Mens resten av internettet diskuterer bloggplakater så busta fyker (og resten av verden prater om non-stop om OL), så syns jeg at vi her inne i stedet kan snakke litt om brun ris.

For en del år siden oppdaget jeg hvor elendig vanlig hvit ris egentlig er, sånn ernæringsmessig. Ris er jo egentlig finfin mat som både smaker og metter og dessuten inneholder blant annet fiber, proteiner, b-vitaminer og jern. Men ettersom alt dette befinner seg i kliet, som er den delen av risen man fjerner når man lager hvit ris, så inneholder vanlig middagsris i grunnen ikke så mye annet enn stivelse. Det er som å spise loff til middag. Og det vil vi ikke, vi vil jo ha grovbrød!

Problemet har imidlertid vært at brun ris (naturris) er litt vrient å koke. Den må koke lengre enn hvit ris, men selv om jeg har holdt på og kokt og kokt så ble den liksom ikke særlig bra likevel. Inntil nå, for nå har jeg funnet en en idiotsikker måte å koke perfekt brun ris:

1. Ha risen i en sil og skyll den i kaldt vann
2. Kok opp en del vann (som om du skulle koke pasta)
3. Ha risen oppi vannet når det koker og rør én gang
4. La risen koke uten lokket på i 30 minutter
5. Hell risen tilbake i sila og la den lufte seg i 30 sekunder
6. Hell den tilbake i den tomme gryta, sett på lokket og ta gryta bort fra den varme platen.
7. La den stå sånn i ti minutter

Funker hur bra som hälst. Nam!

Illustrasjon: Axelrose

21 Comments | In: Ting jeg ikke visste | tags: brun ris, ernæring, hverdag, kosthold, mat, oppskrift, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on February 18, 2010

På vei hjem fra jobb i går gikk jeg forbi en mann som snakket i mobiltelefon. Akkurat idet jeg passerte, overhørte jeg han si til den han snakket med: “Jeg er skikkelig, skikkelig stolt av deg. Og det er hjertespråk altså, det er helt ærlig!”

Hjertespråk! For et fantastisk ord! Mannen snakket norsk med fremmed aksent så jeg tipper at det er et direkte oversatt uttrykk fra et annet språk. Jeg har hvertfall aldri hørt det før.

Nye ord som er vakre og selvforklarende, se det kan jeg like. Så kjære dere, gjør helgen magisk - løp ut og snakk hjertespråk!

Illustrasjon: Kitty Rouge

15 Comments | In: Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on October 2, 2009

På søndag var vi på tur i skogen igjen (hjelpe meg for noen friluftsfolk vi er!) og da hadde vi mer hell med oss enn sist, mildt sagt. Plukket kilovis av kantareller! Det er noe med de små gule soppene, det føles som man finner en skatt når man ser dem stå der og strutte i solskinnet. Og hver gang jeg er på sopptur så lurer jeg på: Hvis jeg hadde vært en sopp, hadde jeg villet at noen skulle plukket og spist meg da - eller ville jeg heller stått i fred på plassen min i skogen til jeg råtnet av meg selv? Frøken Fräken mener det vil være invididuelle forskjeller; de tøffe soppene vil bli plukket mens de mer pysete helst vil stå i fred. Men jeg vet ikke jeg altså.

Vel, til dagens bilde. For det er jo ikke kantareller det der? Neida, det er et elggevir. Som jeg fant! (Poenget med kniven er at dere skal skjønne hvor digert det er..). Og visste du det ikke fra før, så kan jeg opplyse om at elgen feller gevirene sine hvert år og vokser ut nye på vårparten. Så hvorfor snubler man ikke over elggevir overalt i skogen da? Jo, fordi mus og andre gnagere liker å spise dem opp.

Vel, jeg har ikke tenkt å spise elggeviret mitt. Men hva skal jeg gjøre med det? Her trenger jeg hjelp fra interiørbloggere og andre kreative sjeler. At jeg skal male det, ligger vel litt i kortene. Men så? Henge på veggen (hvordan fester man det, mon tro?) og bruke det som knagger? Kunstinstallasjon? Eplefat? Mulighetene er mange og alle forslag mottas med stor takk!

