Nå som halve Oslo er inne på Sukker så er det mye gullebra folk der, men også mange snålinger. De sistnevnte havner gjerne i en av følgende kategorier:
Poserne: De ligger i en seng/sofa eller i vannkanten på en strand og poserer for harde livet, gjerne i bar overkropp. Kom igjen da, dette er ikke en modellkonkurranse heller. Naturlige gutter, det vil vi ha!
Luegutta: Det er nok luegutter til at de får en egen kategori. De er too cool for school og definitivt for kule for meg. Next please!
Navnekongene: Kaller du deg Casanova, Drømmeprinsen eller Brad Pitt så er fallhøyden såpass stor at det skal svært lite til før du ser fullstendig patetisk ut.
De som åpenbart totalt mangler teknisk innsikt: I disse dager er det easy peasy å snu et bilde nitti grader sånn at vi andre slipper å vri nakken når vi skal se på det. Handymen er hot,og disse gutta får ikke skifte en eneste lyspære hjemme hos meg.
Tøffingene: Det er mulig de prøver å se kule ut, men sinte og sure gutter er ikke særlig attraktivt er jeg redd.
De som tar bilde av seg selv: Hvis du ikke klarer å grave opp en eneste venn som gidder å ta bilde av deg så kan du i det minste lære deg å bruke selvutløseren på kameraet. De verste bildene er tatt i speilet på badet, med tilhørende grell belysning.
Skålerne: Du og et glass med øl. Syns du virkelig det er den beste måten å fremstille deg selv for en potensiell kjæreste?
Dessverre ser det ut som at Sukker har blitt strenge på at profilbildene ikke kan vise mer enn èn person. Det er synd, for de som hadde bilde av seg selv med armen rundt en eller annen hot blondine var i grunnen var litt festlige i all sin misforståtthet.
Selv unngår jeg selvsagt alle fellene, på Sukker som ellers i livet. Og så er jeg en av de fæle menneskene som ikke gidder å svare på alle meldingene jeg får der inne. Det er ikke det at jeg ikke har tid, det er bare det at jeg ikke gidder å bruke den tiden jeg har på å avvise folk jeg ikke kjenner.
Dette er sånn ca det jeg gjort i det siste og som dere ser gikk det ikke så himla bra. Nå ble det jo happy ending i Notting Hill, men siden jeg ikke er superstjerne og min Hugh Grant ikke akkurat avviste meg fordi det er så stress at jeg spiller i en hel haug med blockbuster-filmer, så har jeg mine tvil om det samme vil skje her.
Men hei, kudos til meg fordi jeg er verdens modigste jente!
Noen ganger virker ting så utrolig kompliserte og man skjønner ikke før det kanskje er for sent at det som der og da virket som fornuftige og intelligente valg kan ha vært det motsatte. Dessverre går det stadig mer opp for meg at det faktisk ikke er mulig å spole tiden tilbake og gjøre dårlige valg om igjen.
Og da gjelder det vel å slutte å angre på det man gjorde som ikke var så lurt og heller prøve å finne muligheter i tiden fremover som tillater en selv å styre ting over i den retningen man ønsker. Og kanskje til og med lære noe av alt det man gjør som viser seg å ikke være så veldig lurt.
Egentlig er det helt utrolig hvordan det går an å rote til ting som kanskje kunne vært ganske enkle, bare fordi man ikke klarer å formidle hva man egentlig vil. Fordi man er feig og redd og stolt og ikke vil være den som strekker hånda lengst ut.
It’s a new secret I have found And I’m off solid grounds for you
Hvor mye skal egentlig til for å jinxe bryllupet sitt?
Sett at man kjøper en brukt brudekjole og har den på seg fest. Sett at man glemmer å bære den med ærefrykt og i stedet starter med å spjære den i ryggen, fortsetter med å søle rødvin på den og avslutter med å grine i den.
Sett at man videre lar være å bruke flekkfjerningsspray på den og angrer to minutter etter at man har levert den til rens fordi man syns det ble for dyrt. Sett at man så løper tilbake til renseriet og ber mannen der om å ikke bare glemme å rense kjolen, men også å kaste den fordi man ikke for sitt bare liv kan skjønne hvorfor man skal ha en brukt, rødvinsflekkete brudekjole hengende i skapet.
Sett at man til slutt går ut fra renseriet med en vond klump i magen og en sterk følelse av at dette aldeles ikke er sånn man burde behandle en brudekjole. Har man jinxa sitt eventuelt fremtidige bryllup da?
