Hvorfor menn ser på naturprogrammer


Sist helg var jeg og Helten og spiste taco sammen med tre av hans kompiser. (Har jeg nevnt at han er utrolig glad i taco? Jeg har aldri sett på maken. Der andre folk har en ekstra kakemage, har Helten en ekstra taco-mage. Uansett).

På et tidspunkt var det noen som skrudde på tv-en og etter en stund zappet en eller annen innom en kanal som viste en dokumentar om verdens største reptiler. Dette ble vi utrolig nok sittende og se på. Jeg mener; ikke bare var vi fem mennesker i samme rom på en lørdag kveld som så på et eller annet random tv-program, men i tillegg handlet det om noe så uinteressant som krypdyr.

Så begynte det å demre for meg at det er mange menn som syns det er interessant med dyreprogram. Ikke sånn at de tar det opp på Get-boksen hvis de ikke er hjemme når det går, men hvis de tilfeldigvis kommer over et så er de fullt kapable til å sitte og se på det i en halvtimes tid. Jeg kjenner (så vidt jeg)ingen kvinner som er sånn, og en rask undersøkelse blant mine mannlige kolleger bekreftet min mistanke. Menn ser på naturprogrammer, kvinner gjør det ikke.

Min kollega Sosialantropologen mente at dette måtte ha sammenheng med den kjernen av urmann som fortsatt bor inni alle moderne menn: I hine hårde dager pleide Urmannen å gå på jakt og da var det nyttig med informasjon om maur og slanger og tigre. (Urkvinnen tok seg av hulen og barna og hennes moderne etterkommere er følgelig mer opptatte av interiørprogrammer).

Ah, jeg liker når ting kan forklares i et evolusjonistisk perspektiv.

(BIldet er lånt av Breadwing)



Web 2.0 for dummies


Alle snakker om web 2.0 men hva er det egentlig? Her får du et kræsjkurs.

I gamle dager, ca nittitallet, handlet internett om at noen la ut informasjon som andre kunne lese. Du husker kanskje de gode gamle hjemmesidene som folk lagde? Statiske, sjelden oppdaterte og uten mulighet for toveis kommunikasjon. Web 2.0 er det motsatte; dette er nettsteder hvor innholdet helt eller delvis genereres av brukerne og hvor resultatet blir bedre og bedre jo flere som bidrar.

Tror du at web 2.0 er noe ukjent, noe du ikke bruker i din egen hverdag? Neppe. Både Wikipedia og Youtube er i høyeste grad sosiale medier, selv om du kanskje ikke reflekterer over det når du leser en artikkel eller ser en video. Diskusjonsfora i alle varianter (kvinneguiden.no, barnimagen.no, hardware.no, diskusjon.no osv) er sosiale medier, det samme er selvsagt blogger, fordi man lenker til andre og gir leserne mulighet til å legge igjen en kommentar. Så bare det at du leser denne bloggposten gjør deg altså til en bruker av web 2.0.

Det finnes et mylder av nettsamfunn som for eksempel Facebook, Linkedin, Underskog, Nettby, Gaysir og Twitter og antallet slike steder bare øker (det siste jeg så var et nystartet nettsamfunn spesielt for lærere, pedagoger og bibliotekarer). Det finnes nettsjekkesteder, steder hvor du kan dele bildene dine med andre og steder du kan spille spill eller vedde på nettet. Web 2.0 er ikke noe bare alle de andre bruker.

Det geniale med web 2.0 er at det er brukerne selv som bestemmer i stedet for at definisjonsmakten er overlatt til noen få. Det er vanlig at brukerne kan stemme frem det de liker best (demokrati i praksis!) og tanken er at hver enkelt person bidrar med litt og får tilbake i mangfold. Informasjon av alle slag er nå tilgjengelig for alle i et slikt omfang at enkelte mener det er det største som har skjedd på den fronten siden vi innførte offentlige bibliotek for 150 år siden.

