Man blir ikke så veldig rik av å redde verden, vel - ikke målt i penger, er det vel korrekt å si. Men i følge Global Rich List er jeg likevel blant de 0.95 prosent rikeste i hele verden. En heldig jente, med andre ord.
Du oppfprdres herved til å ta testen og deretter spore opp en bra organisasjon som du kan donere litt av rikdommen din til. Frøkna støtter SOS Barnebyer og Tano Trust.
I 2006 gikk familen til Thorbjørn Egner med på å sløyfe Visen om vesle Hoa fra relanseringen av Egners visebok. Og bra var det, for i tillegg til at hottentott oppfattes som et skjellsord så er sangen så proppet av faktiske feil at beskrivelsen av hottentottene ville tilsvare en fremstilling av nordmenn der vi beskrives som keltiske druider, tutlende omkring med våre tamme pingviner og vaiende maisplanter. Egner ante ikke hva han snakket om - nå vet vi heldigvis bedre.
Men hvem var egentlig hottentottene? Ordet betyr ”en som stammer” på de nederlandske kolonistenes dialekt, og ble brukt for å beskrive den klikkende lyden som er typisk for Khoikhoi-folkets språk. Khoikhoi-folket levde i det sørvestlige Afrika og hadde bodd der i 30 000 år da de første hvite kolonistene kom i 1652. Deres ankomst førte etter hvert til at Khoikhoi-enes sosiale strukturer brøt sammen. Noen av dem ble gårdsarbeidere mens andre ble innlemmet i eksisterende klaner hos Xhosa-folket. I dag fins det ikke lenger en etnisk gruppe i sørlige Afrika som har en entydig Khoikhoi-identitet.
Og kongen var så veldig glad og alle var så glade
Og kokken lagde sukkerbrød og deilig sjokolade
Hvorfor står det så mye om Zimbabwe i avisene for tiden? Hva handler det hele om? Hvem er denne Mugabe-fyren? Vær ikke redd, hjelpen er nær. Denne posten gjør deg ikke til ekspert på Zimbabwe-problematikk, men den gjør deg forhåpentligvis bedre i stand til å følge litt med på det som skjer.
Zimbabwe (tidligere Syd-Rhodesia) ligger i det sørlige Afrika og grenser til blant annet Sør-Afrika. I 1965 erklærte statsminister Ian Smith at Zimbabwe var uavhengig fra sin kolonimakt Storbritannia og innførte noe som i realiteten var en apartheidstat hvor det hvite mindretallet hadde makten. Uavhengigheten ble ikke godkjent av andre land enn Sør-Afrika. I 1979-80 ble det holdt en konferanse i Storbritannia som blant annet resulterte i et fritt valg i februar 1980. Robert Mugabe og hans parti Zimbabwe African National Union (ZANU) vant da overlegent og har beholdt makten siden da, men har mottat stadig sterkere kritikk for å ikke gjennomføre rettferdige valg.
På åttitallet og utover nittitallet var Zimbabwe preget av stabilitet og økonomisk oppsving. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem og en god infrastruktur. Landet var rene solskinnshistorien i vestlige øyne og var blant annet et hovedsamarbeidsland for Norad.
I 1999 dominerte det hvite mindretallet fremdeles Zimbabwes økonomi og eide en betydelig del av jorda. Mugabe satte derfor i gang med tvangsmessig fjerning av hvite jordeiere. Men i stedet for en mer rettferdig fordeling av jorda ble farmene i stor grad overtatt av Mugabes venner og slektninger, som ikke nødvendigvis hadde noen kunnskaper om å dyrke jord. Avlingene uteble, mateksporten stupte og på toppen av det hele kom en voldsom tørkekatastrofe. Resultatet var at Zimbabwes økonomi kollapset og inflasjonen gikk i taket. I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket og omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig.