Hurra hurra, jeg har kjøpt meg brudekjole! Du verden, det gikk da fryktelig fort, tenker du kanskje. Var ikke frøkna single på mandag? Joda, det var hun, og det er hun fortsatt. Hva da, kan man liksom ikke ha brudekjole hvis man ikke skal gifte seg? Vil det virke skremmende på potensielle kjærester, mener du?
Sukk. Jaja, da er det jo bra at jeg har kjøpt den med Halloween-fest for øyet da. Siden mitt eget bryllup mildt sagt lar vente på seg så fant jeg ut at det var en særdeles strålende ide å være Frankensteins brud, for da får man også ha på seg noe langt og hvitt. Det har imidlertid bydd på en del problemer å finne kostyme, det nærmeste jeg har kommet før i går var noen gresselig stygge åttitallskreasjoner som Fretex ville ha 1500 kr for. Uhørt!
Men i går snublet jeg innom de rotete og søte damene på Et Dukkehjem i Markveien. De har nå ryddet så det faktisk er mulig å se hva de har der inne, og det lå intet mindre enn fem lange hvite kjoler og ropte på meg. Jeg valgte den med slep, såklart, og lover å poste bilde fra festen så dere kan få et klart inntrykk av hvordan frøkna ser ut som brud (noe sier meg at jeg kommer til å kle det usedvanlig godt). 250 kr skulle damene ha for kjolen, og med på kjøpet fikk jeg en god klapp på skuldra og en mild oppfordring om å huske mitt Fadervår.
Forøvrig har jeg ingen planer om å kaste/gi bort/selge kjolen etterpå, men ser derimot for meg en hel drøss med All by myself-episoder ala Bridget Jones. Nydumpa, med hovne røde øyne og en stor bøtte soya-is skal jeg sitte i brudekjolen min og se Sex & Singelliv på rerun. Det blir så bra at jeg nesten gleder meg til neste gang noen knuser hjertet mitt.
Det viser seg at det ikke nødvendigvis er en veldig god ide å dra på fredagspils før man skal på date, først og fremst fordi man risikerer å ha det så hyggelig med kollegaer at man egentlig ikke har lyst til å gå fra dem. Men det må man jo, for i hvertfall i dette tilfellet var det helt uaktuelt å be daten om å komme og joine oss der vi var.
For det andre burde det ikke komme som en overraskelse at man blir litt småfull av å starte å drikke klokken halv fem uten å spise middag. Og det er heller ikke nødvendigvis så lurt å være full ved ankomst i datesammenheng. Til slutt, som et resultat av at man er litt full og har det strålende hyggelig, så kommer man seg gjerne av gårde litt for sent, slik at den stakkars edru daten blir sittende og vente helt alene. Og jeg innbiller meg at det heller ikke er spesielt sjarmerende.
Men jeg ble da tilgitt tror jeg og det var en helt fin date med en helt fin fyr. Likevel var det liksom noe som manglet eller som ikke føltes helt riktig på et vis, så jeg tviler vel egentlig på at vi ses flere ganger. Jeg aner strengt tatt ikke hva han mener om den saken, men det vil jo vise seg. Det enkleste er selvsagt at han er enig med meg og vi lar det hele renne ut i sanden av seg selv. Og hvis ikke så har det seg faktisk sånn at jeg er eksepsjonelt god på å dumpe menn på en trivelig måte, så det ordner seg nok uansett.
Min ubrukelige homovenn er opptatt av det han kaller kosmisk balanse - at alt jevner seg ut i det lange løp. Det er en fin tanke men innimellom syns jeg likevel verden er i overkant ulogisk og lite fornuftig.
Noen ganger har man alt på stell. Håret ter seg bra, magen er flat og man er flink og blid og sjarmerende på alle måter. Men får det noen som helst resultater? Niks.
Mens andre ganger har man både tjukkedag og bad hair day samtidig, sjefen slett er ikke fornøyd og leiligheten er bare kaos. Man er uintelligent, ganske så muggen og på ingen måte søt. Likevel klarer universet å grave frem en tilsynelatende kjekk og sympatisk mann som av en eller annen grunn er keen på en anstendig date. På en fredag til og med!
Hva gjelder utseende har jeg særlig ett krav til menn jeg skal date, og det er høyde. Der er jeg til gjengjeld temmelig ufravikelig - han må være høy. Det har noe med at det får meg til å føle meg liten og yndig og feminin og frem til nå har jeg i min naivitet gått rundt og trodd at menn foretrakk kvinner som var lavere enn dem sånn at de kunne føle seg store og barske og mandige. Klare til å forsvare kjæresten sin mot slagbjørner, narkiser og andre potensielle farer, liksom.