(I morgen kommer resultatene fra leserundersøkelsen. Yippie-kay-yay!)

15 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on September 2, 2009

Jeg kjenner en hel del jenter (meg selv inkludert) som er over gjennomsnittlig opptatt av å spise sunt - men ikke en eneste mann. Det kan selvsagt hende at jeg underbevisst velger hvilke menn jeg vil bli kjent med ut fra det kriteriet at de ikke er opptatt av kosthold, men la oss nå for enkelthelts skyld være enige om at det er en litt søkt teori.

En hel del kvinner i min bekjentskapskrets snakker interessert og orientert om antioksidanter, blodsukkernivå og karbo-avhengighet, og enkelte av dem har til og med begynt å spire bønner hjemme på kjøkkenbenken. De spiser søtpoteter og økologiske epler, linsesuppe og usaltete nøtter og prøver å begrense saltinntaket.

Tøffe gutter rører ikke sunne greier som quinoa og rugbrød, de hiver innpå med burgere og frossenpizza og kebab, mors kjøttkaker og ristet loff med syltetøy. De tøffe guttene ler av fiber og mørk sjokolade, de har sukker på frokostblandingen og mener det er snobbete å kjøpe noe annet enn tjue-kroners-kjøttdeig til tacomiddagen.

Hvorfor er det sånn? Jeg kan ikke forstå at det fins noen biologisk logikk i at menn skal være mindre opptatt av helsen sin enn kvinner, snarere tvert i mot. Menn dør jo først, for eksempel, og har vel forøvrig ingen grunn til å tro at de kan cruise sukkerhøye og fiberfattige gjennom livet uten å møte noen problemer på sin vei.

Illustrasjon: Callathump

17 Comments | In: Ting jeg ikke visste | tags: ernæring, kjønnstereotypier, kosthold, kvinner, mat, menn. | # | By Frøken Makeløs on August 18, 2009

Etter at jeg ble voksen så har jeg bare møtt på en eneste person som har medgått at hun pleide å være en av de kule på skolen. Kort tid etter denne innrømmelsen befant hun seg plutselig på mystisk og forunderlig vis på date med sammen mann som jeg trodde at det var jeg som holdt på å date, og etter det har jeg i grunnen ikke sett noe til henne.

Så hvor ble alle de kule av? Hvorfor møter jeg bare folk som forteller at de på ingen måte var hverken pene eller populære i skoletiden? En stund tenkte jeg at det kanskje handlet om hvilket miljø jeg befant meg i, og frydet meg for eksempel stort ved tanken på at ingen av de der kule folka var å finne blant universitetsstudentene. Tipper de var blitt beauty school dropouts hele gjengen, ja! Hah!

Men selv om jeg nok fremdeles beveger meg i et ganske homogent miljø (kvasi-intellektuelle, pragmatiske-men-fremdeles-littegrann-radikale folk som bor innenfor ring to i Oslo, med stabil økonomi uten å være rike, passelige mengder sosial samvittighet og sånn noenlunde koll på både popkultur og utenriks) så har jeg da vitterlig møtt nok mennesker det siste tiåret til at man skulle tro hvertfall noen av dem kunne fortelle om hvordan det er å være populær i puberteten. Men neida.

Hvor er de hen? Er de døde alle sammen? Har de gjemt seg? Eller er det ingen som lengre tør å innrømme i dannede kretser at de var en av de der populære folka som ingen likte på skolen?

Og så slår det meg plutselig; at selv om det var de som dominerte, selv om det var dem man så overalt og som tilsynelatende var tilstede på alle de riktige stedene - så var det vi, oss andre, som egentlig hadde overtaket. For vi var suverent i flertall. Det bare virket aldri sånn den gangen.

15 Comments | In: Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on July 21, 2009

Mat og følelser henger sammen, sånn er det jo bare. Det er en naturlov som har bestemt at man er nødt til å spise når man er lei seg, og spise når man er glad, og få dårlig samvittighet når man har spist for mye og føle seg flink når man har spist (litt for) lite. Er det ikke?

