Menn er så rare! Jeg ler og gråter og ler så mye at jeg gråter. Kommunikasjon for eksempel, det driver de med på en utrolig snodig måte. Egentlig tror jeg det hele går ut på å si minst mulig, altså bruke færrest mulig ord, og for en som stort sett har vært vant til å kommunisere med kvinner og homoer, så er dette veldig uvant. Helten sender stadig sms-er hvor det ikke står annet enn “ok” - bare en sjelden gang koster han på seg et punktum og han bruker aldri, aldri smilefjes. Jeg prøvde å klage min nød over dette til svoger og sa at det måtte da kunne gå an å slenge på et lite smilefjes en gang i blant, sånn for å øke trivselen litt liksom? Men da lyste plutselig panikken ut av de hetero manneøynene hans og han proklamerte at han heller ville dø enn å skrive et eneste smilefjes. Ever.
Men enda rarere enn mannekommunikasjon er jo dette med menn og fotball. Jeg har, muligens noe naiv/forskånet for livets harde realiteter, faktisk gått rundt og trodd at dette måtte være en slags urban myte. Det kunne da ikke være så ille som folk vil ha det til? Men det er det.
Når Helten snakker om Liverpool så lyser liksom hele han opp, han bruker plutselig flere ord enn hva som er absolutt nødvendig og jeg kan formelig se at det kiler forventningsfullt i magen hans før en kamp. Og når kampen pågår, så står han i fullt alvor og roper til tv-en. Det er så rart! Jeg har aldri sett noe så rart i hele mitt liv. Tror han at de folkene der inne kan høre han, mon tro?
Jeg har laget en regel om at det bare er lov å være sur i femten minutter etter en kamp hvis Liverpool taper. Jeg mener, dette er jo noe Helten ikke har noen som helst innflytelse over, så det er helt meningsløst å ødelegge en hel kveld bare fordi noen britiske karer ikke klarte å score mange nok mål. Syns jeg. Det syns ikke Helten, og han prøvde seg derfor med at det måtte være femten effektive minutter, sånn at han kunne være sur to minutter her og fire minutter der. Han skjønte ikke, stakkars, at når det er jeg som har funnet opp regelen, så er det jo også jeg som bestemmer hvordan den skal gjelde.
En gang vi stod og ventet på bussen så sa han at Skeid var fienden til Vålerenga (sorry hvis jeg roter nå, det er mulig det var et annet lag. Potato - potato!). Det naturlige oppfølgingsspørsmålet mitt var selvfølgelig hvem som var vennene til Vålerenga, men det hadde de visst ikke. Stakkars Vålerenga - de har bare fiender og ikke-fiender. Ingen venner! For en trist sport fotball er.
Jeg gjør yoga jeg. Der er vi venner alle sammen.
Illustrasjon: Iamsin
23 Comments | In: Livet liksom, Ting jeg ikke visste | | # | By Frøken Makeløs on April 16, 2009
Mat og følelser henger sammen, sånn er det jo bare. Det er en naturlov som har bestemt at man er nødt til å spise når man er lei seg, og spise når man er glad, og få dårlig samvittighet når man har spist for mye og føle seg flink når man har spist (litt for) lite. Er det ikke?
Jeg liker denne posten!