Men neida. Det viser seg nemlig at for en mann er det et stort pluss å ha en kjæreste som er høyere enn han selv, fordi det visstnok er et bevis på at han er en så fantastisk fyr at han til og med kan få damer som han i utgangspunktet ikke har fysikk til å ha draget på. En høy kjæreste gir tydeligvis en mann kred blant andre menn, og det samme kan sies for alder. Vel, innnen rimelighetens grenser, vil jeg tro - ingen vil vel ha en ordentlig gamlis-kjæreste?
Vel, det er nok bare kortvokste menn som kommer til å få noen kred for å date meg, er jeg redd. Sorry gutta.
Jeg har en ikke helt ukjent bok stående i hylla som heter He’s just not that into you. Den går i korthet ut på at hvis en mann ikke inviterer deg ut, hvis han ikke ringer deg støtt og stadig eller hvis han bare ringer deg i fylla, så er han ikke interessert. Og det er ingen - absolutt ingen - unnskyldninger som kan bortforklare dette.
Boka er amerikansk, så klart, og jeg lurer på i hvor stor grad dette gjelder for norske menn også. Er det virkelig sånn at hvis en mann ikke inviterer meg ut, hvis han ikke prøver å avtale et spesifikt tidspunkt for når vi skal møtes neste gang, så er han rett og slett ikke interessert? Hvis det er sant så er det både bra og dårlig. Bra fordi det gjør verden (les; menn) veldig enkel å forholde seg til - dårlig fordi det tar fra oss jentene alt håp om at mannen vi liker kanskje er interessert til tross for at han fôrer oss med en masse “snakkes”. (”Snakkes” er ikke bra, så mye har jeg hvertfall skjønt).
Vi jenter er opptatt av balanse og likevekt i forhold til initiativ. Hvis jeg startet forrige sms-tråd så vil jeg helst at han skal starte neste. Og hvis jeg tok initiativ til å møtes sist gang så er det på sin plass at han gjør det denne gangen. Tenker menn sånn også, mon tro? Og hva med hvor lang tid det tar før han svarer, betyr det noe? Er han for eksempel mindre interessert hvis han bruker lang tid på å svare, eller betyr det bare at han er opptatt med et eller annet?
Og så denne evinnelige jentetolkingen av det som står der. Sender menn hyggelige sms til jenter bare for å være hyggelige? Er det noe annet enn fraværet av initiativ til å møtes som kan fortelle oss at han ikke er interessert? Er det virkelig sånn at jeg bare kan lene meg tilbake og tenke at hvis han er interessert så vil han aldri gi meg grunn til å tro noe annet - og hvis jeg er i tvil om han liker meg, så er det fordi han rett og slett ikke gjør det?
Når man ender opp på et du-og-jeg-nachspiel vil før eller senere spørsmålet om når det er på tide å gå hjem melde seg. Noen syns det er greit å ligge og dra seg i en fremmed seng hele dagen mens andre (som meg selv) har en tendens til å stikke av før fuglene har stått opp. Det er mulig jeg er veldig generaliserende her nå men jeg har en mistanke om at det er flest menn i den første kategorien og flest kvinner i den andre. En tidligere date lå for eksempel og snorket i min seng en hel formiddag mens jeg ikke fikk sove, og han lot seg ikke affisere av at jeg sto opp, dusjet, drakk kaffe og leste avisen. Tvert i mot virket han oppriktig overrasket da jeg kløv tilbake opp i sengen og hadde tilsynelatende ikke engang lagt merke til at jeg hadde vært borte.
Min erfaring er at den påkrevde koppen med kaffe som regel er en skikkelig klam affære som man like gjerne bare kan droppe. Jeg har jo hørt om tilfeller der søndagsfrokosten faktisk har vært riktig så hyggelig men jeg er tilbøyelig til å tro at dette er ren og skjær løgn. Smalltalk er stress nok til vanlig om man ikke skal utføre det i bakfull tilstand med noen man traff i fylla noen timer tidligere. Dessuten føler jeg meg sjelden mindre attraktiv enn akkurat disse morgenene – minimalt med søvn, store doser alkohol, klamme hender og skrubbsår på kinnene er ikke akkurat med på å fremstille meg som det glansbildet jeg muligens var dagen før.
Men så har jeg begynt å lure på om det rett og slett er litt uhøflig av meg å stikke av sånn tidlig på morgenkvisten før helten fra kvelden før har hatt anledning til å by på kaffe og knekkebrød. Og særlig hvis jeg faktisk liker mannen så er kanskje ikke denne strategien så veldig lur?
Jeg liker denne posten!
