Feminist? Jeg?


Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten


Søvnregresjon og utviklingssprang


Lille Bolla vår er i voldsom utvikling for tiden. Han lager nye lyder (helst av typen “dør som knirker”) på daglig basis, øver veldig på å rulle fra rygg til mage, klør i gommene, spiser grøt med begge hender - og ansiktet også, inspiserer lekene sine (gjerne med munnen), griper tak i absolutt alt innenfor rekkevidde og har mye større kontroll på armer og bein enn før. I tillegg er han fryktelig opptatt av verden rundt seg, faktisk så mye at det grenser til håpløst å amme andre steder enn hjemme - det er jo så mye spennende å se på, hvem har vel tid til å spise? (Eller slippe puppen til mamma før man snur hodet? Au!) Og så har han begynt å sove dårligere. Arg.

Vi har hatt en grei rutine på å legge han i sjutiden siden begynnelsen av mai, men for noen uker ville han plutselig ikke sove om kvelden. Bare masse hyl og skrik og to ferske foreldre som ikke skjønte noe som helst - hva var galt? Det har roet seg litt siden da men de siste dagene har han begynt å våkne igjen en time etter at han har sovnet - og så kanskje enda en gang før jeg legger meg i ellevetiden. Og så vil han ha mat hver andre-tredje time resten av natten. Det er litt.. eh, slitsomt.

Og da lurer jeg jo på hvorfor. Eller, mest av alt lurer jeg på hvordan jeg kan få fikset problemet, sånn at både han og jeg får sove bedre om natten. Men jeg lurer også på hva problemet faktisk er. Så da leser jeg om søvnassosiasjoner. Lille Bolla vår blir ammet i søvn og det er kanskje ikke så lurt. Men jaggu er det effektivt, altså hvis vi ser bort fra at det muligens gjør at han vekker meg hundre ganger hver natt fordi han trenger pupp for å få sove.

Men så! Så leser jeg om utviklingssprang og påfølgende søvnregresjon. Og det er vittig og fabelaktig og spennende og sprøtt - for plutselig er det akkurat som om noen har skrevet en hel bok om meg! Men først: Hva er utviklingssprang? Nettstedet Sov lille baby forklarer det slik: Med jevne mellomrom vil babyen din gjøre et hopp framover, mentalt og/eller fysisk. I forkant av disse periodene, vil hun gjerne være ekstra sutrete, be om mer fysisk kontakt, spise dårligere - og ha dårligere søvn.

Jeg googler litt mer og finner boka The Wonder Weeks. How to stimulate your baby’s mental development and help him turn his 8 predictable, great, fussy phases into magical leaps forward. Der står det om utviklingssprang som foregår når ungen er 5, 8, 12, 19, 26, 37, 46 og 55 uker gammel. Gjett hvor gammel Bolla er nå? Jups, akkurat 19 uker.

Og bare.. - alt stemmer. Bolla har humørsvingninger, sover dårligere, vil helst underholdes hele tiden, er mer redd for fremmede og vil ha mye fysisk kontakt. Dessuten står det om hvordan disse utviklingssprangene påvirker mor, som kan bli både kvalm og utslitt og få vondt i hodet og rygg. Jeg har konstant vondt overalt, gjør yoga daglig for å prøve å henge sammen overhodet. Her om dagen skulle vi ut på trilletur og jeg ble plutselig helt utrolig svimmel og kvalm, måtte bare gå hjem igjen og la gutta gå på tur alene. Trodde virkelig jeg hadde fått omgangssyke, men så gikk det over etter et par-tre timer.

Mot slutten av et slikt utviklingssprang (som varer noen uker.. sukk) føler mor seg gjerne fullstendig fanget og er temmelig irritert på den kravstore ungen. Jeg har sjekket litt når jeg skrev mine mest desperate tekster her på bloggen, og det stemmer helt latterlig bra. Da jeg skrev Noen dager gråter jeg var Bolla 12 uker gammel og da jeg skrev Om å gå på glass var han 5 uker. Tilfeldig? Hm, nei.

