Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering stemte mandag for tidlig ultralyd for alle gravide, med 11 mot 8 stemmer. Det viser seg at ti av de elleve som stemte for, var kvinner. Og seks av de åtte som stemte mot, var menn. Lars Ødegård, generalsekretær i Norsk Handicapforbund, mener nå at rådet har liten verdi. (Man kan jo gjette hva han stemte). Dessuten mener han at det er helt feil å gjøre det til et kjønnsrelatert spørsmål.

Men selvsagt er det et kjønnsrelatert spørsmål. Det er kvinnen som blir gravid, kvinnen som føder og - fordi det er kvinnens kropp - kvinnen som til syvende og sist må ta det den vanskelige avgjørelsen om abort eller ikke. Og selv om det har skjedd mye med fedres engasjement for sine barn de siste tiårene, er det fortsatt kvinnen som har det praktiske og emosjonelle hovedansvaret i de fleste hjem. I tillegg bor en fjerdedel av norske barn med bare én forelder, og av disse bor 21 prosent med mor og bare fire prosent med far.

Det vil ikke si at spørsmålet om tidlig ultralyd for alle gravide er ukomplisert. Blant annet må man vurdere om dette er noe helse-Norge bør prioritere å bruke penger på. Kanskje bør man heller, som Maddam foreslår, bruke pengene på å gjøre livet enklere for de som i dag har utfordringer knyttet til omsorg. I Danmark, som har innført tidlig ultralyd for alle gravide, har det visstnok blitt svært vanskelig for foreldre med barn som har kromosonavvik å få avlastning. Det er ikke en ønskelig utvikling.

Videre debatteres det om hvorvidt det er noen helsegevinst for mor og barn. I følge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen kan det ikke påvises noe direkte medisinsk utbytte ved tidlig ultralyd, verken helsemessig eller økonomisk, og heller ikke for barn eller mor. Nasjonalt senter for fostermedisin ved NTNU i Trondheim mener imidlertid at tidlig ultralyd vil kunne avsløre blant annet hjertefeil og tvillinger med felles morkake og at det dermed er en klar helsegevinst.

De ti kvinnene - og den ene mannnen - i Rådet for kvalitet og prioritering som stemte for tidlig ultralyd, la særlig vekt på to ting i sin avgjørelse. For det første at det viser seg at kvinner som gjennomfører tidlig ultralyd, er mer fornøyde enn andre gravide. Det tolket de som et uttrykk for økt trygghet, og dermed en helsemessig gevinst. Det andre de vektla er likhetsprinsippet. Den halvparten av kvinnene som i dag allerede får utført tidlig ultralyd, er i hovedsak bosatt i eller nær en by og de er villige til å betale for å få undersøkelsen gjennomført privat. I god sosialdemokratisk ånd er det helt klart relevant å tenke gjennom om vi ønsker et samfunn hvor geografi og økonomi skal avgjøre helsetilbudet til den enkelte.

Men hovedutfordringen, både etisk og følelsesmessig, er spørsmålet om sorteringssamfunnet. Ønsker vi et samfunn hvor staten tilbyr alle gravide mulighet til å oppdage kromosonavvik på et tidspunkt i svangerskapet hvor det fremdeles er mulig å ta abort? I Danmark fødes det nesten ikke barn med Downs lengre. Hvor mange av oss vil beholde barnet etter at vi har fått vite at det mest sannsynlig har Downs? Alle foreldre ønsker seg selvsagt friske barn - og like selvsagt er det at foreldre til barn med Downs elsker sine barn like høyt som andre foreldre gjør. Det gjør at debatten om tidlig ultralyd nødvendigvis blir følelsesladet og personlig for mange.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor spørsmålet om sorteringssamfunnet dukker opp sammen med spørsmålet om tidlig ultralyd for alle. I dag får alle gravide over 38 år tilbud om tidlig ultralyd for å avdekke eventuelle kromosonfeil - og prinsipielt ser jeg ingen forskjell på å tilby tidlig ultralyd for gravide over 38 år og for alle. Snarere tvert i mot, ettersom det jo statistisk sett er større sjanse for at fosteret har kromosonfeil dersom mor er over en viss alder*.