Helten påstår at menn ikke har det sånn - for menn er mat og følelser to forskjellige ting. Følelser er å være glad når Liverpool har vunnet en fotballkamp og å være sinna når sjefen er dust. Mat spiser man fordi man er sulten og/eller fordi det smaker godt. Dårlig samvittighet av å spise mat? No such thing.

Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men tanken har bare aldri slått meg. Ingen følelser forbundet med mat? Ingen? Det er like utopisk som å forestille seg helt jevnt humør hele måneden. Åh, vent… Aha.

15 Comments | In: Ting jeg ikke visste | tags: jentegreier, kjønnstereotypier, kosthold, mat. | # | By Frøken Makeløs on July 10, 2009

Nylig befant jeg meg på bord med bare menn i lunsjen på jobb. Som vanlig satt de og klaget over familielivet og hvor helt utrolig strevsomt det var med alle disse barna de har. (Noen ganger lurer jeg på om mine mannlige kolleger kollektivt har bestemt seg for å gjøre alt de kan for å la meg forbli single og barnløs til evig tid, ettersom de tilsynelatende benytter enhver anledning til å fortelle meg hvor fælt det er å være gift og ha barn. Vel, hvis så er tilfelle: mission not accomplished gutter).

Mens de holdt på og klaget som verst, så spurte jeg hvorfor de har fått så mange barn (flere av dem er trebarnsfedre) hvis det var så strevsomt som de ville ha det til. Åh, men man kunne ikke vite på forhånd hvor slitsomt det kom til å bli, kunne de fortelle. Det gikk det jo liksom ikke an å forestille seg. Vel, sa jeg - jeg har ingen barn men jeg har ikke det minste problem med å skjønne at det er mye arbeid med tre unger. Doh, liksom.

Da var det plutselig konene som var problemet, for det var konene som hadde overtalt/tvunget dem til å få så mange barn. Selv hadde de stakkars mennene vært lykkelige og tilfredse etter at det første barnet hadde meldt sin ankomst; genene var blitt videreført og husroen var fremdeles noenlunde inntakt. Men så begynte masingen til konemor om flere barn og før de visste ordet av det måtte de gå til innkjøp av minibuss og køyesenger. Jeg har til og med hørt om en mann som fikk lov til å kjøpe seg motorsykkel - siden kona hadde fått lov til å få en unge til.

OMG. Har dette noen rot i virkeligheten i det hele tatt?

Illustrasjon: Suero

28 Comments | In: Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on June 12, 2009

Jeg er skeptisk til meglere, jeg tror de er ute etter å lure meg både når jeg skal kjøpe leilighet og når jeg skal selge. Takstmenn derimot, har jeg alltid hatt stor tro på til tross for at jeg vel strengt tatt aldri har møtt noen av sorten. Sier noen takstmann så tenker jeg voksen, trygg, bunnsolid, etterrettelig, til å stole på.

I går møtte jeg min første takstmann og han var definitivt ikke sånn jeg hadde tenkt. Siden noen (eh, jeg?) har bestemt at denne prosessen skal gå med lynets hastighet så dukket han bare plutselig og uanmeldt opp på døren min den ene dagen det viste seg at han kunne komme. Greit nok det - jeg hadde tilbragt de siste tre timene med å gnikke leiligheten presentabel for photoshooten dagen etter og holdt på å lage meg middagssalat. I joggebuksa riktignok, men hei: med skinnende ren leilighet og et kjernesunt måltid å vise frem så skal man ikke klage når man får uventet besøk.

Jeg tenkte at han bare skulle kjapt inn, gjøre greia si og så stikke igjen men neida. Dette må ha vært verdens mest skravlete takstmann, han fortalte i vei om gamle menn som han hadde overrasket i underbuksa og tilsvarende oh-so vittige historier. Etterpå sprang han litt rundt med måledingsen sin og så ville han veldig gjerne vise meg hvordan han målte metre hit og dit og regna og styra og holdt på. Plutselig fikk jeg inntrykk av at dette var en slags forhandlingssituasjon, type “hei vær litt kul da, legg på en kvadratmeter eller to!” og i samme øyeblik så jeg mine illusjoner om objektive takstmenn visne hen og dø. Seriøst; er dette normal prosedyre?