I slutten av mai 2005 startet hva zimbabwerne refererer til som Zimbabwes tsunami; Operasjon Murambatsvina (”Drive out trash”) var en tre måneders kampanje for å kvitte seg med slumbebyggelse og ulovlig uformell handel. Helt uten forvarsel kom hæren med lastebiler og bulldosere og feide ned hus i Harares fattigste forsteder. Alle hus som ikke var offentlig registrert skulle rives. I løpet av tre måneder var over fem prosent av befolkningen hjemløse og i tillegg til boliger forsvant alt fra skoler til forsamlingslokaler. Samtidig ble all uformell forretningsdrift stanset.
Protestene både lokalt og internasjonalt var voldsomme. Regjeringens forklaring var at alle zimbabwere har et hjem på landsbygda, og at de som ikke har et regulert hjem eller en formell jobb i byene kan dra tilbake dit. Mange av dem som bodde i de fattigste bydelene i byene var imidlertid interne flyktninger som var jaget fra landsbygda fordi de var mistenkt for å støtte opposisjonen og kritikerne hevder at operasjonen ble gjennomført fordi Mugabe ønsket å kvitte seg med politiske motstandere.
29. mars i år ble det avholdt valg, men det tok over en måned før resultatene ble offentliggjort. I følge den nasjonale valgkommisjonen fikk Mugabe 43,2 % mens Morgan Tsvangirai som representerer det største opposisjonspartiet MDC (Movement for Democratic Change) fikk 47,9 %. Ettersom en kandidat trenger mer enn 50 % oppslutning for å vinne et presidentvalg i Zimbabwe, var det duket for en ny runde. Selv om MDC mente at Mugabes administrasjon hadde jukset med resultatene, gikk de etter hvert med på å stille til valg igjen.
I perioden etter dette har Tsvangirai blitt arrestert flere ganger og landet har vært preget av vold og politisk forfølging av opposisjonens tilhengere. Rundt 90 mennesker er blitt drept, hundrevis er blitt banket opp og fått store skader og 200 000 mennesker er fordrevet fra sine hjem. Som en konsekvens av dette annonserte Tsvangirai den 22. juni at han vil trekke seg fra runde to av valget, som er planlagt å foregå i morgen, fredag 27. juni.
“Vi i MDC kan ikke be dem om å stemme den 27. juni når vi vet at det kan koste dem livet. Vi vil ikke lenger delta i en voldelig og illegitim farse av en valgprosess.
Morgan Tsvangirai
Mugabe derimot, har ingen planer om å avlyse valget, til tross for at han nå er eneste kandidat.:
“Valget blir avholdt. Beslutningen er vår egen. Andre land kan si hva de vil, men dette er vårt valg. Vi er en suveren stat, og det er alt man kan si om den saken. De kan rope så høyt de bare vil fra Washington, London eller andre steder. Det er vårt folk, og bare vårt folk, som bestemmer.”
Robert Mugabe
Kilder:
FN
Fellesrådet for Afrika
Wikipedia
Aftenposten
Dagbladet
Det heter ikke eskimo, det heter inuitt
Det heter ikke sigøyner, det heter rom
Det heter ikke lapp, det heter same
Det heter ikke tilbakestående, det heter psykisk utviklingshemmet
Det heter ikke dverg, det heter kortvokst
Det heter ikke neger, det heter.. noe annet (afrikaner?)
Men hvis det ikke er noe som heter rase, hva er da en rasist?
Det er matkrise på gang i verden - folka i Afrika sulter og bøndene i Norge sutrer og det blir ikke akkurat bedre av at det kommer en usaklig syklon og ødelegger rismarkene i Burma og dreper en hel del tusen burmesere.
Dette med mat har vi jo snakket om før her på bloggen. Nå går prisene på ris og soya og hvete og mais til himmels, men potene er så vidt jeg vet fortsatt billige. Alt ligger med andre ord til rette for at vi nå kan bli kvitt de fryktede kaloribombene en gang for alle. Norske bønder er dessuten grinete fordi den beskyttelsen de har hatt mot lave matpriser i resten av verden, nå hindrer dem i å gjøre seg fete på andre folks sultne ulykke. Skikkelig sjarmerende - og norsk distriktspolitikk på sitt beste.