Hvis vi vil unngå utvikling av et sorteringssamfunn gir det virkelig ingen mening å tilby særlige sorteringsmuligheter til de som allerede er i høyrisikogruppen.

*Å sette aldersgrensen på 38 år virker noe vilkårlig, ettersom risikoen for sykdom eller kromosomfeil hos fosteret øker allerede etter fyllte 30 år. I følge Dagens Medisin ble aldersgrensen satt i 1983. Årsaken var at man regnet ut hvor mange prøver medisinsk genetikk i Oslo hadde mulighet til å teste ut hvert år, og satte aldersgrensen etter det.

Illustrasjon: Doodlepress

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, Gravidegreier, Politikk på en måte, ultralyd. | # | By Frøken Makeløs on December 11, 2011

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt - eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok - det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene - hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer - om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen - som tjener minst og stresser mest - som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

25 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

48 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, mammadamen, marta breen, menn, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 15, 2011

Litt seint ute, men nå klarer jeg ikke lengre å la være å kommentere alt bråket rundt Audun Lysbakken.

♥ Først gikk folk bananas fordi Lysbakken våget å si at det var greit at mødre velger å ikke amme (så lenge som myndighetene anbefaler). Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor alle ble så sinna. Han sa jo ikke at man ikke skal amme. Han sa ikke at man skal slutte å amme og begynne å jobbe i stedet. Han sa at hvis man vil, hvis det passer best for familien, så er det helt greit å ikke amme. Morsmelk er veldig bra, men i Norge er alternativet på alle måter godt nok.

Hylekoret mener visst blant annet at Lysbakken vil presse mødrene ut i arbeidslivet - eller ta fra dem muligheten til å amme så lenge de ønsker. Det syns jeg er en merkelig tolkning. Jeg opplever tvert i mot Lysbakkens utspill som en støtte til alle dem som ønsker å amme (lenge) men som av ulike grunner ikke får det til. De aller, aller fleste mødre i Norge ønsker å amme - og for veldig mange er det vondt å ikke få det til. Da syns jeg det er helt strålende at Lysbakken går ut og sier at det er helt greit å ikke amme.

♥ Så ble folk rasende fordi ministeren foreslo pappagrupper. Det skjønner jeg heller ikke. Hvis du som pappa vil styre permisjonstiden din selv så kan du det, pappagruppene skal være et frivillig tilbud. Dessuten forstår jeg ikke argumentet om at dette ikke er et statlig ansvar.

For det første bør vi etter denne logikken legge ned barselgruppene som helsestasjonene allerede organiserer. For min del handlet dette om å bli innkalt til et første møte med fem andre mødre på helsestasjonen, etter det var det opp til oss selv å avtale å møtes. (Det gjorde vi én gang, etter det rant det hele ut i sanden). Det var altså ikke snakk om faglig veiledning av usikre mødre, det var hjelp til å etablere et sosialt nettverk mens man er i permisjon.

For det andre er det et politisk ønske at fedrene skal være lengre hjemme med barna sine - og da må det da være et godt forslag å prøve å legge tilrette for en mest mulig positiv permisjonstid, også for far? Hvis ryktet begynner å gå blant (vordende) fedre om at det faktisk er både hyggelig og givende å være lenge hjemme med barn er det større sjanse for at flere vil ønske å ta ut lengre permisjoner.

Joda, visst er jeg høyt utdannet, offentlig ansatt, bor i storbyen og lever i et likestilt forhold. Sånn sett er jeg sikkert mer i målgruppa for Lysbakkens utspill enn andre. Men hei, sauebøndene stemmer jo på Senterpartiet og pensjonistene på Pensjonistpartiet - gjør de ikke?