Og selv om du tenker at du ikke har tid til å henge på diskusjonsforum hele dagen og egentlig syns det er litt slitsomt og uinteressant å forholde deg til gamle klassekamerater på Facebook, så fins det likevel noen nettsider jeg syns du burde sjekke ut:

  • iGoogle er en personlig startside der du selv kan bestemme hvilke elementer du vil ha med og hvor du kan velge utseende på siden etter ulike tema. For eksempel kan du følge med på de bloggene du liker å lese, hvordan været blir der du bor, om du har fått noen nye e-poster og om det har skjedd noe nytt i verden. Listen over elementer du kan legge til er nærmest uendelig.
  • Hvis du leser en del blogger er det lurt å samle dem i en rss-leser, som gir deg beskjed hver gang noen har skrevet en ny post. Google Reader og Bloglovin er eksempler på webbaserte rss-lesere hvor du slipper å laste ned et program og som er intuitive og enkle å bruke.
  • Delicious er en måte å samle bokmerkene dine på som gjør dem tilgjengelige for andre. Dermed kan du både holde oversikt over dine egne bokmerker og samtidig bruke nettstedet for å finne sider som andre syns er bra. Du kan enten bruke søkefunksjonen deres for å finne ting du er på jakt etter, eller så kan du spore opp folk som liker det samme som deg. Dessuten gjør dette verktøyet at du har tilgang på bokmerkene dine uansett hvilken pc du bruker, ettersom de er lagret på nettet og ikke lokalt på datamaskinen.

Sånn. Litt klokere?

(Bildet er stjålet fra Xkcd)



Hva er en munkejakke?


Radioresepsjonen driver visst og snakker om munkejakker for tiden, så vidt jeg har skjønt er Tore Sagen opptatt av å påpeke at han bruker munkejakke og ikke hettejakke. Men hva er egentlig en munkejakke? Selv ser jeg for meg sånne klesplagg som frikerne gikk med på begynnelsen/midten av nittitallet; et ytterplagg av grovt materiale uten knapper eller glidelås foran, med kengurulomme på magen og med hette. Gjerne stripete, mulig opprinnelse Nepal (hvem vet?).

Men etter å ha googlet munkejakke så finner jeg bare bilder av det jeg trodde var helt ordinære hettejakker i jerseystoff. Ikke klarer jeg å finne noen definisjon på hva en munkejakke er heller (hva heter det på engelsk, mon tro?).

Når jeg først var i gang med å prøve å oppklare klesbegreper, så prøvde jeg å finne ut hva en røkejakke egentlig er også. I min blussende ungdom arvet jeg min fars avlagte røkejakke (passet bra siden jeg akkurat hadde begynt å røyke og han akkurat hadde sluttet. Siden tok jeg til vett og kasserte både sigarettene og jakka). Den hadde fasong som en kort dressjakke, var laget av ull/tweedstoff og jeg mener å huske at den hadde skinnlapper på albuene. Men når jeg nå spør det store internettet, så sier det at røkejakker er sånne som Hugh Hefner slenger rundt i; et løstsittende slåbrok-aktig plagg i fløyel eller silke som rekker deg til midt på låret og som gjerne har belte i livet.

Doktor Google pleier nesten alltid å gi meg svaret på det jeg lurer på, men denne gangen har han sviktet fullstendig. Så for at jeg skal slippe å vandre videre gjennom livet med dette kritiske kunnskapshullet, hadde det vært veldig fint om noen opplyste sjeler kunne fortelle meg hva en munkejakke og/eller røkejakke egentlig er?

(Bildet er stjålet fra Wooden Tofu)

1 person liker denne posten


Keisersnitt - og hvorfor det er kjipt


Jeg har en venninne som bor ti minutter unna meg. Hun fikk barn i juli. Jeg så henne sist i april. Det er litt pinlig. Anyways, vi klarte endelig å møtes forrige uke - jeg har sett det bedårende barnet som har bollekinn av en annen verden og som fraktes rundt i en misunnelsesverdig kokong av skinn og pels og ull oppi vogna. Her snakker vi seriøst luksuriøs transport; noe ganske annet enn den møkkete bussen jeg må ta til jobb hver morgen.

