Matt and Kim er en amerikansk indiepop-duo som foreløpig har gitt ut to plater; Matt and Kim i 2006 og Grand i 2009. Daylight er den første singelen fra den andre plata, og ble blant annet brukt i en Bacardireklame tidligere i år. Den er også den siste sangen i Spotifylisten jeg har laget til dere. Den finner dere her.
God helg alle!
Jeg glemte jo helt å lenke til favorittmusikken min i går, så her får dere en video med fine Billie the Vision and the Dancers. De fikk meg til å danse på kjøkkengulvet i går kveld, etter en lang og delvis mislykket gardinjakt med min makeløse mamma. Det er glad musikk det!
Jeg har blitt utfordret av Fru Storlien til å fortelle tre ting om både det ene og det andre:
Tre ting du husker som om det var i går:
♥ Den dagen jeg møtte Helten
♥ Første gang jeg presenterte meg som Frøken Makeløs (på et NONA-seminar i vår)
♥ Båtturen på Meghna river i Bangladesh
Tre ting du misliker:
♥ Lipton Yellow label
♥ Forståsegpåere
♥ Å ikke helt vite hva jeg skal gjøre på jobb til neste år
Tre ting du liker godt:
♥ Å vandre rundt i leiligheten med et interiørblad i hånda og hodet fullt av ideer
♥ Å sove sammen med den fineste mannen i verden hver eneste natt
♥ Å ikke helt vite hva jeg skal gjøre på jobb til neste år
Tre blogger du besøker daglig:
♥ Jeg bruker bare RSS, så jeg leser de bloggene jeg abonnerer på etterhvert som de oppdateres
Tre sanger du hører på for tiden:
♥ One Week med Barenaked Ladies
♥ Overdosing with you med Billie the Vision & the Dancers
♥ Ne sois pas si bête med France Galle
Tre tv-program du følger med på:
♥ Mad Men
♥ Weeds
♥ 30 Rock
Tre bloggevenner du vil sende denne utfordringen videre til:
♥ Delirium
♥ Idaho
♥ Kardemomme
Canadiske Barenaked Ladies har holdt det gående helt siden 1988 uten at jeg hørt så mye som et pip om dem noe sted. Det har heldigvis rettet seg nå, via en finfin Spotifyliste jeg har snoket til meg fra Dronningen av det aller meste (Sonja, altså).
Catchy sanger i kombinasjon med vittige live opptredener - når kommer de til Norge, mon tro?
Svenske Frida debuterte i 2005 med plata Until Death Comes, som denne singelen er hentet fra. Den er litt sånn Tori Amos-Regina Spektor-aktig og det liker vi jo. Dessuten er hun altså fra Sverige, hvor (nesten) all den fine popmusikken kommer fra. Hun har turnert med både José González og Jens Lekman (min Øya-crush i 2007) og gitt ut to album etter debuten.
Nå for tiden driver hun visst med et fotoprosjekt og i sommer var hun på svensk TV sammen med Jenny Wilson, hvor de covret Shadow of a doubt med Sonic Youth. Og så var hun på Øya da. Og det var jo jeg også.
Fredag var det fint vær og fin musikk og fine folk. Her viser Frøken Fräken frem festivalprogrammet. Hun har møkkete negler fordi hun graver grøfter på jobb for tiden. Nød lærer naken kvinne å spinne, eventuelt så lærer finanskrisetider kontorrotter å ta traktoren fatt. Tøffe damen!
Ferievennen hadde kommet til hovedstaden for å gå på festival. Da han kom til byen på torsdagen syntes han det å ta trikken var skumle greier og at Karl Johan var den koseligste gata, men etter at vi drasset han med fra nord til sør og fra øst til vest i et par dager ble han riktig så storbyvant og ikke redd for noenting lengre.
Selv innbitte vinfrøkner drikker øl i solskinn på festival. Og så danset vi til Frode Fivel og på Hello Saferide-konserten (med verdens søteste jentebassist, hadde jeg vært lesbisk så…) og enda mer på Lily Allen, som ikke var dårlig i det hele tatt selv om noen aviser visst mente det. Der ble jeg til og med observert av Aberlour som også var på festival. Men hun burde jo kommet bort og sagt hei!
Det var kjentfolk overalt og sol og sommer og sandaler på bena. Jenny Wilson var litt kjedelig men Datarock var stas og da de som vanlig avsluttet konserten med The time of my life fra Dirty Dancing sang jeg med så høyt jeg kunne. Doves var koselig, mens Madness - som jeg hadde gleda meg sånn til - var litt skuffende. Dress og solbriller på scena blir liksom så veldig Blues Brothers.
