Sånn, da er det gjort. Den aller første nybakt-mamma-på-byen-uten-mann-og-barn-kvelden er overstått og overlevd og gjennomført med brask og bram. For anledningen hadde jeg på meg en riktig så ammeuvennlig kjole, veske med gullpaljetter som bare inneholdt mine ting (ikke en eneste bleie, ingen våtservietter, gulpekluter, rene bodyer, leker eller noe av det andre stæsjet jeg drasser rundt med for tiden) og upraktiske ballerinasko av liksom-silke.
Etter en overraskende vellykket legging av junior i sjutiden, syklet jeg lykkelig av gårde mens jeg hørte på en gammel spilleliste med skikkelig jentemusikk på iPoden. Det føltes deilig uansvarlig - og jeg hadde helt glemt hvor fantastisk det er å sykle i sommer-Oslo!
Så drakk jeg rødvin på en uteservering og prøvde alt jeg kunne å snakke minst mulig om verdens fineste gutt og etterpå dro vi og så Fagottkorets sommerforestilling og hele kvelden var jeg bare, bare meg. Uten barnevogn. Uten grining. Uten bleieskifting og amming og kosing og finne-på-i-farta-sanger. Bare meg, i fin kjole og upraktiske sko og med håret løst fordi det var ingen i nærheten som hadde planer om å dra i det uansett.
Hvis jeg ville kunne jeg gå i trapper. Jeg kunne bare spasere opp en hvilken som helst trapp uten å ha noe spesielt å bære på og uten å prøve å lokalisere nærmeste heis. Hvis jeg ville kunne jeg gå på verdens trangeste toalett, jeg kunne smyge meg mellom mennesker, gjennom en smal passasje eller under et bord. Hvis jeg ville. Jeg kunne snakke med voksne folk om voksne ting uten å bli avbrutt, være ute seint om kvelden og bare kjenne etter hva akkurat jeg hadde lyst til. Og hvis jeg ville spise is av beger hadde jeg to ledige hender til det, for ingen av dem var opptatt med å trille barnevogn.
Det var så fint! Det var nesten som i gamle dager og jeg tenkte at en gang - for slett ikke særlig lenge siden - så var det sånn livet mitt var. Hver dag var det sånn, at jeg var bare meg og kunne gjøre akkurat som jeg ville. Det er rart, for det føles som at Bolla har vært her bestandig selv om jeg vet at han bare har levd fire små måneder ute i verden.
Og når kvelden var over og jeg fortet meg hjem igjen til gutta mine så var jeg glad for at livet er annerledes nå. Jeg vil ha flere alenekvelder, det var vidunderlig å være bare meg i noen timer, men det er også magisk å komme hjem og legge seg inntil en bitteliten, sovende bylt mens man hvisker “ikke si det til noen, men mamma har savnet deg, lille venn.”
Illustrasjon: Wren Design
19 lesere liker denne posten
5 Comments | In: Livet liksom, Mor og far og barn | tags: fagottkor, familie, Livet liksom, Mor og far og barn, oslo, selvinnsikt, sommer. | # | By Frøken Makeløs on June 24, 2011