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

12 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: amming, Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, Gravidegreier, likestilling i praksis, lysbakken, permisjon, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 9, 2011

Jeg kjente at det smalt, det føltes som at hele huset vårt svaiet. Men jeg regnet med at det var sprengningsarbeider i Bjørvika, eller lynnedslag, eller etellerannetsånntemmelignormalt - inntil vi hørte sirener. Veldig, veldig mange sirener. Da sjekket jeg nettavisene. Og så løp jeg inn på Twitter.

Etter det har jeg sittet klistret til nyhetsoppdateringene, nærmest umettelig på informasjon. Jeg har fulgt med på tv, på Twitter, på Facebook og på nettavisene. Jeg har lest vanvittige bloggposter fra ungdom som var på Utøya. Jeg har sett tv-bilder av en kompis som blødde fra hodet og ble evakuert fra Regjeringskvartalet. Jeg har vært sjokkert, nummen, kvalm og sint - og jeg spurt tusen spørsmål. Hvordan, hvordan, hvordan kan et eneste, ett - bare ett! - bittelite, vemmelig, ondskapsfullt og umenneskelig menneske gjøre så uendelig stor skade? Hvordan er det mulig at en eneste mann kan ødelegge så mange liv - rive bort så mange uskyldige mennesker - mens han jubler?

Det går ikke an å forstå. Og jeg er glad jeg ikke klarer å forstå det. Men mest av alt er jeg glad for at jeg de siste dagene virkelig har fått se hvor mange flotte mennesker det finnes der ute. Twitterstrømmen min har vært full av varme, respekt, omtanke og saklighet. Noen har tilbudt fremmede mennesker overnatting utenfor Oslo, eller i nærheten av Ullevål sykehus. Andre har oppfordret til å holde fokus på fakta og å unngå spekulasjoner. Mange har retweetet etterlysninger fra desperate pårørende på leting etter sine. Alle har vært rystet. Ingen har vært rasistiske. Det er som Andréa sier:

“Facebook viser meg at det fins mange jeg skulle ønske jeg ikke kjente. Twitter viser meg at det er mange jeg skulle ønske jeg kjente.”

Og så er jeg glad for at jeg fått se hvor dyktige og fine folk vi har i lederposisjoner her i landet. Jeg har latt meg imponere av både Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen og Fabian Stang. Og av politiet, helsepersonell, frivillige og tilfeldige naboer, som alle har fremstått som modige, profesjonelle og med stor hjertevarme. Ikke minst er jeg umåtelig imponert over AUF-ungdommene. At de klarer å fokusere på demokrati og åpenhet - ikke hevn - etter et slikt mareritt, er enormt stort. Det gjør meg optimistisk på vegne av Norges fremtid.

“Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Til slutt vil jeg gjerne sende dere videre til en klok tekst skrevet at Kai Lützenkirchen på Google+: Husk ofrene, ikke gjerningsmannen. For denne gjerningsmannen har regissert det som skjer nå. Han hadde gjort seg klar for den plutselige berømmelsen; tatt solarium, publisert sitt manifest og lagt poserende glansbilder av seg selv lett tilgjengelig for media. Han ønsker fokus. Det fortjener han ikke. Så glem han, glem hans person, hans navn, hans bilde, hans historie. Og husk ofrene, hver eneste en av dem.

Dagens fantastiske illustrasjon har jeg fått lov til å låne av fotografen Andreas Diederich. Løp inn på nettsiden hans for å se andre stemningsfulle bilder fra Oslo etter eksplosjonen.

22 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

13 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, oslo, Politikk på en måte, terror, utøya. | # | By Frøken Makeløs on July 24, 2011

I spørsmålsrunden fikk jeg blant annet spørsmål om hva jeg mener om obligatorisk fedrekvote - og det mener jeg i grunnen så mye om at det måtte bli en egen post. Den kommer her.