Dagen etter var det grusomt vått, det var liksom ikke fem minutter opplett en gang hele dagen (før vi til slutt ga opp og dro hjem - da sluttet det å regne..). Men jeg hadde kjøpt meg skalljakke akkurat i grevens tid og kunne tørr og varm observere at halvparten av festivalfolket var ikledd regnponcho og klissvåte jeanslegger. For noen er image så åpenbart mye viktigere enn komfort, jeg tipper det blir en del egenmeldte forkjølelser på arbeidsplassene rundt omkring denne uka.
Dessuten var den store trygge Helten min med og passet på og da gjør det ikke så mye med litt dårlig vær. Klining i regnet er jo i grunnen ganske så koselig! Fin musikk var det også; Crystal Castles var enormt energiske og selv om jeg ikke egentlig liker sånn musikk så stod jeg og danset likevel. Dessuten hadde jeg funnet en 15-20 cm høy kant å stå på og kan bekrefte at konserter er langt mer interessante når man faktisk kan se scena. Forøvrig var Frida Hyvönen gøy og Karin Park litt skuff (hvor ble det av pop-prinsessen?) - og etter det gikk vi hjem og snakket om hvor glade vi er i hverandre.
Tralala, i dag skal jeg på Øya. Og i morgen også! I dag skal jeg henge med Ferievennen (som har kommet til Oslo ens ærend for å gå på festival) og Frøken Fräken og en drøss med andre fabelaktige mennesker. Det deilige med festival (hvertfall Øya, jeg har strengt tatt ikke vært på andre festivaler siden jeg solgte pølser på Kalvøya en gang på slutten av åttitallet) er jo å henge rundt og møte kjentfolk og se en konsert med noen av dem og så drikke litt øl med noen andre og så kanskje man møter på noen man ikke visste at var der.. og sånn holder man på til natta kommer og konsertene er slutt. I dag skal jeg minst se Datarock, Hello Saferide (ooh, indiepopheltinne de luxe!), Jenny Wilson, Frode Fivel - og så Madness så klart. Hurra!
På lørdag skal jeg henge med Helten, og da skal jeg være en sånn motbydelig dame som står og kliner og er romantisk med kjæresten på konsert (gawd, jeg pleide å hate sånne..). Den dagen står Bob Hund, Frida Hyvönen, Beirut, Karin Park, Röyksopp og Tommy Tokyo på min festivalliste.
Og så håper jeg å oppdage noen nye finfine band og drikke øl med bra folk og henge rundt i sola. Og blir det ikke sol så går det også bra, for jeg har kjøpt meg en snasen skalljakke og er klar for det meste. Dessuten har jeg ordnet Twitter på mobilen min, så hvis du av ukjente grunner skulle få Frøken-abstinenser burde det være gode muligheter for å følge med på mine oh-so snappy festivalobservasjoner på Twitter.
(Det er rent ut skandaløst at de langt fleste jeg snakker med ikke har hørt annet av Madness enn Our House, derfor gir jeg dere min favorittsang av disse fabelaktige ska-pop-britene. Den som fortsatt sitter stille etter å ha hørt Wings of a dove er en død sild!)
Nok et koselig svensk indiepop-band, de lager jammen meg mye bra musikk der borte i øst. Pineforest Crunch er oppkalt etter en type Ben & Jerry-iskrem og ble visstnok dannet fordi de tidligere klassekameratene Åsa Eklund, Olle Söderström og Mats Lundgren led av enten kjærlighetssorg eller total kjedsomhet. Denne singelen kom ut i 1996 (så hvorfor hørte jeg ikke på dem da jeg var ung indie-studine i Bergen på nittitallet? Se, det lurer jeg på). Album nummer to kom ut i 2002 og hva som skjedde siden er litt usikkert. Hjemmesiden til bandet har hvertfall ikke vært oppdatert siden 2006.
Oh well, en finfin popsang er det nå uansett.
Nydelig sang fra en artist jeg ikke aner noe som helst om. Han fins ikke i Wikipedia i det hele tatt og jeg har ikke klart å spore opp noe info på Google heller. Noen som vet noe? Jaja, vakkert er det nå uansett.
Me and you couldn’t be
Any better if we tried
Nothing else means a thing
As long as we’re together
Have I told you yet today
I’m in love with loving you
Det spilles Michael Jackson overalt i hele byen for tiden, og nå også her på bloggen. I denne videoen er han en ung mann på tretten år og aner neppe hva slags liv som venter på han. Det er jo så trist så trist alt sammen. Enhver generasjon har liksom sitt kjendisdødsfall; jeg husker da Kurt Cobain døde, førtiåringene husker John Lennon, femtiåringene husker Marvin Gaye og sekstiåringene husker John F Kennedy.
Hm, det ble jo en liste full av bare menn. Er det noen av dere som har sterke minner til da en kjent kvinne døde - unntatt Diana selvsagt?
Du verden, dette må være den mest morbide posten jeg har skrevet noen gang. Det må være tropevarmen som har tatt meg. Beklager det altså, lover å bli litt lystigere til neste gang.