Gutten kom til verden via keisersnitt og det var et sånt nødvendig et, ikke fordi moren ønsket seg det. Jeg har jo lest noen av disse artiklene som kommer med jevne mellomrom om at det er alt for mange som tar keisersnitt for tiden og at det aldeles ikke er bra for hverken mor eller barn. Og der slutter liksom informasjonen. Ikke ta keisersnitt, det er ikke bra. Ok, men å tro at kvinner på så tynt grunnlag skal opparbeide seg motivasjon til å gjennomgå et smertehelvete hvis man kan slippe, er ganske naivt.

Enter; venninne med erfaring:

  • Keisersnitt gjør ofte at den umiddelbare morsfølelsen uteblir, kanskje i måneder. At det kan bli fødselsdepresjoner av denslags er ikke så vanskelig å forestille seg.
  • Barn født med keisersnitt utvikler ofte astma/allergi fordi de ikke får med seg morens bakterieflora gjennom fødselen. Atopisk eksem er ikke uvanlig.
  • Det oppstår gjerne problemer med amming. Nevnte venninne pumpet seg åtte ganger daglig i seks uker - til sønnen plutselig og ut av intet skjønte at flasken bare var en omvei. Jeg tror jeg hadde blitt gal.
  • Og så kommer selvsagt dette med at keisersnitt er en operasjon og at det derfor - som ved alle andre operasjoner - kan oppstå komplikasjoner.

Hvorfor kommer aldri denne informasjonen frem i pekefingerartiklene i media? Har det noen gang fungert med bekymringsmeldinger fra forståsegpåere uten at de har gidda å oppgi hva de egentlig er så bekymret for? Vi lever i et pilleknaskende, Snåsamann-vennlig samfunn hvor de fleste vil prøve alt de kan for å unngå det de mener er unødvendige smerter. Da hjelper det ikke å gå ut og formane kvinner til å ikke ta unødvendige keisersnitt  uten å samtidig fortelle dem hvilke fordeler en vanlig fødsel gir for både mor og barn i lang tid etterpå.

2 lesere liker denne posten


Kan Snåsamannen redde verden?


Jeg registrerer at det pågår en debatt om hvorvidt Bjarne Håkon Hansen bør gå av som helseminister etter at det har kommet frem at han fikk hjelp av Snåsamannen (SM) til å bli kvitt sønnens kolikk. Den diskusjonen skal jeg ikke ta her - det fins nemlig et mye viktigere poeng i denne saken og det ser ut til at dette har gått de fleste fullstendig hus forbi.

Greia er jo at Bjarne Håkon ringte SM og snakket med han på telefonen og vips så var sønnen til BH kolikkfri. Med andre ord; en eller annen person forteller SM om en annen persons sykdomsplager og vips så blir vedkommende (som ikke har vært i kontakt med SM overhodet) kurert. Dette er jo helt fabelaktig!

Kan vi nå ringe SM og fortelle han om alle som er syke og lider rundt omkring i verden og så kan han kurere dem ved hjelp av telepati eller hva det nå er han bruker? Og hvorfor gjør han det ikke allerede? Er han en usolidarisk kjiping eller kan det være at det fins en slags kosmisk balanse som tilsier at det til enhver tid skal være et visst antall syke mennesker i verden – og at SM vet om dette og derfor vegrer seg for å heale folk i stor global skala? Er det da sånn at når jeg blir syk så er det i bunn og grunn SM skyld (note to self; fort deg å bli venn med SM)?

Er det rett og slett Snåsamannen som kontrollerer hele verden?