Jeg foreslår at vi kutter ned på subsidiene til norske bønder og heller sender hele gjengen på et aldri så lite entreprenørkurs, sånn at de kan finne på noe annet å produsere enn det alle andre i hele verden gjør. Det har aldri skadet å være litt oppfinnsom, særlig ikke når man fra naturens side strengt tatt ikke har de aller beste forutsetningene. La bøndene i Asia dyrke hvete og så kan vi her i Norge lage rødvinspølser og geitost. Eller noe helt annet.
Og så syns jeg vi skal begynne å ta trikken alle sammen. Bil er litt tøysete, uansett om den går på olje eller mais.
Jeg vil gjerne slå et slag for flermanneri. Det er selvsagt ikke av egoistiske grunner jeg gjør dette, men fordi jeg ser hvilke klare fordeler det vil gi på globalt nivå for hele menneskeheten.
I vår overbefolkete verden er nemlig flermanneri, eller polyandri som det heter på fint, selve løsningen på problemene. Når hver kvinne får være gift med mange menn samtidig så fører det selvsagt til lavere fødselstall (forutsatt at mennene tar ansvar og ikke løper rundt og er utro med andre damer, og såpass syns jeg faktisk vi kan forlange av dem), siden kvinnen stort sett bare kan føre frem et barn om gangen. Det blir jo vanskelig å vite akkurat hvilken mann som er far til akkurat hvilket barn, og derfor vil alle fedrene bidra så godt de kan for at alle barna skal ha det så godt som mulig. Dette, sammen med den generelle nedgangen i befolkningsveksten, vil gi mer ressurser til hvert barn.
At denne løsningen muligens reduserer kvinner til fødemaskiner og derfor kanskje kan være et ørlite skritt tilbake i forhold til likestilling og den slags, er en helt annen sak. Den utfordringen løser vi en annen dag. I morgen for eksempel.
Se for deg Afrika. Hvilke bilder får du i hodet? Tynne barn med store mager, soldater med fillete uniform og gamle kalashnikover, tørke og hungersnød, korrupte ledere og mennesker som er avhengig av godvilje fra de tre vennlige B’ene; Bob, Bill og Bono. Eller noe i den retning?
Afrika er så mye mer enn det våre vestlige medier velger å vise oss. 900 millioner mennesker i over 50 land rommer like mange ressurser og like mange utfordringer. Det sier seg selv at det ikke fins èn løsning som passer for alle, og løsninger kan heller ikke eksporteres som ferdige pakker fra andre land.
Alt dette vet vi jo, når vi bare tenker oss om. Men så er det så deilig av og til å se helt ordentlige, konkrete bevis på det man vet, og derfor ble jeg så hoppende glad da jeg oppdaget Facebook-gruppen “The Africa they never show you”. Den har foreløpig drøyt 53 000 medlemmer, 222 ulike temaer blir diskutert, nesten 100 videoer og over 950 bilder. Ta deg tid til å gå inn der og ta en kikk på det Afrika du ikke får se ellers. Det er antagelig langt mer variert og sammensatt enn du kan forestille deg.
Man trenger ikke drive og redde verden på daglig basis for å gni seg forskrekket i øynene når man leser Fridtjof Frank Gundersens innlegg i dagens Aftenposten (det fins dessverre ikke på nett.) (Update: Joda, det gjør det, du kan lese det her. Takk Erlend). Der har det i det siste pågått en diskusjon om rasebegrepet og i dag har den tidligere stortingsrepresentanten for Frp kastet seg inn i debatten. Han refererer til et eksempel Thomas Hylland Eriksen brukte i sitt inlegg den 13. februar som gikk ut på at en ung mann på boligjakt som snakket perfekt svensk i telefon, stadig fikk beskjed om at boligen var utleid da han møtte opp personlig og huseier oppdaget at han var svart.