Først og fremst: Fedrekvoten er ikke obligatorisk. Den er et tilbud til deg fra velferdsstaten Norge som du kan velge å takke ja eller nei til. Hvis far ikke vil eller (mener at han) ikke kan være borte fra jobb i de ti ukene som er forbeholdt han, så er det ingen som tvinger han til det. Hvis foreldrene ønsker det kan mor uansett være hjemme i permisjon i enten 36 uker med 100 prosent lønn eller 46 uker med 80 prosent lønn. I internasjonal sammenheng (med unntak av de nordiske landene) er dette faktisk et temmelig enestående godt tilbud. Antall permisjonsuker har økt jevnt og trutt siden søttitallet, ikke som en naturlov men basert på politisk vilje. Det er jo faktisk ikke slik at mor fra naturens side har krav på det totale antall permisjonsuker som vi til enhver tid har i Norge - og så kommer den slemme Staten og gir bort noen av disse ukene til far.

Både foreldrepenger og fedrekvote er jo politiske virkemidler som vi i Norge tar oss råd til å dekke fordi vi mener det er verdt det. Vi har mange slike politiske virkemidler som i større eller mindre grad er med på å styre landet i den retningen vi ønsker. For eksempel kan jeg, hvis jeg vil, flytte til Nordnorge og få lavere skatt, mindre studielån og billigere strøm - men siden jeg trives i Oslo så velger jeg å stå over det tilbudet fra Regjeringen.  Fedrekvote derimot, sier jeg hjertelig og rungende ja til.

Det er det ikke alle som gjør - og det er forsåvidt helt greit. Og for ordens skyld; ordningen er ikke perfekt, det finnes en masse tilfeller der det er upraktisk eller umulig for far å ta ut ti uker permisjon og selvsagt skal ingen tvinges til å være hjemme med egne barn. Det er det da heller ingen som blir. Men hvis vi ser bort fra spesialtilfellene så er det en del argumenter som går igjen i diskusjonene om fedrekvote. Blant annet disse:

♥ Far er helt uunnværlig på jobben.
Jeg kjenner den følelsen! Hvordan i all verden skal de klare seg uten meg? Men så gjør de jo det, faktisk går det overraskende bra. Kirkegårdene er fulle av uerstattelige mennesker, og så videre. Er det ikke i grunnen litt morsomt at det er så mange menn som er så helt forskrekkelig uunnværlige i arbeidslivet?
Men ok, ti uker permisjon er kanskje ikke helt optimal fraværslengde, jeg ser den. Litt for lenge til at ting bare kan få vente, og litt for kort til å få inn en vikar. Da er det jo flaks at det finnes muligheter for fleksibelt uttak og at det dessuten ikke er noe i veien for at far tar ut lengre permisjon enn de ti ukene som er forbeholdt han.

♥ Barnet trenger mor.
Det er bare mor som kan amme, men bortsett fra det er far faktisk ganske så brukbar. Dessuten tror jeg alle adoptivforeldre der ute kan skrive under på at barn kan ha det aldeles utmerket også helt uten sitt biologiske opphav. Stabil og kjærlig omsorg må vel være poenget her?

♥ Far syns ikke det er så spennende med babyer, han liker bedre litt større barn.
Vel, far kan ta ut sin del av permisjonen helt frem til barnet er tre år gammelt. Da er det kanskje ikke tenåring ennå, men ikke spebarn heller.

For egen del så har Helten og jeg fordelt permisjonen slik at jeg tar åtte måneder og han tar fem, med åtti prosent lønn. Grunnen til at jeg bare (?) tar åtte måneder er ikke at jeg ikke gjerne ville vært hjemme lengst mulig, for det vil jeg - men det vil han også. Jeg tenker at foreldrepermisjonen er vår, ikke min - og føler meg riktig riktig heldig som har en kjæreste som ønsker å være hjemme med vårt felles barn. Og selv om det sikkert kommer til å røske hardt i mammahjertet mitt den dagen jeg må gå tilbake på jobb, så er jeg helt overbevist om at poden vil ha det utmerket hjemme med sin far. I tillegg er jeg helt overbevist om at en slik fordeling vil være bra for oss alle tre, både på kort og på lang sikt.