Forøvrig klarte jeg aldri helt å bestemme meg for om han a) flørtet med meg eller b) var homo. Om a) var tilfelle så var det vel ikke akkurat noen ubetinget suksess for min del, ettersom jeg endte opp med en leilighet som er én kvadratmeter mindre enn den var da jeg kjøpte den. Dammit.

Illustrasjon: Bepop717

16 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | tags: selge bolig, takstmann. | # | By Frøken Makeløs on June 10, 2009

Man kan si mye om filmen The Beach, men den har et viktig poeng som utspiller seg når to av øyboerne blir spist av hai og den ene av dem ikke har vett på å dø. Han ligger der og skriker i smerte og ødelegger stemningen for alle, derfor tar de likegodt og flytter han ut i skogen sånn at de slipper å både høre og se han. Simsalabim – ute av syne og ute av sinn, og stemningen stiger umiddelbart i leiren.

Det er beleilig at horene er borte fra gatene i Oslo, det er behagelig at det fins vektere som jager tiggerne vekk fra kjøpesentrene sånn at vi vanlige folk får gå i fred. Men jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv om vi ikke egentlig trenger å bli minnet på at de eksisterer fra tid til annen. Hvis vi ikke ser dem er det litt for lett å glemme dem. Samtidig blir man jo temmelig fort immun mot å snuble over uteliggerne på Karl Johan også. Og jeg blir vel neppe noe bedre menneske av at jeg husker på at de er der hvis disse påminnelsene aldri fører til noe annet enn irritasjon, muligens blandet med et snev av sympati eller dårlig samvittighet.

Det optimale hadde kanskje vært å ha akkurat passe mange tiggere, narkomane og prostituerte i byen til at man aldri rakk verken å venne seg til dem eller glemme dem, men det er jo et litt vanskelig konsept å gjennomføre i praksis.

Gir du penger til byens tiggere? Hvorfor – eller hvorfor ikke?

Illustrasjon: Kitty27

25 Comments | In: Ting jeg ikke visste | tags: moralsk dilemma, the Beach, tiggere. | # | By Frøken Makeløs on June 3, 2009

Dette med gaydar er fishy greier. Jeg har i min omgangskrets tilgang på en rekke mennesker som i teorien burde kunne være fullt i stand til å forklare meg hva det hele egentlig går ut på, men neida. På direkte spørsmål så lirer de av seg et eller annet med en følelse de får av at en person er homo, men det er en svært lite konkret vitenskap. De innrømmer dessuten gladelig å ha tatt feil opptil flere ganger.

Når ikke homoene selv klarer å spotte hverandre med sikkerhet, så er det jammen ikke rart at vi uvitende heteroer bommer innimellom. Jeg har for eksempel en særdeles overutviklet gaydar, som slår ut både i hytt og pine. I hine hårde dager, den gangen Homovennen og jeg rocket dansegulvene i hovedstaden, hendte det flere ganger at jeg pekte ut det jeg mente var et passende mannebein for han. Han kunne derimot med brennsikkerhet fortelle at det var meg det aktuelle mannebeinet var interessert i.

Nå fant vi vel strengt tatt aldri ut hvem av oss som hadde rett i disse tilfellene (jeg tror vi er like skeptiske til bier begge to, enten får man være det ene eller det andre liksom). I andre tilfeller er det derimot ingen tvil om at jeg har tatt feil. For eksempel når den nye kollegaen jeg trodde var homo plutselig viser seg å ha jentekjæreste. Da skjønner jeg plutselig hvor fornuftig det er at jeg generelt sett kjører en “først-tenke-så-snakke”-strategi i jobbsammenheng.

(I hemmelighet håper jeg egentlig på at de bare ikke har kommet ut av skapet ennå. Litt fordi homoer er så fine men mest fordi jeg er så veldig glad i å ha rett).

Illustrasjon: Gerngesehen

8 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | tags: gaydar. | # | By Frøken Makeløs on May 18, 2009