Dette handler ikke om rasisme, i følge Gundersen. Huseier var nok bare bekymret for at naboene skulle bli eksponert for “en annen kultur og adferd enn nordmenn flest liker”. For eksempel at mange barn herjer og bråker i oppgangen, at det er rot i fellesvaskeriet, sterk krydderlukt og sjenerende klestørk. Alle vet jo at disse tingene henger sammen med hudfarge. Svarte mennesker roter nesten alltid i fellesvaskeriene og svarte barn bråker mye mer enn hvite barn. Hvite mennesker bruker aldri krydder.
Gundersen påpeker også det faktum (!) at markedsverdien av boliger synker etterhvert som fremmedkulturelle innvandrere blir mer dominerende, og derfor var huseieren i eksempelet selvsagt bare opptatt av naboenes økonomi og ve og vel. Han var rett og slett en real kar.
Pussig at Gundersen vet hva nordmenn flest liker. Pussig også at han kjenner den svenske mannens matvaner og vet hvor høylydte barn han har, ut fra hvilken farge svensken har på huden.
Rasebegrepet er forkastet av biologer for lenge siden, fordi de morfologiske og genetiske forskjellene mellom raser er mindre enn de som fins innenfor hver rase. Det blir rett og slett en meningsløs inndeling. I tillegg har man det historiske perspektivet; at rasebegrepet har blitt misbrukt for å hevde at noen mennesker er mer verdt enn andre. Det i seg selv er god nok grunn til å unngå begrepet.
Den eneste sammenhengen rase kan ha noe for seg, er som et rent deskriptivt begrep. Hvis overgriperen var hvit er det meningsløst at politiet i jakten på han bruker ressurser på å avhøre negre. Men rase kan aldri si noe som helst om noe annet enn hvordan en person ser ut utenpå.
Å komme fra Dhaka til Bangkok er som å ta romferge til en annen planet. Sånn føles det hvertfall. Fra skitne, fattige, forurensete og strengt muslimske Dhaka - til velorganiserte, flashy, vestlige Bangkok. Sjåføren vår som kjørte oss til flyplassen i Dhaka kunne svært lite engelsk, var genuint hyggelig og litt sjenert. Han som plukket oss opp på flyplassen i Bangkok kunne telle til ti på dansk og skravla som en foss.
Manageren på hotellet i Dhaka ga oss sitt private mobilnummer da vi skulle ha et møte på den andre siden av byen og sa vi måtte ringe hvis det ble problemer. Og han skjønte med en gang hvem vi var da jeg et par timer senere ringte og sa “hei, det er Frøken M”. Personalet på hotellet i Bangkok er sikkert hyggelige - jeg vet ikke, har ikke snakket med dem og kommer garantert ikke til å ta bilde av dem når jeg drar.
Men sånn ellers er Bangkok bra. Behagelig. Tilrettelagt. Enkelt. Man kan shoppe av hjertens lyst (det gjorde jeg forsåvidt i Dhaka også, kjøpte meg en himmelblå salwar kameez til femti kroner på et lokalt marked), folk snakker engelsk og det er turister over alt. Kommunikasjonen fungerer, trafikken flyter bra og man kan pusse tennene i kranvannet uten å bruke hele neste dag på å vrenge magesekken over doskåla.
Elefantfølelsen er også mindre påtakelig her - ikke fordi thaiene er noe større enn folk i Bangladesh, men det er så mange vestlige turister her at den gjennomsnittlige BMI-en på gata blir trukket godt opp. Man er ikke unik i Bangkok som stort hvitt menneske og følgelig er det heller ingen som glor. Akkurat det vente jeg meg overraskende fort til i Dhaka - hadde jeg blitt der noen uker til kan det hende jeg hadde blitt så avhengig av all oppmerksomheten at jeg måtte melde meg på Idol når jeg kom hjem.
I morgen er det lysfestival i Thailand - den årlige Loi Krathong. Heldige meg som tilfeldigvis befinner meg her når den går av stabelen! Vi er ferdige med all jobbingen også, så nå er det helg og fri helt til jeg reiser hjem til Norge natt til tirsdag.