Alle i vår lille familie er tjent med at Helten er hjemme i permisjon så lenge at han rekker å bli noe annet enn en mammavikar, min karriere er tjent med at jeg ikke er altfor lenge borte fra jobb - og samfunnet er tjent med at menn og kvinner deler likere på omsorgsansvaret for barn. Og mønsteret for hvem som tar ansvaret for barna starter i permisjonstiden.

Når det er sagt så skal jeg ikke legge meg borti at andre familier velger å gjøre det på andre måter. Det er selvsagt opp til dem. Men fedrekvoten er definitivt ikke obligatorisk!

Illustrasjon: Doodlepress

26 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, gravid, Gravidegreier, Helten, likestilling i praksis, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on February 21, 2011

Da jeg var liten førstis på videregående var alle de tøffe gutta veganere. Eller, det kom nok litt an på hvem man spurte. Men spurte man for eksempel en ung Frøken Makeløs, så hadde de tøffeste gutta dreads, unngikk alkohol (straight edgere, vettu), spilte i band og var så opptatt av dyrevern at de ikke rørte animalske produkter overhodet. Veganere er altså hakket mer intense enn vegetarianere, ettersom de i tillegg til å holde seg unna all mat som kommer fra dyr, også strever for å unngå skinn, pels og ull. De tøffe gutta hadde derfor ikke skinnjakke, men dongerijakke (med Gegen Nazi i store bokstaver på ryggen - åh, så tøft) og de gikk konsekvent med Converse-sko i bomull, noe som må ha vært drittkaldt om vinteren men hei - alt går jo når man er idealist.

Nyttårsaften i første gym havnet jeg på samme fest som disse kjekkasene og brukte store deler av kvelden på å lytte ærbødig mens den ene av dem fortalte meg om dyreplageri, pelsoppdrett og hvordan verden hang sammen sånn mer generelt. Derfra var ikke veien til vegetarianisme (ja, det er et ord) lang, og selv om jeg ikke sluttet med skinn og ull så var det selvsagt helt utenkelig å så mye som se på noen som gikk med pels.

Kort oppsummert; jeg var veggis i fem år (til jeg ble gammel og lat og hørte servelaten rope på meg i kjøleskapet), slukte hele forfatterskapet til Elin Brodin og viste uhyrlige og groteske bilder fra dyrevernboka Kan du ikke tale? til tilfeldige eldre slektninger (som heldigvis tok det pent). I bakgrunnen fantes alltid NOAH - for dyrs rettigheter, som jeg av helt uforståelige grunner aldri somlet meg til å melde meg inn i. Men nå har jeg fått en mail av dem hvor de ber meg pent om å fortelle dere at de arrangerer sitt årlige fakkeltog mot pels i morgen (torsdag 21. januar), så da gjør jeg selvsagt det!

Toget i Oslo vil gå fra Youngstorget kl 18, og tilsvarende arrangementer foregår i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Kristiansund, Moss og Ålesund. For mer info kan du sjekke ut NOAHs hjemmesider eller lese om arrangementene på Facebook. Til toget i Oslo kommer blant andre Lise Myhre, Charlotte Thorstvedt, Unni Lindell, Hilde Marstrander og Mina Hadjian. Hva med deg?

(Er du skeptisk til fakkeltog og liker å være varm på føttene, så kan du jo dra på støttekonserten på Revolver på fredag i stedet?)

Illustrasjon: Arimoore

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

14 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, fakkeltog, NOAH, Politikk på en måte, veganer, veggis. | # | By Frøken Makeløs on January 20, 2010

Det tristeste med valget i år er at Frp vant skolevalget.

Når man er ung har man fine, vide horisonter, overskudd til å tenke på fellesskapet og så har man ennå ikke fått nok bitter erfaring til å ha blitt kynisk og problemorientert. Idealismen og optimismen lever godt hos de unge. Ettersom årene sniker seg på så snevrer horisonten inn, man slutter å tro at det går an å endre verden og den viktigste politiske saken er ikke lengre likelønn eller sletting av u-landsgjelda, men barnehagepriser og skattelette.