(Bildet er stjålet fra Marisa Bogg)



Romantiske forventninger


På lørdag ble jeg behørig vist frem for Heltens foreldre for første gang. Der ble vi servert intet mindre enn fire fabelaktige gluten-og laktosefrie retter (føler man seg ørlite vanskelig i matveien da? Ja, det gjør man) og ble dessuten marinert sånn passelig deilig i rødvin. Vel tilbake i Oslo segnet vi hen på sofaen og overga oss til lørdagsunderholdningen på tv. Det vil si; jeg så romantisk film og Helten latet som han leste bok mens han stadig smugkikket bort på det han, straks den var ferdig, veldig raskt konkluderte med at var en temmelig dårlig film.

“Men det er jo kjærlighet i den”, argumenterte jeg. “Kjærlighet gjør alltid en film bedre og mer interessant” (merk at dette var klokka to natt til søndag, det er mulig jeg ville vært noe mindre bombastisk i disse utsagnene på et annet tidspunkt av døgnet). “Hvorfor det?” spurte Helten. “Fordi det er koselig!” sa jeg. “Og så gir det oss jenter fantastisk urealistiske forventninger til romantikk i våre egne liv..”

Men gjør det egentlig det? Jeg har sett pinlig mange romantiske filmer i mitt liv, men jeg går jo ikke rundt og innbiller meg at disse tingene kommer til å skje i mitt eget liv. Og til tross for at jeg har hatt svært mye single-tid som jeg kunne brukt til å bygge meg opp enorme forventninger om hvor ufattelig romantisk alt skulle bli når jeg endelig møtte Mannen I Mitt Liv, så blir jeg oppriktig talt veldig fornøyd når han lager egg og bacon til meg på søndag morgen. Kan det være at mine medsøstre som har levd et helt liv i forhold har høyere romantiske forventninger enn oss langtidssingle, simpelthen fordi de er bedre vant enn oss?

3 lesere liker denne posten


Kongo vs Israel/Palestina


Aftenposten tok selvkritkk på lederplass i fredagens avis for å nok en gang ha latt konflikten i Kongo gå i glemmeboken (interessant nok fulgte de ikke opp denne lederen med noen oppdatering på situasjonen i Kongo). I disse dager er det - som så mange ganger før - Israel og Palestinas uendelige uenighet som tar medienes oppmerksomhet.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på Israel og Palestina, snarere har jeg vel det samme avmålte engasjementet til denne konflikten som de fleste nordmenn har til situasjonen i Kongo. Men fordi mediene stadig prioriterer nyheter om Midtøsten på bekostning av mange andre konflikter rundt om i verden, så har jeg fundert litt på hva det er som gjør landene rundt Middelhavet så utrolig viktig for norsk presse.

Først tenkte jeg at det antagelig fins en hel del flere innvandrere derfra enn fra Kongo, men det gjør det ikke. SSB melder om knappe 1400 innvandrere fra det palestinske området, knappe 600 fra Israel og drøyt 1650 fra Kongo pr januar 2008. Til sammenligning fins det nesten 22 000 innvandrere fra Somalia i Norge og det landet hører man jo nesten aldri noe om, bortsett fra når et vestlig skip har blitt angrepet av sjørøvere utenfor Afrikas horn. I følge Wikipedia er det dessuten ikke mer enn ca 2000 jøder i Norge, så det er heller ikke en tallmessig stor gruppe.

Ok, så har det ikke noe å gjøre med antall mennesker som bor i Norge og har tilknytning til den ene eller den andre konflikten. At det er en fordel for et land å ha palmer, strender og familievennlige resorts når ulykken rammer, så vi med all tydelighet etter tsunamien. (Visstnok har Røde Kors ennå ikke brukt opp halvparten av pengene de fikk samlet inn etter denne katastrofen, noe som sier ganske mye om de enorme summene nordmenn ga fra seg den gangen). Stakkars Kongo har knapt noen kystlinje overhodet - og selv om man kan dra på gorilla-safari i regnskogen så hjelper jo det lite når alle reiseråd handler om at dette er et land du absolutt ikke bør dra til overhodet.