Du kan lese utdrag fra boka på Amazon.com, like siden deres på Facebook eller sjekke ut nettsiden (som er nede akkurat nå..). Eller så kan du bestille boka samme sted og lese hele greia. Det skal jeg!

3 lesere liker denne posten


Etterlyses: Kjørelærer med pedagogiske evner


Helt siden jeg ga opp å ta lappen som nittenåring har planen vært å ta den, sånn før eller senere. I sommer begynte Helten og jeg å snakke om at bil og baby er en lur kombinasjon - og så slo det meg hvor utrolig kjipt det ville bli å være hjemme i permisjon med bebbisen, med en bil parkert utenfor som jeg ikke kunne bruke. Altså var det på tide å begynne å øvelseskjøre igjen.

Jeg har hørt at øvelseskjøring med kjæresten kan være en prøvelse for forholdet, men for vår del må jeg si at det fungerer aldeles strålende. Jeg har ingen problemer med å akseptere Helten som den åpenbare autoriteten på bilkjøring - og han er på sin side utdannet pedagog, rolig, tålmodig - og i tillegg en dyktig sjåfør (det må vel være lov å skryte litt av kjæresten sin?).

I løpet av fem seanser gikk vi fra å øvelseskjøre rundt og rundt på en liten parkeringsplass til bykjøring, sylfersk Oslotunnel med nytt kjøremønster og turer til Suburbia med motorvei og tilhørende herligheter. Riktig flinke er vi, begge to! Ettersom jeg jobber mot en uunngåelig deadline (enten tar jeg lappen før termin - eller så drøyer det nok noen år), så fant jeg ut at det nå var på tide å ta kontakt med en kjøreskole. Google ga ingen fornuftige svar på hvem jeg burde velge, jeg vet ikke om noen som nylig har tatt lappen i Oslo og en rask ringerunde avslørte at mine forhåpninger om gratis prøvetimer var fåfengt. Så da endet jeg med å bare bestille time hos Tempo trafikkskole, for de hørtes helt ok ut på telefon.

Denne uka hadde jeg min første kjøretime der. Det blir også min siste. Kjørelæreren hadde forsåvidt helt greie poeng og rådene hans var fornuftige nok, men hans totale mangel på pedagogiske evner gjorde at jeg gikk fra timen og følte meg både dum og udugelig. Plutselig var bilkjøring - som har vært kjempestas sammen med Helten - blitt noe som ga meg en emmen smak i munnen. Og kanskje kjøreskolens primære målgruppe (tenåringer) ikke har vett på å kreve noe annet, men jeg gidder hvertfall ikke betale 600 kroner timen for at noen skal få meg til å føle meg usikker og mislykket.

Spørsmålet nå er bare hvordan jeg går videre herfra, for selv om jeg skal fortsette å øvelseskjøre med Helten så trenger jeg jo fremdeles en kjørelærer og en trafikkskole. Det blir temmelig dyrt i lengden å betale 600 kroner per gang hvis jeg skal bruke prøve-og-feile-metoden, så en eller annen form for screening må til. Men hvordan? Jeg antar at lærernes jevne kjørekunnskaper sikkert er helt greie, så det handler mest om pedagogikk og personlig kjemi. Kan man på forhånd spørre kjørelæreren om vedkommendes pedagogiske stil? Hvor bevisste er de egentlig på denslags? Er det kanskje lurt å spørre hvor mange elever de har som er over 25 år? Eller hva i all verden bør man spørre om?

Kjære dere, har dere noen gode råd? Eller kanskje til og med en anbefaling av en flink og hyggelig kjørelærer et sted?