Hos dagens sprekkmette tenåringer er det tydeligvis ikke slik. Man kan si mye om Frp, men spesielt fellesskapsorienterte er de ikke. Det handler om meg, mine penger, mine valg, mine rettigheter og min trygghet.

Ove Vanebo, formann i Fpu, mener at Frp-seieren i skolevalget viser at ungdommen er genuint opptatt av skattefrie sommerjobber, mer valgfrihet i skolen og en tøffere kriminalitetspolitikk.

Meg meg meg.

Og det bekymrer meg. For hvis man er så opptatt av seg selv og egne rettigheter (og så lite opptatt av fellesskap og krig og fred og sånn) når man er søtten, hvor ender man opp da?

Illustrasjon: Mafa+

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

9 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: frp, Politikk på en måte, skolevalget. | # | By Frøken Makeløs on September 16, 2009

Bakgrunn
Konflikten i Kongo begynte ikke i august i år men har røtter tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994, da huturebeller slaktet ned 800 000 tutsier og moderate hutuer. Etter at tutsiene tok makten i landet rømte mange av hutuene fra Rwanda over grensa til DR Kongo. Konflikten i Øst-Kongo har både politiske, etniske og økonomiske årsaker og er svært kompleks og fragmentert med mange ulike interessenter både nasjonalt og internasjonalt.

DR Kongo er et ekstremt eksempel på hvordan stor rikdom på mineraler og naturressurser kan være en forbannelse for lokalbefolkningen og føre til endeløse konflikter og motstridende interesser. Siden 1998 har omlag 5,4 millioner mennesker mistet livet i Kongo, hovedsaklig på grunn av sykdom og matmangel. Voldtekt er svært utbredt og blir brukt systematisk i konflikten, både av de ulike militsene og av regjeringshæren.

I januar 2008 undertegnet regjeringen, opprørslederen Laurent Nkunda og den regjeringsvennlige Mai-Mai militsen en fredsavtale som blant annet innebar at Nkunda og hans menn fikk amnesti og at regjeringen skulle sørge for avvæpning av Hutumilitsen. Avtalen ble brutt i august i år.

Aktører i konflikten

LAURENT NKUNDA er etnisk tutsi og kjempet på tutsienes side under folkemordet i Rwanda. Han er tidligere general i regjeringshæren i Kongo og leder nå opprørerne i CNDP som sier at de har som mål å beskytte tutsiminoriteten i Kongo. Andre mener imidlertid at han bare er ute etter makt og rikdom. Soldatene i CNDP er godt utrustet, får bra betalt og er (i motsetning til regjeringshæren) veldisiplinerte.

PAUL KAGAME er også etnisk tutsi og nåværende president i Rwanda. Han blir beskyldt for å støtte Laurent Nkunda sitt opprør i Øst-Kongo.

JOSEPH KABILA er president i Kongo. Han overtok stillingen da faren ble drept i et attentat i 2001 og satt i overgansregjeringen frem til 2006, da han ble gjenvalgt i det mest demokratiske valget i landet på over førti år. Han representerer en svært svak sentralstat som har mislyktes i å få slutt på borgerkrigen.

REGJERINGSHÆREN (FARDC) er underbetalt og mangler disiplin. Soldatene begår daglig overgrep mot sivile; drap, plyndringer og voldtekter. Laurent Nkunda anklager regjeringshæren for å være alliert med hutumilitsen.

HUTUMILITSEN har sitt opphav i Rwanda, hvor de sto bak folkemordet i 1994. Består også av rester av den tidligere rwandiske regjeringshæren og har dessuten fått tilslutning fra lokale kongolesiske hutuer som ikke nødvendigvis har noen tilknytning til folkemordet i Rwanda.

MAI-MAI MILITSEN er ulike løst organiserte stammemilitser og regnes som regjeringsvennlige. Ifølge Life and Peace Institute har de ulike Mai Mai militsene det til felles at de er motstandere av fremmede troppers tilstedeværelse i DRC.