Men nå har jeg visst snakket meg helt bort, la oss gå tilbake til Israel/Palestina. Jeg har ca fire teorier (ikke presentert etter viktighetsgrad) om hvorfor det er så mye fokus på akkurat dette området og så lite på Kongo, og vil gjerne høre fra deg om du kan komplettere eller korrigere listen min:

1. Konflikten mellom Israel og Palestina er et slags nav for konfliktene i hele området og har enormt mye å si, kanskje særlig symbolsk, for en rekke andre konflikter. Øst møter vest, islam møter kristendom, terrror møter mer tradisjonell krigføring, David møter Goliat, osv - alt dette gjør det viktig for resten av verden å følge med på hva som skjer. Konflikten i Kongo har også aktører fra andre land, men den er ikke viktig for resten av verden (les; Vesten), hverken økonomisk eller symbolsk. Så lenge det fins gruver der med kongolesiske barnearbeidere og krigsfanger som utvinner nok koltan (og gjør rwandiske smuglere/forretningsfolk rike) til at vi kan kjøpe DVD-spillere, laptoper, mobiltelfoner og Playstation så mye vi orker, er det ingen grunn til å lage noe oppstyr.

2. Båndene mellom Israel og USA er svært tette, og dermed også mellom Norge og Israel. Dessuten mistenker jeg at Vesten fremdeles plages av dårlig samvittighet overfor jødene. På samme måte har man dårlig samvittighet fordi man lot være å intervenere i folkemordet i Rwanda i 1994. Bulambo Lembelembe (fjorårets vinner av Raftoprisen) har mer enn antydet at dette kan ha medvirket til Vestens passive holdning overfor Rwanda i høstens dramatiske opptrapping av Kongokonflikten, hvor Rwanda hadde - og fremdeles har - en nøkkelrolle.

3. Norsk media har fulgt Palestina-spørsmålet i en årrekke og selv om man kanskje skulle tro at nettopp det ville gjøre at det etterhvert ble plass til andre utenrikssaker, så er det det motsatte som skjer. Om det er journalister eller publikum som ikke er i stand til å sette seg inn i en ny konflikt, men helst vil skrive/lese/snakke om den samme konflikten i år etter år, skal jeg ikke uttale meg om - bortsett fra at jeg tror at journalistene undervurderer den norske befolkningen (se, der uttalte jeg meg visst likevel gitt).

4. Midtøstenkonflikten er en polarisert konflikt med tydelige aktører som har hver sine uttalte mål. Situasjonen i Kongo er mildt sagt uoversiktelig og vanskelig å sette seg inn i, med et mylder av aktører som har til dels uklare motiver. Det er enklest å konsentrere seg om det man forstår.

I tillegg kommer at Afrika er et ukjent og fjernt kontinent for de langt fleste nordmenn. De færreste har vært der, kjenner noen derfra eller kan noe særlig om hverken folk eller historie. Dessuten er hovedspråket i DR Kongo fransk, noe svært få norske utenriksjournalister behersker. Klarer man ikke å kommunisere skikkelig så blir jo det journalistiske arbeidet mye vanskeligere, så klart.

Og hvis du nå sitter der og tørster etter informasjon om hva som skjer i Kongo for tiden, så kan jeg berolige deg med at det kommer en oppdateringspost om det her på bloggen i i løpet av denne uka.



Et mystisk julekort


Dette julekortet lå i postkassen til Helten (endelig et navn vi begge kan leve med, yay!) før jul. Han har ingen idé om hvem denne Tore er og kortet er nok ment for en av hans navnebrødre. Jeg gjetter at Tore har googlet navnet og sjanset på en av de adressene som dukket opp i resultatet.

Men det er jo så spennende! Hva snakker han om? Hvorfor er han så hemmelighetsfull? Er han kriminell? Hva gjør han i Spania? Hvem er han? Hvilken relasjon har han til den han har skrevet kortet til?

Kom igjen, det er fredag - du har ikke noe annet å gjøre enn å tenke ut høytflyvende konspirasjonsteorier uansett.