Illustrasjon: Janine Arriaga

4 lesere liker denne posten


I pakke og ikke på fat



I slutten av juni fikk jeg en henvendelse fra Opplysningskontoret for frukt og grønt, som lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg å være en slags ambassadør for dem. Det syntes jeg hørtes ut som noe som kunne være både interessant og morsomt, så selv om jeg ikke helt kunne forstå at jeg var “en av Norges mest leste bloggere innenfor barn, mat og helse”, så valgte jeg å si ja. Så hørte jeg ikke så mye mer fra dem før forrige fredag, da det dukket opp et vaskeekte bud på døren med en stor pakke til meg. Det skjer mildt sagt sjelden, så det var liksom stas uansett hva som hadde vært i den pakka. Jeg tenke at de kanskje hadde sendt meg en pose epler eller noe i den retningen, men neida - det viste seg å være både Rosendahlskniver og superfancy skjærefjøl og håndskrevet brev og noe jeg trodde var pepperkakeformer, som viste seg å være sånne som man skal bruke for å lage fiffig pynt av agurken. Du store min!

Men til saken. Det de vil at jeg skal skrive noe om, er matpakkekunst. Og det syns jeg jo egentlig er et bra konsept; du lager matpakken littegrann finere sånn at den blir littegrann mer stas å spise. Lunsjen skal jo helst ikke være en Matpakkevise liksom. Problemet er bare at på jobben min har vi en sånn finfin kantineordning, så jeg lager i grunnen aldri matpakke lengre. I mitt hode har alle kantine på jobben og matpakke er noe for folk over seksti og under tretten. Men det er kanskje ikke helt sant?

Det jeg lurer på er altså hvor mange av dere som egentlig lager matpakke, sånn på daglig basis. Og om dere gjør det, lager dere da til dere selv eller til barna deres? Og hvis det er sånn at dere faktisk lager matpakke, snakker vi da én med servelat og én med gulost, eller har dere havnet på dette fancy Bento-kjøret? Og - hvis noen av dere driver med Bento-matpakker - hvordan i all verden får dere tid til det?

Jeg er i grunnen så glad i frukt og grønnsaker at det ikke er noe problem å spise fem om dagen, men jeg hører veldig gjerne fra dere som har barn. Helten og jeg var begge verdens mest kresne unger da vi var små, så sjansen for at den lille bokseren i magen min kommer til å rynke på nesa ved synet av paprika og annet “rusk”, er jo ganske stor. Og da er kanskje løsningen å sende ungen av gårde til barnehagen med en kunsterisk Bentoboks?

4 lesere liker denne posten


FAQ om kvinner og kommunikasjon


♥ Hvorfor blir dere sure selv om vi ikke har sagt noenting?
- Vi trenger bekreftelse på at vi blir hørt og forstått når vi kommuniserer. Hvis vi snakker uten å få noen respons antar vi at det vi sier enten ikke har blitt oppfattet eller at det er grusomt uinteressant. Begge deler er sårende.

♥ Hvorfor prater dere så mye?
- For oss handler kommunikasjon blant annet om å bygge relasjoner, vise omsorg og skape stemning - i tillegg til å utveksle informasjon. Det handler altså ikke bare om hva vi sier, men også når, hvordan og til hvem.

♥ Hvorfor sier dere ikke det dere mener?
- Vi gjør det, men vår kommunikasjonen inneholder en masse nyanser, som vi blant annet viser gjennom kroppspråk og tonefall. Resultatet fortoner seg antagelig som rene gjetteleken for dem som ikke skjønner kodene (men for alle andre er det faktisk ganske enkelt!)

♥ Hvorfor tolker dere alt vi sier?
- Fordi det er sånn vi er vant til å kommunisere. På seg selv kjenner man andre - tror man.

♥ Hvorfor forteller dere oss om problemene deres når dere ikke vil ha løsningene våre?
- Å utveksle problemer og frustrasjoner er en måte å vise intimitet på. Vi diskuterer ikke ting vi syns er vanskelig med folk vi ikke liker, derfor er det å lufte frustrasjoner et tegn på at vi stoler på hverandre. Når dere umiddelbart hopper til konklusjonen eller finner løsningen, har dere snytt oss for en hel masse relasjonsbygging.