MONUC er FNs fredsbevarende styrke i Kongo og teller over 17 000 soldater (den største FN-styrken i verden). De er motvillige i forhold til å engasjere seg i kampen mot rebellene og anklages for å ha mislykkes i å beskytte lokalbefolkningen. De har dessuten vært innblandet i en rekke skandaler, blant annet har de blitt beskyldt for å handle gull med opprørerne.

Hvem er de snille og de slemme?
Denne konflikten er altfor fragmentert til å kunne peke ut good guys og bad guys. Alle gruppene som driver konflikten fremover blir beskyldt for fryktelige overgrep mot lokalbefolkningen. Den vestlige verden og Kina må også ta sin del av skylda, ettersom utenlandske selskaper har store interesser i Kongos rikdom.

Fins det håp?
FNs generalsekretær Ban Ki-moon møter i disse dager Kongos president Joseph Kabila og Rwandas president Paul Kagame samt lederne for Kongos andre naboland for samtaler i Nairobi. Mange mener at det som må til er at Rwanda innrømmer sin rolle i konflikten og tar ansvar, men Paul Kagame er ikke enig i dette. Han mener at hovedproblemet i Kongokonflikten er den kongolesiske hutumilitsen og at det å skylde på Rwanda er en avsporing. Rwanda avviser også at de støtter Laurent Nkunda.

Andre mener at det er de økonomiske aspektene ved konflikten som primært må løses og at internasjonale selskaper med interesser i Kongo må ansvarliggjøres.

Men til tross for at det ser håpløst ut, så har ikke befolkningen i Øst-Kongo gitt opp. I en rapport fra august i år svarer 90 prosent av respondentene at de tror fred er mulig i Kongo og 80 prosent tror det er mulig å oppnå rettferdighet (justice). Det siste er vesentlig fordi et stort problem i Kongo i dag er at det juridiske systemetet egentlig bare eksisterer på papiret, hvilket betyr at voldtekt, drap, vold, tortur og ran stort sett foregår ustraffet.

I tillegg må vi ikke glemme at det faktisk ble gjennomført demokratiske valg i 2006, noe som må sies å være noe i nærheten av et under i et land på størrelse med Vesteuropa, med en nesten ikke-eksisterende infrastruktur og med svært begrenset demokratisk erfaring.

(Likte du denne posten kan du også sjekke ut Zimbabwe for dummies)

Kilder:
Heal Africa
VG
Nettavisen
Bistandsaktuelt
BBC
Wildlife Direct
Landinfo
Morgenbladet
Fellesrådet for Afrika
Rapporten Living with fear
Wikipedia
Dagbladet

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Kongonerd, Politikk på en måte | tags: aktører i konflikten, Hutumilitsen, Kongo, krisen i Kongo, Laurent Nkunda, Mai-Mai militsen, MONUC, Regjeringshæren, Rwanda. | # | By Frøken Makeløs on November 8, 2008

Man blir ikke så veldig rik av å redde verden, vel - ikke målt i penger, er det vel korrekt å si. Men i følge Global Rich List er jeg likevel blant de 0.95 prosent rikeste i hele verden. En heldig jente, med andre ord.

Du oppfprdres herved til å ta testen og deretter spore opp en bra organisasjon som du kan donere litt av rikdommen din til. Frøkna støtter SOS Barnebyer og Tano Trust.

Jeg liker denne posten!

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

No Comments | In: Politikk på en måte, Resten av verden | | # | By Frøken Makeløs on September 26, 2008

Det heter ikke eskimo, det heter inuitt
Det heter ikke sigøyner, det heter rom
Det heter ikke lapp, det heter same

Det heter ikke tilbakestående, det heter psykisk utviklingshemmet
Det heter ikke dverg, det heter kortvokst
Det heter ikke neger, det heter.. noe annet (afrikaner?)

Men hvis det ikke er noe som heter rase, hva er da en rasist?

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Politikk på en måte, Resten av verden, Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on June 20, 2008