Om streite kvinners generelle fortreffelighet


På nyttårsaften spiste jeg middag sammen med Frøken Fräken, tre homoer og seks lesber. I tillegg til å spise fabelaktig mat, le ofte og hjertelig samt drikke mye vin, benyttet jeg anledningen til å få oppklart enkelte ting i forhold til dette med homoer/lesber/streitinger. Og siden jeg er ganske så grei, så videreformidler jeg det hele til dere.

Det første temaet var dette med fag hags. Frøken Fräken og jeg er jo det - åpenbart - men hva kalles heterofile menn som henger med lesbiske damer? Ingenting. Og hvorfor? Fordi det er så få av dem. Mens vi heterojentene liker å smykke oss med en homovenn eller ti, så er det av ukjente årsaker ikke like attraktivt for heterogutter å ha lesbevenninner. Jeg skjønner det ikke helt, for så vidt jeg vet så er lesbeporno særs poppis blant heterogutta (det sier hvertfall Virrvarr og jeg stoler på henne). Nå sier jeg jo ikke at heterogutta skal ha sex med lesbevenninnene sine akkurat, for alle vet jo at denslags (uansett legning) sjelden fører noe godt med seg, men sant. Du skjønner hva jeg mener.

En annen ting vi diskuterte var vennskap på tvers av legning. Hvem omgås? Ut fra et temmelig begrenset empirisk grunnlag kan vi slå fast at i den grad homoer har hetero kompiser så er det folk de har kjent fra før de kom ut/barndomskompiser. Lesber derimot, kan få nye hetero venninner hele livet. Men hvorfor? Ettersom hetero menn var den eneste gruppen som glimret med sitt fravær under denne middagen var det svært beleilig for alle oss andre å forklare det hele med at hetero menn er litt homofobe hele gjengen og at de derfor ikke vil bli venner med homo menn, med mindre de kjente dem den gangen man trodde de var hetero.

For dere som innbiller dere at homoer og lesber ikke sosialiserer, så kan vi altså slå hull på den myten med en gang. Og når middagen var fortært kunne Frøken Fräken og jeg ganske så selvtilfredse slå fast (litt lavt, for oss selv) at vi - hetero kvinner - er den eneste gruppen som er venner med alle.

Update: Noen har forsket ordentlig på saken!

(Bildet er stjålet fra Happy Doodle Land)



Menn som klager


Jeg kjenner litt for mange menn som klager over samboerne sine. Ikke sånn at de syns kjæresten er teit en gang i blant (det er hun sikkert) men en sånn generell oppgitthet over kvinnen i deres liv - noe de selvsagt overfører til kvinner generelt.

I følge disse mennene er (alle) kvinner grinete, irrasjonelle og snappy en hel uke hver måned, de er masete og alt for skravlete og de prøver alltid å forandre kjærestene sine. Kvinner er dessuten kontrollerende, humørsyke og klengete. I dag snakket jeg med en mann som var sjeleglad for å være tilbake på jobb etter to uker juleferie “med samboeren hengende over han hele tiden”.

Dette er jo helt usedvanlig trist - ikke minst at de innbiller seg at disse karaktertrekkene gjelder for alle kvinner. Jeg løper da for eksempel sannelig ikke rundt og er pottesur en fjerdedel av tiden min, det ville jo vært helt uutholdelig - særlig for meg selv. (En annen ting er at jeg imponert over hvordan menn klarer å fremstille kvinners menstruasjon som noe som er et problem først og fremst for menn, men det er en digresjon).

Jeg prøver gjerne å hinte litt diskret (og noen ganger ikke så veldig diskret heller) til disse mennene at de muligens befinner seg i et ganske kjipt forhold. Det er de gjerne enige i, men ut av det vil de av en eller annen grunn ikke. Hva er det med disse mennene? Er alle menn sånn? Tøffer de seg? Mener de det de sier, helt oppriktig? Lider de i forholdet sitt? I så fall - hvorfor blir de?

Og ikke minst; hvordan fungerer dette i lesbiske forhold?

(Bildet er stjålet fra Everyday People)