Illustrasjon: Everydaypeoplecartoon

2 lesere liker denne posten


Hvordan koke perfekt brun ris


Mens resten av internettet diskuterer bloggplakater så busta fyker (og resten av verden prater om non-stop om OL), så syns jeg at vi her inne i stedet kan snakke litt om brun ris.

For en del år siden oppdaget jeg hvor elendig vanlig hvit ris egentlig er, sånn ernæringsmessig. Ris er jo egentlig finfin mat som både smaker og metter og dessuten inneholder blant annet fiber, proteiner, b-vitaminer og jern. Men ettersom alt dette befinner seg i kliet, som er den delen av risen man fjerner når man lager hvit ris, så inneholder vanlig middagsris i grunnen ikke så mye annet enn stivelse. Det er som å spise loff til middag. Og det vil vi ikke, vi vil jo ha grovbrød!

Problemet har imidlertid vært at brun ris (naturris) er litt vrient å koke. Den må koke lengre enn hvit ris, men selv om jeg har holdt på og kokt og kokt så ble den liksom ikke særlig bra likevel. Inntil nå, for nå har jeg funnet en en idiotsikker måte å koke perfekt brun ris:

  1. Ha risen i en sil og skyll den i kaldt vann
  2. Kok opp en del vann (som om du skulle koke pasta)
  3. Ha risen oppi vannet når det koker og rør én gang
  4. La risen koke uten lokket på i 30 minutter
  5. Hell risen tilbake i sila og la den lufte seg i 30 sekunder
  6. Hell den tilbake i den tomme gryta, sett på lokket og ta gryta bort fra den varme platen.
  7. La den stå sånn i ti minutter

Funker hur bra som hälst. Nam!

Illustrasjon: Axelrose

3 lesere liker denne posten


Hjertespråk


På vei hjem fra jobb i går gikk jeg forbi en mann som snakket i mobiltelefon. Akkurat idet jeg passerte, overhørte jeg han si til den han snakket med: “Jeg er skikkelig, skikkelig stolt av deg. Og det er hjertespråk altså, det er helt ærlig!”

Hjertespråk! For et fantastisk ord! Mannen snakket norsk med fremmed aksent så jeg tipper at det er et direkte oversatt uttrykk fra et annet språk. Jeg har hvertfall aldri hørt det før.

Nye ord som er vakre og selvforklarende, se det kan jeg like. Så kjære dere, gjør helgen magisk - løp ut og snakk hjertespråk!

Illustrasjon: Kitty Rouge

2 lesere liker denne posten


Jeg fant, jeg fant: Et vaskeekte elggevir!


På søndag var vi på tur i skogen igjen (hjelpe meg for noen friluftsfolk vi er!) og da hadde vi mer hell med oss enn sist, mildt sagt. Plukket kilovis av kantareller! Det er noe med de små gule soppene, det føles som man finner en skatt når man ser dem stå der og strutte i solskinnet. Og hver gang jeg er på sopptur så lurer jeg på: Hvis jeg hadde vært en sopp, hadde jeg villet at noen skulle plukket og spist meg da - eller ville jeg heller stått i fred på plassen min i skogen til jeg råtnet av meg selv? Frøken Fräken mener det vil være invididuelle forskjeller; de tøffe soppene vil bli plukket mens de mer pysete helst vil stå i fred. Men jeg vet ikke jeg altså.

Vel, til dagens bilde. For det er jo ikke kantareller det der? Neida, det er et elggevir. Som jeg fant! (Poenget med kniven er at dere skal skjønne hvor digert det er..). Og visste du det ikke fra før, så kan jeg opplyse om at elgen feller gevirene sine hvert år og vokser ut nye på vårparten. Så hvorfor snubler man ikke over elggevir overalt i skogen da? Jo, fordi mus og andre gnagere liker å spise dem opp.

