Julebordet i fjor ble forøvrig avsluttet med et heftig over hodet-løft i ekte Dirty Dancing-stil. Hva i all verden blir det neste?

Illustrasjon: Monettenriquez

5 Comments | In: Livet liksom | tags: jobb, Livet liksom, redde verden-bransjen, seminar. | # | By Frøken Makeløs on February 3, 2010

Dagene bare drypper avgårde for tiden. Mandag, drypp. Tirsdag, drypp. Onsdag, drypp. Drypp-drypp-drypp-drypp. Og så er det mandag igjen. Søvnløse netter etterfulgt av lange morgener. Spaserturer til jobb gjennom verdens lengste hvite vinter.

Tedrikking og problemløsning på kontoret. Middager med venner. Film etter film etter film i sofaen hjemme. Blogglesing. Avislesing. Dårlig samvittighet over ingen eksamenslesing. Mye kos. Stueplanter som er i ferd med å visne, ferskt brød med skinke og ost og paprika. Glovarme føtter i nye vinterstøvler.

Hva driver dere med om dagen?

Illustrasjon: Mike Fischer

9 Comments | In: Livet liksom | tags: Livet liksom, oslo. | # | By Frøken Makeløs on January 26, 2010

Åh, så deilig å være hjemme igjen! Jeg skjønner jo at dere begynner å bli bittelitt drittlei snø og kulde, men da jeg stakk til Thailandland var det null grader og sludd her hjemme så for min del startet vintereventyret da jeg kom tilbake på lørdag. Det er jo så vakkert! (Og nå kommer dere til å si at det været som er nå tells nesten ikke, jeg skulle bare visst hvor fælt dere hadde det da det var minus tjueto eller trettifem eller hvor kaldt dere hadde det, men hei hei, da jeg kom hjem på lørdag var det fortsatt minus tjue og det er en ganske solid overgang fra pluss tredve, bare så det er sagt).

I går spaserte jeg derfor særdeles lykkelig (så fornøyd at jeg bokstavelig talt nesten danset mens jeg gikk) til jobb, i selskap med min gjenfunnede iPod som forårsaket et aldri så lite makeløst uvær på Flytoget 15. desember, da det gikk opp for meg at den hadde blitt igjen i kåpelommen i leiligheten. Det var mildt sagt bittert, særlig med tanke på hvor mange kvelder jeg hadde brukt den siste tiden på å laste ned musikk og Radioresepsjoner, lage spillelister og slette gammelt ræl. Sukk.

Så nå har jeg bare to problemer. Det ene er at jeg trenger nye støvletter ettersom de jeg har både er kalde og farlige på glatt underlag. Nå er vanligvis ikke litt nødvendig skoshopping det jeg gråter høyest over, men hallo - dere Oslofolk har jo støvsugd skobutikkene for alt akseptabelt utvalg mens jeg har vært borte! Dårlig gjort. Vel, on the bright så kommer problem nummer to som en midlertidig løsning på problem nummer en, nemlig at jeg (ikke uventet) har klart å skaffe meg en sånn god gammeldags forkjølelse som gjør at jeg helst bør være innendørs i noen dager og dermed ikke trenger varme og sklisikre sko med det første likevel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Illustrasjon: Everything in blue

5 Comments | In: Livet liksom | tags: Livet liksom, shopping, vinter. | # | By Frøken Makeløs on January 12, 2010

Jeg er her altså. Jeg lever. Jeg har hatt en aldeles strålende og vidunderlig lang juleferie i Thailand sammen med Helten. Vi reiste ned allerede 15. desember, løp rundt i Bangkok i noen dager før vi stakk videre til fabelaktige Chiang Mai. Derfra reiste vi ca halve Thailand rundt (litt dårlig planlegging der, får man si) før vi til slutt kom oss til Koh Lanta, hvor vi kjørte scooter og badet og feiret juleaften på stranda.

Etter en uke i sydenland dro vi tilbake til Bangkok for å feire nyttårsaften der. Og så kommer det triste. For dagen etter nyttårsaften reiste Helten min hjem til Norge og jeg måtte være igjen i Bkk for å jobbe en uke. Men nå er verdens lengste uke endelig over og i kveld reiser jeg hjem til iskalde Norge, etter nesten en måned her nede. Til tross for at jeg må stålsette meg for tjue timers reise og femti graders temperaturforskjell det neste døgnet, så bare gleder jeg meg. For hjemme i Norge venter verdens aller aller aller fineste mann, som på underlig vis ble kjekkere og kjekkere for hver dag som gikk hele ferien. Hvordan går det an? (Synd jeg er pålagt bildeforbud, men dere får bare ta mitt ord for det).

Takk for alle vakre kommentarer som har kommet jevnt og trutt gjennom hele bloggepausen min, det er rørende å se at dere ikke har glemt meg! Så hva har skjedd siden sist? Har jeg gått glipp av noe? Og hvor kan jeg stjele den beste “årets høydepunkter”-lista?

23 Comments | In: Livet liksom | tags: Blogging og andre sosiale medier, ferie, Helten, thailand. | # | By Frøken Makeløs on January 8, 2010

Det er på tide med en pause. Ikke fordi jeg er tom for inspirasjon eller mangler ting å blogge om- jeg har tvert i mot massevis av bloggbare idéer og tanker, problemet er bare at jeg ikke har tid eller overskudd til å få dem ut av hodet og inn på pc-en.

Denne hektiske høsten har satt seg fast i kroppen som vedvarende hodepine, svimmelhet og vonde stressknuter fra hårfestet til tåneglene, i tillegg til låsninger i rygg og ribbein (joda, det kan man visst få). Det er nødvendig med knallhard prioritering.

Jobb og hjemmeeksamen kommer jeg ikke unna – og når bloggingen i det siste har blitt mer pliktløp enn moro så er det ikke egentlig så vanskelig å velge. Følgelig skal jeg nå bruke tiden på å bare konsumere – lese bøker og blogger, se filmer og serier – og produsere minst mulig. Dessuten skal jeg dille og dalle, stulle og stelle, fjase og kose. Drikke te og bake kake, gå en søndagstur og se på at det er høst, tenne stearinlys og glede meg til jul, leke med tantebarna og ligge tett inntil Helten min.

Her på bloggen blir det altså svært stille, sånn inntil videre.

(Vil du glede en småfrynsete bloggefrøken, så legger du kanskje igjen en kommentar slik som Sigrid har gjort, hvor du forteller meg hva du har satt mest pris på i denne bloggen i løpet av året som har gått).

36 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier, Livet liksom | tags: Blogging og andre sosiale medier, metablogging, sliten, stress. | # | By Frøken Makeløs on November 24, 2009