Btw; hvis noen skulle slumpe til å trenge et hotell i Dhaka, så kan jeg på det aller varmeste anbefale Rosewood Hotel. Det er ikke det fineste hotellet i byen, det hender det er kakerlakker på rommet og kaldt vann i dusjen - men folkene der veier minst dobbelt opp for at standarden ikke møter den på Sheraton. Når du sjekker ut spør de deg oppriktig hvorfor og når du sier det er fordi du skal forlate Bangladesh så lurer de - like oppriktig og på ingen måte innøvd - på når du kommer tilbake. Snart, Bangla! Snart!
Jeg sitter på bambustaket av en trebåt på elva Meghna. I dag er den stille og fredelig men jeg vet at tidligere har hundrevis av bengalere druknet i denne elva pga fergeforlis.
Vi kommer rett fra bråkete Dhaka, så stillheten her er påtagelig. Vel, med unntak av den ene båtmannen som muligens forsøker å sjekke meg opp, eventuelt bare er utrolig nysgjerrig av natur (noe sier meg at det kan være det første, ettersom han begynner å synge for meg når han innser at jeg ikke er så interessert i konversasjon). Det er ingen andre hvite her enn oss, ingen andre turister å se noe sted. Faktisk har jeg ikke sett en eneste turist siden jeg kom til Bangladesh for noen dager siden. Og det er synd, for de har mer å by på her enn fattigdom og sykloner.
Tidligere i dag var vi og besøkte et kvinneprosjekt på landsbygda utenfor Dhaka. Der får lokale kvinner opplæring i håndarbeid sånn at de kan lage produkter hjemme eller på senteret og dermed sikre seg en inntekt. Det er organisasjonen som har prosjektet om er ansvarlig for å selge produktene videre. Denne organisasjonen driver også og bygger et eldresenter for de gamle i området og vi fikk se på den halvferdige bygningen. Både bygningsarbeiderne og de som skal jobbe på senteret når det er ferdig er lokale folk, så dette prosjektet tar både vare på de gamle og skaper nye arbeidsplasser.
Sola har begynt å gå ned over Meghna. Snart er det natt for de strømløse øy-boerne, men fiskerne ser ikke ut til å plages av det svinnende dagslyset. Jeg kikker på den illrøde kulen på himmelen og tenker at det er forurensingen her som gjør at den er så blek at jeg kan se rett på den uten å få vondt i øynene. Den samme forurensingen som har gjort meg hes og gitt meg en tørr og vond hoste.
Med tanke på at Bangladesh er et utrolig fattig land er det relativt få tiggere her. Og folk ser ut til å være av den virksomme sorten; om de ikke bærer, bygger, løfter, drar, kjøper, selger, frakter eller blir fraktet så er de ute og går - på vei til et sted jeg ikke vet hvor er. Men det kan selvsagt hende at de antatte 40 % arbeidsledige som fins i dette landet sitter hjemme og dermed er - i likhet med kvinnene - så godt som ikke-eksisterende i våre inntrykk av det bengalske folket.
Vi næmer oss land igjen og det er blitt stupmørkt. Kollegaen min insisterer på at vi må finne en do så guiden vår tar oss med på en famlende tur mellom husene i landsbyen. Jeg er svimmel av bølgene og flere dager med lite (men god!) mat og guiden er ikke kjent her og klarer ikke å huske hvor huset til søsteren hans er. Så da går vi heller til naboen til søskenbarnet hans og får låne doen deres. I stupmørke og i lyset fra guidens mobiltelefon vandrer vi gjennom bakhagen til de snille naboene og der finner vi til slutt det kollegaen trenger.
Hjemturen tar enda lengre tid enn motsatt vei - vi bruker drøyt to timer på 23 kilometer. Sjåføren spiller lokal popmusikk blandet med Shakira og vi er stille. Selv guiden synes å ha fortalt oss ferdig om sine fire kjærester (han vil ikke gifte seg med noen av dem) og lar oss suge inn de siste inntrykkene mens vi kjører gjennom Dhaka for siste gang. I morgen reiser vi til Bangkok.
Jeg liker denne posten!