Vel, jeg har ikke tenkt å spise elggeviret mitt. Men hva skal jeg gjøre med det? Her trenger jeg hjelp fra interiørbloggere og andre kreative sjeler. At jeg skal male det, ligger vel litt i kortene. Men så? Henge på veggen (hvordan fester man det, mon tro?) og bruke det som knagger? Kunstinstallasjon? Eplefat? Mulighetene er mange og alle forslag mottas med stor takk!

(I morgen kommer resultatene fra leserundersøkelsen. Yippie-kay-yay!)



Er det femi å spise sunt?


Jeg kjenner en hel del jenter (meg selv inkludert) som er over gjennomsnittlig opptatt av å spise sunt - men ikke en eneste mann. Det kan selvsagt hende at jeg underbevisst velger hvilke menn jeg vil bli kjent med ut fra det kriteriet at de ikke er opptatt av kosthold, men la oss nå for enkelthelts skyld være enige om at det er en litt søkt teori.

En hel del kvinner i min bekjentskapskrets snakker interessert og orientert om antioksidanter, blodsukkernivå og karbo-avhengighet, og enkelte av dem har til og med begynt å spire bønner hjemme på kjøkkenbenken. De spiser søtpoteter og økologiske epler, linsesuppe og usaltete nøtter og prøver å begrense saltinntaket.

Tøffe gutter rører ikke sunne greier som quinoa og rugbrød, de hiver innpå med burgere og frossenpizza og kebab, mors kjøttkaker og ristet loff med syltetøy. De tøffe guttene ler av fiber og mørk sjokolade, de har sukker på frokostblandingen og mener det er snobbete å kjøpe noe annet enn tjue-kroners-kjøttdeig til tacomiddagen.

Hvorfor er det sånn? Jeg kan ikke forstå at det fins noen biologisk logikk i at menn skal være mindre opptatt av helsen sin enn kvinner, snarere tvert i mot. Menn dør jo først, for eksempel, og har vel forøvrig ingen grunn til å tro at de kan cruise sukkerhøye og fiberfattige gjennom livet uten å møte noen problemer på sin vei.

Illustrasjon: Callathump

1 person liker denne posten


Hvor ble det av alle de kule?


Etter at jeg ble voksen så har jeg bare møtt på en eneste person som har medgått at hun pleide å være en av de kule på skolen. Kort tid etter denne innrømmelsen befant hun seg plutselig på mystisk og forunderlig vis på date med sammen mann som jeg trodde at det var jeg som holdt på å date, og etter det har jeg i grunnen ikke sett noe til henne.

Så hvor ble alle de kule av? Hvorfor møter jeg bare folk som forteller at de på ingen måte var hverken pene eller populære i skoletiden? En stund tenkte jeg at det kanskje handlet om hvilket miljø jeg befant meg i, og frydet meg for eksempel stort ved tanken på at ingen av de der kule folka var å finne blant universitetsstudentene. Tipper de var blitt beauty school dropouts hele gjengen, ja! Hah!

Men selv om jeg nok fremdeles beveger meg i et ganske homogent miljø (kvasi-intellektuelle, pragmatiske-men-fremdeles-littegrann-radikale folk som bor innenfor ring to i Oslo, med stabil økonomi uten å være rike, passelige mengder sosial samvittighet og sånn noenlunde koll på både popkultur og utenriks) så har jeg da vitterlig møtt nok mennesker det siste tiåret til at man skulle tro hvertfall noen av dem kunne fortelle om hvordan det er å være populær i puberteten. Men neida.

Hvor er de hen? Er de døde alle sammen? Har de gjemt seg? Eller er det ingen som lengre tør å innrømme i dannede kretser at de var en av de der populære folka som ingen likte på skolen?

Og så slår det meg plutselig; at selv om det var de som dominerte, selv om det var dem man så overalt og som tilsynelatende var tilstede på alle de riktige stedene - så var det vi, oss andre, som egentlig hadde overtaket. For vi var suverent i flertall. Det bare virket aldri sånn den gangen.

1 person liker denne posten