Kongokonflikten for dummies
Bakgrunn
Konflikten i Kongo begynte ikke i august i år men har røtter tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994, da huturebeller slaktet ned 800 000 tutsier og moderate hutuer. Etter at tutsiene tok makten i landet rømte mange av hutuene fra Rwanda over grensa til DR Kongo. Konflikten i Øst-Kongo har både politiske, etniske og økonomiske årsaker og er svært kompleks og fragmentert med mange ulike interessenter både nasjonalt og internasjonalt.
DR Kongo er et ekstremt eksempel på hvordan stor rikdom på mineraler og naturressurser kan være en forbannelse for lokalbefolkningen og føre til endeløse konflikter og motstridende interesser. Siden 1998 har omlag 5,4 millioner mennesker mistet livet i Kongo, hovedsaklig på grunn av sykdom og matmangel. Voldtekt er svært utbredt og blir brukt systematisk i konflikten, både av de ulike militsene og av regjeringshæren.
I januar 2008 undertegnet regjeringen, opprørslederen Laurent Nkunda og den regjeringsvennlige Mai-Mai militsen en fredsavtale som blant annet innebar at Nkunda og hans menn fikk amnesti og at regjeringen skulle sørge for avvæpning av Hutumilitsen. Avtalen ble brutt i august i år.
Aktører i konflikten
LAURENT NKUNDA er etnisk tutsi og kjempet på tutsienes side under folkemordet i Rwanda. Han er tidligere general i regjeringshæren i Kongo og leder nå opprørerne i CNDP som sier at de har som mål å beskytte tutsiminoriteten i Kongo. Andre mener imidlertid at han bare er ute etter makt og rikdom. Soldatene i CNDP er godt utrustet, får bra betalt og er (i motsetning til regjeringshæren) veldisiplinerte.
PAUL KAGAME er også etnisk tutsi og nåværende president i Rwanda. Han blir beskyldt for å støtte Laurent Nkunda sitt opprør i Øst-Kongo.
JOSEPH KABILA er president i Kongo. Han overtok stillingen da faren ble drept i et attentat i 2001 og satt i overgansregjeringen frem til 2006, da han ble gjenvalgt i det mest demokratiske valget i landet på over førti år. Han representerer en svært svak sentralstat som har mislyktes i å få slutt på borgerkrigen.
REGJERINGSHÆREN (FARDC) er underbetalt og mangler disiplin. Soldatene begår daglig overgrep mot sivile; drap, plyndringer og voldtekter. Laurent Nkunda anklager regjeringshæren for å være alliert med hutumilitsen.
HUTUMILITSEN har sitt opphav i Rwanda, hvor de sto bak folkemordet i 1994. Består også av rester av den tidligere rwandiske regjeringshæren og har dessuten fått tilslutning fra lokale kongolesiske hutuer som ikke nødvendigvis har noen tilknytning til folkemordet i Rwanda.
MAI-MAI MILITSEN er ulike løst organiserte stammemilitser og regnes som regjeringsvennlige. Ifølge Life and Peace Institute har de ulike Mai Mai militsene det til felles at de er motstandere av fremmede troppers tilstedeværelse i DRC.
MONUC er FNs fredsbevarende styrke i Kongo og teller over 17 000 soldater (den største FN-styrken i verden). De er motvillige i forhold til å engasjere seg i kampen mot rebellene og anklages for å ha mislykkes i å beskytte lokalbefolkningen. De har dessuten vært innblandet i en rekke skandaler, blant annet har de blitt beskyldt for å handle gull med opprørerne.
Hvem er de snille og de slemme?
Denne konflikten er altfor fragmentert til å kunne peke ut good guys og bad guys. Alle gruppene som driver konflikten fremover blir beskyldt for fryktelige overgrep mot lokalbefolkningen. Den vestlige verden og Kina må også ta sin del av skylda, ettersom utenlandske selskaper har store interesser i Kongos rikdom.
Fins det håp?
FNs generalsekretær Ban Ki-moon møter i disse dager Kongos president Joseph Kabila og Rwandas president Paul Kagame samt lederne for Kongos andre naboland for samtaler i Nairobi. Mange mener at det som må til er at Rwanda innrømmer sin rolle i konflikten og tar ansvar, men Paul Kagame er ikke enig i dette. Han mener at hovedproblemet i Kongokonflikten er den kongolesiske hutumilitsen og at det å skylde på Rwanda er en avsporing. Rwanda avviser også at de støtter Laurent Nkunda.
Andre mener at det er de økonomiske aspektene ved konflikten som primært må løses og at internasjonale selskaper med interesser i Kongo må ansvarliggjøres.
Men til tross for at det ser håpløst ut, så har ikke befolkningen i Øst-Kongo gitt opp. I en rapport fra august i år svarer 90 prosent av respondentene at de tror fred er mulig i Kongo og 80 prosent tror det er mulig å oppnå rettferdighet (justice). Det siste er vesentlig fordi et stort problem i Kongo i dag er at det juridiske systemetet egentlig bare eksisterer på papiret, hvilket betyr at voldtekt, drap, vold, tortur og ran stort sett foregår ustraffet.
I tillegg må vi ikke glemme at det faktisk ble gjennomført demokratiske valg i 2006, noe som må sies å være noe i nærheten av et under i et land på størrelse med Vesteuropa, med en nesten ikke-eksisterende infrastruktur og med svært begrenset demokratisk erfaring.
(Likte du denne posten kan du også sjekke ut Zimbabwe for dummies)
Kilder:
Heal Africa
VG
Nettavisen
Bistandsaktuelt
BBC
Wildlife Direct
Landinfo
Morgenbladet
Fellesrådet for Afrika
Rapporten Living with fear
Wikipedia
Dagbladet










